Hater mitt bedritne liv!

[AnonymBruker]

Jeg hater det meste, alt er bare et slit og et ork... Jeg stønner hver gang jeg må ta i et tak. Hver minste lille ting føles helt jævlig, og alt bare irriterer meg hele tiden.

Kjærlighetsliv, sexliv, og jobb/karriere er fraværende i livet og uinteressant for meg. Hva er det da egentlig igjen å leve for?

Anonymous poster hash: ac319...fb0

[AnonymBruker]

Å ha en følelse av at alt er et ork og "hva er vitsen" er nok mer normalt enn hva en skulle tro. Tror flere har slike tanker i større eller mindre grad i løpet av livet, og noen i lengre tid enn andre. Kjedelig at du har det slik.

En kan alltid finne noe å leve for, selv om alt kan virke som et ork. Er det noe spesielt som har utløst denne frustrasjonen og behovet for å få det ut et sted som KG?

Anonymous poster hash: 81da5...68b

[AnonymBruker]

Samme her, og jeg har hatt det sånn siden jeg var 12-13. Jeg vil ikke ha en karriere, partner, hus, barn osv., så hva er egentlig poenget?

Anonymous poster hash: 43f83...f68

[AnonymBruker]

Samme her, og jeg har hatt det sånn siden jeg var 12-13. Jeg vil ikke ha en karriere, partner, hus, barn osv., så hva er egentlig poenget?

Meningen avhenger av interesse og hvem man er. Noen trives med å skape en familie, andre med karriere, noen med hobbyer, og noen ser ikke vitsen, men finner glede og mening i andre ting. Uansett hva det er, så lenge det har en mening for akkurat deg, så er det en god ting. Alle er forskjellig og har noe de finner glede over. Bruk mer tid på gledene og gi litt f*** i det andre. Lev livet slik du ønsker det, uansett om det er noen vits med hva du liker eller ikke.

Anonymous poster hash: 81da5...68b

[AnonymBruker]

Samme her, og jeg har hatt det sånn siden jeg var 12-13. Jeg vil ikke ha en karriere, partner, hus, barn osv., så hva er egentlig poenget?

Anonymous poster hash: 43f83...f68

Det spørs jo helst hva du har lyst på og interesserer deg for da. De fleste ønsker karriere, partner, hus, barn etc., og derfor er vel det "meningen med livet" for de fleste. Men det er ikke dermed sagt at dette er fasiten. Etter min mening er det ikke noe "mening med livet". Vi lever, og det er det. Hvordan livet ditt blir er i høyst grad avhengig av hvordan du vil at det skal være. Spesielt i et land som Norge.

Anonymous poster hash: 2f79f...a7d

[AnonymBruker]

Kanskje du trenger forandringer i miljøet? Kanskje vinter-depresjon? Hva med en reise for å få nye innblikk og inspirasjon til livet?

Anonymous poster hash: 8a26c...b49

[AnonymBruker]

Kanskje du trenger forandringer i miljøet? Kanskje vinter-depresjon? Hva med en reise for å få nye innblikk og inspirasjon til livet?

Anonymous poster hash: 8a26c...b49

Tviler på dette. Vinterdepresjon har jeg neppe hele året rundt. Jeg har heller ikke lyst til å reise. Hovedkjernen i problemet er jo at jeg ikke har LYST. Til noe. Jeg er ganske likegyldig til det meste, og egentlig føles det som om at jeg fikk vite at jeg skulle dø nå, ville jeg sagt "ok, who cares"?

Anonymous poster hash: ac319...fb0

[AnonymBruker]

Det spørs jo helst hva du har lyst på og interesserer deg for da. De fleste ønsker karriere, partner, hus, barn etc., og derfor er vel det "meningen med livet" for de fleste. Men det er ikke dermed sagt at dette er fasiten. Etter min mening er det ikke noe "mening med livet". Vi lever, og det er det. Hvordan livet ditt blir er i høyst grad avhengig av hvordan du vil at det skal være. Spesielt i et land som Norge.

Anonymous poster hash: 2f79f...a7d

Meningen avhenger av interesse og hvem man er. Noen trives med å skape en familie, andre med karriere, noen med hobbyer, og noen ser ikke vitsen, men finner glede og mening i andre ting. Uansett hva det er, så lenge det har en mening for akkurat deg, så er det en god ting. Alle er forskjellig og har noe de finner glede over. Bruk mer tid på gledene og gi litt f*** i det andre. Lev livet slik du ønsker det, uansett om det er noen vits med hva du liker eller ikke.

Anonymous poster hash: 81da5...68b

Jeg (og TS, antakelig) vet dette. Problemet er å ikke ha lyst til noe. Jeg må selvsagt jobbe, med det finnes ingenting jeg ønsker å jobbe med, hverken i barnehage, som kunstner eller i bank, ei heller finnes det noe annet jeg ønsker å gjøre med livet mitt.

Anonymous poster hash: 43f83...f68

[Gjest]

Jeg sitter nå innesperret mot min vilje på lukket psykiatrisk avdeling fordi jeg ikke har troen på fremtiden. Kjenner veldig godt til tankene dine, men jeg ser på overskriften i innlegget ditt hvor du bruker ordet "hate". Forsøk å slutte med å hate deg selv og livet ditt. Det er bare å grave seg lenger ned i dritten - jeg har hatet meg selv... Og det hjelper i hvert fall ikke...

[AnonymBruker]

Likegyldighet til alt er tegn på depresjon ja. Ta deg noen treningsøkter og få opp humøret med endorfiner. Gjør så noe du liker å gjøre. Slik det er nå, ser du verden bare i gråtoner. Hva er denne tankegangen med at du ikke har lyst til ting? Lær å underholde deg selv, og prøv ut forskjellige ting for å se hva som er av din interesse. Å grave seg ned hjelper ikke akkurat.

Anonymous poster hash: 238f6...22d

[AnonymBruker]

Jeg sitter nå innesperret mot min vilje på lukket psykiatrisk avdeling fordi jeg ikke har troen på fremtiden. Kjenner veldig godt til tankene dine, men jeg ser på overskriften i innlegget ditt hvor du bruker ordet "hate". Forsøk å slutte med å hate deg selv og livet ditt. Det er bare å grave seg lenger ned i dritten - jeg har hatet meg selv... Og det hjelper i hvert fall ikke...

Anonymous poster hash: d7e07...bca

[Gjest Vux]

Hm, jeg vil foreslå en liten språlig greie her, sånn forsiktig.

I stedet for å risikere å la seg bli blendet av dumheter, når man gjerne ønsker å forenkle ting med generaliseringer og platt og intetsigende språk (som å bare ville hate noe/noen), så vil jeg foreslå å tenke på ordet 'hat' og varianter av dette, som utelukkende å skulle måtte omhandle egne 'betraktninger' som sådan, sånn at man går mot det spesielle i stedet for det generelle, og da forhåpentligvis mot beskrivelser som gir mer mening i stedet for å eventuelt ty til generaliseringer.

Altså, 'hat' som ord og en slags uttrykksmåte og språklig fenomen, er her forstått som å egentlig skulle belemre noe eller noen med pålessede beskrivelser og merkelapper, som noe/noen kanskje ikke har fortjent, eller ikke egner seg til gjentakelse.

Med andre ord, best å ha tunga i munnen og se om det ikke finnes en passende og fornuftig forklaring for sine egne bekymringer og sin egen verdensforståelse.

Det å tenke litt etter på hva som gjør en glad er nok en fordel, for hvorfor bekymre seg over noe for framtida som tross alt egentlig er allright her i dag. Eh, formodentlig ville dette være mer positive ting og ikke sånne åpenbare uting som rusmidler, trøstespising o.l.

Jeg tro nok folk flest vil foretrekke å tolerere noe irritasjon og ubehag, enn å f.eks bare måtte ville late som om man er en person som man jo vet at man íkke er. F.eks det å bare late som om man er blid, når man ikke er det, virker for meg åpenbart slitsomt, så kan man jo ta det derfra uten å tenke så mye på hva andre kanskje skulle komme til å mene om dette.