Enebarn.. flere der ute?

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 timer siden):

Jeg er enebarn og har ett enebarn. Jeg har aldri savnet søsken, og har alltid hatt folk rundt meg. Jeg er mye mer selvstendig enn de fleste jeg kjenner som har søsken & jeg er også bedre på å trives i eget selskap. Så det å vøre enebarn er faktisk positivt for noen, selvom det ikke virker slik i denne tråden 😉

Anonymkode: b8961...ddc

Samme her. Jeg er enebarn, min samboer er enebarn og vår datter blir enebarn. Jeg har aldri savnet søsken (jeg er snart 40). 

Anonymkode: da6fd...3a9

[AnonymBruker]

Jeg vokste opp med flere søsken, og trivdes med det (selv om jeg alltid koste meg i freden hos mine venner som var enebarn). 

Jeg hadde lyst på flere barn, men var heldig som rakk å få ett. Nå har jeg kreft, kommer ikke få flere barn, og kommer kanskje ikke til å leve til barnet mitt blir voksent. Det er sårt. Men jeg er utrolig takknemlig for barnet mitt. Det er viktig for meg at barnet har et nært forhold til tanter og onkler og søskenbarn. 

Anonymkode: 47d10...f84

[AnonymBruker]

Jeg er også enebarn, men merket ikke så mye av det i barndommen da jeg hadde mye kontakt med mange jevnaldrende fettere og kusiner (nesten daglig). I voksen alder har jeg tenkt på mye av det samme som deg, spesielt med tanke på dette med sorgprosess når foreldrene mine blir borte. Jeg har heldigvis samboer med søsken så jeg fikk oppleve å bli tante, men disse tankene om en støtte i livet har gjort at jeg ønsker meg to barn nå og ikke ett. 

Anonymkode: e735c...98a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 16.11.2014 den 20.02):

Jeg er ikke enebarn, har en søster jeg har lite til felles med, hun bor langt unna og har ingen barn. For meg føles det ut som jeg likegodt kunne vært enebarn. Forteller dette for å vise at det ikke alltid er en uunnværlig berikelse med søsken.

 

Anonymous poster hash: 173a1...a17

Samme her. 

Anonymkode: 252c5...ecd

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 21.11.2014 den 10.33):

 

Men altså, hvis både du og mannen er enebarn, vil jo aldri barnet deres får søskenbarn... Så deres gode opplevelser med dette, vil jo barnet deres aldri oppleve, og når det heller ikke kommer søsken, synes jeg det rett og slett er egoistisk av dere!

 

Ja det er slitsomt med barn, men har man fått en, bør man virkelig prøve å få nr 2 også, for barnet sin skyld, og spessielt når familien eller er liten.

 

Anonymous poster hash: fa491...53c

Der er ikke jeg enig. Man får de barna man ønsker seg selv. Ikke for eller fordi. Jeg har selv en liten familie, min samboer har også en veldig liten familie. Jeg ønsker ikke flere barn en det ene barne jeg har. Barnet er ungdom nå. Fortsatt glad for å være enebarn den dag i dag.
Jeg kjenner noen som har fått barn fordi de tror det forventes av samfunnet, nå som angrer fælt. Det anbefales i alle fall ikke. 

Anonymkode: 161cf...8d2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (17 timer siden):

Dattera mi er 6 år. Hun spør meg ca. hver 14 dag når hun skal få søsken. Hun ønsker seg søsken, og har til og med bedd til gud om å få et søsken. Du sier det er egoistisk å ikke få fler barn? La meg fortelle deg noe..

Vi lever i 2020. Jeg er fulltidsstudent på sisteåret, samboer har en jobb hvor han er borte halve året. 5/5 ordning. Vi har økonomisk trygghet og kjøpt oss hus som unge førstegangskjøpere, men likevel blir jeg dritstressa hver gang spørsmålet om søsken dukker opp. For ikke å nevne alle rundt meg som spør "når planlegger dere nummer to? Hun blir jo så stor nå, aldersforskjellen vil jo være så stor at barna ikke vil kunne bli lekekamerater". 

Jeg vil dattera mi det beste i hele verden, og hun er min verden. Min hverdag starter med henne, og avsluttes med henne. Jeg har personlig vokst opp som enebarn, og har kjent på et savn når det kommer til dette. Helt til jeg ble mor selv, fikk min mor høre av meg at det var kjipt at jeg aldri fikk søsken.. Den dagen jeg ble mor selv, fikk hun høre fra meg at jeg forstod henne. Jeg forstår min mor veldig godt. Jeg kunne ALDRI satt et barn til verden av kun det ønske at mitt eget barn vil ha et søsken. 

Hvorfor? Av den enkle grunn at det krever mye i dagens samfunn å ha et barn. Barna skal jo tross alt følges opp. Jeg har ett barn, og det barnet tenker jeg å følge opp så godt jeg kan. Jeg vil forberede henne på det samfunnet hun "uheldigvis" må vokse opp i. Et generasjon-prestasjonssamfunn hvor psykiske helseproblemer aldri før har vært så utbredt som nå.. Allerede som førsteklassing får jeg høre fra min datter at hun ikke kan gå i den og den genseren, fordi hun er redd for å bli ledd av.. For meg er det viktigere at min datter har min fulle oppmerksomhet og engasjement, enn at jeg skal sette et nytt barn til verden for så å "tilsidesette" henne til en viss grad. Kanskje, når hun er blitt større at jeg vil føle meg klar. Jeg er ikke klar den dag i dag, og trolig ikke om 1-2år heller. Jeg sier ikke at folk med flere barn er dårlige foreldre, tvert imot! Det er ingen jeg ser mer opptil enn de som faktisk klarer en slik hverdag. 

Jeg vet bare at min datter ville fått mor som er mer sliten over en lengre tidsperiode, og min viktigste oppgave per nå er å ivareta henne så godt jeg kan. Å kalle noen for egoistiske for at de kun har et barn, gjør meg opprørt. Verden har forsåvidt nok barn å ta hånd om, og jeg setter ikke flere barn til denne verden fordi barnet mitt har et slikt ønske. Å være forelder er for meg en døds-seriøs oppgave, så spar meg for ordet "egoistisk". 

 

Anonymkode: 1c6fa...3d2

Jeg er veldig enig med deg. Man må kunne sette seg selv først til en viss grad før man faktisk kan ta seg av andre. Når det er sagt så vil jeg ha flere barn men samboer vil ikke. Og jeg tenkte også at hu var egoistisk fordi hu er den som ikke orker. Men igjen, jeg har begynt å forstå henne, deg og alle andre. Klarer man ikke flere så klarer man ikke flere. Bedre å bruke 100% på det ene, barnet kontra 50/50 på begge. Kjenner flere som har fått 2 og 3 barn, mest fordi man tenker barna skal få søsken og alt det der. Men fy faen så dårlig oppdragelse barna får. Blir kvalm av å se hvordan foreldrene tar seg av barna. Hadde vært bedre om de bare hadde holdt seg til det første barnet og stoppet der!!!

Anonymkode: 09f86...fd0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (19 timer siden):

Mannen min er enebarn og det er også hans foreldre. Det trenger jo ikke å bli slik men han har jo mange av "enebarnegenskapene" litt engstelig og ikke så utadvendt. Vandt med at mamma og pappa ordner alt (til langt oppi 30-årene er det fortsatt mange ting han aldri har gjort på egenhånd). Alle høytider har de bare feiret de tre. Helt sprøtt for meg med tre søsken og søskenbarn og tanter og onkler og herlig skrik og skrål og masse kjærlighet. De feirer nå høytider sammen med min familie og virker som om de setter pris på det. Vi har endt på to barn, men om jeg av en eller annen grunn ikke kunne fått nummer to så hadde jeg adoptert. Ville aldri hatt enebarn selv. 

Anonymkode: 47f8b...f0e

"Helt sprøtt"... dette hørtes ganske dømmende ut. Blir helt svimmel ved tanken på å måtte feire alle høytider i en diger familie "med masse skrik og skrål", men synes ikke det er noe galt i det for de som trives med det... 

Anonymkode: abbfb...ee8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Jeg er veldig enig med deg. Man må kunne sette seg selv først til en viss grad før man faktisk kan ta seg av andre. Når det er sagt så vil jeg ha flere barn men samboer vil ikke. Og jeg tenkte også at hu var egoistisk fordi hu er den som ikke orker. Men igjen, jeg har begynt å forstå henne, deg og alle andre. Klarer man ikke flere så klarer man ikke flere. Bedre å bruke 100% på det ene, barnet kontra 50/50 på begge. Kjenner flere som har fått 2 og 3 barn, mest fordi man tenker barna skal få søsken og alt det der. Men fy faen så dårlig oppdragelse barna får. Blir kvalm av å se hvordan foreldrene tar seg av barna. Hadde vært bedre om de bare hadde holdt seg til det første barnet og stoppet der!!!

Anonymkode: 09f86...fd0

Det er akkurat det. Jeg kjenner meg nokså sliten med bare ett barn. Det handler jo rett og slett om at man tar foreldreoppgaven seriøst, og dersom jeg ikke tok oppgaven like "alvorlig" hadde jeg sannsynligvis hatt flere barn til nå.. Jeg har bare ett barn, men føler jeg jobber beinhardt for å opprettholde en nogen lunde oppdragelse på henne. Derfor er tanken på flere per nå er for meg helt fjernt. Så det at dama de ikke vil ha fler barn (værtfall per nå), forteller bare meg at hun er ei kjærlig og ansvarsfull mor. (Nå må ikke folk misforstå meg, det betyr IKKE at flerbarnsforeldre ikke er ansvarlige og kjærlige) Just saying. 

Anonymkode: 1c6fa...3d2

[AnonymBruker]

Jeg har et barn på 4 mnd, og er ganske sikker på at h*n blir enebarn. Jeg var fryktelig dårlig under graviditeten, fødselen gikk ikke helt som den skulle og ble litt traumatisk for meg og attpåtil fikk jeg en kolikkbaby. Jeg elsker barnet og syns det var verdt det denne gangen, men orker og tør jeg å potensielt gå gjennom det samme en gang til? Neppe. Jeg har selv flere yngre søsken og drømte faktisk om å være enebarn i oppveksten. Ikke fordi jeg ikke var glad i søsknene mine, men fordi det hadde vært fint med mere tid med foreldrene mine og mer ro i huset. 

Anonymkode: f7eb5...ad1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (23 timer siden):

Dattera mi er 6 år. Hun spør meg ca. hver 14 dag når hun skal få søsken. Hun ønsker seg søsken, og har til og med bedd til gud om å få et søsken. Du sier det er egoistisk å ikke få fler barn? La meg fortelle deg noe..

Vi lever i 2020. Jeg er fulltidsstudent på sisteåret, samboer har en jobb hvor han er borte halve året. 5/5 ordning. Vi har økonomisk trygghet og kjøpt oss hus som unge førstegangskjøpere, men likevel blir jeg dritstressa hver gang spørsmålet om søsken dukker opp. For ikke å nevne alle rundt meg som spør "når planlegger dere nummer to? Hun blir jo så stor nå, aldersforskjellen vil jo være så stor at barna ikke vil kunne bli lekekamerater". 

Jeg vil dattera mi det beste i hele verden, og hun er min verden. Min hverdag starter med henne, og avsluttes med henne. Jeg har personlig vokst opp som enebarn, og har kjent på et savn når det kommer til dette. Helt til jeg ble mor selv, fikk min mor høre av meg at det var kjipt at jeg aldri fikk søsken.. Den dagen jeg ble mor selv, fikk hun høre fra meg at jeg forstod henne. Jeg forstår min mor veldig godt. Jeg kunne ALDRI satt et barn til verden av kun det ønske at mitt eget barn vil ha et søsken. 

Hvorfor? Av den enkle grunn at det krever mye i dagens samfunn å ha et barn. Barna skal jo tross alt følges opp. Jeg har ett barn, og det barnet tenker jeg å følge opp så godt jeg kan. Jeg vil forberede henne på det samfunnet hun "uheldigvis" må vokse opp i. Et generasjon-prestasjonssamfunn hvor psykiske helseproblemer aldri før har vært så utbredt som nå.. Allerede som førsteklassing får jeg høre fra min datter at hun ikke kan gå i den og den genseren, fordi hun er redd for å bli ledd av.. For meg er det viktigere at min datter har min fulle oppmerksomhet og engasjement, enn at jeg skal sette et nytt barn til verden for så å "tilsidesette" henne til en viss grad. Kanskje, når hun er blitt større at jeg vil føle meg klar. Jeg er ikke klar den dag i dag, og trolig ikke om 1-2år heller. Jeg sier ikke at folk med flere barn er dårlige foreldre, tvert imot! Det er ingen jeg ser mer opptil enn de som faktisk klarer en slik hverdag. 

Jeg vet bare at min datter ville fått mor som er mer sliten over en lengre tidsperiode, og min viktigste oppgave per nå er å ivareta henne så godt jeg kan. Å kalle noen for egoistiske for at de kun har et barn, gjør meg opprørt. Verden har forsåvidt nok barn å ta hånd om, og jeg setter ikke flere barn til denne verden fordi barnet mitt har et slikt ønske. Å være forelder er for meg en døds-seriøs oppgave, så spar meg for ordet "egoistisk". 

 

Anonymkode: 1c6fa...3d2

❤️❤️❤️

Anonymkode: 8a02c...4ce

[Gjest WhisperingWind]

Er enebarn og har aldri savnet søsken. Er snart 40.

Mannen har 2 søsken som han ikke har noe kontakt med.