Er jeg kald ? Vold, rus, kreft.

[Gjest J22]

Hei!

Jeg sliter med utrolig dårlig samvittighet, å lurer på hva dere ville følt om dere var i min situasjon..

Jeg vokste opp med to foreldre som var alkoholikere.

De hadde ikke noe spesielt "kjærlig" forhold, å kranglet veldig mye.

Jeg husker veldig tidlig at pappa begynte å slå mamma, men kun når jeg ikke var i nærheten.

Jeg så blåmerker på henne men hun nektet.

Jeg sov alltid med døren oppe, slik at jeg kunne høre om det skjedde noe. Jeg sovnet heller aldri før mamma og pappa var lagt seg.

Jeg husker jeg lå i sengen min (da var jeg kanskje 6år) og ba til Gud om at de skulle flytte fra hverandre slik at de skulle slutte å krangle.

Så ble pappa syk, han fikk hjernesvulst.

I den tiden ble ALT så mye verre. Pappa dreit i om jeg så at han banket mamma, han løp ofte bort til henne med knyttneven opp i ansiktet å sa han skulle drepe henne, og jeg måtte løpe bort å skyve han vekk.

Ei natt våknet jeg av at det var så stille i huset, alt for stille.. Jeg reiste meg opp å gikk ut av rommet.

Der ser jeg pappa ligge over mamma i sofaen og kveler henne til hun er blå i ansiktet. Jeg løper bort og slår pappa så hardt jeg greier, og han slipper.

Så tar jeg med meg mamma på soverommet og låser oss inne.

Dagen etter later de begge som ingenting, og jeg tørr ikke nevne noe.

Jeg vil heller ikke gå på skole, for da kan jo pappa banke mamma, så jeg blir hjemme fremover.

En annen episode etter pappa ble operert, så kranglet de. Og han løp mot henne for å slå henne.. Så løp jeg bort med ei lavalampe og slo han så hardt jeg klarte i hodet.

Han fikk selfølgelig kjempe vondt, han var jo nyoperert.

Han hørte ikke noe på den øra på flere dager.. Men han kjeftet aldri på meg for det. Som om han skjønte hvorfor jeg gjorde det.

Han begynte å kjefte på meg etterhvert, å truet med å slå meg flere ganger.

Pappa ble dårligere og fikk dødsdommen. Han ble så dårlig at han ikke kunne være hjemme lengre, å flyttet på sykehjem. Mamma var der hver dag, jeg ble med noen ganger.

Jeg distanserte meg fra han, følte at han fortjente dette.

Han hadde jo vært så slem, å nå kom karma for å ta han tenkte jeg.

Han døde etterhvert og det var selfølgelig utrolig vondt. Jeg var jo glad i han. Og jeg kommer alltid til å savne han! 😪

Men greia er, jeg var der ikke når han døde.. Vet dere hvor jeg var? På fylla. Med venner.

Kvelden før hadde familiemedlemmer ringt meg å sagt at han var så dårlig at det kunne skje, så jeg burde komme hjem.. Men jeg VILLE ikke, jeg hørte ikke på dem.. Morgenen etter ringte storebroren min å sa han var død.. Jeg har aldri angrer på noe så mye som jeg angrer på at jeg ikke var der.

Jeg har så vondt i hjertet mitt. Føler meg så STYGG som bare dreit i å komme.

Jeg var 17 år. Skulle visst bedre å oppført meg voksent.

Har noen av dere bare blokka ute at et familiemedlem ble syk? Jeg klarte ikke se han ligge der å bli syk å svak, det var jo helt forferdelig.

Vi har aldri hatt et skikkelig nært bånd så jeg visste ikke hvordan jeg skulle være.

Jeg savner han, men allikavel er det godt..? At han er vekk.. Mamma er blitt friskere.. Ingen mishandler henne mer. Ingen krangling. Jeg kan være vekke uten å ringe henne vært 10ende minutt.

Er det feil av meg å tenke dette?

Det høres feil ut

[L4ne]

Jeg var heller ikke til stede da mamma lå for døden, jeg var ute og festa jeg og , og blokka hun helt ut , jeg angrer skikkelig på det idag, men det var helt forferdelig .

[Leini]

Skjønner du har dårlig sanvittighet, men synes du kan legge den fra deg. HAN oppførte seg stygt og ga deg redsler gjennom hele oppveksten. Hva om du ikke hadde kommet og fått reddet moren din den gangen? Jeg tenker karma. Han fortjente ikke kjærligheten din etter alt det der, men du hadde kjærlighet likevel.

Du hadde rett til å være sint, og du har rett til å være lettet over at moren din har det bedre og ikke er i fare mer. Det er veldig bra du fortsatt kan å elske noen og ikke er avstumpet.

[Kontormus]

Det IKKE feil av deg å tenke slik. Det er helt naturlig når en har levd under kostant trussel mot liv og helse. Hadde systemet fungert hadde du sluppet å oppleve dette.

Men nå ble det jo slik det ble, og nå er det over. Prøv å legg det bak deg, du gjorde så godt du kunne, og det er godt nok

[Gjest]

Det er som de andre sier absolutt ikke din feil, og du burde ikke ha dårlig samvittighet.

Han la opp til dette selv!

Men jeg tror du trenger en form for terapi for å komme deg videre på en god måte.

Jeg ser enkelte røde flagg i historien din.

For det første, så hadde du som 17-åring begynt å søke tilflukt i alkohol. Det er ikke unormalt, men når man er barn av 2 alkoholikere så er det bekymringsfult. Jeg tror du er mye høyere disponert for å kunne få alkoholproblemer enn ei gjennomsnitts jente på din alder. Du må for din egen del lære deg å håndtere livet og tilværelsen uten å ty til alkohol, og du bør drikke minst mulig.

For det andre så tar du villig på deg all skyld og ansvar!

En liten unge har ikke ansvar for omgivelsene sine!

Du ble utsatt for omsorgssvikt av begge foreldrene dine!

Din far skulle selvsagt aldri slå din mor! Eller utagere!

Din mor skulle ikke la deg være i denne situasjonen!

(Og at skole, naboene og storfamilien burde tatt kontakt med barneværnet er en helt annen diskusjon!)

Du trenger å lære å frigjøre deg selv fra det at du alt som 6-åring skulle være den "ansvarlige" for 2 voksne alkoholikere!

Jeg tror det er visse støttegrupper for barn av alkoholikere. Mulig du kan få litt hjelp der?

Det er en sånn idiotisk ting som er nærmest programert inn i barn, de vil beskytte forelderene sine for en hver pris! Og de elsker de uansett hvor jævelig det er. Det er ikke logisk i det hele tatt, mer en slags genetisk sak. Du trenger hjelp til å forholde deg til å bryte den programmeringen.

[Gjest J22]

Åh, tusen takk for at dere tar dere tid til å svare meg så fint som dere gjør.

Det setter jeg virkelig stor pris på. Trenger ikke psykolog når man har sånne som dere! 💖

Når jeg tenker tilbake på det er det alltid et spørsmål som står i hodet på meg. "Hvorfor ringte jeg ikke til politiet?"

Det var liksom ikke et alternativ på det tidspunktet engang, jeg følte det var ingen som kunne hjelpe. For mange i familien visste at de drakk, men ikke at det var så ille.

Det var noen som kontaktet barnevernet, og de sendte brev til foreldrene mine og kalte de inn til et møte.

Men de nektet jo selvsagt, her var alt bare bra.

Ingen spurte meg, barnevernet hadde ingen planer om å prate med meg siden foreldrene mine sa at alt var fint.

Så de henla saken.

Mamma drakk så mye at jeg måtte ringe ambulansen flere ganger, hun lå på gulvet og spydde blod, kunne ikke røre seg. Fikk magesår og tilogmed anfall når hun prøvde å slutte å drikke, for kroppen tålte ikke å være uten alkohol. Jeg ba om at ambulansefolkene skulle ta med seg mamma, og det gjorde de vel 2-3 ganger, de andre gangene måtte jeg passe på henne selv.

Ja jeg vet jeg har større sjangse for å bli alkoholiker selv.

Broren min er narkoman, han begynte når han var 14.

Jeg begynte selv å drikke når jeg var 13, og hadde ei periode der jeg ruset meg endel. Dette var etter at pappa døde. Men jeg vil selv si at jeg aldri har hatt et problem (nå ler dere sikkert).

Alt var på en måte kontrollert?! Om jeg kan si det.

Nå drikker jeg bare i ny og ne for å kose meg med venner, jeg har ikke prøvd narkotika siden jeg var 18/19.

Jeg har heldigvis funnet meg en bra kjæreste, og vi har vært sammen i 3 år nå. Jeg hadde nok ikke vært der jeg er uten han, da hadde jeg nok festa like mye som før.

Men sliter en del med mareritt, våkner helt svett og forstyrret. Drømmer mye om pappa.

Så har jeg fått så rart forhold til mamma.. Vi bor ca 2 timer unna hverandre nå.. Å når jeg kommer hjem i helgene så er hun som reeeegel edru..

Men de gangene hun er full, så blir jeg så sint. Jeg blir ikke lei meg lengre, å jeg har gidd opp å skaffe hjelp til henne for hun FORSTÅR DET IKKE.

Jeg merker at jeg blir kjempe frekk, å sier jo rett ut at jeg er driiiitlei at hun skal drikke når jeg endelig kommer på besøk. Men da svarer hun bare med den "herregud, jeg er voksen, må da få ta meg ei pils eller to"

(Hun drikker altså ren hjemmebrent).

Uff. Psykolog har ikke hjulpet meg før. Har prøvd det en gang å det føltes bare helt feil.