Hva feiler det meg?

[AnonymBruker]

Jeg har innsett at jeg sliter psykisk.

Slik er det inni mitt hode:

-plutselig angst, vet ikke helt hva jeg er redd for.

-plutselig sliten, deppa og hater livet

-deretter glad, rastløs og dette går over i stress, for føler det er så mye jeg burde rekke i løpet av dagen og blir sint på meg selv for at jeg ikke er "flink nok" til å rekke alt

-føler meg pressa til å være sosial, men har ofte lyst å være alene. Kan ligge i senga og bare kikke i taket og tenke i 2 timer uten problem.

-har ofte ønske om å dø og blir deretter redd av tanken på hva som skjer når man dør.

Er 29 år, jente, med mann, barn og 100% jobb.

Tror fortiden har gjort meg litt "ustabil", en fortid preget av mye alkohol, fest og drama (som enkelte mennesker ikke lar meg glemme,selv om det er flere år siden...)

Anonymous poster hash: 177f0...8e7

[AnonymBruker]

Deprimert

Anonymous poster hash: 9f5e8...34b

[Mentyra]

Ja.. kan høres ut som du er deprimert som følge av stress. Går du til psykolog? Det kan høres ut som du ville hatt god nytte av stressmestring/terapi. Kjenner meg igjen i det du sier om å føle seg presset til å være sosial.. det er ingenting galt med å ikke være supersosial hele tiden. Det er også ekstra vanskelig å fungere sosialt om man er deprimert/har angst.

Har du noen du kan snakke om dette med?

[AnonymBruker]

Ja.. kan høres ut som du er deprimert som følge av stress. Går du til psykolog? Det kan høres ut som du ville hatt god nytte av stressmestring/terapi. Kjenner meg igjen i det du sier om å føle seg presset til å være sosial.. det er ingenting galt med å ikke være supersosial hele tiden. Det er også ekstra vanskelig å fungere sosialt om man er deprimert/har angst.

Har du noen du kan snakke om dette med?

Jeg takker ofte nei til å treffe folk, orker bare ikke å være sosial hele tiden. Men da får jeg dårlig samvittighet siden jeg har takka nei, så da avtaler jeg å treffe folk andre dager og går å gleder meg til å gå det overstått. Selv om det er koselig når jeg treffer de.

Er så tungt å prioritere alle andre før meg selv, føler jeg ofte gjør det. Setter alltid andre før meg i mange situasjoner.

Men er dette tegn på depresjon?

Anonymous poster hash: 177f0...8e7

[AnonymBruker]

TS her.

En annen ting er at jeg ofte går å tenker og dveler på ting som har skjedd for flere år siden, som jeg angrer på.

Har også konstant dårlig samvittighet for ting, som jeg sikkert ikke burde ha dårlig samvittighet for.

Er så redd for å såre folk og redd for at folk skal være sur/sint på meg uten at jeg vet om det.

Anonymous poster hash: 177f0...8e7

[AnonymBruker]

Bipolar?

Anonymous poster hash: 06277...ffb

[Mentyra]

Jeg takker ofte nei til å treffe folk, orker bare ikke å være sosial hele tiden. Men da får jeg dårlig samvittighet siden jeg har takka nei, så da avtaler jeg å treffe folk andre dager og går å gleder meg til å gå det overstått. Selv om det er koselig når jeg treffer de.

Er så tungt å prioritere alle andre før meg selv, føler jeg ofte gjør det. Setter alltid andre før meg i mange situasjoner.

Men er dette tegn på depresjon?

Anonymous poster hash: 177f0...8e7

Det at du prioriterer andre før deg selv i stor grad er ikke i seg selv et tegn på depresjon, men det kan bidra til å føre til en depresjon hvis du føler deg "tynnslitt" over lengre tid. Og det at du føler sosiale situasjoner er mer slitsomme enn du pleier osv. kan være et tegn på depresjon. Det er viktig å lytte til seg selv og sine egne grenser.. det er ingenting galt i det. Og om andre skulle bli sure/skuffa over deg (noe jeg ikke tror de blir), så er det ikke ditt problem

[AnonymBruker]

Ts her.

Etter jeg ble gravid og fikk barn har jeg bare blitt mer og mer bekymra, urolig, engselig og redd for alt mulig.

Tror jeg skal ta det opp med fastlegen min.

Hvis jeg sier det slik, at jeg føler det slik (som jeg skriver i tråden) kan jeg bli henvist til psykolog eller psykiatrisk sykepleier?

Er til og med redd for å bli henvist, for vet liksom ikke hva jeg skal si og hvordan noen kan hjelpe meg med å få det bedre.

Vil man kunne få medisiner mot dette eller kan de hjelpe med å endre tankemønsteret?

Koster det penger å gå til psykolog? Er det lang ventetid?

Vil helst ikke gå til mannlig psykolog, føler jeg kan åpne meg mer for damer, men man kan vel ikke "velge og vrake" hvis man blir henvist..

Anonymous poster hash: 177f0...8e7

[Mentyra]

Ts her.

Etter jeg ble gravid og fikk barn har jeg bare blitt mer og mer bekymra, urolig, engselig og redd for alt mulig.

Tror jeg skal ta det opp med fastlegen min.

Hvis jeg sier det slik, at jeg føler det slik (som jeg skriver i tråden) kan jeg bli henvist til psykolog eller psykiatrisk sykepleier?

Er til og med redd for å bli henvist, for vet liksom ikke hva jeg skal si og hvordan noen kan hjelpe meg med å få det bedre.

Vil man kunne få medisiner mot dette eller kan de hjelpe med å endre tankemønsteret?

Koster det penger å gå til psykolog? Er det lang ventetid?

Vil helst ikke gå til mannlig psykolog, føler jeg kan åpne meg mer for damer, men man kan vel ikke "velge og vrake" hvis man blir henvist..

Anonymous poster hash: 177f0...8e7

Det at du fikk det slik etter å ha fått barn kan ha en betydning. Det kan hende du har fått en hormonell ubalanse etter graviditeten f.eks. Er nok lurt å ta det opp med fastlegen ja. Han kan jo både ta blodprøver og henvise deg til psykolog. Psykologen vil nok hjelpe deg med kognitiv terapi/endre tankemønster, og/eller skrive ut medisiner som antidepressiva eller liknende. Det kommer jo an på hva du ønsker og hva legen/psykologen finner ut om årsaken til problemet ditt. Det koster vanlig egenandel (ca 305 kr) per time helt til du evt får frikort, da slipper du å betale resten av året. Ventetiden vet jeg ikke med for tiden, men jeg tror du blir prioritert hvis du har en depresjon eller hvis det går veldig ut over livskvaliteten din, men tror uansett det er noen uker ventetid. Jeg tror leger tar hensyn til dine ønsker om psykolog. Du skal i hvertfall kunne bytte psykolog om det ikke er en god "match".

Håper jeg fikk svart på alt du spurte om