Jeg liker ikke folk

[AnonymBruker]

Nei, det gjør jeg ikke. Liker ikke selskaper, skyr dem som pesten. Pliktbursdager møter jeg opp i, og later som at jeg er i godt humør, til jeg kommer hjem og føler at jeg kastet bort en dag.

Må jeg ut og handle mat på dagtid, blir jeg så stressa at jeg nesten går i bakken av alle de masete folkene. De er overalt. Glaner, dytter, sniker i køene. De skal frem akkurat der du står, akkurat når du står der. Du er alltid i veien for folk. Og de er i veien for dem.

Jeg snakker ikke med fremmede i selskaper, sitter heller og ser dum ut jeg vil aller helst ikke være med "folk", det suger energien og livsgnisten ut av meg. Sånn har jeg alltid vært, mer eller mindre.

Noen påstår at mennesker er "flokkdyr" - vel det gjelder absolutt ikke meg!

Flere som er dritt lei av "folk"?

Anonymous poster hash: 2fd23...8b7

[AnonymBruker]

Jeg har det som deg.

Anonymous poster hash: d7cf3...97e

[Sylvari]

Helt enig med deg.

[AnonymBruker]

Høres ut som blanding av introvert, asosial og (mild)sosial angst, i og med at du stresser sånn med mennesker rundt. Ja,jeg liker meg alene, og jeg er sjeldent ute,men jeg syns de fleste mennesker er gode og jeg kunne aldri klart meg uten mine venner og familie.

Anonymous poster hash: 97c88...9ba

[AnonymBruker]

Jeg har hatt det som deg.

Men ikke nå lenger - og livet har blitt mye bedre!

Anonymous poster hash: c96ed...5b5

[AnonymBruker]

Har du sosial angst?

Anonymous poster hash: 9b0dd...5db

[Leini]

Jeg liker heller ikke store selskaper, men heller heller mot høysensitiv. http://www.abcnyheter.no/livet/2013/09/27/ti-tegn-pa-du-er-hoeysensitiv Kan det være noe du kjenner deg igjen i?

[Devilheart]

Jepp, du er ikke alene, men tror ikke dette er noe man blir født med, heller noe som utvikles psykisk med årene gjennom opplevelser og erfaringer. Da jeg var på ungdomskole- og VGS-alder var jeg helt motsatt; var skikkelig sosial, drev aktivt med trening og aktiviteter med venner. Så fullførte jeg høgskole, fikk (dritt)jobb i en annen by og da begynte livet å ta en vending. Sluttet i den jobben, fikk ny jobb i Oslo noen måneder senere og flyttet hit litt etter. Da endret personligheten seg. Mistet kontakten med gamle venner, hatt mange negative opplevelser som formet meg til den jeg er i dag. Asosial, tiltaksløs, isolert, ekstrem introvert. Hadde det ikke vært for jobb og familie, hadde jeg nok brukt meste av dagene foran PCen.

[Gjest Hummels]

Jeg har ikke angst mot folk. Jeg liker de bare ikke. Liker noen så klart. De som er høfflige og snille. Ellers er folk så forbanna frekke, baksnakker, sprer falske rykter, tenker bare på seg selv og skjemmer bort ungene sine så de vokser opp å blir monstre og ikke minst lærer ungene sine at det er greit å mobbe! For de voksne gjør det jo faen meg selv!

Endret 25. november 2014 av Hummels

[Gjest miuen]

Du er sikkert introvert, tror egentlig ikke det er sosial angst du har. Kjenner meg godt igjen i hva du skriver, for jeg er introvert selv. Google det, så kjenner du deg kanskje veldig godt igjen.

[AnonymBruker]

Jepp, har det også slik. Jeg anser meg for å være ekstremintrovert Det høres definitivt ikke ut som sosial angst. Det slet jeg veldig med i barne- og ungdomsårene, og det er noe helt annet enn å være introvert. Å bli stresset og irritabel av folkemengder er ikke det samme som angst.

Jeg har tre-fire venner, som jeg treffer kanskje en gang i måneden max (altså en venneavtale i uken eller så), og det er mer enn nok for meg. Jeg elsker å være alene hjemme, og bare lese en bok eller se på film for meg selv. Sosiale settinger sliter meg helt ut, og det går åresvis mellom hver gang jeg treffer et menneske jeg finner noen interesse av å snakke med.

Anonymous poster hash: a30e1...a0f

[gjest 321]

Jeg har ikke angst mot folk. Jeg liker de bare ikke. Liker noen så klart. De som er høfflige og snille. Ellers er folk så forbanna frekke, baksnakker, sprer falske rykter, tenker bare på seg selv og skjemmer bort ungene sine så de vokser opp å blir monstre og ikke minst lærer ungene sine at det er greit å mobbe! For de voksne gjør det jo faen meg selv!

Dette var fryktelig generaliserende. Har du blitt veldig bitter på grunn av en dårllig erfaring (eller fem..) ?

[AnonymBruker]

Har du sosial angst?

Anonymous poster hash: 9b0dd...5db

Det høres ikke ut som sosial angst. De med sosial angst liker å være sosiale med folk de kjenner godt, og ønsker kontakt med andre og bli kjent med nye mennesker, men blir hemmet av angsten (med katastrofetanker som "tenk hvis de ikke liker meg eller at jeg dummer meg ut" osv, i tillegg til fysiske symptomer som hjertebank osv).

Anonymous poster hash: c97e9...50b

[AnonymBruker]

JA - jeg er høysensitiv. Har også migrene og allergier. Er ekstra allergisk mot "folk"...

Det eneste som ikke passer er at jeg har høy smerteterskel.

Sikkert introvert også, blir like sliten av familiemedlemmer som alle andre. Kan prate med fremmede uten å blunke, men er nok litt sosial angst der (om det ikke er alle inntrykkene som kommer frem og skremmer meg).

Uansett - jeg skal søren meg få ferdig alle julegavene leeenge før jul. Jeg beveger meg ikke i sentrum fra midten av desember og ut desember.

Anonymous poster hash: 2fd23...8b7

[Nowayback]

Nei, det gjør jeg ikke. Liker ikke selskaper, skyr dem som pesten. Pliktbursdager møter jeg opp i, og later som at jeg er i godt humør, til jeg kommer hjem og føler at jeg kastet bort en dag.

Må jeg ut og handle mat på dagtid, blir jeg så stressa at jeg nesten går i bakken av alle de masete folkene. De er overalt. Glaner, dytter, sniker i køene. De skal frem akkurat der du står, akkurat når du står der. Du er alltid i veien for folk. Og de er i veien for dem.

Jeg snakker ikke med fremmede i selskaper, sitter heller og ser dum ut jeg vil aller helst ikke være med "folk", det suger energien og livsgnisten ut av meg. Sånn har jeg alltid vært, mer eller mindre.

Noen påstår at mennesker er "flokkdyr" - vel det gjelder absolutt ikke meg!

Flere som er dritt lei av "folk"?

Anonymous poster hash: 2fd23...8b7

Jeg gidder ikke bruke AB-funksjonen her engang. Jeg er ganske lik deg, TS. De eneste menneskene jeg takler over tid er familien. Jeg orker sjelden å finne på ting med venner, for da blir det nesten alltid byen uansett, og det er det verste jeg vet.

Dessverre så har denne "egenskapen" en del uheldige virkninger, f.eks det at jeg neppe får kjæreste eller barn noengang..

[Gjest Hummels]

Dette var fryktelig generaliserende. Har du blitt veldig bitter på grunn av en dårllig erfaring (eller fem..) ?

Jeg har blitt mobbet av både barn og voksne. Har opplevd to utroskap, med to forskjellige damer. Har blitt baksnakka. Har blitt lurt. Har blitt hatet og kalt drittsekk. Har blitt spredd falske rykter om. Har blitt sett ned på for jeg hadde en far som drakk.. osv..osv..

Endret 26. november 2014 av Hummels

[Majott]

Jeg gidder ikke bruke AB-funksjonen her engang. Jeg er ganske lik deg, TS. De eneste menneskene jeg takler over tid er familien. Jeg orker sjelden å finne på ting med venner, for da blir det nesten alltid byen uansett, og det er det verste jeg vet.

Dessverre så har denne "egenskapen" en del uheldige virkninger, f.eks det at jeg neppe får kjæreste eller barn noengang..

"Byen" er vel ikke så mye å trakte etter heller?

Jeg liker å være sammen med andre, men nå i helga endte vi opp på disco, og der kunne vi bare flire til hverandre og nikke. Det var altfor høy musikk til å snakke. Jeg liker å gå ut, men da skal det også være en mulighet til å ha en samtale. Så om det er for mye støy du ikke liker, så få med deg vennene dine på noe som er mer stille

[gjest 321]

Jeg har blitt mobbet av både barn og voksne. Har opplevd to utroskap, med to forskjellige damer. Har blitt baksnakka. Har blitt lurt. Har blitt hatet og kalt drittsekk. Har blitt spredd falske rykter om. Har blitt sett ned på for jeg hadde en far som drakk.. osv..osv..

Vondt å høre at du har hatt såpass dårlige erfaringer med ulike relasjoner i livet ditt. Forstår godt at du ikke syntes så mye om folk generelt etter det. men håper uansett at du treffer på noen bedre erfaringer etterhvert som kan veie opp litt. Er ikke alle folk som er ute etter å være utro, lure deg, baksnakke e.l. Noen er faktisk oppriktig bra folk.

[Lollipops]

Kjenner meg litt igjen i det du skriver. Jeg syns mange sosiale ting kan være slitsomt. Å bli bedt på en eller annen fest hvor jeg ikke kjenner halvparten av de som kommer engang, er det verste. Det betyr masse smalltalk om uinteressante og overfladiske ting "såå jaah hva driver du med da?". Verste jeg vet. Prøver å være hyggelig og glad, drikker kanskje litt for mye sånn at det skal gå lettere, og når jeg kommer hjem er jeg dødssliten.

[AnonymBruker]

Er litt sånn selv. Jeg liker allikevel å være med noen av de få som er ålreite, og det holder med en gang i måneden. Jeg liker foreldrene mine. Tror det har noe med at jeg vet at alle er seg selv nærmest inkl. meg selv, så da er ikke vennskap noe jeg tror på. Jeg tar meg selv i å baksnakke til foreldre og samboer, vet at andre også baksnakker meg. Opplever at de fleste er fyneløftere som vil vite alt! Om kjætesten og ting de kan spre videre eller spekulere i. Dersom en ikke kjenner noen godt, men må være på finere middager sammen, hater jeg det. Jatting og jatting mens jeg tenker ut et passende tidspunkt og en unnskyldning for å reise hjem.

Anonymous poster hash: c39c4...c7d