Pappa vil kutte meg ut

[AnonymBruker]

Her er det mye mye mer bakgrunn enn at du svarer sent på sms. Dersom din far er på dødsleie eller har kort tid igjen så kan du ta kontakt og si at du ønsker at han skal få en sjanse til å gjøre opp før han forlater dere. Er han ikke interessert så blir det hans valg. Du kan ikke forandre andre mennesker.

Du har hatt en vond barndom. Det er egentlig et voksenproblem som du har blitt utsatt for fra du har vært liten. Du er selvfølgelig ikke skyld i noe som helst av din oppvekst eller at din far er slik som han er i dag.

Er det du som har skrevet andre tråder her inne om din far tidligere ? Bare lurte, tenkte på den med rik pappa som ikke vil hjelpe økonomisk når datteren har det vanskelig...

Snakk med fastlegen din, og forklar situasjonen om din syke far. Da får du henvisning til psykolog og kan prate med fastlegen i mellomtiden.

klem til deg.

Hei! Jeg har aldri postet her før om pappa, så det var ikke meg.

Jeg har vurdert å prate med fastlegen, om så å bare få luftet seg litt! Det trenger jeg. Kanskje hun også kan fortelle meg om det er noen mulighet for å få pratet med dem på sykehuset om hvordan formen hans er nå takk for hyggelig svar

Anonymous poster hash: 83d16...833

[AnonymBruker]

Jeg har vært gjennom det samme, TS. Det er tøft, og det er en hard kamp for å innse og akseptere at en ikke kan endre sine foreldre. Jeg hadde kkntakt med legen til min far, for å kunne fortelle hvordan han opplevdes slik at han skulle få hjelp, men trakk meg så helt ut etterhvert.

Det har tatt tid å godta at vi ikke skal ha kontakt mer, men jeg synes at det er til beste for meg selv. Om du trenger å prate, så kan du sende en pm.

Er det virkelig sånn at jeg kan få snakket med legen hans? Jeg hadde virkelig trengt å få noen svar! Vet ikke hvordan det er med taushetsplikt.

Det er en veldig vanskelig, og psykisk nedbrytende sak for meg. Man føler seg ikke mye verdt som menneske når ens egen forelder er sånn. Takk for hyggelig svar:)

Anonymous poster hash: 83d16...833

[AnonymBruker]

åh.. har en slik far selv. Men har halvsøsken der, som har reddet situasjonen... hev deg over han, det blir bedre. Jeg lover.

Anonymous poster hash: 4d4bf...8b4

[Japp]

TS her..

Tusen takk for alle svar jeg har fått! Det er godt å høre noen andres meninger, det trengte jeg. I dag har jeg hatt en lang samtale med mamma, som er helt forferdet (men ikke overrasket) over det hele. Heldigvis får jeg masse støtte!

Det er bare ubegripelig for meg at det skulle komme til dette. Jeg er så sint, skuffet og lei meg på en gang! Men det er jo barnebarn i bildet også, og det er trist. Oss alle er nå kuttet ut pga meg.

Anonymous poster hash: 83d16...833

Det er ikke på grunn av deg. Du er ikke skyld i dette! Det er din far som er skyld i dette

[Gjest Gjest]

Jeg har også et anstrengt forhold til mitt barn, men det har ikke noe med barnet å gjøre. Det har alt med moren å gjøre. Og det er så slitsomt at jeg ofte tenker at kanskje hadde det beste vært å bare trekt seg vekk, selv om det blir forferdelig trist en periode.

Jeg kjenner menn som har trukket seg vekk fra barn de elsker over alt på jord for å få slutt på konflikter. Disse har min dypeste respekt, selv om de *alltid* blir fremstilt som drittsekker av kvinnene de har barn med.

Anonymous poster hash: 7217a...3bf

Je. je, skyld på kvinnfolka du.

[Grønn Frosk]

Er det virkelig sånn at jeg kan få snakket med legen hans? Jeg hadde virkelig trengt å få noen svar! Vet ikke hvordan det er med taushetsplikt.

Det er en veldig vanskelig, og psykisk nedbrytende sak for meg. Man føler seg ikke mye verdt som menneske når ens egen forelder er sånn. Takk for hyggelig svar:) Anonymous poster hash: 83d16...833

Du kan helt fint snakke med legen hans. Taushetsplikten er enveiskjørt. Du kan fortelle, slik at faren din kan få behandling. Om det som blir fortalt er bekymringsverdig, så kan eventuelt fylkeslege også kobles på i vurderingen. Legen kan ikke fortelle deg om hans behandling, men informasjonen du har kan gi faren din en behandling han trenger.

[AnonymBruker]

Han er veldig veldig syk - og alt har med ham å gjøre: ikke deg.

Anonymous poster hash: 3c4fc...1c7

[AnonymBruker]

Han er veldig veldig syk - og alt har med ham å gjøre: ikke deg.

Anonymous poster hash: 3c4fc...1c7

Kjenner du oss?

TS

Anonymous poster hash: 83d16...833

[Chizue]

Du kjenner den egentlige faren din? Hvis ikke ville jeg vært veldig forsiktig med å kalle han en jævel.

Anonymous poster hash: 7217a...3bf

Ja jeg jeg kjenner faren min...

OG han er den største drittsekken som finnes..!

Jeg kuttet han tross alt ut som 18 åring

Og det første jeg gjorde da, var å skifte etternavn, du kan tro faren min ble forbanna?

Og det han sa da, var

"Di jævla lille fitte, du e arvelaus NO; forbanna hore!"

-Og helt ærlig, jeg har ikke gjort faren min så veldig mye mer, enn å skifte etternavn og kutte han ut..

Allerede som 7-8 åring, gikk faren min og fortalte meg, at jeg bare bare måtte gi opp, jeg var så stygg, kom aldri til å bli noe som helst...

Såå jahhh...

[AnonymBruker]

Du kan helt fint snakke med legen hans. Taushetsplikten er enveiskjørt. Du kan fortelle, slik at faren din kan få behandling. Om det som blir fortalt er bekymringsverdig, så kan eventuelt fylkeslege også kobles på i vurderingen. Legen kan ikke fortelle deg om hans behandling, men informasjonen du har kan gi faren din en behandling han trenger.

TS her..

Ok, nå skjønte jeg hva du mente:) tror jeg misforstod.

Han går å får behandling på sykehuset, så tror han får det han trenger altså.

Anonymous poster hash: 83d16...833

[Grønn Frosk]

I så fall ville jeg bare satt strek. Det er ikke ditt ansvar at det skal være kontakt, og kontakten har aldri vært bra for deg. Han er en voksen mann, og han har tatt sine valg selv. Det høres kanskje brutalt ut, men ikke alle som er i ens familie fortjener en plass i ens hjerte.

[Agurk]

Jeg føler med deg..har det slik jeg også, men i mitt tilfelle er det mamma som ikke vil ha noe med meg eller barna mine å gjøre. Jeg vet jo innerst inne at det ikke er min feil (hun har vært rusmisbruker i hele barndommen min), men på mørke dager føler jeg meg veldig ensom og mislykket og tenker at det er jo meg det må være noe galt med ettersom min egen mor ikke vil vite av meg en gang. Det gjør noe med selvfølelsen. Så jeg føler med deg, TS, men husk at det er flere i samme båt som deg, det er kanskje en mager trøst da men....

Stor klem

[AnonymBruker]

I går fikk jeg en sms fra min egen far hvor han skriver at han ikke lenger vil svare på mine henvendelser, han vil kutte kontakten med meg og er skuffet. Grunnen er at jeg svarte sent på en sms.

Han har alltid vært vanskelig, fra jeg var født. Jeg husker godt den dagen jeg var 8 år, og spurte mamma om pappa var glad i meg. Han klarte aldri å vise meg det, og være som andre fedre. Han ble fort sint for små ting, veldig sint. Og kunne veksle mellom å rope til meg, og så ikke ville prate med meg i det hele tatt. Overse meg fullstendig. Jeg måtte alltid trygle om tilgivelse, etter jeg hadde gjort det lenge nok var det OK. Han kunne selv aldri beklage for sin egen oppførsel. Han bedrev psykisk terror mot meg og min mor (som senere har gitt meg både angst og mindreverdighetskomplekser). Men jeg har alltid besøkt han og prøvd å holde kontakt gjennom sms for å i det minste ha et lite forhold til han. Det har vært veldig vondt og vanskelig.

Saken er den nå, at han er veldig syk. Jeg vet ikke hvor lenge han har igjen (da han har hatt problemer med å kommunisere det og fortelle oss). Han er en innesluttet mann som det er umulig å komme inn på. Men han har nå villet kuttet kontakten helt med meg. Jeg er så fortvilet og sint! Hvilken pappa kutter helt fordi du svarer treigt på sms?? Er helt rådvill.. Skulle gjerne ha pratet med hans lege for å høre hvordan det faktisk går med han, men vet ikke engang hvem det er. Er det mulig å få noen svar der? Jeg trenger så sårt å få pratet med noen profesjonelle, men vet ikke hvor jeg skal starte. Vil han at jeg skal sitte igjen med denne vonde følelsen helt til han dør?

Hilsen fortvilet datter

Anonymous poster hash: 83d16...833

Huff

Anonymous poster hash: cf06d...32e

[Junine]

TS her.

Hei alle:) takk for gode og kloke ord alle sammen. Jeg forstår nå at jeg ikke trenger noen i livet mitt, som ikke vil være der! Uansett hvilken relasjon vi har.

Man får jo ikke velge foreldre, dessverre. Men heldigvis har jeg en veldig støttende mor:) hun sendte pappa en melding og skrev at 'dette kan du ikke mene?', men jo det gjorde han. Det var ikke så farlig for han!

[Junine]

Oi, der var jeg ikke AB lenger..

[QueenOfTheSidewalk]

Jeg er faktisk i akkurat samme situasjon som deg, der min far har bedt meg og hele søskenflokken dra til helvete fordi vi "aldri" tar kontakt. Han gjør ikke det han heller, men det er tydeligvis vi som gjør feil allikevel.

Jeg tenker at hvis det er det han vil, så får det bare være. Det er ikke oss, ungene hans, som har skylden.

Anonymous poster hash: 57ec4...194

Det er ikke samme situasjon. Faren din er såret, faren til TS driver med psykisk terror.

[Grønn Frosk]

Oi, der var jeg ikke AB lenger..

Du har ingenting å skamme deg, Junine. Det er dumt det som har skjedd, med dette er ikke din skyld. Du bærer intet ansvar her.

Dessuten, vi med sånne idiotpappaer trenger ikke å skjule oss. Det er de som burde skamme seg. Tenker på deg.

[Junine]

Du har ingenting å skamme deg, Junine. Det er dumt det som har skjedd, med dette er ikke din skyld. Du bærer intet ansvar her.

Dessuten, vi med sånne idiotpappaer trenger ikke å skjule oss. Det er de som burde skamme seg. Tenker på deg.

Tusen takk! Jeg har tenkt mer i dag at dette ikke er min skyld, og at det er han som skal skamme seg. Det har selvfølgelig hjulpet å få høre det av dere, som jeg ikke en gang kjenner:) det vanskeligste blir jo når barnet mitt blir større, når det blir spørsmål om bestefaren. Vanskelig å vite hva man skal si etterhvert. Vi bor jo ganske nærme også, er redd for å treffe på butikken. Men, jeg må vel bare ta det som det kommer

[Cecce]

[Grønn Frosk]

Tusen takk! Jeg har tenkt mer i dag at dette ikke er min skyld, og at det er han som skal skamme seg. Det har selvfølgelig hjulpet å få høre det av dere, som jeg ikke en gang kjenner:) det vanskeligste blir jo når barnet mitt blir større, når det blir spørsmål om bestefaren. Vanskelig å vite hva man skal si etterhvert. Vi bor jo ganske nærme også, er redd for å treffe på butikken. Men, jeg må vel bare ta det som det kommer

Vel, jeg har barn. Eldste stiller mye spørsmål, og det er ikke alltid det enkleste å svare på. Jeg har sagt at ikke alle pappaer er snille, og min pappa er ikke snill, derfor har mamma og pappa bestemt at vi ikke skal snakke med morfar. Det var fristende å lyve, men ved løgn blir det gjerne mange andre spørsmål.

Det er vanskelig når hun spør, og jeg har sagt at hun skal få vite mer når hun blir eldre, men at mamma kan bli litt lei seg når hun snakker om morfar.

Det finnes ingen fasit på dette, og selv om det finnes mange bøker etc om hvordan man snakker med barn som har opplevd vold (det vi har opplevd er vold), så finnes det veldig få eller ingen som forbereder oss som har opplevd det på spørsmålene fra våre barn.

Jeg vil anbefale at du snakkermed samboer/mann om en strategi for å svare på spørsmålene før dere er i situasjonen. Jeg var ikke forberedt, for å si det sånn..