Ungdomskjæresten døde. Ingen å prate med.

[AnonymBruker]

Av og til jobber jeg hos en barndomsvenninne, også denne gang var jeg der i tre uker. Jeg kjenner familien gjennom mange år. Når jeg kom var det som vanlig koselig og jeg føler meg hjemme der. På en måte ser jeg på dem som en familie, reservefamilie... Men etter en uke døde broren hennes brått og uventet, han som også var min første "kjæreste". Vi var for unge til å være sammen, men det var likevel følelser selv om vi bare var på kyssestadiet en gang for lenge siden.

Siden jeg var på jobb ble jeg der den avtalte tiden og bodde hos min venninne. Hun har sagt at hun setter pris på at jeg var der, for selv var hun ikke i stand til å ta seg av alle praktiske ting i huset og stallen. Hun var i sjokk. Hennes mor bor tidvis sammen med henne så det var naturlig at familien samlet seg der. Det er en stor familie med nære bånd.

Jeg fikk se den tunge sorgen deres, en gammel mor som måtte følge sin sønn til graven, en datter som også er gravid midt i det hele, og ble ikke upåvirket. Jeg følte jeg fungerte som en gammeldags "husholderske" og sørget for alt det praktiske i kulissene.Ansvar for hestene, hunden og katta. Det ble ikke sagt, men jeg så at det var nødvendig. Det var en situasjon jeg aldri ville valgt å havne i.

Begravelsen planla de selv, men jeg var også med og kom med innspill. Men å være der og se og føle den dype sorgen var hjerteskjærende.

Noen ganger hadde jeg lyst å dra hjem, stikke av, når jeg gikk tur ble beina tunge på vei tilbake. Det var så tungt. Jeg måtte holde ansikt og være "den voksne". Selvsagt pratet jeg med min vennninne, men hun stod han nær og hadde mange å ta vare på, å ta hensyn til, spesielt sin gamle mor og sitt tantebarn som mistet sin pappa.

Og nå er jeg hjemme og har ingen å prate med. Det er tomt. Jeg vil ikke belaste venninnen min, hun har nok med sin egen sorg.

Venner og venninner ringte og spurte hvordan jeg klarte å stå i det, om det gikk bra. Hva svarer man på sånne spørsmål... Jeg sa at det går greit, men at det noen ganger er tungt. Det virker som de er ferdig med det, og har konkludert med at jeg er sterk.

Men jeg er ikke sterk. Når jeg kom hjem klarte jeg ikke å spise, drakk meg full på tom mage. Gråt under hele flyturen hjem, tårene bare falt av seg selv. En venninne skulle komme på besøk, men fikk plutselig uventet besøk og da ble jeg helt alene etter tre uker med familien.

Det er bare litt over ett år siden min samboer døde. Han døde også brått og uventet. Jeg avlyste jobben i dag (kan være fleksibel der) fordi jeg ikke fikk sove før sent på natt. Jeg føler at jeg ikke har mer å gi. Føler meg tom. Føler for å være alene, for å sove ut.

Samtidig savner jeg en armkrok, noen som forstår hvor sliten jeg er. Det gikk to uker fra han døde til begravelsen. Det var en vakker sermoni, og jeg utsatte hjemreisen par dager for å ta del i den, vise han den siste ære.

Vi var ungdomsforelsket i hverandre, men når vi ble voksne ble vi venner som kunne prate om alt. Ofte støttet han meg når jeg hadde det tungt, spesielt den vinteren når min far var syk, før pappa døde.

Så nå er jeg hjemme igjen, men det var rart å komme hjem. Alene, ingen å prate med, ingen som kan forstå hvor sliten jeg er. Jeg mener ikke å klage, er takknemlig for at jeg har fått lære de å kjenne og at jeg har en så stor tillit at de ønsket jeg skulle være der.

Men jeg er så trett, og sorgen over min samboer kom igjen sterkere frem. Hvem kan støtte meg. Jeg har ingen som forstår...

Kanskje de forstår mer enn jeg tror. Blir bare sentimental og sippete, men i to uker måtte jeg holde masken og være sterk.

Livet gir noen virkelige prøvelser. Jeg håper det blir fred og ro nå fremover, en vanlig hverdag.

Vet ikke om noen av dere som leser her kan forstå. Men å være en utenforstående midt i en stor families sorg, jeg bodde der. De hadde nok med sin egen sorg. (Selv om min venninne sa hun forstod meg). Hun hadde ikke tid, ikke kapasitet, midt i det hele som hun måtte takle.

Jeg trenger en klem.

Anonymous poster hash: 1cf47...798

[AnonymBruker]

Er bare så lei.

ts

Anonymous poster hash: 1cf47...798

[introvert_]

Er veldig uerfaren med hele kg, men hvis du vil så kan du sende meg en melding :-)

Endret 21. november 2014 av Sandrajakobsen

[AnonymBruker]

Sender deg en stor varm klem. Og jo du er sterk! Du har vært noens klippe og det kreves en enorm styrke

Anonymous poster hash: 79021...80b

[AnonymBruker]

AnonymBruker, on 01 Dec 2014 - 00:47, said:

Sender deg en stor varm klem. Og jo du er sterk! Du har vært noens klippe og det kreves en enorm styrke

Anonymous poster hash: 79021...80b

Jeg føler meg ikke sterk, men hadde ikke noe valg. I den situasjonen måtte jeg legge alle mine følelser på hylla, brukte gå inn på rommet og bare sitte der par timer eller ringe noen bare for å prate om noe annet, eller dra dyna over hodet med sterkt behov for alenetid. Men alt det praktiske hjalp meg, helt til jeg ble obs på at jeg ikke måtte overta alt, også venninnen min trengte å ha noe praktisk å forholde seg til. Og midt i sorgen kom det også glede frem, gamle minner. Men å komme hjem ble vanskelig, for da kunne jeg endelig gråte alene og trengte ikke være sterk mer. Nå har jeg litt dårlig samvittighet som ikke er der, og fordi jeg ikke har lyst å dra dit i januar igjen. Jeg får angst fordi de fremdeles er i sorg, og innerst inne har jeg lyst å utsette besøket. Det er femti mil. Jeg klarer ikke bestemme meg, dra eller ikke dra dit. Heldigvis er det ikke press fra noens side, det er jeg som er ambivalent.

Sandrajakobsen, on 21 Nov 2014 - 10:44, said:

Er veldig uerfaren med hele kg, men hvis du vil så kan du sende meg en melding :-)

Jeg vil helst være anonym, men takk for omtanken. Anonymous poster hash: 1cf47...798