Vegrer meg for å ha det bra...

[AnonymBruker]

Opp i gjennom årene er jeg blitt så vant med å være psykisk syk at jeg vegrer meg fra å bli frisk. Det er det jeg er "god" på. Jeg liker tryggheten med å ha en behandler og noen som "passer" på meg. Dette fører til at jeg saboterer for meg selv stadig vekk, det høres kanskje rart ut, men jeg trives som deprimert og spiseforstyrret.

Er dette normalt? Håper ingen halshugger meg nå.

Anonymous poster hash: 0ee35...c66

[AnonymBruker]

Jeg har opplevd å føle det samme som deg. Jeg var rett og slett skikkelig redd for å være lykkelig. Kanskje det var fordi jeg var veldig redd og sårbar på den tiden, og det som føltes kjent ( aka problemene mine) føltes trygt. Men etter mye opp og ned og diskusjoner med meg selv så bestemte jeg meg for å gi det en sjanse. Det jeg slet med hadde blitt så "vanlig" for meg at i mine øyne var det hele identiteten min. Jeg var redd for å miste meg selv.

Men med mye hjelp og støtte, både profesjonelt og av familie og venner, så ble det bedre. Jeg opplevde at glede og lykke ikke var det samme som å miste meg selv.

Nå forstår jeg også at mye av frykten min for å være lykkelig var ikke frykt for å være lykkelig. Det var frykt for å oppleve å bli såret og skuffet.

Jeg tror ikke du er unormal, men tror kanskje det kunne vært godt for deg å snakke med noen. Ønsker deg lykke til

Anonymous poster hash: a481a...179