Hvorfor gidder dere ha komplekser?

[AnonymBruker]

Leste tråden om hvilke kroppskomplekser slanke mennesker har. Flere av de som svarte listet jo opp en rekke ting de var misfornøyd med.

Spørsmålet som melder seg for meg er da: hvorfor gidder dere?????

Jeg hadde også usikkerheter da jeg var rundt tjue (er nå 28). Da syntes jeg at jeg hadde kvapsete lår og enorme brystvorter. Husker SÅ godt følelsen av å skamme seg over dette. Husker f.eks. en gang jeg takket nei til date med en kjempesøt fyr fordi han ba meg med på strandtur..

Men så ble jeg voksnere og bestemte meg for at nei, dette gidder jeg ikke mer. Det ødelegger for ting jeg vil gjøre, og det betyr masse negativ tankeenergi. Og det er faktisk et valg man tar.

Nå er jeg venn med kroppen min. Den er frisk, myk å ta på, god å leve i, uten at jeg trenger å stresse. Den tåler både en lang skitur og tacofredag helt fint. Og jammen har jeg ikke en herlig samboer som ikke får nok av meg også! Generelt er jeg bare så mye roligere i meg selv nå, jeg kan kle av meg foran speilet uten å kjenne stikk av usikkerhet - selv om "kvapselåra" og de store brystvortene er der.

Komplekser gir dårligere livskvalitet og psyke, tror jeg. Så til dere med komplekser.. er det ikke på tide å bestemme seg for å bli glad i den du er, selv om det ikke passer inn i en reklameplakat?

Anonymous poster hash: 6c8ac...509

[Aircondition]

Leste tråden om hvilke kroppskomplekser slanke mennesker har. Flere av de som svarte listet jo opp en rekke ting de var misfornøyd med. Spørsmålet som melder seg for meg er da: hvorfor gidder dere????? Jeg hadde også usikkerheter da jeg var rundt tjue (er nå 28). Da syntes jeg at jeg hadde kvapsete lår og enorme brystvorter. Husker SÅ godt følelsen av å skamme seg over dette. Husker f.eks. en gang jeg takket nei til date med en kjempesøt fyr fordi han ba meg med på strandtur.. Men så ble jeg voksnere og bestemte meg for at nei, dette gidder jeg ikke mer. Det ødelegger for ting jeg vil gjøre, og det betyr masse negativ tankeenergi. Og det er faktisk et valg man tar. Nå er jeg venn med kroppen min. Den er frisk, myk å ta på, god å leve i, uten at jeg trenger å stresse. Den tåler både en lang skitur og tacofredag helt fint. Og jammen har jeg ikke en herlig samboer som ikke får nok av meg også! Generelt er jeg bare så mye roligere i meg selv nå, jeg kan kle av meg foran speilet uten å kjenne stikk av usikkerhet - selv om "kvapselåra" og de store brystvortene er der. Komplekser gir dårligere livskvalitet og psyke, tror jeg. Så til dere med komplekser.. er det ikke på tide å bestemme seg for å bli glad i den du er, selv om det ikke passer inn i en reklameplakat? Anonymous poster hash: 6c8ac...509

Så utrolig flott for deg at du nådde det punktet :-) Det tok deg altså 28 år før du kom deg dit, det var det du trengte for å klare å ta kontroll over deg selv og dine tanker og holdninger.

Du nevner allerede psykisk sykdom. Har det fallt deg inn at nettopp dette kan være årsaken til at flere sliter? At mange har vært utsatt for mishandling i flere varianter? Både fysisk og psykisk mishandling bidrar til alvorlige komplekser, og seksuelle overgrep har ofte enorm innvirkningskraft på ens eget selvbilde. Tenk på dette. Din historie kan være til nytte og inspirasjon for mange, men prøv å vri litt på holdninger og budskap. Dette var bare belærende og jeg tolker dette som bagatellisering (som resultat av manglende innsikt) av andres problemer og utfordringer.

[AnonymBruker]

Prøv fire uker med min hengemage, så hadde du ligget krøllet under dyna hele dagen du og.

Anonymous poster hash: 7a7c5...c5c

[Sillicious]

Godt spørsmål :/

[AnonymBruker]

Fordi ikke alle velger det selv. Har man blitt mobbet for kroppen sin kan det være vanskelig å bli kvitt følelsen. Og noen ganger er det faktisk noe "galt".

Det heter forresten mer voksen, ikke voksenere.

Anonymous poster hash: 7fe9a...254

[AnonymBruker]

Dette vitner om en utrolig enkel tankegang.

Anonymous poster hash: b9b31...b45

[Gjest Blåbæret.]

Hvorfor vi gidder? Å være usikker på egen kropp er vel ikke akkurat noe vi klarer å styre selv. Om det hadde vært så enkelt, så hadde jo alt vært helt problemfritt.

[AnonymBruker]

Nå er ikke jeg slank og har store komplekser for størrelsen min, men jeg hadde nok hatt komplekser som slank også.

Det er ikke alltid så lett å drite i hva andre mener om en og hva samfunnet mener er pent. Det beste er jo å ikke bry seg, men lett er det ikke.

Jeg jobber i eldreomsorgen og vi veier de eldre en gang i mnd. Og når damene skal på vekten, så passer de på å ta av seg sko og klær som veier litt. De skal nemlig veie så lite som mulig, dette er damer på 80-90 år - det sitter nok i oss.

Anonymous poster hash: 3c545...d70

[veraa94]

Akkurat kommet hjem fra en ridetur inn i solnedgangen på min rosa enhjørning.

I en drømmeverden kunne vi bare bestemt oss for å være fornøyde med oss selv og droppe alle komplekser, men det er dessverre ikke så enkelt.

[AnonymBruker]

Vel, hvorfor ventet du til du ble nærmere 30 før du forbedret livet? Du kunne omkommet i en ulykke før fylte 20, og da hadde det vært for sent. Som du selv sier, det er jo bare å bestemme seg for det.

Anonymous poster hash: 702f3...063

[Guadaloupe]

Jeg regner med det er fordi det sitter fast i hodet mitt etter å ha fått hørt som 7-8 åring at jeg for tynn, kommentarer som "Æææææææsjj så tynn du er, du må spise!" fra gymgarderoben henger nok igjen i underbevisstheten. Folk klikker i vinkel om noen blir kalt feit men det er liksom greit å si til noen at de er for tynne, men sannheten er at det gjør like vondt! Jeg har blitt fortalt JEVNLIG GJENNOM HELE MITT LIV at jeg er for tynn, men de siste årene har jeg turt å si ifra at jeg ikke syntes det er greit at folk påpeker det og at jeg blir lei meg for det. Herregud, jeg ser meg sjøl i speilet hver dag, tror dere ikke at jeg veit at jeg er tynn? Jeg får faktisk ikke gjort noe med det! Jeg hadde en periode med tvangsspising som nesten ødela mitt forhold til mat, jeg ville spise mer og legge på meg. Mat var bare noe jeg stappet inn, uten å smake eller nyte. Det hjalp ikke. Heldigvis har jeg et naturlig forhold til mat i dag. Jeg er "for tynn", story of my life!

[kvinneguide]

Leste tråden om hvilke kroppskomplekser slanke mennesker har. Flere av de som svarte listet jo opp en rekke ting de var misfornøyd med.

Spørsmålet som melder seg for meg er da: hvorfor gidder dere?????

Jeg hadde også usikkerheter da jeg var rundt tjue (er nå 28). Da syntes jeg at jeg hadde kvapsete lår og enorme brystvorter. Husker SÅ godt følelsen av å skamme seg over dette. Husker f.eks. en gang jeg takket nei til date med en kjempesøt fyr fordi han ba meg med på strandtur..

Men så ble jeg voksnere og bestemte meg for at nei, dette gidder jeg ikke mer. Det ødelegger for ting jeg vil gjøre, og det betyr masse negativ tankeenergi. Og det er faktisk et valg man tar.

Nå er jeg venn med kroppen min. Den er frisk, myk å ta på, god å leve i, uten at jeg trenger å stresse. Den tåler både en lang skitur og tacofredag helt fint. Og jammen har jeg ikke en herlig samboer som ikke får nok av meg også! Generelt er jeg bare så mye roligere i meg selv nå, jeg kan kle av meg foran speilet uten å kjenne stikk av usikkerhet - selv om "kvapselåra" og de store brystvortene er der.

Komplekser gir dårligere livskvalitet og psyke, tror jeg. Så til dere med komplekser.. er det ikke på tide å bestemme seg for å bli glad i den du er, selv om det ikke passer inn i en reklameplakat?

Anonymous poster hash: 6c8ac...509

Jeg vil si du er heldig som har akseptert egen kropp og er tilfreds med deg selv. Du har kanskje jobbet med deg selv for å komme dit, noe mange av oss gjør når vi blir voksne, men noen jobber like hardt eller hardere uten å få ønsket resultat. Er ikke alltid like lett å bare bestemme seg for hva en skal tenke/føle, og vi har ulik bagasje å rydde opp i.