Til tidligere anorektikere

[AnonymBruker]

Tenkte\visste du selv at nå er jeg i ferd med å utvikle anoreksi for eksempel? Eller trodde du at det var helt normalt det du gjorde med tanke på mat og trening? Jeg vet jo at fornektelse er en av greiene med sykdommen, men innerst inne, visste du at du hadde det selv om du nektet for det?

Anonymous poster hash: 9fc2a...73c

[veraa94]

Tror det varierer veldig for å være ærlig. Noen benekter det, men vet likevel innerst inne at de har et problem. Noen klarer ikke å se at e har et problem, selv om det er helt åpenbart.

Det er ingen fasit på dette, for sykdommen utarter seg så forskjellig fra person til person.

Hvorfor lurer du? Hvis tilfellet er at du føler at du beveger deg mot en spiseforstyrrelse må du ta kontakt med noen så fort som mulig som kan hjelpe deg! Dess lengre du går uten hjelp, jo vanskeligere blir det å komme ut av det!

[sweg]

Jeg merket at jeg var i ferd med å bli "gal" når det kom til mat, men jeg tenkte ikke direkte på anoreksi fordi jeg spiste jo. Og i hjernen min føltes det helt riktig å ikke spise/spise mindre fordi alt annet føltes feil, og når jeg ikke trente hvis jeg f.eks. fikk i meg et kakestykke tidligere på dagen, så var det en stor krise. En annen ting som gjorde at jeg ikke tenkte at jeg hadde anoreksi var at jeg følte meg feit uansett hva jeg gjorde og hvordan jeg så ut, og siden jeg spiste, tenkte jeg derfor at jeg ikke kunne ha det.

Når jeg fikk en del kommentarer fra familie, venner og kjæresten om at jeg måtte legge på meg, flirte jeg det bort. I ettertid fikk jeg diagnosen anoreksi (som ble til bulimi/overspising), og først da følte jeg meg endelig forstått, for jeg skjønte absolutt ingenting mens jeg var i det, og ingen så ut til å skjønne hva jeg holdt på med heller.

Hvis du mistenker du har anoreksi, ikke nøl med å snakke til noen! Det er helt forferdelig å måtte gå rundt og tenke på alt det med mat og vekt hele tiden. Jeg pleide å drømme om kalorier og små klær, og det sier litt om hvor mye det tar over livet ditt.

Edit: Jeg fortalte forresten mine nærmeste venner og daværende kjæreste om mine problemer ganske tidlig, og de ba meg oppsøke helsesøster. Dette gjorde jeg ikke, og hvem vet. Kanskje hadde jeg sluppet 2 år med spiseforstyrrelseshelvete?

Endret 10. desember 2014 av sweg

[AnonymBruker]

Nei, jeg visste det ikke.

Har tilbakefall i blant, og da vet jeg det, det sitter bare for langt inne å gjøre noe med

Anonymous poster hash: 66260...8f8

[AnonymBruker]

ja og nei. Husker jeg var redd for å få spiseforstyrrelser fordi jeg ikke klarte å spise (kjærlighetssorg) helt i begynnelsen, men så havna jeg uttpå. Og da kom skylappene på, og raseriet når jeg til slutt fikk diagnosen som jeg ikke klarte å identifisere meg med "Anorektikere spiser ikke, og jeg spiser tross alt x, y antall ganger til dagen, og anorektikere er syltynne og jeg er feit som et berg"

Husker jeg følte ubehag over mange av de utstikkende bena, spesielt hoftekammen, men det "var så mye fett over alt ellers"

Dersom du føler at du holder på å utvikle en sf så må du oppsøke hjelp nå! bedre med forebyggende arbeid enn årelang behandling når du først har utviklet sf. Hadde jeg tatt grep og tatt bekymringene mine over å ikke klare å spise på alvor hadde jeg spart meg for 5år med helvette.

Anonymous poster hash: 55b42...9f1

[AnonymBruker]

Tja, det gikk vel litt opp og ned hvor klar jeg var over det. Jeg forstod jo at jeg spiste mindre enn andre, men jeg følte jo at slankingen var berettiget - jeg var jo feit!

Jeg visste det nok ikke i begynnelsen, men jeg var veldig klar over at jeg ville ned i vekt. Jeg skjønte imidlertid etterhvert hva dette var for noe, men benektelse og løgner er jo faste husgjester hos anorektikeren, så jeg både "trengte slankingen" og "hadde kontroll".

Hvis du tror du er i ferd med å utvikle noe, enten det er anoreksi eller bare et sykelig forhold til kroppen din (eller mat), så ta kontakt med profesjonelle som kan hjelpe deg. Ta det fra en som ikke ba om hjelp da hu burde: Dagen kommer da du angrer. Jeg brukte hele ungdomstiden min på å hate og ødelegge kroppen min og nå flere år etter at jeg ble frisk, er det fremdeles veldig vanskelige perioder. Jeg ville gitt mye for å gå tilbake i tid og få den hjelpen alle andre så at jeg trengte.

Anonymous poster hash: 3bf60...9c3

[dillyduzit]

Jeg vil ikke si anoreksi, men i løpet av tre perioder:

1. Kom helt plutselig, ingen trigger - spiste lite og klarte ikke å holde på mat. Trente en del på denne tiden.

2. Eksen som mente jeg måtte begynne å trene igjen fordi jeg hadde lagt på meg, sa i fra mange ganger at om han forsetter kommer han til å dytte utenfor en klippe. Vips, svært lite mat og MYE trening.

Nå: orket ikke å spise og ble glad for at kiloene raste av uten noe spesiell astrengelse. Spiser det jeg vil, jobber mye (ergo lite mat på mange timer) så glemmer jeg bare å spise. Tenkte vel tanken for første gang at nå er jeg tilbake i det gamle sportet. Kommet til et punkt hvor jeg spiser for å få "bensin" til kroppen, spiser ingenting ellers. Eneste måten jeg føler jeg har full kontroll er å kontrollere matinntaket.

Tok kontakt med lege ang depresjoner og nevnte problemer med mat - henvist til dps.

Har hele tiden visst at jeg har hatt en spiseforstyrrelse.

Endret 10. desember 2014 av dillyduzit

[Sillicious]

Tenkte aldri på det, men gikk opp for meg da jeg så at hudfargen min hadde forandret seg, var mer "grå" enn før.

Har noen tilbakefall, men da vet jeg hva konsekvenene er og jeg vil virkelig ikke tilbake dit, så vet hva jeg skal gjøre.

[AnonymBruker]

Jeg visste at jeg var usunt besatt av mat og at jeg hadde et sykelig behov for å være "tynn og pen". Tenkte på det som noe positivt.

Anonymous poster hash: c05fb...15e

[AnonymBruker]

For min del kom det veldig gradvis. Startet med at jeg ikke kunne spise ditt, så kunne jeg ikke datt, etterhvert var det bare noen få matvarer jeg tillot meg.

Deretter skulle jeg gå ned x kilo i vekt, og når jeg nådde det skulle jeg gå ned y kilo. Ble aldri fornøyd uansett, og tenkte hele dagen på hvordan jeg skulle unngå å spise/planlegge måltider/bekymre meg over mat.

Håper du får hjelp asap, som nevnt blir det bare vanskeligere jo lengre du venter! <3

Anonymous poster hash: 1a67d...37e