Sorgen er kjærlighetens pris

[Gjest Vampen]

Tusen takk for alle de flotte innleggene, jeg setter enormt stor pris på dem. De siste ukene har vært beintøffe. Jeg har ikke klart å skrive, tenke på eller prate om det. Det føles som om det er en fysisk sperre som flerrer opp hver gang jeg prøver. Jeg har ubesvarte pmer her inne, meldinger på facebook, telefoner jeg ikke tar og kaffekopper jeg ikke klarer å ta. Med tilhørende dårlig samvittighet, selvfølgelig. Det er som jeg plutselig har gått tom for ord, som om det ikke finnes ord som kan beskrive eller romme det som har skjedd. Jeg setter så uendelig stor pris på omtanken, jeg bare..

Det er som om jeg fortsatt kjemper i mot forståelsen. Som om jeg ikke makter å ta det innover meg. Og dermed skyr alle settinger hvor det blir et tema så godt jeg kan. Jeg tror det kommer av at det har begynt å synke inn, at han faktisk er borte.. Jeg har huset fullt av tingene hans. Poser og esker, klær som fortsatt lukter som ham. Et helt liv, i esker. Det gjør fysisk vondt å se på. Den første dagen begynte jeg å pakke ut ting. Få det på plass i hyller og skap, fordi det er lettere å se tingene hans i hverdagen enn i esker. Etter det tilbragte jeg to dager i senga, ute av stand til å gjøre stort mer enn å smøre ei brødskive og skru på Netflix.

Hverdagen er en berg og dalbane av følelser og tanker. Innimellom klarer jeg å blokke det såpass ut at jeg fungerer. Jeg tvinger meg selv på trening, leser, snakker om helt overfladiske ting og fordyper meg i alle BBC-serier jeg kan finne på netflix. Dagene går på et vis. Men så er det som om virkeligheten treffer som ei slegge i magen. Da er det enten bunnløs tristhet, over alt jeg ikke fikk sagt, alt jeg ikke gjorde og alt han aldri skal oppleve. At han døde alene. Total apati, som om all energi og overskudd har forlatt meg. Eller, og ikke minst, et enormt raseri. Over at de helvetes legene ikke kunne gjøre jobben sin, ta ham på alvor og ikke bare avvise ham.. Krydret med de mentale bildene av å se ham ligge der, livløs, og frykten for hvordan de siste øyeblikkene hans var.

Er det et spørsmål jeg virkelig avskyr i disse dager, så er det "Hvordan går det?" Jeg hater, hater, hater det. Veldig ofte tror jeg folk spør bare fordi de vil høre at det går bra. Vel, det går ikke så forbanna bra. Så hva svarer man? Sånn egentlig? Skal man klistre på seg et smil og lyve om at joda, det går bra, det er tross alt noen uker siden, så nå er alt fint igjen? Eller skal man være ærlig, og forholde seg til den påfølgende kleinheten? "Hvordan det går? Tja, denne uka har jeg hatt tre dager hvor jeg ikke kom meg opp av senga. På onsdag oppdaget jeg en vondt et sted, og preget som jeg er av at broren min døde helt ut av det blå, så klarte jeg å overbevise meg selv om at jeg sikkert hadde både kreft, HIV, pest og ebola og trøstespiste is mens jeg planla min egen begravelse. Ellers sliter jeg jo litt med søvnen, for jeg drømmer hele tiden at jeg finner ham død, igjen og igjen. Så tja, det har vel gått bedre, kan du si?" Om noen lurte, jeg går altså for løgn, eller mumling.

Det slår meg stadig at jeg tror sorg må være det nærmeste man kommer å være riv, ruskende gal, uten faktisk å være det. Det er de rareste små ting som kan skape bølger, eller få ting til å stoppe opp. De er de tingene man aldri tenker på ellers, som river en i fillebiter. Det er de meningsløse tingene som får betydning. For å stjele litt fra Brødrene Løvehjerte, alt er det sammen, men alt er annerledes. Og det blir jammen meg ikke noe lettere fra gang til gang..

[Gjest Triangel]

Ja, sorgen er prisen man betaler for kjærligheten. Men jeg er så takknemlig og glad for den kjærligheten jeg har opplevd - selv om jeg nå betaler prisen for å ha elsket en person så høyt.

Jeg har ikke akkurat noen trøstende ord, dessverre. Ikke annet enn når man står midt oppi den livskrisen det er å miste noen kjære så lærer man ihvertfall hva som er viktig i livet og hva som er mindre viktig.

Krisen har også vist meg at jeg tross alt er omringet av kjærlighet og mennesker som kun vil meg det beste. Aldri har jeg opplevd så mye omsorg og aldri har jeg tenkt over at det er så mange som bryr seg om meg. DET varmer og det gjør utrolig godt i alt det vonde.

Vampen, du virker å ha et mer uavklart forhold til selve dødsfallet enn det jeg har. Det virker å være mye usikkerhet omkring din brors dødsfall og det er klart at det vil forverre og sikkert forlenge sorgprosessen din.

Ønsker deg alt godt videre i bearbeidelsen av det du har opplevd.

[Synapomorphy]

De er så vonde, alle disse tankene og ordene som svirrer rundt i hodet. De graver seg inn i både hjerte og sjel, og kommer veltende som en bølge. Jeg må få dem ut. Jeg klarer ikke å bære dem alene, holde den inne, ha dem usagt. De kommer til å rive meg i fillebiter. Alle forteller meg at jeg er flink til å sette ord på ting, at jeg er sterk som er så åpen. Det de kanskje ikke vet er at det bare er de pene ordene jeg deler. De som forteller om kjærligheten, om det som var og takknemligheten overfor de som bryr seg. Mørket, sinnet, frustrasjonen og den bunnløse sorgen legger jeg lokk på. Jeg holder den inne, for å verne alle andre. Den er for stygg, sår og vond til at jeg klarer å vise den fram. Men jeg begynner å innse at den må ut på et vis.. om det så bare er en tråd her inne.

Jeg pleide å spøke med at jeg har svart belte i sorg. Jeg har mistet, jeg har sørget, jeg har kommet meg på beina igjen. Jeg har funnet en slags trøst i å vite at sorgen jeg føler er et bevis på den kjærligheten som var der først. Jeg vet det nå også, men denne gangen gir ikke den innsikten trøst. Jeg er ikke klar til å akseptere at du er død. Jeg vil ikke innse at resten av mitt liv er et liv uten deg. At jeg må gå videre og lære meg å leve uten deg. Jeg vil ikke. Jeg klarer ikke. Jeg vil ikke.. Inne i hodet mitt går de samme ordene på repeat, han er død. Og hver eneste gang svarer hjertet, Nei! Nei, han er ikke død. Han kan ikke være død.. Kan han?

Jeg vet at jeg på et eller annet tidspunkt må innse at du er borte. At jeg må gi slipp på deg.. Men jeg klarer ikke å forstå hvordan jeg skal klare det. Jeg vil heller hyle, skrike, slå i veggen og kjempe i mot. Jeg vil ikke gi slipp..

Huff, dette må være helt forferdelig. Jeg tror ikke det går an å gradere sorg (f.eks. dødsfall opp imot kjærlighetssorg). Den har nok den samme naturen. La hikstingen og tårene få fullt utløp. Du kan ikke lukke disse følelsene inne i deg. Klem.

[Gjest Vampen]

Ja, sorgen er prisen man betaler for kjærligheten. Men jeg er så takknemlig og glad for den kjærligheten jeg har opplevd - selv om jeg nå betaler prisen for å ha elsket en person så høyt.

Jeg har ikke akkurat noen trøstende ord, dessverre. Ikke annet enn når man står midt oppi den livskrisen det er å miste noen kjære så lærer man ihvertfall hva som er viktig i livet og hva som er mindre viktig.

Krisen har også vist meg at jeg tross alt er omringet av kjærlighet og mennesker som kun vil meg det beste. Aldri har jeg opplevd så mye omsorg og aldri har jeg tenkt over at det er så mange som bryr seg om meg. DET varmer og det gjør utrolig godt i alt det vonde.

Vampen, du virker å ha et mer uavklart forhold til selve dødsfallet enn det jeg har. Det virker å være mye usikkerhet omkring din brors dødsfall og det er klart at det vil forverre og sikkert forlenge sorgprosessen din.

Ønsker deg alt godt videre i bearbeidelsen av det du har opplevd.

Jeg tror nok du har helt rett i at det er mye som er uavklart i forhold til selve dødsfallet. Og det gjør ting vanskelig. Det gikk mindre enn 24 timer fra første gang jeg hørte noe om at han ikke var i form, til vi fant ham død. Det gikk så altfor fort, til at man helt klarer å ta innover seg at det har skjedd. Mitt siste minne av ham før han var død, var jo at han var frisk og rask. I tillegg kommer alle følelsene rundt det å forholde seg til at alt tyder på at han døde av noe helt unødvendig, og at det er flere ledd i helsevesenet som har sviktet. Vi venter nå på den endelige rapporten, og jeg håper at den, og en eventuell sak, kan være med på å tette igjen noen hull. Det bringer ham ikke tilbake, det gjør ikke savnet eller sorgen mindre. Men det er allikevel viktig å føle at vi vet hva som har skjedd, og at om det stemmer at det har blitt gjort feil, at de ansvarlige lærer av det. Ikke for å fordele skyld og straff, men for å sende et signal om at det er noen rutiner som bør ses på, så det ikke skjer igjen.

Jeg er også helt enig i det du skriver rundt kjærligheten. Jeg velger å bruke de verste og mørkeste dalene på å minne meg selv om at det at ting er så jævlig nå, også sier noe om hva han betydd for meg. Han var høyt elsket. Noe som også ble veldig tydelig av all den støtte og omsorg vi har fått, og alle som har vært med og er med oss i sorgen. Jeg har fått en helt annen innsikt i hvor mye han betydde, for mange, på en helt annen måte enn jeg fikk når han levde. Det er godt, midt oppi alt det vonde. Det hjelper å kunne si at min lillebror fikk et liv som ble altfor kort, men han var elsket. Livet han fikk var rikt. Og han lever videre i mange hjertet og minner.

[Gjest Triangel]

Jeg tror nok du har helt rett i at det er mye som er uavklart i forhold til selve dødsfallet. Og det gjør ting vanskelig. Det gikk mindre enn 24 timer fra første gang jeg hørte noe om at han ikke var i form, til vi fant ham død. Det gikk så altfor fort, til at man helt klarer å ta innover seg at det har skjedd. Mitt siste minne av ham før han var død, var jo at han var frisk og rask. I tillegg kommer alle følelsene rundt det å forholde seg til at alt tyder på at han døde av noe helt unødvendig, og at det er flere ledd i helsevesenet som har sviktet. Vi venter nå på den endelige rapporten, og jeg håper at den, og en eventuell sak, kan være med på å tette igjen noen hull. Det bringer ham ikke tilbake, det gjør ikke savnet eller sorgen mindre. Men det er allikevel viktig å føle at vi vet hva som har skjedd, og at om det stemmer at det har blitt gjort feil, at de ansvarlige lærer av det. Ikke for å fordele skyld og straff, men for å sende et signal om at det er noen rutiner som bør ses på, så det ikke skjer igjen.

Jeg er også helt enig i det du skriver rundt kjærligheten. Jeg velger å bruke de verste og mørkeste dalene på å minne meg selv om at det at ting er så jævlig nå, også sier noe om hva han betydd for meg. Han var høyt elsket. Noe som også ble veldig tydelig av all den støtte og omsorg vi har fått, og alle som har vært med og er med oss i sorgen. Jeg har fått en helt annen innsikt i hvor mye han betydde, for mange, på en helt annen måte enn jeg fikk når han levde. Det er godt, midt oppi alt det vonde. Det hjelper å kunne si at min lillebror fikk et liv som ble altfor kort, men han var elsket. Livet han fikk var rikt. Og han lever videre i mange hjertet og minner.

Uff, det høres ikke bra ut - håper dere får skikkelige svar og at dere ikke må vente altfor lenge på de svarene. Å ikke vite hvordan han hadde det rundt tiden han døde må være grusomt

Vi visste at døden ville komme i flere måneder og jeg trodde jeg var forberedt - men det er umulig å forberede tomheten og ensomheten som følger. Savnet etter det som var og sorgen over at fremtiden ikke blir som vi hadde planlagt er overveldende til tider.

[Tabris]

Jeg har ikke sett denne tråden før nå, bare lagt merke til at du har vært borte en stund. Ord fra en fremmed på nett blir så tomme, men de varmeste kondolanser og tanker sendes til deg!

Jeg har ikke mistet en bror, men har mistet en far i ung alder. Det å miste et kjært familiemedlem må være noe av det verste man kan gå gjennom. Jeg har to brødre, og hadde jeg mistet noen av dem så vet jeg ikke hvordan jeg skulle kommet meg gjennom det. Jeg skal ikke si at jeg "vet hvordan du har det", for det gjør jeg ikke. Men du har min dypeste forståelse og sympati.

Det eneste rådet jeg kan gi er å ta en dag, en time og et minutt om gangen. Det er alt du kan gjøre. Så vil det gradvis, veldg gradvis, faktisk bli bedre.

[Gjest Vampen]

Nok en gang, takk for fine svar.:klemme: Jeg har hatt en periode hvor jeg ikke klarer å skrive eller snakke noe særlig om at han er borte, så det har dessverre blitt dårlig med svar. Tabris, det du skriver minner meg om noe en bekjent skrev til meg, de vi er glad i kler ikke å være død. Det stemmer skremmende bra. Det vil liksom ikke gå inn, for HAN kan jo ikke være død.. kan han?

Jeg har vært sykemeldt siden han døde, og nå begynner det å nærme seg at jeg skal begynne i jobb igjen. Tanken på det har sendt meg rett inn i en mørk hule, med egne refleksjoner som eneste selskap. På den ene siden gleder jeg meg. Jeg har flott kollegaer, søte elever, en forståelsesfull ledelse og en jobb jeg trives med. Jeg begynner også å bli smårar av å sitte hjemme, og se dagene snegle seg forbi.. På den andre siden, så er det beitøft. Uansett hvor mye den rasjonelle siden av meg roper at det er feil, så klarer jeg ikke helt å riste av meg følelsen av at jeg svikter. At det at jeg skal tilbake i jobb "allerede" er et svik mot broren min. Hvordan kan jeg i det hele tatt tenke på jobb, når han er borte? Det er en vond følelse, som nok forsterkes av alle jeg møter som utbryter "skal du tilbake i jobb ALLEREDE?" Folk er i det hele tatt vanskelig.. Enten synes de det er sjokkerende tidlig, eller at jeg burde ha vært tilbake for lenge siden. Enden på visa er uansett dårlig samvitiighet.

En annen side av det er jo at min bror også var lærer. To lærere i familien har vært en stor del av identiteten og forholdet vårt den siste tiden. Det føles fryktelig sårt at det plutselig bare er meg.. At vår familie nå bare har en lærer. Og at jeg skal fortsette i den jobben han elsket og var så glad i, men ikke fikk muligheten til å fortsette i. Det føles som jeg drar tilbake med et bein mindre å stå på..

Det føles i det hele tatt som jeg nærmer meg det punktet hvor jeg må begynne å bygge opp livet mitt på nytt. Å miste ham endret alt. Og det er ingen vits i late som om alt vil gå tilbake til det gamle. Det føles som om noe perfekt har blitt ødelagt. Og uansett hvor hardt jeg ønsker, prøver og hyler.. så kan jeg ikke sette det sammen igjen. Dette er en ting jeg ikke kan fikse. Jeg må heller prøve å finne veien videre. Prøve å finne den versjonen av meg selv, som fungerer uten ham. Vi var såpass tett i alder at jeg nesten ikke husker hvordan det er å leve et liv som han ikke er en del av. Og det aner meg at jeg vil bruke resten av mitt liv på å klare akkurat det..

Sånn ellers glir dagene forbi. Jeg veksler mellom å være helt nummen og tiltaksløs, rasende, knust og tilnærmet normal. Det er en berg og dalbane uten like. En dag skal jeg lese bøker, strikke genser til alle jeg kjenner, begynne å ri igjen og reise verden rundt. Den neste bruker jeg en hel dag på å i det hele tatt komme meg ut av senga og inn i dusjen. Så det kan bli interessant å se hvordan det går når hverdagen treffer igjen. Det får gå som det går.. Tryner jeg, vel.. så tryner jeg. Det er ingen skam i å ikke klare, har jeg hørt.

[Tabris]

Folk mener nå så mye, uansett hva du gjør eller ikke gjør. Så det skal du ikke bruke så mange kalorier på. Jeg husker at jeg var helt forferdet over at jeg ikke gråt i min fars begravelse - det "må" man jo gjøre - så jeg lot som. Alt for å tekkes det jeg antok andre ville tenke.

Da min mor gikk tilbake på jobb etter fars død så sa hun til sine kollegaer at det kunne være hun ville begynne å gråte plutselig. Det var bare sånn det var og ikke noe de andre skulle gjøre noe med. Og hun jobbet, mens tårene rant noen ganger. Kanskje det kan hjelpe deg å si ifra om noe tilsvarende til dine kollegaer? Det er sånn sett ingenting som er mer ødeleggende enn å gå hjemme i egne tanker, men samtidig skal man være fungerende nok til å jobbe også. Det må du nesten bare kjenne på selv. Men om du gråter på jobb, så er ikke det noe å skamme seg over.

Når det gjelder at du føler du svikter din bror med å gå tilbake til jobb, så forstår jeg selve tankegangen. Men snu på det og tenk - hva tror du din bror ville ønsket? Ville han ikke ønsket at du gikk tilbake til livet ditt så fort du var klar, og at du ble lykkelig igjen så fort du kunne? Eller hva hvis det var du som døde, hva hadde du tenkt om din bror hadde slike tanker?

[Gjest Vampen]

Folk mener nå så mye, uansett hva du gjør eller ikke gjør. Så det skal du ikke bruke så mange kalorier på. Jeg husker at jeg var helt forferdet over at jeg ikke gråt i min fars begravelse - det "må" man jo gjøre - så jeg lot som. Alt for å tekkes det jeg antok andre ville tenke.

Da min mor gikk tilbake på jobb etter fars død så sa hun til sine kollegaer at det kunne være hun ville begynne å gråte plutselig. Det var bare sånn det var og ikke noe de andre skulle gjøre noe med. Og hun jobbet, mens tårene rant noen ganger. Kanskje det kan hjelpe deg å si ifra om noe tilsvarende til dine kollegaer? Det er sånn sett ingenting som er mer ødeleggende enn å gå hjemme i egne tanker, men samtidig skal man være fungerende nok til å jobbe også. Det må du nesten bare kjenne på selv. Men om du gråter på jobb, så er ikke det noe å skamme seg over.

Når det gjelder at du føler du svikter din bror med å gå tilbake til jobb, så forstår jeg selve tankegangen. Men snu på det og tenk - hva tror du din bror ville ønsket? Ville han ikke ønsket at du gikk tilbake til livet ditt så fort du var klar, og at du ble lykkelig igjen så fort du kunne? Eller hva hvis det var du som døde, hva hadde du tenkt om din bror hadde slike tanker?

Takk for fint svar.:klemme:

Jeg er egentlig ikke så bekymret for tårer, for jeg er dårlig på å gråte når jeg har folk rundt meg. Jeg kjenner meg igjen i det du skriver om begravelsen. Jeg gråt heller ikke så mye der. Det liksom låser seg. Jeg gråter mye før og etter, men ikke i selve begravelsen. I forhold til jobb er jeg ikke redd for å gråte foran kollegaene. De har ikke vært annet enn forståelsesfulle og fine. Men skulle jeg begynne å gråte, så er jeg langt mindre komfortabel med tanken på å begynne å gråte foran elevene. De er også fine, og hadde sikkert forstått, men det føles fortsatt feil. De bør få fokusere på å være elever, ikke ha en lærer som står og griner i klasserommet. Men jeg er nok mer bekymret for fokus, konsentrasjon og overskudd, enn tårer. Jeg er spent på om jeg klarer å ha det fokuset og konsentrasjonen som trengs, både mtp fag og å følge opp 80 fjortiser, som er proppfulle av hormoner og egne greier.

Jeg har tenkt mye på akkurat det, og jeg er ganske sikker på at min bror hadde vært raskt tilbake på jobb. Vi mistet begge besteforeldrene etter en ulykke for litt over et år siden, og jeg tror ikke han var borte en dag. Jeg tror det kommer av at han trivdes så godt på jobb, og hadde så mange av de menneskene han følte seg bra med der, at han hadde mer utbytte av å være der enn hjemme alene. Han var ikke den som viste det mest når han hadde det vanskelig. Han buret seg inne alene når ting var som verst, men klarte å samle seg såpass at han gikk på jobb. Jeg tror på ingen måter at han hadde forventet at jeg skulle sitte hjemme i all evighet.. Hade han vært her, så hadde han neppe stusset på at jeg gikk tilbake i jobb. Det er den rasjonelle delen, men følesene av å svikte sitter fortsatt så forbanna hardt i. Men det er vel noe av det krevende med sorg, de irrasjonelle følelsene er å ignorere.