redd- kreft...

[undrende79]

hei... første gangen jeg er her.. føler ikke for å snakke med noen enda om det, men har veldig lyst på noen tilbake mld om det er noen der ute som har enten gått gjennom eller vært pårørende til nær fam. med kreft?( livmorhals-kreft) syns det er så vanskelig at jeg griner jo hele tia og er så Lei! har ikke noe særlig med venner.. så jeg henvender meg her... noen råd? tips? mvh og takk...

[rockejenta]

Hei! Jeg har vært i din situasjon. I fjor oppdaget min bestemor ved en tilfeldighet at hun hadde tarmkreft. Vi ble tatt veldig på senga, hun også. Det var veldig tungt og skummelt, men vi var veldig flinke i familien til å snakke om det. Bestemor var også veldig positiv gjennom det hele, noe som hjalp veldig. Jeg gråt mye jeg også og var redd. Jeg ville jo ikke miste bestemor! Jeg fikk være med bestemor på en runde med cellegift og det føltes veldig bra. Da fikk jeg se hva som skjedde rundt, snakket med sykepleierne og det ble ikke så skummelt lenger. Nå skal det sies at det fikk en god slutt. Bestemor ble frisk. Men det var veldig skummelt mens det stod på. Så vil anbefale at dere snakker mye om det i familien og er der for hverandre. Det går også an å snakke med noen på sykehuset om du vil ha mer informasjon.

Krysser fingrene for ditt familiemedlem!

[undrende79]

Hei! Jeg har vært i din situasjon. I fjor oppdaget min bestemor ved en tilfeldighet at hun hadde tarmkreft. Vi ble tatt veldig på senga, hun også. Det var veldig tungt og skummelt, men vi var veldig flinke i familien til å snakke om det. Bestemor var også veldig positiv gjennom det hele, noe som hjalp veldig. Jeg gråt mye jeg også og var redd. Jeg ville jo ikke miste bestemor! Jeg fikk være med bestemor på en runde med cellegift og det føltes veldig bra. Da fikk jeg se hva som skjedde rundt, snakket med sykepleierne og det ble ikke så skummelt lenger. Nå skal det sies at det fikk en god slutt. Bestemor ble frisk. Men det var veldig skummelt mens det stod på. Så vil anbefale at dere snakker mye om det i familien og er der for hverandre. Det går også an å snakke med noen på sykehuset om du vil ha mer informasjon.

Krysser fingrene for ditt familiemedlem!

takk så meget for svaret Rockejenta. hjalp Mye faktisk. godt at det gikk bra med din kjære bestemor. jeg har vært med på nesten alle behandlingene hennes, hun ble lagt inn bare for noen dager siden, da hun begynte å bli så dårlig og tar ikke til seg mat.. uff. det er en Grusom sykdom. kan jeg spørre hvor gammel bestemoren din er?.. jeg snakket med sykepleiere, men syns ikke de ga noe svar som jeg forsto noe mer av, fikk snakket med legen hennes og det hjalp. men utrolig redd uansett. tvi tvi.. Tusen takk for svaret.

[rockejenta]

Godt å høre at svaret hjalp, undrende79! Bestemoren min er 76 år gammel Hun ble veldig sliten av behandlingen og har fått noen bivirkninger etterpå, men er alt i alt bedre tross alt

Godt det hjalp å snakke med legen hennes. Er ikke alltid sykepleiere har gode svar. Håper ditt familiemedlem kommer seg snart og blir bedre! Og husk at det er lov å gråte! Det kan gjøre at man føler seg bedre. Det er helt naturlig å være lei seg og redd i en slik situasjon.

[AnonymBruker]

Hei, TS, håper du holder motet oppe.

Er det lenge siden dere fikk vite om kreften? (Er det din bestemor?)

Jeg har en datter som fikk kreft i fjor. De første dagene husker jeg svært lite av, tror jeg var i sjokk, klarte ikke å spise eller sove, eller gråte eller noenting. Når det hadde gått en uke og to, og tre, og sjokket hadde lagt seg, synes jeg det hjalp å være med på det som skjedde. Jeg var jo på sykehuset med min datter døgnet rundt, men hvis du kan besøke familiemedlemmet ditt ofte, slik at du blir kjent med sykehuspersonalet og rutinene der, vil det være lettere å venne seg til sykdommen, og fokusere på behandlingene, og tenke framover. Når man er med på prosessen og vet hva som skjer, kommer det en slags trygghetsfølelse.

Det spørs selvfølgelig hva du selv vil. Min mann, f.eks., hadde ikke behov for å vite noe mer enn det legene sa, han stolte på dem 100 %. Jeg stolte også på dem, men hadde stort behov for ALL tilgjengelig informasjon, så jeg spurte og grov, leste MASSE på nettet, både medisinske sider og blogger av folk som gjennomgikk noe lignende. Det hjalp meg masse til å bearbeide ting, selv om man også leser mye trist på blogg-sidene.

Det er tungt, men man kommer seg gjennom det.

Masse lykke til!

Anonymous poster hash: 1f99f...a9c

[lillemeg90]

Hei TS! Så vondt å høre at du er i en slik situasjon.. Hvor er hun i forløpet? Får hun noe behandling?

Min far døde av lungekreft for snar to år siden. Det var utrolig tøft, men er nesten som at man får uante krefter. Han fikk ikke behandling da det var kommet så langt før det ble oppdaget, så det gikk relativt fort fra diagnose til dødsfall (Ca 3 mnd). Det jeg i etterkant ser på som det viktigste både for meg og han er å være der. Det kan være skummelt både for pasient og pårørende, men å ha en hånd og holde i er som regel godt og betryggende for begge parter.

Når vi visste han skulle dø så var det godt for meg å vite litt om prosessen rundt et dødsfall. De ulike fasene og hva som kan hende. Jeg er sykepleier, og vet en del om dette. Jeg synes det var betryggende. Det å slippe overaskelsene. Så om det går den veien så kan jeg anbefale det, om du selv føler det kan være en trygghet.

[undrende79]

vil si takk for så mye fine ord og råd. tar til meg alt. hun er i 3 uken nå med behandling og skal gjennom den verste på mandagen nå.. jeg fikk sjokk selv og klarte ikke ta til meg noe mat og var bare tom og redd.. er fortsatt det, men etter å fått råd av dere her, så vet jeg litt mer om hvordan jeg skal forholde meg til dette. Tusen takk for alle svar. setter jeg stor pris på.

[undrende79]

Godt å høre at svaret hjalp, undrende79! Bestemoren min er 76 år gammel Hun ble veldig sliten av behandlingen og har fått noen bivirkninger etterpå, men er alt i alt bedre tross alt

Godt det hjalp å snakke med legen hennes. Er ikke alltid sykepleiere har gode svar. Håper ditt familiemedlem kommer seg snart og blir bedre! Og husk at det er lov å gråte! Det kan gjøre at man føler seg bedre. Det er helt naturlig å være lei seg og redd i en slik situasjon.

takk var godt å høre om bestemoren din. ga meg håp du