Deprimert, men ikke trist?

[AnonymBruker]

Kan man ha en depresjon, selv om man ikke er konstant trist/lei seg etc? Mine nærmeste mener jeg er deprimert, men jeg føler ikke de typiske symptomene som tristhet, slapphet, sover for mye osv. passer så godt i mitt tilfelle. Jeg har mer en konstant følelse av at noe ikke er helt som det skal (uten rot i virkeligheten), uro, til tider ustabilt humør, irritabel, gråter lett etc.. Noen dager har jeg det helt jævlig og har ikke lyst til noen ting og klarer nesten ikke å spise, mens andre dager har jeg det ok og klarer fint å le av morsomme ting.. men har det liksom aldri bedre enn ok og har alltid denne trykkende følelsen av at "noe ikke er helt som det skal" og klarer heller ikke å glede meg like mye over ting som før. Orker nesten ikke å være blant folk og har vært sykemeldt siste uken. Noen andre som har hatt det sånn? Og noen som har hatt god hjelp av antidepressiva?

Anonymous poster hash: 19bd3...070

[AnonymBruker]

Jeg ville tatt en tur til fastlegen og fått henvisning til psykolog om jeg var deg. Det kan være depresjon, men det kan også være andre psykiske lidelser, og når du har det så ille i hverdagen er det viktig å få behandling for det.

Anonymous poster hash: e8f45...914

[AnonymBruker]

Jeg ville tatt en tur til fastlegen og fått henvisning til psykolog om jeg var deg. Det kan være depresjon, men det kan også være andre psykiske lidelser, og når du har det så ille i hverdagen er det viktig å få behandling for det.

Anonymous poster hash: e8f45...914

Har allerede fått time hos psykolog, men lurte på om det var andre som hadde hatt det på samme måte

Anonymous poster hash: 19bd3...070

[AnonymBruker]

Beskrivelsen du gir passer ikke helt på meg, men jeg fikk diagnosen deprimert selv om jeg ikke var trist/lei meg konstant. Antidepressiva hjalp meg.

Anonymous poster hash: c53c9...a65

[Gjest SunflowerPenguin]

Beskrivelsen du gir passer ikke helt på meg, men jeg fikk diagnosen deprimert selv om jeg ikke var trist/lei meg konstant. Antidepressiva hjalp meg.

Anonymous poster hash: c53c9...a65

Er det lov á gi diagnose som deprimert hvis du ikke er konstant trist og lei deg? De fleste kan vel ha sine perioder der de fóler seg litt trist og lei seg.

Endret 28. november 2014 av SunflowerPenguin

[AnonymBruker]

Sånn har jeg det, og jeg har borderline og depresjoner. Vanskelig å skille mellom når jeg er deprimert og ikke siden humøret svinger sånn.

Anonymous poster hash: 053a5...652

[Muscae]

Er det lov á gi diagnose som deprimert hvis du ikke er konstant trist og lei deg? De fleste kan vel ha sine perioder der de fóler seg litt trist og lei seg.

Om det er lov? Selvfølgelig er det lov. Tristhet og melankoni er kun ETT symptom på depresjon. Man kan ha mange andre symptomer på depresjon, og derfor få diagnosen deprimert. Derpimert/deppa er ord man bruker i dagligtalen om å være lei seg, men det går altså fint an å være deprimert uten å være trist. Og det går selvfølgelig an å være trist, uten å være deprimert.

[Gjest SunflowerPenguin]

Om det er lov? Selvfølgelig er det lov. Tristhet og melankoni er kun ETT symptom på depresjon. Man kan ha mange andre symptomer på depresjon, og derfor få diagnosen deprimert. Derpimert/deppa er ord man bruker i dagligtalen om å være lei seg, men det går altså fint an å være deprimert uten å være trist. Og det går selvfølgelig an å være trist, uten å være deprimert.

Ok. Jeg synes bare at det er kjipt om noen hadde fátt feil diagnose, noe som ogsá kan skje. Det er ná ogsá forskjell pá depresjon, du har ogsá den mildere form for depresjon der du kan vaere trist/deprimert pá kortere sikt og sá bli bra igjen, men da er det ikke alltid behov for medesiner.

Og hva jeg mente med at de fleste kan fóle seg lei seg/trist i perioder er noe jeg tror mange ikke ónsker á innrómme at de faktiskt ogsá kan ha sine dárlige dager, hvordan en dárlig dag er vil nok vaere forskjellig sett pá fra person til person. For noen vil en dárlig dag vaere at vedkommende fóler seg trist/nedfor, for andre kan det vaere at en fóler seg lett sinna/irritert. Men dette er ná mer kortvarig.

Endret 28. november 2014 av SunflowerPenguin

[Duckie]

Jeg er deprimert, og vil vel ikke si "lei meg" er det som beskriver hvordan jeg har det ihvertfall. Trist kan kanskje passe bedre, men synes ikke det blir helt rette ordet å bruke heller. Kan vel være trist i perioder, men det er heller noe jeg synes passer inn hvis det har skjedd noe som gjør meg trist (da venninnen min flyttet langt vekk for eksempel). Som oftest er jeg mer "tom", blir apatisk og ligger i timesvis og stirrer ut i luften. Alt har mistet mening, og jeg ser derfor ikke poenget med å gjøre noe som helst (spise, dusje, ha kontakt med folk, etc). I dårlige perioder jeg ikke er apatisk er jeg gjerne mer fortvilet enn trist. Jeg kjenner også igjen følelsen av at "noe ikke er som det skal", selv om jeg sliter litt med å definere akkurat hva det går ut på. Samme med at jeg fort blir irritert og urolig, sliter med konsentrasjon og sitte stille.

Normale mennesker har ikke bare ok og dårlige perioder, det er visst meningen men skal ha bra perioder også. Mangler man disse er det ihvertfall tegn på at noe ikke er som det skal være!

[AnonymBruker]

Jeg klarer sjelden å glede meg over noe, og går rundt med negative tanker og stress i hodet konstant. Jeg har hatt det sånn siden jeg var barn (tidlig barneskole), og har også slitt med alvorlig sosial angst da jeg var yngre og har slitt med spiseforstyrrelser i 15 år (er 27 nå). Jeg føler på det at livet og hverdagen er så satt og at jeg liksom ikke har noen påvirkningskraft. Jeg kan jo i teorien gjøre som jeg vil, men sånn funker det ikke i praksis.

Jeg ser likevel ikke på meg selv som deprimert, og jeg tilfredsstiller ikke kriteriene. Jeg klarer å dusje og rydde og jeg har ikke et ønske om å dø, jeg har et håp om at det skal bli bedre, og jeg ser jo glede i noen ting, jeg klarer bare ikke helt å føle glede.

Jeg har også "flink-pike-syndromet" og skal prestere på alle arenaer, derfor har jeg jo tatt høyere utdanning og er i full jobb, trener ++

Anonymous poster hash: 71728...f4e

[AnonymBruker]

TS her. Takk for alle svar Jeg kjenner meg igjen i mye her og fortvilelse er en ganske god beskrivelse av hvordan jeg føler det når jeg er mest nedfor og gråter osv. Jeg vet man kan ha dårlige dager og sånt, men nå har jeg hatt 90% dårlige dager i flere måneder og normalt så har det vært omvendt. Jeg har ikke selvmordstanker, men har en sterk følelse av å være i et "kvelertak" jeg "vil ut av". Jeg klarer heller ikke å føle glede over de små tingene i hverdagen (eller de store) som vanligvis ville gjort meg glad. Det føles litt som om jeg står bak en glassvegg og observerer det og vet at i teorien så skulle det gjort meg glad, men jeg klarer ikke å føle det.. og det igjen gjør meg enda mer fortvilet. Blir også lett irritert på mine nærmeste, noe som er veldig frustrerende for de gjør absolutt ingenting galt.. særlig samboeren min som er veldig støttende.

Noen som har erfaringer med antidepressiva? jeg har ikke prøvd det i voksen alder, men min mor sier hun har hatt god nytte av en som heter Cipralex...

Anonymous poster hash: 19bd3...070

[Duckie]

Det er ganske fortvilende når man vet at man er urimelig mot de rundt seg, men man klarer ikke å styre det. For min del innser jeg det ikke der og da, men får voldsom skyldfølelse i ettertid (og får dermed en vond sirkel gående, ettersom skyldfølelsen setter fart på depresjonen igjen). Det er en av tingene som fikk meg til å søke hjelp, når jeg innså at det gikk utover de jeg var glad i.

Jeg bruker antidepressiva, og har i kombinasjon med terapi fått det mye bedre. For noen funker antidepressiva, for noen funker det ikke, for noen er en kombinasjon av terapi og piller best, og det er mange forskjellige medikamenter som virker forskjellige på alle. Det kan derfor være en litt tung prosess om man ikke finner det som funker med en gang, men det er viktig å ikke gi opp, selv om man møter på motgang underveis!

[AnonymBruker]

Det er ganske fortvilende når man vet at man er urimelig mot de rundt seg, men man klarer ikke å styre det. For min del innser jeg det ikke der og da, men får voldsom skyldfølelse i ettertid (og får dermed en vond sirkel gående, ettersom skyldfølelsen setter fart på depresjonen igjen). Det er en av tingene som fikk meg til å søke hjelp, når jeg innså at det gikk utover de jeg var glad i.

Jeg bruker antidepressiva, og har i kombinasjon med terapi fått det mye bedre. For noen funker antidepressiva, for noen funker det ikke, for noen er en kombinasjon av terapi og piller best, og det er mange forskjellige medikamenter som virker forskjellige på alle. Det kan derfor være en litt tung prosess om man ikke finner det som funker med en gang, men det er viktig å ikke gi opp, selv om man møter på motgang underveis!

Så bra du har fått det bedre da! Det gir litt ekstra håp når man hører om andre som har kommet seg ut av det. Kan jeg spørre hvilken antidepressiva du bruker? Jeg går til psykolog fra før så får god hjelp der. Er liksom bare ganske nylig jeg har innsett at det kan bli nødvendig å prøve medisin i tillegg, og synes det er litt skummelt.

Så langt klarer jeg heldigvis i stor grad å holde det for meg selv når jeg blir irritabel rundt de jeg er glad i, men det plager meg veldig at jeg i det heletatt får disse "hold deg unna"-følelsene når folk bare vil vise at de bryr seg liksom..

Anonymous poster hash: 19bd3...070

[Muscae]

TS her. Takk for alle svar Jeg kjenner meg igjen i mye her og fortvilelse er en ganske god beskrivelse av hvordan jeg føler det når jeg er mest nedfor og gråter osv. Jeg vet man kan ha dårlige dager og sånt, men nå har jeg hatt 90% dårlige dager i flere måneder og normalt så har det vært omvendt. Jeg har ikke selvmordstanker, men har en sterk følelse av å være i et "kvelertak" jeg "vil ut av". Jeg klarer heller ikke å føle glede over de små tingene i hverdagen (eller de store) som vanligvis ville gjort meg glad. Det føles litt som om jeg står bak en glassvegg og observerer det og vet at i teorien så skulle det gjort meg glad, men jeg klarer ikke å føle det.. og det igjen gjør meg enda mer fortvilet. Blir også lett irritert på mine nærmeste, noe som er veldig frustrerende for de gjør absolutt ingenting galt.. særlig samboeren min som er veldig støttende.

Noen som har erfaringer med antidepressiva? jeg har ikke prøvd det i voksen alder, men min mor sier hun har hatt god nytte av en som heter Cipralex...

Anonymous poster hash: 19bd3...070

Jeg er også deprimert (men nå er jeg på vei ut av det, hurra!). Jeg er bipoar, og min depresjon skal behandles på en annen måte enn "vanlige", unipolare depresjoner, siden det i mitt tilfelle er stress som gjør meg syk. Derfor har jeg kuttet ut alt jeg kan kutte ut, av jobb og skole (deltidsstudie, med mye egenstudie, pluss at jeg har utsatt praksis som vi skulle ha i høst). Når jeg bare går hjemme går ting fint, da holder jeg det gående hele dagen, og kan gjøre ting, men er avhengig av mye hvile. De få gangene jeg har vært på skolen (noe undervisning må jeg ha, ellers får jeg for mye fravær), har jeg ofte kjent på en følelse av at "nå må du komme deg bort herfra, fort!" Og en veldig sterk følelse av å være fanget. Dette opplever jeg ikke når jeg er hjemme. Når jeg er på skolen på dagtid må jeg også legge meg til å sove på ettermiddagen, fordi jeg er helt utkjørt. Nå skal det sies at jeg har økt søvnbehov, og må nå ha ca 8-9 timer hver natt for ikke å bli utslitt.

Cipralex har jeg erfaring med - den gjorde meg først manisk, og deretter psykotisk. Det er fordi den ikke skal gis til bipolare mennesker, fordi den gir nettopp mani og psykose som bivirkning. Ingen visste at jeg var bipolar, og derfor fikk jeg den av legen, uten videre oppfølging. Så jeg vil anbefale deg at du får oppfølging av psykolog i tillegg til medisinering, fordi han da kan fange opp eventuelle skumle bivirkninger.

"Fordelen" med å være bipolar er at du får tett og god oppfølging, og du får medisiner som passer til deg, ikke en sånn "standard-medisin" som alle får. Jeg går nå på wellbutrin. Begynte for over en måned siden, og de har først nylig begynt å virke. De gir hyggelige bivirkninger som mindre røyksug (dersom du røyker), og nedsatt matlyst - i motsetning til nesten alle andre antidepressiva som gjør at du legger på deg.

Jeg har stor tro på medisiner, men du må også gjøre noe selv. Du må tro at det skal bli bedre, og du må prøve å få det litt bedre. Regelmessig søvn, mat, mosjon/frisk luft. Og så skader det ikke å fylle opp handlekurven på iherb med vitaminer og ting som gir energi - feks ginseng.

[AnonymBruker]

Jeg er også deprimert (men nå er jeg på vei ut av det, hurra!). Jeg er bipoar, og min depresjon skal behandles på en annen måte enn "vanlige", unipolare depresjoner, siden det i mitt tilfelle er stress som gjør meg syk. Derfor har jeg kuttet ut alt jeg kan kutte ut, av jobb og skole (deltidsstudie, med mye egenstudie, pluss at jeg har utsatt praksis som vi skulle ha i høst). Når jeg bare går hjemme går ting fint, da holder jeg det gående hele dagen, og kan gjøre ting, men er avhengig av mye hvile. De få gangene jeg har vært på skolen (noe undervisning må jeg ha, ellers får jeg for mye fravær), har jeg ofte kjent på en følelse av at "nå må du komme deg bort herfra, fort!" Og en veldig sterk følelse av å være fanget. Dette opplever jeg ikke når jeg er hjemme. Når jeg er på skolen på dagtid må jeg også legge meg til å sove på ettermiddagen, fordi jeg er helt utkjørt. Nå skal det sies at jeg har økt søvnbehov, og må nå ha ca 8-9 timer hver natt for ikke å bli utslitt.

Cipralex har jeg erfaring med - den gjorde meg først manisk, og deretter psykotisk. Det er fordi den ikke skal gis til bipolare mennesker, fordi den gir nettopp mani og psykose som bivirkning. Ingen visste at jeg var bipolar, og derfor fikk jeg den av legen, uten videre oppfølging. Så jeg vil anbefale deg at du får oppfølging av psykolog i tillegg til medisinering, fordi han da kan fange opp eventuelle skumle bivirkninger.

"Fordelen" med å være bipolar er at du får tett og god oppfølging, og du får medisiner som passer til deg, ikke en sånn "standard-medisin" som alle får. Jeg går nå på wellbutrin. Begynte for over en måned siden, og de har først nylig begynt å virke. De gir hyggelige bivirkninger som mindre røyksug (dersom du røyker), og nedsatt matlyst - i motsetning til nesten alle andre antidepressiva som gjør at du legger på deg.

Jeg har stor tro på medisiner, men du må også gjøre noe selv. Du må tro at det skal bli bedre, og du må prøve å få det litt bedre. Regelmessig søvn, mat, mosjon/frisk luft. Og så skader det ikke å fylle opp handlekurven på iherb med vitaminer og ting som gir energi - feks ginseng.

Tusen takk for svar Kjenner meg veldig godt igjen i det du sier om å klare seg best når du er hjemme. Jeg har det på samme måte. Har ekstremt liten "batterikapasitet" og klarer ikke jobben mer. Det er ingenting galt med jobben, for jeg trives egentlig veldig godt der, men orker ikke det å være blant folk og klarer absolutt ikke å konsentrere meg om arbeidsoppgavene.. Får også en veldig trang til å "komme meg vekk" og føler meg fanget.. Både på jobb og hjemme, men hjemme har jeg ikke følelsen av at "folk kveler meg" i det minste. Utenom det at jeg ikke klarer å gå på jobb, så har jeg klart å tviholde på rutinene mine.. spiser til faste tider, spiser ordentlig mat, står opp tidlig hver dag (selv om jeg absolutt ikke vil stå opp i det heletatt) osv.. tar også ekstra vitaminer

Wellbutrin, er det samme medisin som den som heter Champix? Jeg gikk på Champix i mars for å slutte å snuse (funket veldig fint, og har ikke snust siden), men fikk voldsomme humørsvingniger av den..(tror i hvertfall det var den).

Anonymous poster hash: 19bd3...070

[AnonymBruker]

"Depresjon" er egentlig ganske ganske misvisende som begrep hvis man bare bruker sin første tanke rundt ordet "deprimert", nemlig trist, til å forstå hva en depresjon innebærer. Man trenger overhodet ikke gå rundt og føle seg lei seg for å være klinisk deprimert, det er vel så vanlig å bare være apatisk - skrudd av følelsesmessig og mer nøytral (som en forsvarsmekanisme) enn direkte trist.

Wellbutrin, er det samme medisin som den som heter Champix? Jeg gikk på Champix i mars for å slutte å snuse (funket veldig fint, og har ikke snust siden), men fikk voldsomme humørsvingniger av den..(tror i hvertfall det var den).

Anonymous poster hash: 19bd3...070

Ikke meg du siterte, men kan svare likevel: Nei, det er ikke samme medisinen. Champix inneholder vareniklin, mens Wellbutrin inneholder et stoff kalt bupropion.

Wellbutrin kan brukes alene, men det er også veldig vanlig at det brukes i tillegg til annen antidepressiva. Grunnen til det er at de fleste "vanlige" antidepressiva tilhører en type medisiner som kalles SSRI-er (forkortelse for selektive serotoninreopptakshemmere - serotonin er et signalstoff i hjernen), mens Wellbutrin er en av få medisiner med antidepressiv virkning som virker på en helt annen måte. Hvis man tar to medisiner av "samme type", altså to SSRI-er samtidig, kan det fort bli krøll. Hvis man derimot tar en SSRI og Wellbutrin i tillegg kommer de ikke i konflikt med hverandre.

Selv har jeg prøvd mye forskjellig. De jeg har drevet mest med er Zoloft og Wellbutrin, i tillegg til at jeg har prøvd en medisin kalt Seroxat. For meg var det nok Zoloft som ga best effekt, men jeg måtte stå på det ganske lenge før jeg fikk noen positiv virkning. Medikamentell behandling er ikke nødvendigvis noen perfekt og evig løsning, men som et hjelpemiddel til å "skaffe seg pusterom" til å gjøre viktige endringer er de strålende. De trenger ikke nødvendigvis kurere årsaker, men de lindrer symptomer, og dermed får man litt mer overskudd til å ta tak i årsakene.

Anonymous poster hash: 20640...63c

[AnonymBruker]

Kan legge til at jeg har opplevd minimalt med bivirkninger. Det er lett å bli redd, og det er jo ikke til å legge skjul på at noen faktisk får bivirkninger som oppveier for effekten. Likevel har i hvert fall jeg ikke opplevd noen bivirkninger å snakke om. Det går stort sett veldig greit. Man skulle selvsagt aller helst vært medisiner foruten, men hvis man først er alvorlig deprimert er jo dét mer skadelig på lang sikt enn hva medisiner er.

Anonymous poster hash: 20640...63c

[Muscae]

Wellbutrin, er det samme medisin som den som heter Champix? Jeg gikk på Champix i mars for å slutte å snuse (funket veldig fint, og har ikke snust siden), men fikk voldsomme humørsvingniger av den..(tror i hvertfall det var den).

Anonymous poster hash: 19bd3...070

Du er faktisk ikke heelt på jordet. Wellbutrin er også kjent under navnet Zyban, som også er en medisin som man kan få for røykeslutt. Men langt unna champix, heldigvis. Den har jeg prøvd noen ganger, og den er helt grusom, blir kvalm og får ikke sove.

[AnonymBruker]

"Depresjon" er egentlig ganske ganske misvisende som begrep hvis man bare bruker sin første tanke rundt ordet "deprimert", nemlig trist, til å forstå hva en depresjon innebærer. Man trenger overhodet ikke gå rundt og føle seg lei seg for å være klinisk deprimert, det er vel så vanlig å bare være apatisk - skrudd av følelsesmessig og mer nøytral (som en forsvarsmekanisme) enn direkte trist.

Anonymous poster hash: 20640...63c

Dette stemmer veldig bra for meg. Det føles mer som et slags kvelende "lokk" over de positive følelsene mine.. ting føles mer grått enn svart. Alt føles "skjevt" og i ubalanse.

Vet du hvordan Wellbutrin virker? Og hvor lenge burde man prøve en antidepressiva før man kan bedømme om den virker eller ikke?

Anonymous poster hash: 19bd3...070

[AnonymBruker]

Du er faktisk ikke heelt på jordet. Wellbutrin er også kjent under navnet Zyban, som også er en medisin som man kan få for røykeslutt. Men langt unna champix, heldigvis. Den har jeg prøvd noen ganger, og den er helt grusom, blir kvalm og får ikke sove.

Bra det ikke er Champix hehe.. ble helt gal av den.. ble nærmest aggressiv og hadde syke drømmer om natten. Men den fikk meg til å slutte å snuse, for nikotin gjorde meg bare kvalm da jeg brukte medisinen.

Anonymous poster hash: 19bd3...070