Hva skjer med meg?

[Gjest Ragnar Danneskjöld]

Ja, men slikt er ikke alltid like åpenbart. For eksempel finnes det mennesker som saboterer seg selv av grunner som er helt ukjente for seg selv.

Hva tror du er årsaken til dette da?

Det kan være så mangt. For eksempel har det blitt påstått at mennesker med dysfunksjonelle familieforhold i barndommen vil oppsøke lignende forhold i voksen alder i et underbevisst forsøk på å ta et oppgjør med fortiden sin.

I ung alder merket jeg at jeg kunne føle skam eller skyld i forbindelse med seksualiteten min, selv om jeg på et intellektuelt nivå visste at det ikke var noen grunn til dette. Jeg antar det kan ha en forbindelse med en moderat religiøs oppvekst og en religiøs oppvåkning (som heldigvis tok slutt) i slutten av tenårene.

Mange mennesker har også uttrykt at de ikke føler de fortjener det de har i livet sitt eller ting de ønsker seg. Dermed vil en slik person kanskje sabotere seg selv på grunn av dette. Altså, en del av de vil en ting, gjerne på et bevisst nivå, men underbevisste impulser kan skape konflikt. Ikke at jeg tror dette nødvendigvis er tilfellet med deg, men du spurte.

Jeg har en venninne som var forferdelig slapp og hun viste seg å ha B-vitamin mangel. Fikk sprøyter hos fastlegen sin og tror det kom seg. Nordmenn har også typisk lave D-vitaminnivå. En annen jeg kjenner hadde jernmangel (ikke helt uvanlig hos menstruerende kvinner). Ta deg en tur til fastlegen, du.

God jul!

Endret 24. desember 2014 av Ragnar Danneskjöld

[got2go]

Jeg tenkte også depresjon. Men så tenker jeg også at sinnet ditt tar seg en etterlengtet time-out.

Har du slitt med "flink-pike" syndromet før? At du rett og slett har levd et såpass travelt og pliktoppfyllende liv før,at sinnet og kroppen din trenger en pause.

Hadde en ferie vært løsningen her? En pause fra livet ditt, kom deg bort fra hverdagens mas en liten periode, og hjelper ikke det, så kanskje du skulle ha fått noe antidepressiva fra legen din.

[Amable]

Jeg har vel begynt delvis med det etter jeg skrev dette innlegget.

- Startet å trene igjen

- Begynt å snu døgnrytmen, har startet å stå opp seks for å bli trøttere om kvelden så jeg kan legge meg tidligere.

- begynt å spise sunnere igjen.

​Så får jeg vel skape meg bedre rutiner når det kommer til lesing og oppmøte på skolen på nyåret. Skal også søke på et par jobber nå i tillegg til studiene.

Det er bra! Det er godt å lese. Men hvorfor gjør du det? Hvorfor trener du igjen? Hvorfor snur du døgnrytmen din? Hvorfor spisere du sunnere igjen?

Hvorfor skal du skape deg bedre rutiner i forhold til skolen?

Flere forslag?

Jeg vil du skal tenke over hvorfor du gjør de tingene du gjør. Hvorfor står du opp om morgenen. Hva er det som får deg opp og ut av senga?

Det er viktig at du trener fordi du har lyst, ikke fordi du må. Det er viktig at du gjør de tingene du gjør fordi du har lyst, ikke fordi du må. I det lange løp så kutter kroppen dersom du hele tiden gjør noe fordi du må. Da blir det ikke morsomt lenger.

Hvilke utfordringer sikter du til? På hvilke livsarenaer?

Det gjelder på alle arenaer. På skolen, hos venner, hobbyer, hjemme, familie, bøker, filmer, trening etc. Absolutt alt.

Du sier du kjeder deg på skolen. Det er sunt å kjede seg, men ikke alltid, ikke når du sitter på skolen og skal lære noe. Du mister interessen og gnisten. Motivasjonen faller.

Jeg skjønner godt du ikke gidder møte opp når du likevel får A og B. Hva studerer du?

Men hva kan du gjøre for at skolen skal bli mer interessant? Du har klisterhjerne, antar jeg? Alt setter seg. Du har ekstremt god forståelse og mange kommer til deg for råd. Hva om du hjelper deg selv med å hjelpe andre? Du lærer en hel del av det også. Men hva har du lyst å gjøre med skolen? Det er ganske viktig å gjøre noe du har lyst til å gjøre. Snakk med lærerne dine. Kanskje de har noen gode tips.

Jeg er ganske sikker på at det er det jeg vil bli.

Da er utfordringa de kjedelig fagene, samt møte opp på skolen. Men noe må du gjøre for å få A og B? Du verken møter opp eller leser bøker. Hvordan gjør du det?

Jeg har ingen problemer med å forstå noen av fagene, så studiet er vel "enkelt", men det er endel fag som interesserer meg svært lite, og som jeg heller ikke forstår hvorfor vi har i det utdanningsløpet. Det fører vel til at jeg kjeder meg og mister lysten på å lære.

Den er vel klassisk. Hvor mange ganger har vi ikke løpet av skoletiden opplevd at vi skal lære fag vi ikke føler vi har utbytte av. Men fagene er nok ikke der for ingenting. Kanskje du bare ikke ser sammenhengen mellom faget og det du skal gjøre. Det er ikke sikkert at faget har noe direkte med arbeidslivet å gjøre. Har du spurt lærerne eller andre studenter hva de tenker om faget?

Jeg klarer ikke å se for meg den fremtiden jeg ønsker meg nei. Jeg har begynt å forstå at det er urealistisk.

Har du mistet motet av denne grunnen? Hvis du ikke lenger ser en framtid foran deg, så er det fort gjort å miste gnisten. Hva skal du da egentlig jobbe mot?

Hvorfor er framtiden du ser for deg så urealistisk? Er du sikker på det? Kan du endre litt på kravene til din ønskelige framtid?

Jeg ville før ha en kjæreste som verken drakk, røyket, snuset og festet. Det har jeg skjøn er rimelig urealistisk. Men kanskje det dukker opp. Jeg har derfor slått meg til ro med at det er helt greit at hun drikker(med måte) og fester(med måte). Det er slike små endringer i krav som må til for at framtiden du ser for deg kan være oppnåelig.

Har ingen drivkraft når det gjelder skole. Det som gir meg glede og lyst er vel venner, familie og opplevelser jeg kan se frem til. (har forøvrig ingen spesielle opplevelser å se fram til nå om dagen.)

Hvorfor studerer du da? Du vil gjøre noe og eneste måten å gjøre det på er å studere?

Jeg er enig. Det er kjedelig å gå på skole. Det er morsomt å lære, men skolen føles så påtvunget. Alt skal skje innenfor visse rammer. Jeg hater det. Tidsfrister, krav, karakterer. Det er slitsomt. Jeg forstår det.

Vær med venner og familie. Bruk tid på dem. De er det som gir deg glede, Da er det, det du skal fokusere på.

Finn deg noe å se fram til. Det er godt å kunne ha noe å glede seg til. Enten det er en reise, opplevelse(kino, teater, kafé), kjøpe nye ting. Da blir det en drivkraft. Lær deg noe nytt. Dette kan bli en hobby du er flink til og har stor glede av å gjøre.

Liker å være med venner, liker egentlig å trene (har bare hatt litt vanskeligheter for å motivere meg for det i denne perioden), liker å være utendørs i naturen. Ellers er jeg såklart glad i å reise eller alt som innvolverer noe form for kick (fallskjerm, strikkhopp etc.), men det blir vanskelig i situasjonen jeg er i nå.

Og da spør jeg igjen. Hvorfor trener du? Hva vil du oppnå? Hvorfor liker du å trene?

Tenk gjennom hvorfor du trener. Og når/hvis du har kommet fram til en god grunn, så vil dette være motivasjon. Hvis dette fortsatt ikke er nok så mangler du kanskje overskudd, og da blir søvn, vitaminmangel gjeldende. Du kan godt mangle jern, men ikke usannsynlig at du har for mye eller. Samme symptomer. Legen finner dette ut, som noen har påpekt.

Reis, ta deg en tur ut i verden, eller dit du vil reise. Men sørg for å ha livet på stell før du reiser, hvis ikke tar du med deg den manglende gnisten på reise, og det kan ødelegge hele turen. Men kanskje en reise alene vil hjelpe. Ta deg en fallskjerm- eller strikkhopp når du er på tur. Det vil glede deg!

Hvorfor er det vanskelig å få til reise? Økonomi? Skole? Eller er det andre hindringer?

Det er vel noe jeg ønsker meg til tider, men jeg tror jeg må være fornøyd i mitt eget liv før jeg skal dra en mann inn i det. Har heller ikke noe stor tro på å finne meg noe mann, så har delvis slått meg til ro med å leve uten.

Det har du nok helt rett i. Dersom du sliter med livet ditt, vil det nok bli tungt for kjæresten din. Det er jo ikke noen du trenger å være på utkikk etter. Plutselig dukker han opp og kanskje føles det riktig da.

Hvorfor har du ikke tro på at du vil finne deg noen? Synes du selv du ikke er pen nok? Er du for vanskelig å vær med?

Kler meg helt vanlig, er kanskje mindre nøye med hvordan jeg ser ut når jeg går på butikken o.l., men det har jeg heller aldri brydd meg stort om. Sminke bruker jeg litt som jeg føler for det i hverdagen, noen dager med andre dager uten. Går jeg på fest eller byen er jeg alltid pyntet og går med sminke.

Jeg dusjer ca daglig.

Jeg er ingen psykolg eller terapeut, så jeg skal være forsiktig med å uttale meg. Jeg vet ikke grader av depresjon og når en kan si at en er deprimert. Men det virker som du mangler noe i livet ditt.

Jeg bruker av og til meg som eksempel uten å involere meg selv. Men akkurat nå ble det litt vanskelig å finne en vei utenom. Men jeg har det litt som du har det. Jeg mangler noe i livet mitt, men jeg vet hva jeg mangler. Jeg mangler noen ved min side, en nærmeste. En kjæreste. Nå er det 6 måneder siden jeg hadde noen og jeg merker det er tomt. Samtidig vet jeg ikke om jeg har tid til kjæreste. Jeg har masse å gjøre, jeg trener mye og er veldig egoistisk på det området. Hvordan skal jeg få tid til en kjæreste, men samtidig trene, drive med hobbyen min og være alene(for det liker jeg veldig godt).

Det blir litt som et dilemma. Jeg finner ikke balansepunktet.

[AnonymBruker]

Det er bra! Det er godt å lese. Men hvorfor gjør du det? Hvorfor trener du igjen? Hvorfor snur du døgnrytmen din? Hvorfor spisere du sunnere igjen?

Hvorfor skal du skape deg bedre rutiner i forhold til skolen?

Jeg vil du skal tenke over hvorfor du gjør de tingene du gjør. Hvorfor står du opp om morgenen. Hva er det som får deg opp og ut av senga?

Det er viktig at du trener fordi du har lyst, ikke fordi du må. Det er viktig at du gjør de tingene du gjør fordi du har lyst, ikke fordi du må. I det lange løp så kutter kroppen dersom du hele tiden gjør noe fordi du må. Da blir det ikke morsomt lenger.

Det gjelder på alle arenaer. På skolen, hos venner, hobbyer, hjemme, familie, bøker, filmer, trening etc. Absolutt alt.

Du sier du kjeder deg på skolen. Det er sunt å kjede seg, men ikke alltid, ikke når du sitter på skolen og skal lære noe. Du mister interessen og gnisten. Motivasjonen faller.

Jeg skjønner godt du ikke gidder møte opp når du likevel får A og B. Hva studerer du?

Men hva kan du gjøre for at skolen skal bli mer interessant? Du har klisterhjerne, antar jeg? Alt setter seg. Du har ekstremt god forståelse og mange kommer til deg for råd. Hva om du hjelper deg selv med å hjelpe andre? Du lærer en hel del av det også. Men hva har du lyst å gjøre med skolen? Det er ganske viktig å gjøre noe du har lyst til å gjøre. Snakk med lærerne dine. Kanskje de har noen gode tips.

Da er utfordringa de kjedelig fagene, samt møte opp på skolen. Men noe må du gjøre for å få A og B? Du verken møter opp eller leser bøker. Hvordan gjør du det?

Den er vel klassisk. Hvor mange ganger har vi ikke løpet av skoletiden opplevd at vi skal lære fag vi ikke føler vi har utbytte av. Men fagene er nok ikke der for ingenting. Kanskje du bare ikke ser sammenhengen mellom faget og det du skal gjøre. Det er ikke sikkert at faget har noe direkte med arbeidslivet å gjøre. Har du spurt lærerne eller andre studenter hva de tenker om faget?

Har du mistet motet av denne grunnen? Hvis du ikke lenger ser en framtid foran deg, så er det fort gjort å miste gnisten. Hva skal du da egentlig jobbe mot?

Hvorfor er framtiden du ser for deg så urealistisk? Er du sikker på det? Kan du endre litt på kravene til din ønskelige framtid?

Jeg ville før ha en kjæreste som verken drakk, røyket, snuset og festet. Det har jeg skjøn er rimelig urealistisk. Men kanskje det dukker opp. Jeg har derfor slått meg til ro med at det er helt greit at hun drikker(med måte) og fester(med måte). Det er slike små endringer i krav som må til for at framtiden du ser for deg kan være oppnåelig.

Hvorfor studerer du da? Du vil gjøre noe og eneste måten å gjøre det på er å studere?

Jeg er enig. Det er kjedelig å gå på skole. Det er morsomt å lære, men skolen føles så påtvunget. Alt skal skje innenfor visse rammer. Jeg hater det. Tidsfrister, krav, karakterer. Det er slitsomt. Jeg forstår det.

Vær med venner og familie. Bruk tid på dem. De er det som gir deg glede, Da er det, det du skal fokusere på.

Finn deg noe å se fram til. Det er godt å kunne ha noe å glede seg til. Enten det er en reise, opplevelse(kino, teater, kafé), kjøpe nye ting. Da blir det en drivkraft. Lær deg noe nytt. Dette kan bli en hobby du er flink til og har stor glede av å gjøre.

Og da spør jeg igjen. Hvorfor trener du? Hva vil du oppnå? Hvorfor liker du å trene?

Tenk gjennom hvorfor du trener. Og når/hvis du har kommet fram til en god grunn, så vil dette være motivasjon. Hvis dette fortsatt ikke er nok så mangler du kanskje overskudd, og da blir søvn, vitaminmangel gjeldende. Du kan godt mangle jern, men ikke usannsynlig at du har for mye eller. Samme symptomer. Legen finner dette ut, som noen har påpekt.

Reis, ta deg en tur ut i verden, eller dit du vil reise. Men sørg for å ha livet på stell før du reiser, hvis ikke tar du med deg den manglende gnisten på reise, og det kan ødelegge hele turen. Men kanskje en reise alene vil hjelpe. Ta deg en fallskjerm- eller strikkhopp når du er på tur. Det vil glede deg!

Hvorfor er det vanskelig å få til reise? Økonomi? Skole? Eller er det andre hindringer?

Det har du nok helt rett i. Dersom du sliter med livet ditt, vil det nok bli tungt for kjæresten din. Det er jo ikke noen du trenger å være på utkikk etter. Plutselig dukker han opp og kanskje føles det riktig da.

Hvorfor har du ikke tro på at du vil finne deg noen? Synes du selv du ikke er pen nok? Er du for vanskelig å vær med?

Jeg er ingen psykolg eller terapeut, så jeg skal være forsiktig med å uttale meg. Jeg vet ikke grader av depresjon og når en kan si at en er deprimert. Men det virker som du mangler noe i livet ditt.

Jeg bruker av og til meg som eksempel uten å involere meg selv. Men akkurat nå ble det litt vanskelig å finne en vei utenom. Men jeg har det litt som du har det. Jeg mangler noe i livet mitt, men jeg vet hva jeg mangler. Jeg mangler noen ved min side, en nærmeste. En kjæreste. Nå er det 6 måneder siden jeg hadde noen og jeg merker det er tomt. Samtidig vet jeg ikke om jeg har tid til kjæreste. Jeg har masse å gjøre, jeg trener mye og er veldig egoistisk på det området. Hvordan skal jeg få tid til en kjæreste, men samtidig trene, drive med hobbyen min og være alene(for det liker jeg veldig godt).

Det blir litt som et dilemma. Jeg finner ikke balansepunktet.

Hvorfor trener du igjen? Hvorfor snur du døgnrytmen din? Hvorfor spisere du sunnere igjen?

Hvorfor skal du skape deg bedre rutiner i forhold til skolen?

Jeg trener fordi jeg vet det er noe jeg føler meg bedre av, får mer energi, bedre humør og blir mer fornøyd med meg selv. Får mestringsfølelse.

Døgnrytmen snur jeg fordi jeg forstår at jeg ikke kan kaste bort dagene på denne måten, jeg har ikke lyst til å sløse bort livet.

Spiser egentlig relativt sunt fra før, men sunnere fordi jeg vil få bedre resultater med treningen.

Skolen fordi jeg forstår at utdanningen går til helvete hvis jeg ikke gjør noe snart.

Du sier du kjeder deg på skolen. Det er sunt å kjede seg, men ikke alltid, ikke når du sitter på skolen og skal lære noe. Du mister interessen og gnisten. Motivasjonen faller.

Jeg skjønner godt du ikke gidder møte opp når du likevel får A og B. Hva studerer du?

Men hva kan du gjøre for at skolen skal bli mer interessant? Du har klisterhjerne, antar jeg? Alt setter seg. Du har ekstremt god forståelse og mange kommer til deg for råd. Hva om du hjelper deg selv med å hjelpe andre? Du lærer en hel del av det også. Men hva har du lyst å gjøre med skolen? Det er ganske viktig å gjøre noe du har lyst til å gjøre. Snakk med lærerne dine. Kanskje de har noen gode tips.

Har ikke lyst til å utdype hva jeg studerer her, er ikke så veldig giret på at å gi for mye info.

Grunnen til at jeg har fått A og B er at jeg kan endel rundt de fagene fra før av, snakker mye med folk, tenker mye - og det fører til at jeg snapper opp ting her og der. Dessuten er det refleksjons/drøftingsfag så man kan argumentere seg fram til greie karakterer uten å nødvendigvis ha lest pensum.

Jeg har vel ikke klisterhjerne, men jeg husker godt og er vel flink til å bruke den lille infoen jeg har til å framstille det som om jeg kan mer enn det jeg egentlig kan. (Hvis det gir noe mening?)

Kanskje du bare ikke ser sammenhengen mellom faget og det du skal gjøre. Det er ikke sikkert at faget har noe direkte med arbeidslivet å gjøre. Har du spurt lærerne eller andre studenter hva de tenker om faget?

Jeg har spurt andre om de fagene det gjelder og det er vel en felles formening om at disse fagene ikke er særlig relevant til noe som helst i ettertid av utdanningsløpet (sett bortifra spesielle tilfeller..)

Hvorfor er framtiden du ser for deg så urealistisk?

Kunne godt svart på dette, men det blir et svært personlig svar. Så jeg tar ikke det her.

Hvorfor er det vanskelig å få til reise? Økonomi? Skole? Eller er det andre hindringer

Jeg har ikke økonomi til å reise som student.. Har også andre ting som gjør at jeg ikke bare kan reise når det faller meg inn.

Hvorfor har du ikke tro på at du vil finne deg noen? Synes du selv du ikke er pen nok? Er du for vanskelig å vær med?

Har vært i forhold før, og merker at endel menn er interessert i meg, så det har sannsynligvis ikke noe med utseendet å gjøre. Tror ikke jeg er vanskelig å være med. Er svært sosial og godt likt av de fleste tror jeg. Har i alle fall gode venner og et greit nettverk.

Er andre ting som gjør at jeg har mistet troen på det. (igjen noe ikke jeg har lyst til å legge ut om her.)

Så du føler at livet ditt hadde blitt komplett hvis du hadde kjæreste?

Anonymous poster hash: 99cfc...253

[AnonymBruker]

Jeg tenkte også depresjon. Men så tenker jeg også at sinnet ditt tar seg en etterlengtet time-out.

Har du slitt med "flink-pike" syndromet før? At du rett og slett har levd et såpass travelt og pliktoppfyllende liv før,at sinnet og kroppen din trenger en pause.

Hadde en ferie vært løsningen her? En pause fra livet ditt, kom deg bort fra hverdagens mas en liten periode, og hjelper ikke det, så kanskje du skulle ha fått noe antidepressiva fra legen din.

Jeg har hatt et veldig travelt liv før, men jeg har nok ikke hatt "flink pike"-syndromet, har ikke følt et press for å gjøre det bra på ulike arenaer (Selv om jeg stort sett har gjort det bra..).

Men jeg tror du har veldig rett i at en ferie hadde hjulpet. Jeg har bare ikke mulighet til å dra på ferie akkurat nå, så det blir litt vanskelig. God jul

Anonymous poster hash: 99cfc...253

[AnonymBruker]

Det kan være så mangt. For eksempel har det blitt påstått at mennesker med dysfunksjonelle familieforhold i barndommen vil oppsøke lignende forhold i voksen alder i et underbevisst forsøk på å ta et oppgjør med fortiden sin.

I ung alder merket jeg at jeg kunne føle skam eller skyld i forbindelse med seksualiteten min, selv om jeg på et intellektuelt nivå visste at det ikke var noen grunn til dette. Jeg antar det kan ha en forbindelse med en moderat religiøs oppvekst og en religiøs oppvåkning (som heldigvis tok slutt) i slutten av tenårene.

Mange mennesker har også uttrykt at de ikke føler de fortjener det de har i livet sitt eller ting de ønsker seg. Dermed vil en slik person kanskje sabotere seg selv på grunn av dette. Altså, en del av de vil en ting, gjerne på et bevisst nivå, men underbevisste impulser kan skape konflikt. Ikke at jeg tror dette nødvendigvis er tilfellet med deg, men du spurte.

Jeg har en venninne som var forferdelig slapp og hun viste seg å ha B-vitamin mangel. Fikk sprøyter hos fastlegen sin og tror det kom seg. Nordmenn har også typisk lave D-vitaminnivå. En annen jeg kjenner hadde jernmangel (ikke helt uvanlig hos menstruerende kvinner). Ta deg en tur til fastlegen, du.

God jul!

Du har noen gode poeng her! Jeg er nok svært selvdestruktiv og det henger nok igjen fra tidligere år..

Skal også få sjekket meg hos legen for ulike vitaminmangler.

God jul til deg og

(Ts)

Anonymous poster hash: 99cfc...253

[Amable]

Jeg trener fordi jeg vet det er noe jeg føler meg bedre av, får mer energi, bedre humør og blir mer fornøyd med meg selv. Får mestringsfølelse.

Døgnrytmen snur jeg fordi jeg forstår at jeg ikke kan kaste bort dagene på denne måten, jeg har ikke lyst til å sløse bort livet.

Spiser egentlig relativt sunt fra før, men sunnere fordi jeg vil få bedre resultater med treningen.

Skolen fordi jeg forstår at utdanningen går til helvete hvis jeg ikke gjør noe snart.

Du gode poenger for å gjøre det du gjør. Du har en motivasjon for å stå tidligere opp, for å spise, for å trene og for å studere. Men selv om vi har motivasjon i livet vårt, så betyr det ikke at livet er en dans på roser og at vi smiler oss gjennom dagene. Vi møter utfordringer, vi mister gnisten og vi skjønner ikke alltid hvorfor vi gjør det vi gjør. Det er vanskelig å være på topp hele tiden. Se på idrettsutøvere. Du kan ikke være i toppform hele tiden. Du vet at du må trene for å vinne. Ta sykling. Det finnes tre store etapperitt(sykkelritt som går over flere dager). Ett på våren, ett på sommern og ett på høsten. Noen ønsker å vinne alle tre samme året, men de fleste vet at det er en nærmest umulig oppgave. Er du på topp på våren, så vinner du i Italia(det første rittet), men da har kroppen(etter 3 uker) kjørt seg så langt ned at det skal godt gjøres å restituere seg og så komme i toppform igjen til sommern(i Frankrike, også det 3 uker). Er du heldig så klarer du det. Men når så det siste rittet i Spania kommer(3 uker her også), så er du ikke en gang restituert.

Slik fungerer livet vårt også. Vi har familie, venner, jobb, skole, barn, fritid, hobbyer, matlaging, vasking, lærdom etc. Du kan ikke være på topp hele tiden. Det er en slags lov, om du vil kalle det for det(jeg har funnet den opp selv). Uansett hva det måtte være, så kan du dra med deg livserfaring i alle faser av iivet. Det jeg har lært om trening kan jeg ta med meg i vennskapet. Jeg kan ta det med i matlagingen også.

Også er det viktig å trives med det du gjør. Du må like å stå opp om morgenen selv om det kan være tungt. Du elsker det kanskje ikke, men du har funnet en grunn for å stå opp og det er grunn nok til å like det. Jeg elsker ikke akkurat å stå opp om morgenen. Jeg elsker å sove, jeg trenger å sove. Men jeg står opp tidlig for å få mest ut av dagen. For å være produktiv nok, for å kunne være trøtt når jeg bør være trøtt.

Har ikke lyst til å utdype hva jeg studerer her, er ikke så veldig giret på at å gi for mye info.

Grunnen til at jeg har fått A og B er at jeg kan endel rundt de fagene fra før av, snakker mye med folk, tenker mye - og det fører til at jeg snapper opp ting her og der. Dessuten er det refleksjons/drøftingsfag så man kan argumentere seg fram til greie karakterer uten å nødvendigvis ha lest pensum.

Jeg har vel ikke klisterhjerne, men jeg husker godt og er vel flink til å bruke den lille infoen jeg har til å framstille det som om jeg kan mer enn det jeg egentlig kan. (Hvis det gir noe mening?)

Ahh, kjenner meg igjen. Da har du en del erfaring som du bruker. Og da kan jeg forstå at du dropper forelesning. Men tenk om du drar på forelesninger. Tenk hvor mye mer nyttig informasjon du vil få. Nyttige diskusjoner. Du vil kunne gjøre deg opp flere meninger, enten informasjon du mottar er nyttig eller fullstendig søppel.

Joda, det gir mening. Jeg forstår deg godt.

Hvis du vil, kan du sende meg en PM. I dag, i morgen, om to uker eller aldri. Du bestemmer. Jeg er her og du kan stole på meg!

Jeg har spurt andre om de fagene det gjelder og det er vel en felles formening om at disse fagene ikke er særlig relevant til noe som helst i ettertid av utdanningsløpet (sett bortifra spesielle tilfeller..)

Det er sånn meningsløs demokrati der noen har funnet ut at det er smart å ta med. Nå vet jeg ikke hvilket fag det er, så skal ikke uttale meg for masse. Men jeg kjenner til frustrasjonen.

Kunne godt svart på dette, men det blir et svært personlig svar. Så jeg tar ikke det her.

Igjen, jeg er her

Jeg har ikke økonomi til å reise som student.. Har også andre ting som gjør at jeg ikke bare kan reise når det faller meg inn.

Når du får muligheten, så tar du deg en ferie. Det kan gjøre underverker.

Har vært i forhold før, og merker at endel menn er interessert i meg, så det har sannsynligvis ikke noe med utseendet å gjøre. Tror ikke jeg er vanskelig å være med. Er svært sosial og godt likt av de fleste tror jeg. Har i alle fall gode venner og et greit nettverk.

Er andre ting som gjør at jeg har mistet troen på det. (igjen noe ikke jeg har lyst til å legge ut om her.)

Vanskelig å si noe om det når jeg ikke vet grunnen, men jeg har tidvis trøbbel med å se for meg at jeg blir å finne noen. Men det går daler. Helt avhengig av hvor desturiktiv tankene mine er, eller hvordan livet ellers påvirker meg.

Så du føler at livet ditt hadde blitt komplett hvis du hadde kjæreste?

På mange måter, ja. Jeg merker at humøret er noe helt annet når jeg har noe positivt i livet mitt. Og en kjæreste gir meg utrolig mye positivitet. Utfordringen blir å legge vekk noe av egoismen min. Minke behovet for å være alene. Det er ofte der det skjærer seg(og nå høres det ut som jeg er skikkelig gammel og har hatt massevis av forhold), at jeg må være mer alene enn kjæresten takler.

[AnonymBruker]

Du gode poenger for å gjøre det du gjør. Du har en motivasjon for å stå tidligere opp, for å spise, for å trene og for å studere. Men selv om vi har motivasjon i livet vårt, så betyr det ikke at livet er en dans på roser og at vi smiler oss gjennom dagene. Vi møter utfordringer, vi mister gnisten og vi skjønner ikke alltid hvorfor vi gjør det vi gjør. Det er vanskelig å være på topp hele tiden. Se på idrettsutøvere. Du kan ikke være i toppform hele tiden. Du vet at du må trene for å vinne. Ta sykling. Det finnes tre store etapperitt(sykkelritt som går over flere dager). Ett på våren, ett på sommern og ett på høsten. Noen ønsker å vinne alle tre samme året, men de fleste vet at det er en nærmest umulig oppgave. Er du på topp på våren, så vinner du i Italia(det første rittet), men da har kroppen(etter 3 uker) kjørt seg så langt ned at det skal godt gjøres å restituere seg og så komme i toppform igjen til sommern(i Frankrike, også det 3 uker). Er du heldig så klarer du det. Men når så det siste rittet i Spania kommer(3 uker her også), så er du ikke en gang restituert.

Slik fungerer livet vårt også. Vi har familie, venner, jobb, skole, barn, fritid, hobbyer, matlaging, vasking, lærdom etc. Du kan ikke være på topp hele tiden. Det er en slags lov, om du vil kalle det for det(jeg har funnet den opp selv). Uansett hva det måtte være, så kan du dra med deg livserfaring i alle faser av iivet. Det jeg har lært om trening kan jeg ta med meg i vennskapet. Jeg kan ta det med i matlagingen også.

Også er det viktig å trives med det du gjør. Du må like å stå opp om morgenen selv om det kan være tungt. Du elsker det kanskje ikke, men du har funnet en grunn for å stå opp og det er grunn nok til å like det. Jeg elsker ikke akkurat å stå opp om morgenen. Jeg elsker å sove, jeg trenger å sove. Men jeg står opp tidlig for å få mest ut av dagen. For å være produktiv nok, for å kunne være trøtt når jeg bør være trøtt.

Ahh, kjenner meg igjen. Da har du en del erfaring som du bruker. Og da kan jeg forstå at du dropper forelesning. Men tenk om du drar på forelesninger. Tenk hvor mye mer nyttig informasjon du vil få. Nyttige diskusjoner. Du vil kunne gjøre deg opp flere meninger, enten informasjon du mottar er nyttig eller fullstendig søppel.

Joda, det gir mening. Jeg forstår deg godt.

Hvis du vil, kan du sende meg en PM. I dag, i morgen, om to uker eller aldri. Du bestemmer. Jeg er her og du kan stole på meg!

Det er sånn meningsløs demokrati der noen har funnet ut at det er smart å ta med. Nå vet jeg ikke hvilket fag det er, så skal ikke uttale meg for masse. Men jeg kjenner til frustrasjonen.

Igjen, jeg er her

Når du får muligheten, så tar du deg en ferie. Det kan gjøre underverker.

Vanskelig å si noe om det når jeg ikke vet grunnen, men jeg har tidvis trøbbel med å se for meg at jeg blir å finne noen. Men det går daler. Helt avhengig av hvor desturiktiv tankene mine er, eller hvordan livet ellers påvirker meg.

På mange måter, ja. Jeg merker at humøret er noe helt annet når jeg har noe positivt i livet mitt. Og en kjæreste gir meg utrolig mye positivitet. Utfordringen blir å legge vekk noe av egoismen min. Minke behovet for å være alene. Det er ofte der det skjærer seg(og nå høres det ut som jeg er skikkelig gammel og har hatt massevis av forhold), at jeg må være mer alene enn kjæresten takler.

Takk for at du har tatt deg tiden til å svare som du har gjort.

Har tatt det du har skrevet i betraktning og mulig jeg sender deg en PM en dag.

På mange måter, ja. Jeg merker at humøret er noe helt annet når jeg har noe positivt i livet mitt. Og en kjæreste gir meg utrolig mye positivitet. Utfordringen blir å legge vekk noe av egoismen min. Minke behovet for å være alene. Det er ofte der det skjærer seg(og nå høres det ut som jeg er skikkelig gammel og har hatt massevis av forhold), at jeg må være mer alene enn kjæresten takler.

Da bør du kanskje finne deg en kjæreste som har behov for like mye alenetid som deg selv? Folk er veldig forskjellige på det området. Kan jeg forresten spørre hvor gammel du er?

(Ts)

Anonymous poster hash: 99cfc...253

[Gjest Ragnar Danneskjöld]

Du har noen gode poeng her! Jeg er nok svært selvdestruktiv og det henger nok igjen fra tidligere år...

Selvsagt. Jeg er også fryktelig smart.

En annet interessant fenomen jeg har observert er at mange mennesker egentlig ikke ønsker å forandre seg. Det går tilbake til det jeg sier om at man som regel får et eller annet ut av sin livssituasjon.

Jeg har for eksempel et familiemedlem som er veldig glad i å klage over livet sitt og overdramatisere, selv om løsningen ofte er veldig enkel. Det er dog ikke noen interesse for å faktisk løse problemet. Eksisterer det ikke et problem, så lager hun gjerne ett. Slik jeg ser det er det et rop om oppmerksomhet og medfølelse. Et ønske om å bli sett. Hun har også et litt kjedelig liv, så kanskje det er en måte å motvirke dette på.

Sier ikke at dette er tilfellet for deg, men litt generelt i forhold til hva jeg har snakket om tidligere i tråden, altså at folk gjerne kan tviholde på følelser eller en kjip livssituasjon fordi de får et eller annet ut av det som de kanskje ikke engang er klar over selv.

Skal også få sjekket meg hos legen for ulike vitaminmangler.

Gjør det. Tok nettopp mine daglige 100 mcg D-vitamin.

[Amable]

Takk for at du har tatt deg tiden til å svare som du har gjort.

Har tatt det du har skrevet i betraktning og mulig jeg sender deg en PM en dag.

Bare hyggelig å være til hjelp. Fint at du vurderer det, så det er bare å send PM om du føler for det

Da bør du kanskje finne deg en kjæreste som har behov for like mye alenetid som deg selv? Folk er veldig forskjellige på det området. Kan jeg forresten spørre hvor gammel du er?

Det er nok kanskje i de baner jeg må søke. Vi får se hva som dukker opp

Jeg er 31, yngre enn noensinne