Følelser etter å nesten ha mistet...

[Gjest Anonymous]

Hei

Skriver mest her i håp om at det vil lette litt på trykket inni meg. Men tar gjerne imot gode råd eller kommentarer fra noen som har erfaring med tilsvarende situasjoner.

Jeg er foreldre av et av barna som forliste med sjøspeideren natt til mandag. For de som har lest eller kjenner til historien vet at alle klarte seg, men at det var nære på og kun flaks som gjorde at ingen omkom.

Nå noen dager etterpå er det mange følelser som melder seg. Min datter på 17 år bærer tydelig preg av det hun har vært gjennom og virker tom og trist. Noe som er veldig vanlig da man som regel er i sjokk de 3-4 første dagene etter en slik opplevelse. Vi har fått oppfølging fra kriseteam og kan ta kontakt hvis det er nødvendig. men uannsett..man tenker så mye rart..hun er mitt eneste barn..tenk hvis det hadde gått galt..tenk hvis jeg hadde mistet henne...tenk hvor redd hun må ha vært..

Jeg håper vi med tiden kan legge dette bak oss, og at min kjære datter igjen kan bli en glad jente.

Takk for at du tok deg tid til å lese.....

[Gjest Poirot]

Jeg tror jeg ville ha holdt kontakten med kriseteamet, for rett og slett å få sortert tanker og inntrykk.

Veldig veldig glad for at det gikk bra, som gammel mangeårig speider har jeg fulgt saken med interesse.

[Rapitap]

Må være en helt forjævlig situasjon. Du har min dypeste medfølelse. Men godt er det at dere lever, er glade i hverandre og jeg håper du kan nyte nåtiden?

[Gjest Far til 2]

Jeg tro de fleste i Norge har fulgt med i aviser og TV mht denne saken. I hovedak fordi vi alle forsøker å forstå hva barna og foreldrene har gått gjennom den siste tiden og vår egen frustrasjon over manglende muligheter for å gjøre noe når det var som mest kritisk.

Jeg tror også at de reaksjonene som nødvendigvis (og "forhåpentligvis") kommer i ettertid må bearbeides med profesjonell hjelp. Desverre er jeg redd dette ikke er "noe som er over" for noen av dere iløpet av de neste 2 ukene. Sansynligvis vil dere ha det i bakhodet i svært lang tid, ikke minst når det dukker opp andre situasjoner som kan virke avskrekkende.

Men dere skal også ta med det positive i hendelsen at deres datter viste handlekraft og forståelse for hvordan en slik kritisk situasjon ble løst. Hun vil sikkert også vokse på det på sikt, ta forholdregler og vise sunn vilje til planlegging.

Bare ikke la det gå for langt. Kriseteamet vil sikkert kunne gi verdifull rådgivning både mht hvordan hendelsen kan bearbeides på sikt og hvordan hendelsen kan benyttes til noe positivt.

Som utenforstående vil vi andre aldri kunne forstå hva dere har vært gjennom fullt og helt. Men jeg er overbevist om at venner og familie vil gjøre sitt ytterste for at dere skal kunne komme gjennom denne vanskelige tiden på en god måte.

Far til 2

[Gjest Trådstarter]

Øyeblikk jeg aldri vil glemme:

-tlf.samtalen kl. 0300 som fortalte at båten var gått ned og at han trodde alle var i god behold

- stemmen til min datter som ringte kl. 0530 på natten etter at jeg hadde ventet siden kl. 0300

- bildene fra Tvèn der jeg så datteren min stå sammen med de andre...blek og pjuskete..uten at jeg kunne nå henne og gi henne en klem

- ventingen hele dagen etter..tråling på nettet for å finne nytt...ingen kunne gi oss info da alt var kaos og ingen hadde mobiler da de lå på dypet

- endelig..henting på Gardermoen..møte med media som forøvrig oppførte seg veldig bra...

- synet av de som kom...med noen klær en butikk hadde vært så snill å gi dem for at de skulle ha noe å ha på seg....flokete hår...bleke...medtatte..gråt og glede.

- samholdet blandt de som har vært med..den sterke fellesskapfølelsen...de klarte det sammen..tok vare på hverandre.

- sorgen over båten de var så stolte av...jobbet sammen på..kveld etter kveld..liten og stor..alt fra 8 år til 70 år

- måten de tar vare på hverandre etterpå....sover hos hverandre..snakker med hverandre..trøster..ler...

- synet av de tapre heltene som har stått frem i media..og som knekker sammen og bare gråter

Mottoet til speiderne: En for alle...alle for en...det siste de sa før de skiltes på Gardermoen..og det de alltid avslutter alle møter med.

Jeg er stolt av ungdommen nå til dags..

[Gjest Anonymous]

Må ha vært en forferdelig opplevelse for din datter. Godt at det gikk så bra. Må ha vært noen grusomme timer for dere der hjemme også.

Veldig viktig å bearbeide dette. Dere må selv føle om dere klarer å bearbeide dette bare ved å prate åpent med hverandre og ta vare på hverandre. Eller om dere må ha mer hjelp av profesjonelle.

Ikke nøl med å søk mer hjelp hvis dere har behov for det. Slike hendelser kan utløse posttraumatisk stresslidelse. Viktig å forebygge dette. Jeg plages selv av det og det hemmer meg i hverdagen fortsatt, selv om jeg siste halve år har fått behandling hos psykolog hver uke og medikamentell behandling. Mener ikke å skremme dere, men vil at dre skal være klar over hvor viktig det er å forebygge slike senskader.

Sender noen varme tanker til din datter, deg og familien deres.

[Gjest Madam Felle]

Har bare lyst til å gi deg og datteren din en stor klem

[Tusenfryd]

Ta kontakt med kriseteamet! Snakk snakk snakk! Dere har vært gjennom noe som ingen kan forestille seg om de ikke har vært der. Du har vært maktesløs, datteren din har kjent på og slåss med naturkreftene og vet at det kunne gått så inderlig galt.

Dette må dere bare jobbe gjennom, det tar tid og det er mye tanker og tårer igjen enda som skal ut og kjennes på.

Dere foreldre må også snakke dere i mellom - og er det en som oppfører seg som om alt er bra, ta tak i dem og få dem med i smatalegrupper - hva som helst.

Reaksjoner etter slike ting kan være så forskjelllige. Noen trenger mye tid - andre mindre. Men posttraumatisk stress kan kun forebygges ved å ta tak i dette nå - med en gang.

Og la dette også være en leksjon til alle andre om å ikke ta sine nære og kjære som en selvfølge. Noe jeg er sikker på at minst halvparten av alle her inne har gjort den siste uken - meg selv inkludert.

[Gjest Anonymous]

Øyeblikk jeg aldri vil glemme:

-tlf.samtalen kl. 0300 som fortalte at båten var gått ned og at han trodde alle var i god behold

Og dette er altså virklighet som i mange tilfeller er værre en et vondt mareritt.

Uansett vil vi andre aldri forstå, men du skal vite at vi ihvertfall forsøker.

[Gjest MrsL]

*klemmer til deg og din datter*