Angst for angsten

[AnonymBruker]

Etter at jeg ble kronisk syk for mange år siden, har jeg i den siste tiden opplevd angst for enkelte ting og situasjoner. (Jeg hadde angst fra jeg var 5-12 år, og nå fått litt tilbake.) Angsten jeg hadde før var ekstrem, det er det ikke nå, men likevel plager det meg.

Det er teite ting. Slik som det å gå på byen. Blir livredd og dårlig hver gang. Innbiller meg at jeg blir kvalm av å drikke litt alkohol, har angst for å kaste opp. Blir dårlig og vil besvime fordi jeg var på sykehuset for noen dager siden og det var en ekkel opplevelse. Osv.. Jeg har rett og slett angst for angsten. Jeg er så livredd for å kaste opp, bli dårlig eller besvime at jeg er redd for å gå på byen, fordi jeg kan ikke bare gå hjem hvis jeg blir dårlig.. Jeg skal på byn i dag og trenger virkelig hjelp til å komme meg dit. Er kvalm allerede.

Noen som har noen hjelpende ord?

Hilsen en fortvilt 20 år gammel kvinne.

Anonymous poster hash: ddff6...1aa

[Duckie]

Men VIL du egentlig på byen? Jeg er ofte sånn i forkant av noe jeg egentlig ikke har lyst til. Vil man ikke er det lov å droppe det.

Men hvis du egentlig vil: Beste tipset jeg har er å ta en time-out, sette på beroligende musikk (kanskje ta en pils eller noe), og puste, dypt. Lukke øynene, kjenne på hva det er som egentlig ligger til grunn for følelsene mine. Prøve å sortere ut, realitetsorientere meg selv. Er det bare teit angst som dukker opp, prøver jeg å overbevise meg selv om at det er bare den teite angsten som prøver seg igjen, sannsynligheten for at jeg kaster opp på noen, besvimer eller blir hysterisk er forsvinnende liten.

[AnonymBruker]

Men VIL du egentlig på byen? Jeg er ofte sånn i forkant av noe jeg egentlig ikke har lyst til. Vil man ikke er det lov å droppe det.

Men hvis du egentlig vil: Beste tipset jeg har er å ta en time-out, sette på beroligende musikk (kanskje ta en pils eller noe), og puste, dypt. Lukke øynene, kjenne på hva det er som egentlig ligger til grunn for følelsene mine. Prøve å sortere ut, realitetsorientere meg selv. Er det bare teit angst som dukker opp, prøver jeg å overbevise meg selv om at det er bare den teite angsten som prøver seg igjen, sannsynligheten for at jeg kaster opp på noen, besvimer eller blir hysterisk er forsvinnende liten.

Tusen hjertelig takk for svar Jeg var glad i å gå på byn før, så tror det er bare angsten som gjør at jeg ikke vil gå. Har ikke lyst til at den skal vinne over meg. -TS

Anonymous poster hash: ddff6...1aa

[AnonymBruker]

Kjenner meg veldig godt igjen i det du skriver. Har ofte redsel for å besvime rett og slett, blir svimmel og hele pakka. Men det skjer aldri hjemme, kun når jeg er ute noe som sa mg at det var angst. Hadde veldig tøff periode ifjor sommer som er grunnen. Litt etter litt har det sluppe taket. Jeg er oftere på byn nå, men endasjelden men koser meg når det forekommer. Hold ut og klem til deg 😄

Anonymous poster hash: 9e67b...48a

[Version 2.0]

Er de du skal ut med nære venner? Det hjelper å snakke om det. Trenger ikke være alle, men kanskje en som kunne fått vite om dette? Da kan det snakkes litt om underveis og du kan kanskje til og med le litt av angsttankene. Men dette går selvsagt bare om de du skal ut med er nære og gode venner.

[AnonymBruker]

Har det AKKURAT likt som deg.

Og jeg har bitt i det sure eplet og blitt avholds. For akkurat på det punktet tror jeg angsten skader mer enn jeg klarer å mestre.

Anonymous poster hash: bc3cd...c4b