Dere som går til psykolog

[AnonymBruker]

Jeg har selv gått til psykolog jevnlig i noen år, men har først begynt å gå på tette sesjoner rettet mot en viss problematikk de siste mnd.

Jeg merker at jeg blir litt forvirret av disse timene. Jeg har ofte en god følelse etter jeg har vært der, men føler også at jeg stagnerer litt noen ganger. Jeg begynner noen ganger å få en følelse av at jeg burde bli bedre, og føler et slags ansvar ovenfor psykologen min til å gjengi alt korrekt og være 100 % åpen og ærlig, men noen ting er vanskelig å snakke om, og jeg føler ikke alltid jeg klarer å forklare ting ordentlig. Jeg føler også at jeg burde slutte å "syte" nå, og bli frisk (redd for at han tenker det.) Om det gir mening. Han er kjempe dyktig, har kommet langt med med på noen områder, men nå har jeg en periode hvor ting ikke er bra, ikke så dårlig som det var, og jeg tar meg selv i å spørre hvorfor jeg i det hele tatt går der.

Ok, litt rotete.

Det jeg lurer på er hvordan dere som går til psykolog opplever disse timene? Er det vanskelig? Er det lett? Hjelper det? Forteller dere ALT? Fortell gjerne litt om hvordan dere opplever å gå i terapi:)

Anonymous poster hash: 9f888...16c

[Duckie]

Vanskelig!! Jeg lider av "flink-pike-syndromet", og ville ikke skuffe psykologen i begynnelsen. Pluss at det var sykt vanskelig å åpne seg, har aldri gjort det ovenfor noen. Har heldigvis funnet meg en bra psykolog nå, som gjennomskuer meg lett, og tvinger meg til å fortelle ting slik de virkelig er. Men det er utrolig tøft. Og jeg forteller ikke absolutt alt nei, selv om jeg sikkert burde. Jeg har store problemer med å stole på folk, og kjenner angsten komme krypende bare ved tanken på at et annet menneske skal vite ALT om meg. Men hvem vet, kanskje jeg blir så normal en gang at det kommer ut alt sammen.

Men en ting jeg har funnet ut, er at det er viktig at du tar opp slike følelser du har med psykologen din! Vi går dit for å få hjelp for problemene våre, hvis vi lager oss nye problemer av å gå der, er vi jo like langt. Ogd e kan heller ikke hjelpe oss om vi lyver og sier at alt er bra, for at de ikke skal bli lei seg (og ja, det har jeg gjort mange ganger!). Vil jo ikke at det håpløse tilfellet meg skal føre til at en stakkars psykolog skal få dårlig selvtilitt... Veldig logisk i mitt hode, ikke så logisk når jeg skriver det ned.

Og angående opp og ned, det svinger veldig! Spesielt før jeg ble medisinert, har blitt bedre med tiden. Nå har jeg blitt såpass trygg på psykologen min at jeg kan si rett ut at jeg har en dårlig periode, at ting er fælt om dagen, og at jeg tviler på hele behandlingsopplegget. Kommer glad og fornøyd inn døren den ene uken, og forteller at jeg føler meg helt rar og yr, og endelig ser det ut til å lysne. For å sitte og hylgråte uken etter, og forbanne hele opplegget siden det ikke funker. Jeg tror de folka der har sett det meste!

[AnonymBruker]

Jeg føler meg som regel helt bedriten etterpå. Får en følelse av at psykologen mener jeg burde løse problemene selv, og at det eneste hun skal trenge å gjøre er å sitte der og nikke anerkjennende. Blir stort sett prestasjonsangst og fortvilelse.

Anonymous poster hash: 0b161...d78

[Gjest Vevila]

Veldig varierende hvordan jeg opplever timene, alt etter hvilken behandler, hvordan psyken er på det aktuelle tidspunktet og hva vi prater om. Noen ganger kjenner jeg meg mye verre etter en time, mens andre ganger føler jeg meg mye lettere. Det hjelper litt når det er på det aller verste, for å få meg opp av det sorte hullet, ellers har jeg vel gjort mer alene enn jeg noen gang har gjort i terapi. Litt av grunnen er nok at jeg framstår veldig annerledes for "fremmede" og behandleren har faktisk vanskelig for å tro at jeg ikke er slik blandt de nærmeste.. Alt i alt er det helt greit å gå i behandling, men ting tar tid. Ikke vær redd for å fremstå som sytete i alle fall, følelsene dine er som de er og behandleren er avhengig av at du er ærlig for å kunne hjelpe deg.

[AnonymBruker]

Signerer det Duckie sier! Jeg er også "flink pike" og hadde i begynnelsen rett og slett prestasjonsangst for om jeg egentlig var syk nok til å kvalifisere til behandling. Jeg er så redd for ikke å strekke til og være flink nok, at jeg til og med var i tvil om jeg var "flink nok" til å streve med problemene mine...

Jeg har heldigvis en psykolog som jeg har funnet tonen med, men nå blir jeg nødt til å bytte, og bekymrer meg veldig for om den neste blir like bra. Jeg har åpnet meg ganske mye, og har også luftet mine bekymringer for om jeg er flink nok til å jobbe med problemene mine. Det å innta et slik perspektiv og å snakke om behandlingen, hva jeg synes går bra og hva jeg synes er vanskeligere å jobbe med har vært bra for meg. Min psykolog var åpen for slike innspill :-)

Jeg synes det hjelper, men er utålmodig og skulle gjerne hatt en raskere progresjon.

Anonymous poster hash: 5a9b6...4e4

[AnonymBruker]

Jeg brukte legen min som Psykolog en periode for min spiseforstyrrelse. Lider også av dette flink pike syndromet, så jeg smilte og fortalte alltid det jeg trodde legen min ville høre..

Sist gang jeg var der spurte hun hvordan det gikk. Svarte at det går kjempebra. "Ja, det tror jeg du hadde sagt viss du ble påkjørt av en buss også", var svaret jeg fikk😜

Jeg klarer ikke snakke om problemene mine, og det gjennomskuet hun:)

Anonymous poster hash: b8eee...574