Asbergers spørsmål..

[AnonymBruker]

Hei. er det noen med asbergers her, eller som kjenner noen med asbergers som kan fortelle litt om hvordan det er. Jeg har diskutert en del med foreldre og tidligere lærere om jeg ville utredes for det. men ville ikke, jeg mener at man bare må forandre seg, og kan få det til om man vil det nok. Her skal jeg prøve å forklare situasjonen min kortest mulig:

I barnehage alder ble jeg sendt på sjekk for autisme, men jeg hadde ikke det. grunnen var fordi jeg ikke hadde interesse for å leke med andre.
På barneskolen hadde jeg venner, men mest sånn 1-2 år yngre, et par venner i min egen klasse. men jeg var ikke en typiske jente, hatet å pynte meg, og ikke intressert i sminke og klære i det hele tatt, det kom på ungdomsskolen. Ting forandret seg da, jeg ble helt frosset ut. var veldig sjenert, og ble en hakkekylling av både lærere og medelever. dessuten har jeg altid vært treig i oppfattelsen, derfor har ballspill vært en utrfordring :/ veldig lett for å dagdrømme har jeg og, ofte når folk har snakket til meg så kunne jeg plutselig se bort og glemme helt samtalen (er ikke sånn nå). ungdomsskolen fortsatte, og jeg fikk det bedre i 10. ble med på fester osv.

Så begynte videregående, startet fint, jeg så muligheten til å få nye venner, men det gikk ikke lenge før jeg fikk samme rollen også der. Ble utestengt, de jeg trodde var 2 venninner i klassen begynte å gå fra meg om jeg ble med dem. så jeg tok hintet til slutt. har også hørt at jeg kan stirre mye. (passer på det nå, så gjør det ikke lenger). Så begynte jeg på vgs et sted langt fra der jeg kom fra, så jeg kunne treffe på helt nye folk. Der gikk det mye bedre, men jeg merket noe av det samme der og. Noen ganger ville folk ungå meg, late som de ikke hørte at jeg snakket til dem for å slippe å ha meg med. Vi hadde også sånne samtaler der lærer tok med en og en elev, og læreren min var frekk nok til å spørre: "har du noen gang følt at du er litt annereledes enn de andre?". Husker ikke hva jeg svarte, men ble enda mer irritert, tenkt sånn; "har jeg virkelig ikke forbedret meg?" *gledesdreper*. Har alltid slit med å finne de jeg hører hjemme med.. jeg har enten vært litt over alt, eller bare for meg selv. jeg hadde mest lett for å dra hjem og være der for meg selv resten av dagen etter skolen, mens jeg egentlig ville være ute med de andre. Alt har forbedret seg med tiden, er nå 24 men sliter med å vite hva jeg vil i livet. enkelte ting skulle jeg ønske jeg gjorde, men tørr ikke. vet sånn noenlunde hva jeg vil studere. men føler litt fremedeles på at jeg kommer til kort sosialt..her skal jeg skrive en liste over ting jeg sliter med:

- Gir aldri komplimenter
- Har lett for å svare kort og stresset
- Vanskelig for å ta imot beskjeder, da folk snakker for fort til meg, mens andre får det med seg
- Har noen tiks, som jeg klarer å skjule blandt folk. (sånn som himling med øynene o.l)
- konsentrasjonsvansker når det kommer til lesing på fag
- Treg oppfattelsesevne
- Dårlig hukommelse, må prøve ting flere ganger før jeg kan det skikkelig

Jeg har vært veldig ofte plaget av å føle meg barnsligere enn mine jevnaldre. De har føtes som voksne i forhold til meg, de har tatt ledelse og ansvar, mens jeg har alltid vært en som man kommenterer rundt, fått kjeft og ja..følt meg som en drittunge i forhold. hjelper ikke at jeg er såpass høy i tillegg. Har også følt meg som mann i forhold til andre jenter. ikke fordi jeg ser maskulin ut (det gjør jeg absolutt ikke), men av en eller annen grunn, følt at de andre jentene er så mye mer..ja..jenter. til og med sånne som er 1 år yngre enn meg har jeg følt er voksnere.. er ikke sånn at jeg leker med barneleker. men uansett, kanskje det har med ansvarsfølelse og gjøre. Jeg ser jo feilene mine og jobber med de enda, og har venner som er "normale" mennesker, og de ser ikke ut til å merke noe. dessuten hater jeg å snakke foran mennesker.. tomprat er jeg heller ikke noe god på. har bare lett for å få en litt sjenert latter og svare "ja".. dette er fryktelig irriterende!!!!! Høflighet er også et problem.. altså, jeg er høflig, men fordi jeg er sjenert.. Og jeg er livredd for at jeg ikke klarer å lære meg språk..jeg har så lyst til det, men får det ikke til
Er det mulig å jobbe seg ut av dette problemet, vokser jeg det av meg?
Eller må jeg bare godta at jeg faktisk er sånn og innse at jeg ikke blir noe annet?
Er ikke sikkert de er Asbergers, bare lurer siden jeg har diskutert det en del med foreldrene. Vil ikke at noen med diagnosen skal føle seg mobbet her,

Dette innlegget ble lengre enn planagt.

Anonymous poster hash: f72e6...97d

[AnonymBruker]

Det heter ASPERGER syndrom. Ikke asbergers.

Kan hende du har det, men det kan ikke vi vite. Du må få deg en utredning.
Har selv blitt utredet på habiliteringstjenesten for voksne.

Anonymous poster hash: 07767...6d0

[Kvinne87Rogaland]

Du virker veldig oppegående, er oppmerksom på dine svakheter og jobber med å forbedre deg på disse områdene. Jeg tror ikke du har asbergers (som det ofte kalles for kort). Trenger du virkelig en diagnose? Du klarer deg jo fint?

Jeg er litt "spesiell" selv, går ofte rundt i min egen lille boble, og er ofte uoppmerksom. Jeg bare spøker med det, og de jeg kjenner vet at jeg er sånn. Synes ikke at det er noe negativt.

Når det kommer til jobb, bør du kanskje unngå stressende jobber hvor alt må gå fort, eller kundebehandling. Jeg vet hvertfall at jeg selv mistrives i sånne situasjoner. Er du flink med tall? Da kan jo økonomi eller arkitektur kanskje? Greit med kontorjobb hvor du kan ta din tid og føle mestring.

Lykke til

[AnonymBruker]

Fysj, glem leger, psykiatri og kompetanse. Selv om du er syk så fikser du jo dette vel på egenhånd?

Anonymous poster hash: 29556...baa

[Gjest brusmaskin]

Mye av det du skriver er forenelig med asperger.

At du ikke fikk diagnose i barnehagen kan ha å gjøre med at man på den tiden visste for lite om jenter og asperger.

For å få diagnose skal man også ha funksjonsnedsettelse, det vil si at aspergertrekkene gjør at man ikke fungerer 100% i jobb/utdannelse eller i hverdagen. Det kan jo virke som du har litt problemer der, siden du sliter med konsentrasjonen. Alle kan selvsagt slite med konsentrasjonen, men det er også vanlig ved asperger.

Mange vil selvsagt komme og si at man ikke trenger en diagnose, man skal være stolt av den man er etcetc, men dette blir fort en bagatellisering av dine problemer. Det kan være avgjørende for en person med asperger å faktisk få en diagnose for å komme seg gjennom utdannelse eller fungere i jobb. En diagnose handler ikke bare om selvbilde, men også om tilrettelegging og en ny forstålese for de problemene man har, slik at en kan finne løsninger.

Det kan hende det er nyttig for deg å bli utredet om du føler at det skaper problemer for fungeringen din.

Men det krever en skikkelig utredning, folk kan ikke si på nett at de tror du har det eller at du ikke har det. En kan ikke se på folk at de har asperger, og en med asperger kan være flink å skjule problemer og bli oppfattet som normal.

Aspergere har ofte interesser de er spesielt oppslukt av, har du det?

Google jenter + asperger, så finner du mye nyttig informasjon!

[Gjest brusmaskin]

Fysj, glem leger, psykiatri og kompetanse. Selv om du er syk så fikser du jo dette vel på egenhånd?Anonymous poster hash: 29556...baa

Skjønner at dette er ironi, men ville bare si at asperger IKKE er en sykdom.

Ellers er jeg enig i budskapet - det er ikke alltid lett å fikse ting på egenhånd, og folk flest er utrolig flinke til å bagatellisere andres problemer.

[AnonymBruker]

Kan sånne "sykdommer" eller lidelser kan man vel kalle det... redusere attraktiviteten som kjæreste?

Anonymous poster hash: f72e6...97d

[Gjest brusmaskin]

Kan sånne "sykdommer" eller lidelser kan man vel kalle det... redusere attraktiviteten som kjæreste? Anonymous poster hash: f72e6...97d

Ikke direkte. Om du tenker fysisk attraktivitet. Utssendet i seg selv påvirkes jo ikke av asperger.

Men mange jenter med asperger er ikke så opptatt av å følge moter elller sminke seg, så for noen gutter er det kanskje lite attraktivt?

I tillegg er de ofte intelligente og opptatt av dybde, noe sikkert gutter som vil ha en enkel og overflatisk dukke som steller hjemme, ikke vil finne attraktivt;-)

[AnonymBruker]

Hei

Jeg kjenner igjen en god del av det du beskriver hos min datter. Hun utredes nå for mulig aspergers. Det er ikke for å få en diagnose i seg selv; verdien for henne og oss er at det kan gi bedre tilrettelegging og oppfølging i skolen så hun blir i stand til å få seg en utdannelse og et selvstendig voksenliv. Håpet er at vi som er hennes foresatte skal få verktøy til å tilrettelegge hjemmelivet på en best mulig måte for henne. F.eks bruker også hun veldig lang tid på å lære seg noe nytt. Her har vi erfart at vi må se an dagsform før vi ber henne øve på å utføre nye oppgaver. Noen ganger er hun så sliten at hun ikke er mottakelig. Vi kan også legge til rette hjemme med faste rutiner og forutsigbarhet slik at hun ikke må bruke opp mye av energien sin på å orientere seg eller bli stresset.

Jeg har forstått at aspergere ofte har en "lav stressterskel", og det gjelder ikke bare hvis det blir for mange oppgaver som skal gjennomføres på kort tid, men også hvis det blir for mange inntrykk i form av mange mennesker.

Det er selvsagt din vurdering om du vil utredes. Det er ikke bare ulemper; det kan gi ekstra hjelp og oppfølging hos NAV i forhold til jobbtrening f.eks, det kan muligens gi "lettere" rett til delvis uføretrygd hvis det viser seg at du ikke takler å være i full jobb (noen med aspergers klarer ikke det; de bruker veldig mye energi på å holde struktur på ting som husarbeid, egenhygiene, matlaging, handling og så noen timer på jobb). Det kan også gjøre at du får rett til å bruke lengre tid på studier inkl lån fra lånekassen selv om du ikke skulle klare å holde studieprogresjonen som Lånekassen vanligvis forutsetter.

Så du ser det er mer enn "et stempel", det åpner dører også og kan gi deg sjanser du ellers ikke ville fått. Ta det med i helhetsvurderingen.

Du virker å være veldig klar over din situasjon og aktivt interessert i å jobbe deg gjennom det du har definert som dine problemområder. Ikke alle med aspergers er slik, og noen ender med depresjoner fordi de føler de er utenfor og annerledes og ikke mestrer livet slik de skulle ønske, uten helt å forstå hvor det butter.

Anonymous poster hash: 99a45...7de

[AnonymBruker]

Syntes egentlig det er litt rart at man skal hele tiden sette navn på ting og dømme de deretter. Kan være greit for noen å få et navn på noe de føler er feil eller vite noen som kan hjelpe. Men in the end så er alle forskjellige og syntes det bare er bra.

Anonymous poster hash: 2b05c...048

[AnonymBruker]

Sååå enig med AB over meg. Det finnes ikke takhøyde for å være noe annet enn a4.

Kjæresten min er diagnotisert med AS siden han var 6 år. Han har ikke store problemer, men noen syns kanskje at han er litt rar, spesielt om han finner noe interessant (da får det 100% fokus).

Anonymous poster hash: 54101...6b8

[Gjest brusmaskin]

Nå handler diagnosen om langt mer enn å få et navn på noe og det handler om langt mer enn å ikke være A4

[pantora]

Du virker veldig oppegående, er oppmerksom på dine svakheter og jobber med å forbedre deg på disse områdene. Jeg tror ikke du har asbergers (som det ofte kalles for kort). Trenger du virkelig en diagnose? Du klarer deg jo fint?

Ikke uttal deg om noe du tydeligvis ikke vet så mye om, kanskje?

TS; jeg har aspergers. Synes ikke det du beskrives høres ut som AS, men om du føler at du sliter og trenger hjelp og oppfølging, så bør du ta kontakt med lege og eb om utredning

[Gjest brusmaskin]

TS; jeg har aspergers. Synes ikke det du beskrives høres ut som AS, men om du føler at du sliter og trenger hjelp og oppfølging, så bør du ta kontakt med lege og eb om utredning

Uenig, en god av det hun beskriver foreligger ved asperger. Det trenger ikke være det, men ikke umulig.

[AnonymBruker]

Ikke uttal deg om noe du tydeligvis ikke vet så mye om, kanskje?

TS; jeg har aspergers. Synes ikke det du beskrives høres ut som AS, men om du føler at du sliter og trenger hjelp og oppfølging, så bør du ta kontakt med lege og eb om utredning

Nei, har man ikke noe problemer i forhold til hverdagen så trenger man neppe å få stilt en diagnose heller.

Anonymous poster hash: 051ac...b79

[hotpants]

Hei TS

Skal ikke si at jeg har god kompetanse når det gjelder Asperger, men det første som slo meg er at det du skriver om deg selv minner meg veldig om min kusine. Hun fikk nemlig for et par år siden diagnosen ADHD. Og du tenker nok like sjokkert som meg at du ikke hører hjemme under disse symptomene. Kusinen min var midt i 20-årene da beskjeden kom, og jeg kunne ikke vært mer skeptisk. Da det er noen år i mellom oss har jeg ikke kjent henne veldig godt, men jeg har alltid syntes hun var en hyggelig høflig jente. Noe sjenert, men hvor mange av oss er ikke det? Hun fortalte oss etter dette at hun har vært plaget av noe inne i seg hele livet, som bidro til at hun aldri har følt seg normal. Den største kampen hennes har vært nettopp dette - å kjempe seg igjennom den indre djevelskapen så hun kunne virke normal på overflaten. Etter disse opplysningene måtte jeg søke litt på nettet, jammen sa jeg smør! Det viser jo seg at de fleste jenter som har ADHD ikke har mange lignende symptomer som gutter har, og derfor kanskje ikke blir oppdaget en gang! Jeg vil bare tipse deg til å søke grundig etter info om ADHD for jenter, kanskje du kjenner deg igjen? Håper i alle fall du får hjelp slik at hverdagen din blir lettere! Livet er så vanskelig i utgangspunktet så det er synd om man har noe uoppdaget som man kunne fått behandling for. Ønsker deg en fin førjulstid og lykke til!

[AnonymBruker]

Asperger er en diagnose som blir stilt DERSOM de tingene som er forenlig med asperger hindrer deg så og så mye i hverdagen. Det er ikke en diagnose før det plager deg. Får ikke formulert det bra, men vil anbefale å ta en titt på "er eg autist?"-dokumentaren som er sendt på nrk.

Anonymous poster hash: 07767...6d0

[Gjest brusmaskin]

Hvorfor i alle dager er denne tråden flyttet inn under fanen "kosthold, kropp og fysisk aktivitet? Den har da langt mindre her å gjøre, om noe idet hele tatt, enn på samliv og relasjoner!?

[AnonymBruker]

Kjære TS, jeg vet ikke nok om Asberger til å synse noe rundt om du har det eller ikke, men jeg synes du skal be om å få en utredning hvis dette virkelig er noe som hemmer deg i hverdagen. Jeg vil også si at jeg kjenner meg igjen i mye av det du skriver, selv om jeg (så vidt jeg vet) ikke har Asberger. Jeg er introvert og har alltid vært en dagdrømmer, noe som gjør at jeg trives best i min egen lille verden, og synes iblant det kan være krevende å "switche" over til sosial modus. Jeg, som deg, hater smalltalk og trives best i eget selskap eller sammen med likesinnede. Dette fører til at jeg i enkelte sosiale sammenhenger trekker meg litt unna og sannsynligvis kan bli oppfattet som både sær, asosial og sjenert. I andre settinger, når jeg er sammen med mennesker jeg trives sammen med, kan jeg være både sprudlende og utadvendt.

Jeg er også litt treg i oppfattelsen, noe jeg tror kan henge sammen med personlighetstypen min. Når noen forsøker å forklare meg noe jeg egentlig ikke interesserer meg for, har jeg lett for å falle ut og trekke meg inn i min egen verden igjen. Jeg lærer derfor mye bedre når jeg sitter med ting på egenhånd.

Samtidig vil jeg betegne meg selv som smart. Jeg er høyt utdannet og vil si jeg er over gjennomsnittet sosial intelligent, selv om det kanskje ikke kan oppfattes sånn av andre. Jeg leser lett mellom linjene på ting som blir sagt og har lett for å tolke sosiale situasjoner og lese andre menneskers følelser.

Jeg vet ikke helt hva jeg vil frem til med dette innlegget, men jeg vil bare at du skal vite at vi er mange "særinger" der ute, uten at man trenger å være "syk" eller unormal av den grunn. Jeg har også følt meg sær og annerledes store deler av livet, men jeg har bare akseptert at ikke alle kan være like..Jeg har også funnet ut at det er viktig for meg å ha mennesker rundt meg som jeg kan snakke med om ting som interesserer meg.

Enten du har Asberger eller ei, så tror jeg bare du må forsøke å finne ut hva som fungerer for deg. Kanskje vil det hjelpe deg å bytte jobb/skole/miljø, eller kanskje det finnes kurs eller lignende som kan gjøre deg tryggere sosialt. Lykke til, og håper du finner ut av det

Anonymous poster hash: 704b3...fa4

[AnonymBruker]

Kjære TS, jeg vet ikke nok om Asberger til å synse noe rundt om du har det eller ikke, men jeg synes du skal be om å få en utredning hvis dette virkelig er noe som hemmer deg i hverdagen. Jeg vil også si at jeg kjenner meg igjen i mye av det du skriver, selv om jeg (så vidt jeg vet) ikke har Asberger. Jeg er introvert og har alltid vært en dagdrømmer, noe som gjør at jeg trives best i min egen lille verden, og synes iblant det kan være krevende å "switche" over til sosial modus. Jeg, som deg, hater smalltalk og trives best i eget selskap eller sammen med likesinnede. Dette fører til at jeg i enkelte sosiale sammenhenger trekker meg litt unna og sannsynligvis kan bli oppfattet som både sær, asosial og sjenert. I andre settinger, når jeg er sammen med mennesker jeg trives sammen med, kan jeg være både sprudlende og utadvendt. Jeg er også litt treg i oppfattelsen, noe jeg tror kan henge sammen med personlighetstypen min. Når noen forsøker å forklare meg noe jeg egentlig ikke interesserer meg for, har jeg lett for å falle ut og trekke meg inn i min egen verden igjen. Jeg lærer derfor mye bedre når jeg sitter med ting på egenhånd. Samtidig vil jeg betegne meg selv som smart. Jeg er høyt utdannet og vil si jeg er over gjennomsnittet sosial intelligent, selv om det kanskje ikke kan oppfattes sånn av andre. Jeg leser lett mellom linjene på ting som blir sagt og har lett for å tolke sosiale situasjoner og lese andre menneskers følelser. Jeg vet ikke helt hva jeg vil frem til med dette innlegget, men jeg vil bare at du skal vite at vi er mange "særinger" der ute, uten at man trenger å være "syk" eller unormal av den grunn. Jeg har også følt meg sær og annerledes store deler av livet, men jeg har bare akseptert at ikke alle kan være like..Jeg har også funnet ut at det er viktig for meg å ha mennesker rundt meg som jeg kan snakke med om ting som interesserer meg. Enten du har Asberger eller ei, så tror jeg bare du må forsøke å finne ut hva som fungerer for deg. Kanskje vil det hjelpe deg å bytte jobb/skole/miljø, eller kanskje det finnes kurs eller lignende som kan gjøre deg tryggere sosialt. Lykke til, og håper du finner ut av det Anonymous poster hash: 704b3...fa4

Nå kan man ikke utelukke at om du hadde hatt en eller form for problemer, funksjonsnedsettelse, så kunne du endt opp med diagnosen. Plutselig en dag blir du "utbrent" og man finner at det ligger en autismespekterdiagnose i grunnen.

Det fins mange velfungerende mennesker med høy utdannelse og familie som "har asperger" men som ikke får diagnosen fordi de klarer seg bra.

Selv har jeg doktorgrad, unger, men fikk diagnosen i godt voksen alder.

Anonymous poster hash: 75c2a...a50