planla graviditet og vil ikke ha!!!!

[Gjest PREGNANT]

Jeg gjorde dette ikke for morroskyld.

Har ikke tatt abort før heller.

Har flere barn fra før.

Jeg og barnefar snakket og planla og gikk virkelig inn for dette også blir jeg vetta skremt.

Angst,redd,dårlig samvittighet for at jeg ikke skal strekke til med de andre unga,gråter ja skikkelig på bærtur.

Så nå skal jeg til lege på tirsdag og nevne det stygge ordet.

Uff dette er ikke lett.

Man skal jo være glad og stråle når man venter barn.

Og dette var planlagt også.

Gode råd nå pliiiiiiis.

Jeg er møkkaredd.

[Gjest Danielle 73]

Forstår bare ikke hvorfor du tenker på abort når det var planlagt. :o

Jeg vil ikke komme med fordommer, men håper bare du ikke kommer til å angre om du velger å ta abort. Tenk heller på å skifte ut faren. Syntes det er uansvarlig og lite voksent å holde på sånn.

Men for hvem sin skyld er det du gjør det? Din egen eller faren? Vist det er for faren så anbefaler jeg deg definitivt IKKE å gjøre, men er det forde du faktisk ikke ønsker det er det vel en grunn.

Prøv å tenk gjennom hvorfor du nå ikke ønsker det, og ta helle en beslutning utfra det. Har du familie, venner og ellers et nettverk rundt deg, så vil jo disse være med å støtte regner jeg med.

Du kan gå til rådgivning for gravide, for det er hjelp å få også som alene mor vist du nå omformodning skulle komme i den situasjonen.

Lykke til!!!

:trøste:

[la Flaca]

Sorry, men jeg syns ikke sånt går an. Bestemme seg for å sette barn til verden - og så ombestemme seg og ta abort? Det tyder på null respekt for livet selv, den lille begynnelsen som vokser inni deg. Vanvittig trist at noen i det hele tatt kan vurdere noe sånt... :-(

"Jeg og barnefar snakket og planla og gikk virkelig inn for dette også blir jeg vetta skremt."

Ettersom du har barn fra før har du selvfølglig erfaring med hormonene som herjer i kroppen de første månedene. Siden du i utgangspunktet ønsket dette barnet antar jeg det skyldes disse. Selv en planlagt graviditet kan føles "uønsket" og vanskelig når den først er et faktum. Helt forståelig! Men å vurdere abort??? :o ILLE!

Kom deg til en psykolog og rydd opp i følelsene dine. La pappan være en støtte for deg og la han slippe til. (jeg tolker det overhodet ikke slik at det er HAN som har fått hetta).

Lykke til!

[14062003]

Roooo deg ned! Det å bli gravid og vente barn kan være en helt hinsides skremmende opplevelse. Og det er vel rimelig normalt å bli skremt av dette... Og selvfølgelig fullt mulig å bli kvitt redselen.

Kom deg til lege og snakk om din redsel! Kanskje jordmor kan hjelpe til eller Amathea?

Jeg synes ikke det er riktig at du skal ta abort bare fordi du er redd. Hva er det for en løsning da? Å fjerne alt her i livet som man ikke føler seg vel med med en gang?

[Viktoria]

Om du allerede føler deg utilstrekkelig ovenfor dine egne barn med tanke på at det kommer ett barn til, ja, da mener jeg du skal ta abort. Heller det enn å slite ut både deg og barna for at du har en "for mye".

[Gjest Emera]

Finn noen å prate med. Jordmor eller Amathea har helt sikkert hørt det du har på hjertet før.

Det er mange som har følt som du. Det går faktisk an å få panikk i en slik situasjon. Og å ta abort i denne panikken er jeg sikker på vi gjøre vondt verre.

Hvis du virkelig ønsket å bli mor på forhånd, så ligger ønsket der ennå. Det er bare tilslørt av redselen for dette store nye som har skjedd. Jeg kjenner noen som har opplevd dette!

Du er absolutt ikke alene om å ha fått panikk! Helt sikkert! Du kommer til å bli en strålende mamma, også for dette barnet. Helt sikkert!

[Gjest Emera]

Om du allerede føler deg utilstrekkelig ovenfor dine egne barn med tanke på at det kommer ett barn til, ja, da mener jeg du skal ta abort. Heller det enn å slite ut både deg og barna for at du har en "for mye".

Måtte bare si det: Det der synes jeg ikke var et godt, gjennomtenkt råd!

For øvrig kan det se ut som om du ikke helt mener det du skrev (blunkesmilyen), eller at du ikke tar dette særlig alvorlig. Ikke bra!

[:-) anna]

Jeg sier som det har vært nevnt før her: Er du sikker på at panikken ikke er noe som delvis skyldes hormonforandringene i kroppen?! Graviditetshormonene kan påvirke kroppen som en helt ekstrem pms.

Dette har jeg faktisk selv sett eksempler på.

Svangerskap kan føre med seg både irrasjonelle følelser. Alt fra avsky for barnet som vokser der inne eller barnefaren og depresjoner med utslag i at man gråter hele tiden og ikke mestrer hverdagen.

Før du gjør noe du kan komme til å angre på ber jeg deg om å snakke ordentelig med noen (lege eller amathea eller jordmor) Vær sikker på hvorfor du gjør dette.

.

[Viktoria]

Måtte bare si det: Det der synes jeg ikke var et godt, gjennomtenkt råd!

For øvrig kan det se ut som om du ikke helt mener det du skrev (blunkesmilyen), eller at du ikke tar dette særlig alvorlig. Ikke bra!

Åkaj, deg om det. Jeg mener det var gjennomtenkt. Blunkesmilien brukte jeg for å understreke at det var et tips/ikke vondt ment. U see?

[Gjest MrsL]

Tenk deg om en gang til

[lille venn]

Jeg er sikker på at barna dine takler et nytt familiemedlem helt fint! Det er ikke uvanlig å ha angst for hvordan de andre barna vil takle at det kommer flere i familien. Det er viktig for både mor og far å ta seg tid til de andre barna også. For eksempel så kan far passe den lille mens mor er sammen med de andre, og omvendt. En ting som kan hjelpe hvis barna føler at den lille får mye oppmerksomhet er å fortelle dem om den dagen de ble født, og at mor og far måtte ta seg like godt av dem som av den nye bebisen. Synes du skal tenke over dette nøye. Når dere hadde planlagt dette så var det jo et ønske dere hadde! Ikke la følelsene ta overhånd, for det går sikkert helt fint.

Lykke til med avgjørelsen:)

[majan]

trur det er normalt jeg at man blir litt utafor da man er gravid. venninnen min venter sitt tredje barn nå og hun sier hun er mer nervøs nå enn hun var med førstemann, hun tenker på så mye som kan gå galt og at som du sier redd for ikke og strekke til. men som jeg sier til henne SUPERMAMMAN finnes ikke. vi gjør jo vårt beste alle sammen.

ønsker deg lykke til, og håper du gjør det rette valget for deg.

[dreamy]

Som flere andre nevner så virker det som om du trenger en god samtale med en helsesøster/jordmor etc. Det ville jeg har gjort før jeg tok den endelige beslutningen.. Til syvende og sist så er det du som kjenner deg selv best. Håper du tar det rette valget for deg..

[Gjest pregnant]

har fått time til rådgivning og undersøkelse på sykehuset den 27 juli.

Ingenting blir gjort den dagen.

Men det skal bli godt å snakke med noen.

Sånn som jeg føler det inni meg nå så blir det avsluttet,men om en time igjen er jeg full av tårer og tvil.

Det som gjør alt så vanskelig er jo at jeg skal begynne i ny jobb neste mnd og flytte i oktober.

Så ja det var lite gjennomtenkt,men det betyr ikke at jeg ikke lider valgets kvaler for det.

De tankene og følelsene sitter der de skal gjøre.

Redsel og fornuft sier at jeg bør vente med å få et barn til.

kroppen har begynt å forandre seg,voksesmerter i underlivet, ømme bryster,endel trøtt så det gjør jo valget enda vanskeligere.

[la Flaca]

Det som gjør alt så vanskelig er jo at jeg skal begynne i ny jobb neste mnd og flytte i oktober.

Var ikke det noe som skulle vært tatt i betraktning da dere begynte å planlegge graviditet? Dersom du tar abort med ditt utgangspunkt syns jeg ikke det er fornuften som råder (som du selv sier), men uviljen til å ta ansvar for det valget du har tatt. Hvordan du skal kunne leve med deg selv etterpå er mer enn jeg kan forstå. Og hva sier den stakkars mannen din til dette??? :-?

[Gjest Madam Felle]

Beklager, men jeg har store problemer med å ha medlidenhet, for en som har planlagt en graviditet, og som nå vipper sterkere mot en abort.

beklager, men jeg syns det er forkastelig mot dette lille barnet. En sak er det å bli uønsket gravid, og derfor vurdere det, men hallo, barnet var planlagt.

Tenk på alle de som ikke kan få barn i det hele tatt, og du leker faktisk med liv på denne måten. Sorry, jeg syns det er skammelig, for alt det du nå oppgir som grunner for å ta abort burde du ha tenkt på før du var med å planlegge dette livet.

Dårlig samvittighet bør du ha, for det er ikke en leke du leker med.

Må si at jeg er for at kvinner selv skal få bestemme om de ønsker å ta abort, eller ikke. Men ikke når babyen var planlagt. Den eneste grunnenf or at jeg syns det er akseptabelt for å gjennomføre det, er at graviditeten kan få deg til å miste livet.

[Kittykat]

Da skulle dere tatt flyttingen med i betraktningen.

Men en ny baby ser ikke jeg på som et hinder i å flytte.

Dere planlagte dette og da synes jeg ikke du skal snu helt om når barnet allerede er her....på en måte.

Dere planla jo et nytt barn fordi dere ville ha et barn til og da synes jeg rett og slett at dere skal ta ansvar for det dere har gjort.

Flytting og jobb er ikke noe hinder i å få barn og det er helt normalt å være bekymret og nervøs.

Men å velge vekk barnet pga det.......nei det synes jeg ikke er rett på det grunnlag at dette barnet var planlagt.

Dere gikk inn for det og nå passer det liksom ikke likevel pga det ene og det andre?

Det burde dere ha tenkt på lenge før dere bestemte dere for et barn til.

Hadde du blitt uønsket gravid, så hadde saken vært annerledes, men du og mannen din planla dette og nå har du et lite liv i magen din og du vil ta det vekk fordi det plutselig ikke passer å få barn likevel.......

Jeg har selv 3 barn og tredje barn var på en måte planlagt.

Vi hadde bestemt oss for 3 barn, men vi så ikke for oss nr 3 før om noen år.

Men han bestemte seg for å komme lenge før det.

Vi har ikke allverdens og situasjonen var ikke helt ideel ( liten leilighet, 1 jobb osv ) og spørsmålet om abort kom opp, men det var ikke tale om fra min side.

Jeg valgte å beholde og i dag har vi en herlig liten solstråle på 5,5 mnd.

Og jeg tolker ditt innlegg som om at du blir dradd i to retninger og da synes jeg du bør beholde som du egentlig hadde bestemt deg for.

Å beholde barnet er vel ikke verdens undergang vel?

Det løser seg opp, det gjorde det for oss.

[Gjest Tex]

Hvorfor er det noen som kritiserer faren i denne tråden...?

Jeg skjønte ikke hva galt han hadde gjort...?

Uansett, trådstarter, panikken kan "komme og ta deg" på ulike stadier i livet. Ingen andre enn du selv vet helt sikkert hva som er rett for deg. Fint at du søker hjelp og at du har samtaletime. Flink jente!

Planlagt eller ikke, av og til er Herrens veier uransakelige.

[Gjest makan!!]

Makan til gneldrete kvinnfolk her inne!!

Ja, kanskje dumt å ikke tenke nøye igjennom tingene, men slikt skjer. Nytter ikke å gråte over spilt melk, spørsmålet var jo hva du skal gjøre nå, ikke sant??

Det er ennå ikke et barn du bærer, men et foster. Det er faktisk en forskjell!! Det er ingen heldig situasjon å velge, men valget er ditt og dersom du ikke føler at du rår med det, så synes jeg ikke NOEN skal kunne komme med pekefinger mot deg.

Det er et stort ansvar å bringe et barn til verden og det er sunt å tvile, og etter min mening er det også sunt å la være å få barn dersom en selv mener at en ikke vil være en god mor.

Lykke til med hva enn du velger å gjøre.

[Kittykat]

Det er et stort ansvar å bringe et barn til verden og det er sunt å tvile, og etter min mening er det også sunt å la være å få barn dersom en selv mener at en ikke vil være en god mor.

Lykke til med hva enn du velger å gjøre.

Det er litt seint å ombestemme seg for å ikke få barn når man allerede er gravid synes nå jeg.

Hvis de visste dette med jobb og flytting før de planla, så burde de tatt det med i regningen.

Jeg synes det er litt tåpelig å planlegge et lite barn og så ombestemme seg når man har blitt gravid.

Jeg tror heller ikke at de som har svart kommer med pekefingeren, men at de reagerer på det at dette barnet var planlagt og så snur hun om når hun endelig blir gravid.

Jeg er overhodet ikke gneldrete, men jeg har lov til å uttrykke meg.

Det er ikke meningen å rakke ned på hovedinnleggeren, men jeg synes bare det virker altfor lettvint å si at jeg vil ikke ha barn likevel, når det faktisk var planlagt. Og hun allerede er gravid.

Pluss at redselen og bekymringen er helt sikkert hormonene i kroppen grunnet graviditeten.

Jeg kjenner igjen disse følelsene for jeg hadde akkurat de samme rett etter at jeg fant ut at jeg var gravid i fjor.

Men jeg valgte å beholde ( og jeg kunne dessuten ikke ha tatt abort, for da hadde jeg bare tenkt på barnet jeg valgte vekk ) og det er ikke så stor forskjell fra å ha bare 2 barn.

De susser, koser, klemmer og passer på lillebroren sin.

Jeg synes hovedinnlegger og mannen skal snakke sammen mer om dette og kanskje gå litt dypere i seg selv ( med tanke på følelsene ) så finner hun kanskje ut hva hun virkelig føler.

For for meg så virker hun ikke helt sikker i sin sak......