Panikkangst hjelp!

[AnonymBruker]

Huff, jeg kjenner meg ikke igjen, og trenger virkelig råd og tips.

Jeg er for tiden i permisjon med tredjemann og bor i Oslo, tar fremdeles 50 min å komme seg til jobb. Vi fant et hus 40 min med tog (vil ta ca 65 min å komme seg til jobb), og slo til på dette. Fordi det er et roligere område akkurat slik som vi ønsker barna skal vokse opp i. Far har en jobb som lett kombineres med pendling, han kan jobbe på tog og hjemme. Men stillingen hans er ikke permanent, så må søke nytt om ca 1 år. Jeg har også tenkt til å jobbe et års tid fra dette nye stedet, deretter skal jeg finne noe nærmere (kan gjøre det tidligere også om jeg ikke vil jobbe der et helt år).

Men nå får jeg panikk! Pga avstanden til barna mens vi er på jobb, og pga alt det fremmede for barna, som må vennes til ny barnehagem etc. Vi har ingen familie der heller og kjenner ingen. Fordelen med dette tidspunktet er at eldstemann kan begynne i 1. klasse dette nye stedet. Og det er nærmere familie (1t å kjøre), og huset er helt nytt (trengs ikke pusses opp på laaang tid), og vi får lavere lån. (Her vi bor nå må vi belage oss på høyere og høyere lån, og oppussing etterhvert).

Den ene tanken avløser den andre, jeg hyperventlierer, får hjertebank og blodet forsvinner fra ansiktet. Vil helst klamre meg til gulvet i huset vårt og niholde på det kjente. Våkner opp om natten i panikk, og får ikke sove. Er kvalm, får nesten ikke spise.

Det var en annen budgiver, det kan være en mulighet å tilby henne huset, men da må vi nok betale 250.000,- , som strengt tatt er mulig for oss å gjennomføre. Men da vil jeg føle meg som en idiot resten av livet. Men tanken dukker hele tiden opp.

Er livredd for å angre, men angrer på at jeg er i denne situasjonen. Barna begynner ikke i nye ting der før til høsten, så jeg tenker det blir bedre når vi er der, men å ha denne panikken i nesten et år til føles helt uholdbart ut.

Har noen noen råd? Hvordan skal jeg slå meg til ro med det ene eller det andre? Hva ville dere gjort? Må jeg gå til legen og få hjelp?

Anonymous poster hash: 85aed...d68

[AnonymBruker]

I kognitiv terapi (som er veldig bra for å takle angsten) handler det jo mye om å syå i situasjonen og ikke flykte fra problemene.

Ofte legger man skylda på andre ting enn angsten i seg selv når man sliter med panikkanfall. I ditt tilfelle kan det virke som du legger skylda på avstanden til jobb i stedet for å jobbe med at du sliter med å være borte fra hjem og barn. Og det er nettop der du skal begynne i såfall. Vet at dette alltid blir nevnt her inne, men oppsøk hjelp! Ikke alle takler dette alene og det er ikke noe galt i å ta imot hjelp.

Du trenger ikke nødvendigvis gå gjennom fastlegen, du kan oppsøke hjelp privat (psykolog, gestaltterapeut, psyk.sykepleier) og det finnes jo tiltak som angstringen (tror det heter det). Finnes også bøker om dette. Anbefaler deg å ta tak i det så fort som mulig, hvis ikke eskalerer det fort også blir alt veldig vanskelig.

Lykke til <3

Anonymous poster hash: ba50d...608