Hendene - en tekst

[frkl]

Det krøller seg. Alt krøller seg. Det er ingen annen måte å beskrive det på. Mest i magen, men også i hodet, i hendene og utenpå huden. Det er digg. Og rart. Og lenge siden. Hendene. Ikke mine, men hans. De hendene altså. Skapere av krøll. At hender kan være så bra. At de kan gi en så varig følelse. At der de har vært er ingenting som det var.

Det er noe med kropp som har endret seg. Jeg har aldri likt kropp. Kropp er ork, slit og noe som bare er der. Men nå var kroppen ubeskyttet i svømmegarderoben. Naken. Uten håndkle rundt. Det som dekker kroppen, som beskytter den, som gjør den uangripelig – er hendene. De er der på en måte fremdeles.De har lagt et beskyttende lag over alt. Godtatt. Anerkjent. Når kroppen er bra nok for hendene er den bra nok som den er. Bra nok for hendene, for andre, for meg.

Hendene har løsrevet kroppen fra den materielle verden. Kroppen er blitt en del av sinnet. Ikke omvendt. Det er kroppen som har flyttet seg. Over i det imaginære, det abstrakte, det emosjonelle. Det er da krøllene oppstår. Hendene farer over huden, lager små krøller som ikke forsvinner. Men de er det jo ikke. Materielt altså. Men de er der likevel. Så kroppen får bli med over i hodet. Hvor alt er krøllete. Hendene bant dem sammen, kroppen og sinnet, krøllet alt og gjør at jeg sitter igjen og smiler.