Takler snart ikke mer. Er pstd.

[AnonymBruker]

Det føles ut som en depresjon. Alle anser meg som sterk, men det er bare utad. På under ett år har jeg mistet min kjæreste i en tragisk ulykke, og en av mine nærmeste venner døde bare for noen uker siden på nesten samme måte. Når min kjæreste døde ble jeg holdt litt utenfor når begravleggelsen ble planlagt, siden hans barn valgte å planlegge med moren deres og naturlig nok søke støtte der. Det ble ingen sure miner av den grunn, men jeg ønsket å kunne få være mer med, å kunne være tilstede, kunne lukte på skjortene hans en siste gang.

Nå fikk jeg være tilstede siden jeg tilfeldigvis var på besøk hos hans familie (barndomsvenn), under hele prosessen. Det var som å bli ristet i fillebiter, samtidig som jeg måtte vise meg sterk gikk jeg bare inn i en rolle som en snill og hjelpsom og stille person, mens faktum var at jeg ikke klarte å holde ut. Men jeg holdt ut. Jeg ringte legen og fikk skrevet ut imovane. Så sterk var jeg ikke. Jeg tok en kvart pille når jeg følte meg kvalt og også før begravelsen. Og det beviser bare at jeg ikke klarte takle det hele, selv om ingen vet noe om det.

Tanken på at jeg måtte sette meg selv litt på sidelinja, min egen angst og sorg, var der og var til hjelp. Men så kom jeg hjem og etter det har jeg mistet gnisten.

Og i går fikk jeg et nytt slag. Jeg visste ikke at det kunne ramme så hardt, men en venn falt om. Vi la han i stabilt sideleie og sjekket at han pustet mens jeg hadde kontakt med 113 hele veien. Jeg klarer alltid å forholde meg rolig mens det skjer noe, men etterpå... er pusten gått ut av meg.

Jeg gleder meg ikke til jul. Jeg ønsker bare å få slippe alt. Jeg har ingen selvmordsplaner, til det er jeg for glad i familie og venner.

Men jeg lurer på når nok er nok. Jeg har ikke noe overskudd til å være sosial, hater når telefonen ringer selv om jeg føler meg ensom hvis den ikke ringer.

Hva er det å være sterk? Jeg er så lei av de som sier at man ikke får større ryggsekk enn man klarer å bære. Jeg har også sagt de ordene, men nå føles det på tide å trekke de tilbake. De to nærmeste venninnene mine har lagt merke til at jeg alltid havner i noe, uten at jeg har gjort mer enn å gå ut av døra. Jeg har lagt merke til det selv. Er det faktisk noen som ER ulykkesfugler uten å havne i bråk, men bare opplever andres lidelse og aldri får tid til å slikke sine egne sår?

Anonymous poster hash: 38fcf...fbd

[Gjest Klaveret]

Jeg har ingen kloke ord, men vil veldig gjerne gi deg en god klem

Du skriver veldig godt og forståelig. Kanskje kan skriving bli en metode for å bearbeide og komme gjennom sorgen?

[AnonymBruker]

Kanskje jeg burde skrive en dagbok. Det er lett å skyve følelsene bort og konsentrere seg om praktiske ting, men følelser forsvinner jo ikke og kommer ofte tilbake i en annen versjon. Det å miste gnisten har gjort meg passiv og jeg føler jeg går i ring. Jeg liker ikke å fortelle at jeg sliter. Noen få vet det, men de regner vel med at det går over og det er lite de kan gjøre for å endre ting. Alle planer er blitt satt på hylla og i år føles også jula som en belastning. Samtidig kjenner jeg at jeg har for mye fokus på det negative. Jeg vet av erfaring at det hjelper å gjøre minst en positiv ting hver dag og at det ikke trenger å være så mye, men jeg er ikke helt der akkurat nå. Jeg har også vært mindre sosial og tar ikke kontakt med familie og venner. Rett etter at jeg kom hjem fra begravelsen havnet også en av mine foreldre på sykehus med hjerteproblemer og har krevet mer oppmerksomhet enn ellers.

Jeg føler bare for å dra dyna over hodet og bli i senga, men det er også umulig.

Anonymous poster hash: 38fcf...fbd