Så utrolig ensom :(

[AnonymBruker]

Jeg har lenge prøvd å overbevise meg selv om at jeg er en person som trenger mye alenetid, og at jeg velger å være alene. Men det stemmer ikke.

Jeg ble mobbet litt på barneskolen. Eller jeg er egentlig ikke sikker på om det kan kalles mobbing, men jeg ble utfryst av jentene i klassen og de kom stadig med små "stikk" mot meg. Det har resultert i at jeg har null selvtillit og at jeg nå i dag er overbevist om at ingen liker meg. Derfor er det så vanskelig for meg å ta kontakt med andre, og når folk tar kontakt med meg blir jeg overbevist om de gjør det bare for å være snill, og at de egentlig ikke vil være sammen med meg, derfor trekker jeg meg unna.

Jeg skulle så gjerne ønske at jeg hadde en god venn, en person jeg kunne dele mine innerste tanker med, en person jeg turte å ta kontakt med. Men jeg vet ikke hvordan jeg skal komme til det stadiet. Jeg har mange overfladiske bekjentskap, folk jeg kan snakke med på forelesinger og sånt, men jeg får rett og slett ikke til å utvikle det til et ordentlig vennskap, mest fordi jeg er så fryktelig usikker på meg selv.

Er det noen som har noen tips til ei ensom jente?

Anonymous poster hash: 85b00...210

[Lammelåret]

Hvor gammel er du og bor du på hybel?

[WubWub]

Høres ut som du trenger jobbe med deg selv å snu litt på negative automatiserte tanker som gjør seg gjeldende i sosiale settinger.

Det er ikke godt for selvtilliten å hele tiden dømme seg selv nord og ned. Du er alright som du er Prøv tenk litt hyggeligere tanker om deg selv så vil du se at ting kanskje snur seg litt i positiv retning. Mennesker liker folk som ikke er usikre på seg selv, dette skaper utrygghet.

kanskje du kan prøve bli kjent med noen som sliter med litt av det samme som deg? styrke i samhold !

[AnonymBruker]

Jeg har lenge prøvd å overbevise meg selv om at jeg er en person som trenger mye alenetid, og at jeg velger å være alene. Men det stemmer ikke.

Jeg ble mobbet litt på barneskolen. Eller jeg er egentlig ikke sikker på om det kan kalles mobbing, men jeg ble utfryst av jentene i klassen og de kom stadig med små "stikk" mot meg. Det har resultert i at jeg har null selvtillit og at jeg nå i dag er overbevist om at ingen liker meg. Derfor er det så vanskelig for meg å ta kontakt med andre, og når folk tar kontakt med meg blir jeg overbevist om de gjør det bare for å være snill, og at de egentlig ikke vil være sammen med meg, derfor trekker jeg meg unna.

Jeg skulle så gjerne ønske at jeg hadde en god venn, en person jeg kunne dele mine innerste tanker med, en person jeg turte å ta kontakt med. Men jeg vet ikke hvordan jeg skal komme til det stadiet. Jeg har mange overfladiske bekjentskap, folk jeg kan snakke med på forelesinger og sånt, men jeg får rett og slett ikke til å utvikle det til et ordentlig vennskap, mest fordi jeg er så fryktelig usikker på meg selv.

Er det noen som har noen tips til ei ensom jente?

Jeg kjenner meg selv veldig godt igjen i historien din. Har vært der selv, er der til tider enda, og til tider klarer jeg å slå meg til ro med meg selv og de få nære vennene jeg har.

Hvilken by bor du i?

Anonymous poster hash: 4f7f6...074

[AnonymBruker]

Uff, den følelsen er vanskelig.

Det kan nok hende at folk trekker seg litt vekk hvis de merker at du gjør det. At usikkerheten din kan virke som om du er litt uengasjert eller overlegen av og til?

Jeg har ikke noe fasitsvar, men først og fremst bør du prøve å presse deg selv til å ta initiativ i situasjoner slik at andre følger deg. Ta initiativ til å finne på ting. Hva er det verste som kan skje? At folk ikke vil? Det er du allerede redd for. Det beste? At du får venner

Meld deg inn i klubber eller begynn på aktviteter der du kan bli kjent med folk. Lykke til!!

Anonymous poster hash: 8dee8...06e

[AnonymBruker]

Hvor gammel er du og bor du på hybel?

Er 22 år. og ja.

Jeg kjenner meg selv veldig godt igjen i historien din. Har vært der selv, er der til tider enda, og til tider klarer jeg å slå meg til ro med meg selv og de få nære vennene jeg har.

Hvilken by bor du i?

Anonymous poster hash: 4f7f6...074

Jeg bor i Trondheim

Uff, den følelsen er vanskelig.

Det kan nok hende at folk trekker seg litt vekk hvis de merker at du gjør det. At usikkerheten din kan virke som om du er litt uengasjert eller overlegen av og til?

Jeg har ikke noe fasitsvar, men først og fremst bør du prøve å presse deg selv til å ta initiativ i situasjoner slik at andre følger deg. Ta initiativ til å finne på ting. Hva er det verste som kan skje? At folk ikke vil? Det er du allerede redd for. Det beste? At du får venner

Meld deg inn i klubber eller begynn på aktviteter der du kan bli kjent med folk. Lykke til!!

Anonymous poster hash: 8dee8...06e

Det kan godt hende jeg virker overlegen, jeg er en veldig stille person som ikke åpner meg før jeg blir ordentlig kjent med folk, og da må jeg helst være med dem en og en.

Jeg er så redd for å være en byrde for andre, jeg er så redd for at folk skal si ja til å henge sammen med meg bare for å være snill, at de ser på meg som et slags veldedelighetsprosjekt. Jeg har nesten ikke tatt initativ til vennskap siden barneskolen så jeg har nesten glemt hvordan man gjør det.

Anonymous poster hash: 85b00...210

[BeautyBox]

Er 22 år. og ja.

Jeg bor i Trondheim

Det kan godt hende jeg virker overlegen, jeg er en veldig stille person som ikke åpner meg før jeg blir ordentlig kjent med folk, og da må jeg helst være med dem en og en.

Jeg er så redd for å være en byrde for andre, jeg er så redd for at folk skal si ja til å henge sammen med meg bare for å være snill, at de ser på meg som et slags veldedelighetsprosjekt. Jeg har nesten ikke tatt initativ til vennskap siden barneskolen så jeg har nesten glemt hvordan man gjør det.

Jeg bor også i Trondheim og er 23 (AnonymBruker #4)

Står frem med nick nå, så kan du sende meg en melding her om du vil, kanskje vi kunne blitt kjent?

Aldri en garanti for at man klaffer selvsagt, men det er jo uansett hyggelig å gå en tur på café, gå tur, på shopping eller kino

[AnonymBruker]

Gjett om jeg kjenner meg igjen!!

Og attpåtil så er jeg nok litt paranoid slik at jeg slipper aldri folk inn på meg i frykt for at de sikkert sårer meg og forsvinner ut av livet mitt en gang uansett..

Jeg har ingen råd til deg, dessverre. Jeg er 32 år og har enda ikke kommet meg ut av dette mønsteret.

Anonymous poster hash: 817f4...bca

[Lammelåret]

Kanskje det kunne vært lurt å flytte inn på et hybelhus istedenfor å bo alene på hybel?

Hva med å slenge deg med i en kollokviegruppe eller på studenttreff? Jeg skjønner at det kan virke voldsomt, men du trenger ikke bli kjent med alle samtidig. Du kan ta initiativ overfor noen som virker lette å være sammen med. Det er sikkert noen i kullet ditt som virker mindre skumle, som du kanskje kunne studere sammen med og senere ta en kopp kaffe med eller noe.

Det er ikke så ofte at en får venner på en time, med mange er det noe som utvikler seg etterhvert, gradvis.

Du kan også melde deg frivillig til ulike arrangementer, søker jobb på Høyskolen/Universitetet eller for en frivillig organisasjon eller tilsvarende. Da kommer du naturlig i kontakt med folk.

[Tibbie]

Jeg har vært der selv, men det er noen år siden. Det var vel på sitt verste på ungdomsskolen. Utrolig hvor mye det betyr å ha noen å dele ting med og å henge med.

Er heldigvis ikke der lengre, for det var ikke noe gøy. Jeg har mange venner, og får aldri nok. Ser du bor i Trondheim. Det gjør ikke jeg, men bor ikke såååå langt unna. Så om du vil ha noen å skravle med på nett (facebook eller noe), er jeg veldig med på det

Send meg en PM om du vil ha noen å skravle drit med! Det hadde vært hyggelig : )

[AnonymBruker]

Jeg bor også i Trondheim og er 23 (AnonymBruker #4)

Står frem med nick nå, så kan du sende meg en melding her om du vil, kanskje vi kunne blitt kjent?

Aldri en garanti for at man klaffer selvsagt, men det er jo uansett hyggelig å gå en tur på café, gå tur, på shopping eller kino

Jeg har vært der selv, men det er noen år siden. Det var vel på sitt verste på ungdomsskolen. Utrolig hvor mye det betyr å ha noen å dele ting med og å henge med.

Er heldigvis ikke der lengre, for det var ikke noe gøy. Jeg har mange venner, og får aldri nok. Ser du bor i Trondheim. Det gjør ikke jeg, men bor ikke såååå langt unna. Så om du vil ha noen å skravle med på nett (facebook eller noe), er jeg veldig med på det

Send meg en PM om du vil ha noen å skravle drit med! Det hadde vært hyggelig : )

Så utrolig hyggelig. Jeg driver og moter meg opp til å tørre å sende dere en melding.

Anonymous poster hash: 85b00...210

[BeautyBox]

Så utrolig hyggelig. Jeg driver og moter meg opp til å tørre å sende dere en melding.

Du har ingenting å frykte

[AnonymBruker]

Kjenner meg igjen. Det som hjelper mest for meg er å ha en litt mer "ego" tankegang. Bare tenk på hvor mange som er både dumme, frekke og totalt uten selvinnsikt, som samtidig er oversosiale og har masse venner. Finn deg noen du liker og vis initiativ til å bli kjent. Hvis de synes du er kjedelig, rar, dum eller stygg får det være deres problem og du får gå videre til neste person. Men mest sannsynlig liker de deg bare fordi du liker dem, så enkle er faktisk folk. Prøv å være mindre forsiktig og ikke tenk at du er en byrde for noen. Man skal virkelig være en forferdelig person før andre direkte misliker selskapet ditt. Det er bedre å gi mye av deg selv, selv om du kanskje driter deg ut, enn å konstant gå på eggeskall.

Det er det som hjelper for meg i hvert fall.

Anonymous poster hash: f396f...8d1

[AnonymBruker]

Så utrolig hyggelig. Jeg driver og moter meg opp til å tørre å sende dere en melding. Anonymous poster hash: 85b00...210

Og jeg moter meg opp til å kanskje tørre å stå fram med nick Jeg er 20 år gammel og bor også i Trondheim, og har hatt det litt likt som deg. Har aldri regelrett blitt mobbet i den forstand at jeg har blitt banket opp eller noe sånt, men har alltid vært ganske ensom og utenfor og ikke hatt noen venner jeg føler jeg kan snakke ordentlig med. Jeg har en vennegjeng, men jeg føler meg litt utenfor i den også. Føler ikke at jeg kan være helt meg selv med dem, og er redd for at de bare inviterer meg med på ting ut av medlidenhet. Skulle vare ønske jeg hadde noen jeg kunne snakke med

Anonymous poster hash: ec01f...554