Depresjon eller anger?

[AnonymBruker]

Vi har nettopp tatt en beslutning om å flytte til en ny by med barna. Det er omtrent bare fordeler ved dette flyttet: større bolig, mindre lån, nærmere (1 time) familie, eldstemann begynner i 1.klasse og slipper å bytte klasse senere, det er hyggeligere omgivelser for barna, men andre jobbmuligheter for oss, og en må pendle. Vi veiet for og imot og alt tydet på at dette var riktig valg, og vi var da heldige å få boligen.

Nå føler jeg meg rammet av ekstrem usikkerhet, Jeg føler jeg bærer hele familiens skjebne på mine skuldre, jeg ser alt det positive i det vi skal flytte fra, jeg blir kvalm, uvel og kan nesten ikke spise. Jeg føler vi ikke kommer til å få relevante jobber, vi kommer til å slite økonomisk, vi kommer til å sette alt på spill nå som vi må selge bolig etter å ha kjøpt. Jeg ser hele tiden for meg "worst case" scenarioer, der vi ender opp som arbeidsledige og må selge boligen og alt går på dynga. At eldstemann ikke kommer inn på barneskolen vi sogner til, og må reise til andre siden av byen.

Dette kom over meg som en flom tre, fire dager etter vi fikk tilslag på boligen, og henger i ekstremt sterkt og det har nå vart i snart 3 uker.

Jeg greier ikke å skille mellom anger eller om det er depresjon, sover ekstremt dårlig på nettene, ligger og tenker, føler og er kvalm. På dagtid får jeg plutselig glimt av ekstrem glede, og til en grad klarhet der jeg gleder meg, for deretter å plutselig bli uvel, svimmel og kald i ansiktet (panikk).

Vi er forøvrig ressurssterke personer, med en solid familie som støtter oss og hjelper oss, så vi ville jo ikke havnet på gata i praksis.

Har noen noen innspill på om jeg er rammet av kraftig depresjon, eller anger? Det er forøvrig en liten mulighet til å angre kjøpet og denne muligheten gjør at hjernen kverner rundt alle aspekter av denne saken hele tiden, til den grad at jeg ikke er lett å prate med, og at jeg blir irritabel og ufølsom. HJELP!

Anonymous poster hash: 8e7fe...7a9

[AnonymBruker]

Vil også legge til at jeg gråter mye, også av andre ting enn flyttetanker, Føler meg veldig tung og trist i hodet. Føler jeg ikke makter alle valgene ved livet, og kan nesten ikke forestille meg åssen det blir å jobbe igjen etter endt permisjon (har 6 mnd gammel baby). Greier nesten ikke å stå opp om morgenen og er veldig trøtt. Kan dette være anger, eller er det depresjon??? Blir grønn i ansiktet av å vurdere dette..

Anonymous poster hash: 8e7fe...7a9

[Gjest Blomsterert]

Å,syns synd på deg,for dette har jeg(og sikkert)flere vært borte i!

Dette er nok angst,og den bunner nok i at du og dere har tatt et alvorlig valg om forandring!

Siden jeg har opplevd det samme ved stressede prosesser,så har jeg lært at det kun er tankene som tynger.

Så,du må nesten tenke at du styrer tanker helt selv,og prøv å kun tenke på alt dette som,mest sannsynlig,går helt fint.

Det virker som at dere har valgt helt rett ut fra hva du skriver :-)

Så mediter. Gjør ting som får negative tanker til å bli borte. Tenk positivt,for det er sånn at negative og tyngende tanker får oss til å gjøre dumme ting også.

Får du ikke sove,så gå ut av sengen. Sitt bare på en stol eller noe(uten å være opptatt med noe)i et kvarter. Så kan du legge deg igjen å prøve og sove. Alternativt,hør på rolig mediativ musikk.

Tilslutt vil jeg si at jeg bekymret meg helt unødig de gangene jeg fikk det som deg,og jeg ble sint på meg selv fordi jeg brukte så lang tid på helt unødvendige bekymringer.

Ut fra det du skriver : Det går helt sikkert veldig fint dette :-)

[Gjest Blomsterert]

Vil også legge til at jeg gråter mye, også av andre ting enn flyttetanker, Føler meg veldig tung og trist i hodet. Føler jeg ikke makter alle valgene ved livet, og kan nesten ikke forestille meg åssen det blir å jobbe igjen etter endt permisjon (har 6 mnd gammel baby). Greier nesten ikke å stå opp om morgenen og er veldig trøtt. Kan dette være anger, eller er det depresjon??? Blir grønn i ansiktet av å vurdere dette..

Anonymous poster hash: 8e7fe...7a9

Ikke tenk depresjon etter tre uker. Hadde dette vedvart i tre måneder,så ville det vært annerledes.

Du har også en liten baby,og du er i en pressed situasjon,og i livet er det gode og mindre gode perioder.

Hvis det er mulig,så lag en plan om å gjøre noe hyggelig neste dag! Blir lettere å stå opp da.

Masse lykke til! Dette går nok over,og du er nok i overkant ansvarsfull. Prøv å stress ned.

[smileyX]

Å,syns synd på deg,for dette har jeg(og sikkert)flere vært borte i!

Dette er nok angst,og den bunner nok i at du og dere har tatt et alvorlig valg om forandring!

Siden jeg har opplevd det samme ved stressede prosesser,så har jeg lært at det kun er tankene som tynger.

Så,du må nesten tenke at du styrer tanker helt selv,og prøv å kun tenke på alt dette som,mest sannsynlig,går helt fint.

Det virker som at dere har valgt helt rett ut fra hva du skriver :-)

Så mediter. Gjør ting som får negative tanker til å bli borte. Tenk positivt,for det er sånn at negative og tyngende tanker får oss til å gjøre dumme ting også.

Får du ikke sove,så gå ut av sengen. Sitt bare på en stol eller noe(uten å være opptatt med noe)i et kvarter. Så kan du legge deg igjen å prøve og sove. Alternativt,hør på rolig mediativ musikk.

Tilslutt vil jeg si at jeg bekymret meg helt unødig de gangene jeg fikk det som deg,og jeg ble sint på meg selv fordi jeg brukte så lang tid på helt unødvendige bekymringer.

Ut fra det du skriver : Det går helt sikkert veldig fint dette :-)

Tusen takk for svar!!! Det hjelper veldig å høre at jeg ikke er alene om å få slike tanker når store beslutninger blir tatt. Jeg skal prøve å meditere litt og "koble hjernen litt av" når det stormer som verst. Ja jeg kommer sikkert til å bli sint på meg selv for å greie å ødelegge en egentlig veldig fin ting. Syns litt synd på mannen min, da jeg reagerer så negativt, på noe som er en positiv forandring for oss.. uff..

[AnonymBruker]

Ikke tenk depresjon etter tre uker. Hadde dette vedvart i tre måneder,så ville det vært annerledes.

Du har også en liten baby,og du er i en pressed situasjon,og i livet er det gode og mindre gode perioder.

Hvis det er mulig,så lag en plan om å gjøre noe hyggelig neste dag! Blir lettere å stå opp da.

Masse lykke til! Dette går nok over,og du er nok i overkant ansvarsfull. Prøv å stress ned.

Takk for hjelpen! Det er så nyttig å kunne lufte det her, da jeg ikke kan prate mer om dette til familie og mann da jeg ikke vil "forsure" atmosfæren mer enn jeg allerede har gjort. Henger meg litt på den overkant ansvarsfull greia, føler jeg har et enormt ansvar og at jeg er redd valget ikke er det beste for barna. Men så er det jo pga barna vi har tatt dette valget, så slik kan det gå i sirkler og sirkler..

Anonymous poster hash: 8e7fe...7a9

[AnonymBruker]

Takk for hjelpen! Det er så nyttig å kunne lufte det her, da jeg ikke kan prate mer om dette til familie og mann da jeg ikke vil "forsure" atmosfæren mer enn jeg allerede har gjort. Henger meg litt på den overkant ansvarsfull greia, føler jeg har et enormt ansvar og at jeg er redd valget ikke er det beste for barna. Men så er det jo pga barna vi har tatt dette valget, så slik kan det gå i sirkler og sirkler..

Anonymous poster hash: 8e7fe...7a9

Kjære deg, du må jo snakke med mannen din. Den beslutningen som er tatt, har dere tatt sammen. Han må jo merke at du ikke har det bra, og lure på hvorfor. Slik situasjonen er nå har jo bekymringen din blitt problemet ditt, og ikke at dere skal flytte. Du kan ikke gå å tvile på felles valg alene.

Snakk med han, tipper han blir ganske lettet av å finne ut hvorfor du har det vondt.

Klem til deg!

Anonymous poster hash: d48a6...3f7

[AnonymBruker]

Det er ofte sånn at praktiske forandringer bringer med seg tanker som egentlig handler om mer grunnleggende ting. Jeg følte på lignende "panikk" da samboer og jeg fikk vårt andre barn for to år siden. Tror det var da det virkelig gikk opp for meg at jeg hadde laget min egen familie, med den overveldende følelsen av ansvar. I tillegg var jeg blitt 33 år, og man innser liksom plutselig at nå er man for alvor inne i voksenlivet, hvor man ikke har en like stor "tabbekvote" som man hadde for ti år siden da man kun hadde seg selv å tenke på.

Og så har man hatt så store forventninger til hvordan det skulle bli når man fikk familie, at alt skulle bli så riktig.. Men så oppdager man at det er masse kompromisser da også. Jeg hadde alltid sett for meg å flytte på landet når ungene kom, men så kom jeg plutselig inn på en doktorgrad, og nå bor vi fremdeles i bygård i byen og aner ikke når vi skal komme oss på landet. Eldstemann begynner på skolen til neste år.. Kjenner litt på skyldfølelsen over å følge min egen drøm om PhD når jeg også unner ungene mine å vokse opp i friere omgivelser enn man får i en by.

Poenget mitt er at det er eksistensielle følelser som kommer fram. Man kjenner virkelig på følelsen av å skape sitt eget liv, og at hvert valg kan få store konsekvenser. Men det eneste man kan gjøre, er å gjøre så godt man kan. Dere tror avgjørelsen om å flytte er den beste for dere som familie, mer kan ingen forlange! Det er helt umulig å ta innover seg alle konsekvenser, man må bare gjøre det man tror er det beste. Og så får man ta et skritt om gangen, uten å ha en lang tidshorisont foran seg. La livet skje mens man går? Så jeg ville turt å kjenne på følelsene du har hvis jeg var deg, akseptert dem, og samtidig vært snill med meg selv mentalt og oppmuntret meg selv. Kanskje er det også et element av sorg knyttet til det livet dere nå forlater til stede? Og bruk mannen din til å prate med, få trøst og støtte. Dere er jo to om dette

Anonymous poster hash: 63002...7ae

[Justia]

Vet ikke hva det kalles på norsk, men dette virker på meg som en "barseldepresjon" hvor beslutningsvegring er et symptom på derpesjonen. Det virker ikke som om du har noe å angre på, men at alle de store forandringene kanskje blir litt mye for deg akkurat nå. Og det er heltlov! Det kan også ligge noen sorgfølelser å lure rundt i hodet ditt ift stedet og livet dere skal flytte fra... men det betyr jo ikke at dete ikke gjør et riktig valg i å flytte... Uansett; masse lykke til !!!