Livet suger

[AnonymBruker]

Hvorfor skal det være et jævla slit å leve? Jeg har alltid prøvd å se positiv på ting. Satt pris på det jeg har, istedet for å fokusere på det jeg ikke har. Allikevel er det alt jeg klarer å tenke på for tiden. Eller for tiden er feil, de siste årene er mer riktig!

Jeg tenker på at jeg er utrolig kjedelig, jeg er lite sosialt flink. Samtale med andre mennesker er utrolig slitsomt. Etter et besøk (som blir mer og mer sjelden) er jeg utslitt, og alt jeg tenker på de neste dagene er hvor idiotisk jeg er og den eller de andre personene må synes jeg er utrolig rar og kjedelig. Det samme etter en dag på jobb, jeg er helt utslitt pga det sosiale. Lunchen er forferdelig. Jeg føler jeg strever med å holde hodet over vann til visse situasjoner i løpet av dagen er over. Og de situasjonene er mange! Jeg føler også at jeg blir misforstått hele tiden, og jeg spør meg selv hvorfor folk ser rart på meg, er det fordi jeg sa det for lavt? For utydelig? Eller var det jeg sa helt på trynet? Tusen tanker som flyr gjennom hodet til enhver tid! Fokuset er helt fjernt. Jeg føler at andre sine samtaler går i racerfart, og jeg klarer ikke å henge med. Jeg må nemlig tenke meg om veldig godt før jeg sier noe som helst...

Jeg har vel det som kan kalles sosial angst. Jeg har så lyst til å få det til, men det gjør jeg ikke. Jeg blir bare hun rare som ingen vil være venner med. Og hele tiden tenker jeg på hvor patetisk jeg er som ikke får det til noe noen arenaer.

Vet ikke hva jeg vil med dette, men vet ikke hva jeg skal gjøre. Jeg er alene med et barn i barneskolealder. Føler jeg ødelegger hennes barndom ved å være så usosial. Jeg har lyst til å bli kjent med noen av foreldrene i klassen. Men hvordan? Føler jeg bare er en pest og en plage hvor enn jeg er...

Anonymous poster hash: b65ce...315

[AnonymBruker]

Andre som har det sånn? Hva hjelper??

Anonymous poster hash: b65ce...315

[Gjest Hummels]

I know. Livet suger! Fortiden var jævlig, livet nå er dårlig, framtiden ser mørk ut. Er ofte lei livet. Har dessverre ikke noen særlig gode råd. Jeg er litt sosial og det eneste som får meg glad er å være med venner, ha sex og trene. Har du sosial angst så hjelper det vel å gå ut blant folk. Trenger ikke gå der som er masse folk i begynnelsen, men så øker du på. Gå å tren ute på treningssenter der det er andre folk. Snakk og vær sosial med kjente og møt nye og fremmede mennesker.

[AnonymBruker]

Kjipt at du også har det sånn. Takk for tips. Men kan ikke gå på treningssenter, har barn som ikke kan være hjemme alene. Og jeg rekker ikke før eller etter jobb. Så trener litt hjemme når hun har lagt seg. Ikke veldig sosialt.

Men problemet er at selv om jeg prøver å være sosial så får jeg følelsen av at jeg ikke er velkommen, at jeg ikke burde være der. Jeg sier ikke noe interessant eller morsomt. Kanskje jeg ikke sier noe i det hele tatt. Jeg er hun rare, som sagt.

Gikk til psykolog for samtaler en periode for noen år siden, men nå jobber jeg hver dag. Kan ikke ta fri for å gå i terapi liksom. Det er jo bare på dagtid. Har ingen venner jeg kan snakke med, ingen foreldre som bryr seg om følelser (det er bare tull ifølge de).

Men man holder jo ut...

Anonymous poster hash: b65ce...315

[AnonymBruker]

Merker jeg virker dødsens negativ. Jeg er ikke det. Men har bare lyst til å være glad innimellom og sånn passe fornøyd med meg selv. Føler jeg har mistet all sans for humor også, fordi jeg tar alt så seriøst og er så himla redd hele tiden. Hva er å slappe av liksom?

Anonymous poster hash: b65ce...315

[AnonymBruker]

Jeg har det også sånn, du er ikke alene!

Anonymous poster hash: 59ea6...10f