Utbrent?

[AnonymBruker]

Jeg er ei jente på 20 år, som jobber i snitt 90 timer i uken (noe jeg vet er laaangt over normalen), trener alt fra to til fem dager i uken og går deltid på skole (én dag i uken).. Har drevet på slik i tre år, og har heldigvis ikke gått på en smell og blitt syk/dårlig av det. Men jeg lurer på hvor lenge det er mulig å drive på sånn, altså kan man merke utbrentheten FØR den inntreffer eller kan det bare komme brått?

Anonymous poster hash: 87ce2...f07

[AnonymBruker]

Det kommer brått på. Hvis du vil deg selv vel så må du slutte å holde på som det der.

Anonymous poster hash: 5a202...a66

[Supraspinatus]

90 timer uken?! Hos én arbeidsgiver? Det kan da umulig være lov.

[Level up]

Hvorfor jobber du 90 timer i uken?

[AnonymBruker]

Utbrenthet er en subjektiv opplevelse ogmingen diagnose.

Hvor hurtig? Noen sier at de møter veggen.

Du driver rovdrift på egen kropp og helse, det kan gå bra men det kan å ende emd å møte veggen!

Anonymous poster hash: 18d32...251

[AnonymBruker]

90 timer uken?! Hos én arbeidsgiver? Det kan da umulig være lov.

Ikke hos en. To ulike kommuner.

Anonymous poster hash: 87ce2...f07

[AnonymBruker]

Hvorfor jobber du 90 timer i uken?

Liker jobben min, glad i penger...

Anonymous poster hash: 87ce2...f07

[AnonymBruker]

hos meg kom det over natta omtrent. smack PANG så fungerte jeg plutselig ikke på samme måte. du må virkelig passe deg for det, det er et sant hevlette å komme seg ut av en sånn grop.

Anonymous poster hash: ebf96...04a

[AnonymBruker]

Hos meg kom det snikendes.

Det starta med at til tross for atman elsket jobben sin - så begynte man å grue seg for å dra på jobb.

Man var liksom.. Helt utslitt når man kom hjem.

Jeg hadde samme "hverdag" som deg med trening hver dag, en hektisk jobb - dog ikke 90 t i uka.

Men hadde istedenfor et vrak av et hus som krevde sitt.

Så man fikk ikke slappa av når man var hjemme heller.

Løsningen ble å ta på segmest mulig jobb på kveld og helg,og søke på kurs o.l kveld og helg.

Studerte også ved siden av - det har jeg stort sett alltid gjort.

Men når man var på jobb eller ute blant folk aå merka man ikke at man var sliten - forman satte på seg ei maske og kjørte på enda hardere.

En strategi som tydeligvis funker bare ei stund.

Er i tillegg også den som alltid ordner opp, som alltid hjelper til, som alltid stiller opp, som alltid er blid og positiv og som alltid håndterer egne og andres situasjoner over gjennomsnittet bra - og som alle kommer til når de sliter.

Det hjalp ikke på.

Hvis man hinta om at ting begynte å gå litt trått - så fikk man "jammen det fikser du veit du!"

De mente det godt - men det hjalp lite. %p

Så begynte jeg å bli så sliten at det å komme hjem ble hat.

Supersosiale meg begynte å bli lei folk - så jeg ble mer og mer utilgjengelig.

Unngikk å ta tlf, hadde alltid unnskyldninger for hvorfor jeg ikke kunne komme eller hvorfor det passa dårlig med besøk.

Ble smånervøs når jeg hørte bil - rett og slett engstelig for at vi sku få besøk.

Jeg hadde at the time en del vikariater - så planen var å bare gjøre med ferdig med vikariatet så skulle jeg tillate meg å bruke tiden som arbeidsledig til å hente meg inn igjen.

For da slapp man sykemelding.

Men vikariatene bare fortsatte-og jeg kunne jo ikke si nei til jobb!

Både fordi jeg trenger penga - men også fordi jeg er glad i å jobbe!

Og jeg digga jobben min - sjøl om jeg hata den. Kinda.

Tok kontakt med legen og ba om å komme inn på DPS-for det ble bare værre.

Jeg skjønte jo hva som foregikk - men ville ikke innse det heller - for jeg hadde likalm ingen mulighet til å kutte ned på noe.

Jeg måtte jo jobbe!

Jeg måtte jo trene - da treninga var eneste "pausa" jeg hadde! %p

Huset gjorde ikke seg sjøl - og sånn detvar så Hadde jeg ikke noe sted å slappe av.

Jeg gikk ukentlig til DPS i over ett år - men ett eller anna sted i hodet mitt mente jeg at jeg skulle greie det - bare ved å gå i samtaler på DPS så skulle problemene mine forsvinne, og jeg skulle få quickfixen som skulle tillate meg å fortsette med det tempoet jeg hadde.

Legen ville sykemelde meg - men med korte vikariater og en drøm om fast jobb tilsa at en "utbrent-diagnose" var bad business.

Bilen streika, traktoren streika - alt streika liksom samtidig.

Jeg prøvde å slukke branner.

Fiksa det jeg orka her - lappa sammen det jeg orka der.

Så begynte jeg å si at jeg var syk for å slippe å gå ut av huset.

Influensa, oppkastsyken, migrene.

Orka ikke stå opp, orka ikke hente posten en gang.

Mobilen skrudd på "sperremodus" - og fortalte folk at den var ødelagt så det nytta ikke ringe.

Opprettholdt fasaden og kontakta med folk på Facebook så de ikke skulle skjønne noe.

Slutta å ta på meg kvelds-og helgejobbing- slutta å melde meg på kurs.

Slutta å svare på brev på Facebook.

I starten hadde jeg bare sammenbruddene 1-2 ganger i halvåret.

Disse hvor du mister all kraft i kroppen, krampegråten presser seg på, du jobber intenst med å holde den tilbake - men ender opp med å hyperventilere, riste, fryse - skikkelig dårlig.

For så å være helt utslitt en dag eller 2.

Men de gikk over - så jeg fortsatte som før.

Men så kom de oftere.

Så ofte som månedtlig.

Jeg gråt mye.

På vei til jobb - på vei hjem - når jeg skulle legge meg.

Ikke fordi jeg var deprimert - men rett og slett fordi jeg var så sliten at jeg ikke visste mine arme råd.

Jeg fikk hyperallergiske reaksjoner i form av utslett over hele kroppen - som legen ikke fant noe årsak til - anmet enn stress.

Disse utbruddene kom hyppigere - og ble værre.

Betennelsene i skuldrene har jeg hatt nesten sammenhengende siden 2011 - men har holdt det i sjakk ved hjelp av trening.

Kroppen min SKREK - og jeg fnøs av det og fortsatte.

Så fikk jeg utbrudd av utslett som også dekket ansiktet mitt.

Da "gav jeg opp" - og "gikk med på" å sykemelde meg i 2 uker.

Å fy flate.

Når strategien for å unngå å kjenne hvor sliten man er har vært å jobbe hardere - så fikk man seg en overraskelse når man MÅTTE slappe av.

For da kjente man hvor ufattelig sliten man var!

Jeg kommer meg ikke opp av senga.

Får tvingt meg opp for å få trent - måholde betennelsene i sjakk om ikke anna.

Og som sagt er treninga eneste pausa man har.

Orker ikke snakke i tlf. Masse unnskyldninger hvorfor folk ikke får tak i meg og hvorfor jeg ikke kan snakke.

Jeg blir superstressa av tanken på å omgås folk.

Gråter masse fordi jeg er så sliten.

Blir enda mer sliten av å gråte - kjempelogisk reaksjon.

Har liggi hjemme i over 2 uker nå - med unntak av et par turer ut ifm avtaler - men er fortsatt like sliten.

Ble sykemeldt ytterligere 2 uker - og er nå kjempefristrert fordi jeg ikke merker noen bedring.

Det piper konstant i ørene, magesyrenivået er all time high konstant - det fagfolk ville kalt engstelse.

Eller også "angst".

Blir fysisk uvel av å være ute.

Pulsen øker, svetter i hendene, hodet blir som..alt skjer inni ei boble rundt deg liksom.

Tomboks-ish.

Og dette skyldes ikke at jeg har vært depressiv eller negativ eller liknende - alt dette skjer fordi jeg har presset meg sjøl for hardt - og fysikken rett og slett kneler.

Det er en grunn til at vi har arbeidstidsbestemmelser.

Nå var det ikke det som var mitt problem alene - men 90 timer i uka - jeg kan ikke se at dette er smart for din helse på noen som helst nivå.

(Sjøl om dette er utrolig individuelt - og det kommer også ann på hva annet du gjør i tillegg.)

Men jeg lover deg; med mindre du har lyst til å bli en dødssliten survekjerring som gråter for alt og rett og slett ikke orker å stå opp om morran fordi hverken kropp eller hue fungerer - såmå du gjerne fortsette det løpet du kjører nå.

For sjøl om man ikke kan vite hvor lenge man kan kjøre på - så vet jeg med sikkerhet og av egen erfaring at sjøl Superwoman går på en smell.

Og da er jeg redd man blir liggende nede LENGE.

Anonymous poster hash: 67b72...6a8

[AnonymBruker]

Hos meg kom det over natta. Nå er det 3 år siden jeg jobbet. Gikk på en skikkelig smell som jeg ikke så komme. Ignorerte alle signaler kroppen ga at nå er det nok. Bare litt til trodde jeg. Jobber iherdig for og komme meg på beina igjen selv om jeg er bedre nå enn den gang. Dette er bare helt pyton. Har advart alle jeg kjenner som rasser på med jobb og masse annet at en dag sitter du der og orker ingenting. Et par av de har allerede symptomer på at det smeller snart. Men det er ikke mitt problem, har advart de. Så om de blir sykemeldt kommer ikke som en overraskelse på meg.

Anonymous poster hash: 3268a...008

[AnonymBruker]

Vel, jeg jobber "bare" 40-50 timer i uka, og hver gang jeg har ferie blir jeg skikkelig dårlig. Ble utbrent i fjor sommer og sykemeldt 2 måneder.

Det er jo ekstremt individuelt. Men jeg ville ikke turt å ta sjansen, man kan jo risikere å bli syk i mange år.

Det er 168 timer i en uke, og du bruker godt over halvparten av dem på jobb, + skole og trening. Du gir ikke kroppen noe rom for å få hvilt ordentlig.

Rekker du å være sosial forresten? Jeg føler jeg må ofre masse når jeg jobber 50 timer i uka, for er såpass sliten etter jobb.

Anonymous poster hash: 7806a...df1