Knekker sammen igjen.

[AnonymBruker]

For 5 år siden ble jeg kraftig deprimert med panikk angst og sosial angst på toppen av det hele.
Dette var starten på mange lange og tøffe år for å jobbe meg frem mot å bli frisk igjen.
Jeg hadde på det meste 2 forskjellige psykologer en time hver i uken, måtte ha taxi frem og tilbake siden jeg ikke turte å ta bussen eller gå.

Jeg har jobbet meg opp fra bunnen, der jeg ikke turte å gå ut av leiligheten på 3 mnd til å nå være i 50% fast stilling og ta så mye ekstra jeg kan utenom, så pr mnd ligger jeg fort på 80-90% jobb i turnus, jeg har klart å ta lappen selv om angsten prøvde å jobbe mot meg og jeg har fått en herlig familie.

Livet har smilt til meg lenge og jeg har virkelig satt pris på hver dag jeg klarer å gjennomføre jobb, barn, hus og venner, jeg har satt stor pris på å være så frisk jeg kan bli selv om angsten fortsatt er til stede.

Jeg har slått meg til ro med at jeg nok alltid vil ha angsten i livet mitt men at jeg kan ha kontrollen over den.

Men nå har jeg blitt slått i bakken igjen og det skremmer meg så utrolig mye, jeg føler at jeg ikke er god nok på noen områder, at jeg ikke er en god nok samboer som ikke har huset strøkent hele tiden, at jeg ikke er en flink nok stemor for barna siden jeg jobber kvelder og netter, at jeg ikke er en god nok datter som ikke besøker min syke far flere ganger i uken, jeg føler at jeg ikke er flink nok og jeg kjenner symptomene lure.

Det er slik det starter, kroppen min forteller meg at jeg ikke duger også bryter jeg ned meg selv, angsten stiger og jeg har plutselig angst for ting som ikke har vært et problem før.
Kroppen er vond som etter en hard treningsuke, siden jeg er så anspent.
Og tårene står i øyekroken.

Jeg har nettopp startet i stillingen jeg er i nå, og er livredd for å bli psyk igjen.

Men jobben er den plassen jeg faktisk føler at jeg kan puste på, for der er jeg ikke MEG, der er jeg en ansatt, en primærkontakt, en kontaktperson, en som skal være sterk for andre.
Jeg får på en måte en pause på jobb, for da kan jeg ikke knekke sammen, der må jeg være den sterke og der kan jeg være den positive versjonen av meg.

Men så fort jeg er på vei hjem eller hjemme så kjenner jeg hvor sliten jeg er både mentalt og psykisk.
Og det er tøft.
Jeg vet at jeg bare må hoppe i det, men det er ikke lett.
De rundt meg ber meg ta meg sammen, tenke på noe positivt, og sier at det ikke er noen grunn for å være redd.

Men det er jo ikke slik at jeg VIL tenke negativt, at jeg VIL være lei meg, at jeg VIL være redd for å sette meg i bilen eller stå opp om morgenen.
Det er kroppen min som reagerer slik og det er ikke bare å ta meg sammen, for kroppen er ofte sterkere enn fornuften..

BLÆH jeg vet ikke hvorfor jeg en gang skriver dette, men jeg har ingen jeg kan prate med om det og er vel egentlig ute etter å høre om andre har hatt det slik, eller om andre har noen råd, eller om noen kan si at det blir bedre igjen <3

Anonymous poster hash: f0726...9bc

[Odin-Den-Enøyde]

Det verste de rundt deg gjør er å be deg ta deg sammen. Bare det tyder på at de aldri selv har vært i lignende situasjon.
Det er ikke bare å ta seg sammen å tenke positivt når en er syk og selv om det er psyken det går på, så er du likevel syk.
For noen funker det kanskje å tenke positivt, men da tror jeg ikke de er så langt nede som du er.

Har du mulighet til å oppsøke psykolog igjen? Kanskje det hadde gjort godt å hatt en utenforstående å prate med med tanke på hvordan de rundt deg ikke skjønner det du går gjennom.

Det er også positivt at du føler du kan puste ut på jobben, men ikke bit tenna for mye sammen. Av egen erfaring går det sjelden bra i lengden.

At du ikke føler deg god nok er nok bare dine egne følelser, jeg er sikker på du er mer enn god nok som du er. Men vet også at det ikke hjelper å høre en fremmed fortelle det, det skal litt mer til når det gjelder egne følelser.
Det er lov å føle som du gjør, men for din egen del tror jeg kanskje du kunne hatt godt av psykologtimer igjen. Bare for å komme ovenpå slik at du igjen sitter med full kontroll, bedre rustet til å takle angsten når den angriper.

Ikke så mye hjelp i det jeg skriver, men har vært i lignende situasjon selv og vet hvor tungt det er å komme seg opp.
Det ble bedre for meg og jeg både tror og håper det vil bli bedre for deg også

[AnonymBruker]

Det verste de rundt deg gjør er å be deg ta deg sammen. Bare det tyder på at de aldri selv har vært i lignende situasjon.

Det er ikke bare å ta seg sammen å tenke positivt når en er syk og selv om det er psyken det går på, så er du likevel syk.

For noen funker det kanskje å tenke positivt, men da tror jeg ikke de er så langt nede som du er.

Har du mulighet til å oppsøke psykolog igjen? Kanskje det hadde gjort godt å hatt en utenforstående å prate med med tanke på hvordan de rundt deg ikke skjønner det du går gjennom.

Det er også positivt at du føler du kan puste ut på jobben, men ikke bit tenna for mye sammen. Av egen erfaring går det sjelden bra i lengden.

At du ikke føler deg god nok er nok bare dine egne følelser, jeg er sikker på du er mer enn god nok som du er. Men vet også at det ikke hjelper å høre en fremmed fortelle det, det skal litt mer til når det gjelder egne følelser.

Det er lov å føle som du gjør, men for din egen del tror jeg kanskje du kunne hatt godt av psykologtimer igjen. Bare for å komme ovenpå slik at du igjen sitter med full kontroll, bedre rustet til å takle angsten når den angriper.

Ikke så mye hjelp i det jeg skriver, men har vært i lignende situasjon selv og vet hvor tungt det er å komme seg opp.

Det ble bedre for meg og jeg både tror og håper det vil bli bedre for deg også

Det er mye hjelp i det du skriver, for du skriver med forståelse og respekt <3

De rundt meg har ikke vært der selv og det kjennes i måten de prater på, jeg prøver å gjøre de bevist på at slike kommentarer egentlig bare gjør vondt værre og at jeg føler meg enda dårligere siden jeg får "bevist" at det er jeg som er "svak".

Selv når jeg vet sannheten, at jeg faktisk er sterk som velger å ta opp kampen fremfor å falle helt til bunnen igjen.

Jeg vurderer å kontakte legen for å få psykologen igjen, men jeg vil jo egentlig klare det selv også, er vanskelig det der..

TS

Anonymous poster hash: f0726...9bc

[AnonymBruker]

For 5 år siden ble jeg kraftig deprimert med panikk angst og sosial angst på toppen av det hele.

Dette var starten på mange lange og tøffe år for å jobbe meg frem mot å bli frisk igjen.

Jeg hadde på det meste 2 forskjellige psykologer en time hver i uken, måtte ha taxi frem og tilbake siden jeg ikke turte å ta bussen eller gå.

Jeg har jobbet meg opp fra bunnen, der jeg ikke turte å gå ut av leiligheten på 3 mnd til å nå være i 50% fast stilling og ta så mye ekstra jeg kan utenom, så pr mnd ligger jeg fort på 80-90% jobb i turnus, jeg har klart å ta lappen selv om angsten prøvde å jobbe mot meg og jeg har fått en herlig familie.

Livet har smilt til meg lenge og jeg har virkelig satt pris på hver dag jeg klarer å gjennomføre jobb, barn, hus og venner, jeg har satt stor pris på å være så frisk jeg kan bli selv om angsten fortsatt er til stede.

Jeg har slått meg til ro med at jeg nok alltid vil ha angsten i livet mitt men at jeg kan ha kontrollen over den.

Men nå har jeg blitt slått i bakken igjen og det skremmer meg så utrolig mye, jeg føler at jeg ikke er god nok på noen områder, at jeg ikke er en god nok samboer som ikke har huset strøkent hele tiden, at jeg ikke er en flink nok stemor for barna siden jeg jobber kvelder og netter, at jeg ikke er en god nok datter som ikke besøker min syke far flere ganger i uken, jeg føler at jeg ikke er flink nok og jeg kjenner symptomene lure.

Det er slik det starter, kroppen min forteller meg at jeg ikke duger også bryter jeg ned meg selv, angsten stiger og jeg har plutselig angst for ting som ikke har vært et problem før.

Kroppen er vond som etter en hard treningsuke, siden jeg er så anspent.

Og tårene står i øyekroken.

Jeg har nettopp startet i stillingen jeg er i nå, og er livredd for å bli psyk igjen.

Men jobben er den plassen jeg faktisk føler at jeg kan puste på, for der er jeg ikke MEG, der er jeg en ansatt, en primærkontakt, en kontaktperson, en som skal være sterk for andre.

Jeg får på en måte en pause på jobb, for da kan jeg ikke knekke sammen, der må jeg være den sterke og der kan jeg være den positive versjonen av meg.

Men så fort jeg er på vei hjem eller hjemme så kjenner jeg hvor sliten jeg er både mentalt og psykisk.

Og det er tøft.

Jeg vet at jeg bare må hoppe i det, men det er ikke lett.

De rundt meg ber meg ta meg sammen, tenke på noe positivt, og sier at det ikke er noen grunn for å være redd.

Men det er jo ikke slik at jeg VIL tenke negativt, at jeg VIL være lei meg, at jeg VIL være redd for å sette meg i bilen eller stå opp om morgenen.

Det er kroppen min som reagerer slik og det er ikke bare å ta meg sammen, for kroppen er ofte sterkere enn fornuften..

BLÆH jeg vet ikke hvorfor jeg en gang skriver dette, men jeg har ingen jeg kan prate med om det og er vel egentlig ute etter å høre om andre har hatt det slik, eller om andre har noen råd, eller om noen kan si at det blir bedre igjen <3

Anonymous poster hash: f0726...9bc

Ny jobb er en overgangsfase og overgangsfaser kan være tøff å forholde seg til. På jobben går du inn i en rolle som du mestrer og kan glemme resten.

Jeg kjenner igjen noe av det du beskriver fra ditt hjemmeforhold, med en syk far, for meg var det en alltid tilstedeværende følelse av uro og bekymring. Jeg tror det er normalt, men det er en tøff påkjenning.

Du må senke kravene til deg selv. Hva betyr det at det er litt støv i krokene? Og du er da ikke pliktig til å gjøre husarbeid for at DIN samboer skal bli fornøyd? Virker han misfornøyd? Sett dere ned og prat om dette. Hvis fordelingen er skjev og du gjør mest, så bli enig om en annen ordning.

At du jobber skift og får dårlig samvittighet overfor dine bonusbarn har jeg mindre forståelse for. Deres far er jo tilstede og det samme ville vært tilfelle hvis dere hadde felles barn. Kanskje du drar med deg "snill pike syndromet" og siden din far er syk og du har dårlig samvittighet sprer det seg til å omfavne alt og blir overveldende?

Bor faren din alene eller har han andre rundt seg? Hvis han er alvorlig syk kan du kanskje bruke litt mer tid på din far. Det kommer perioder i livet der man må velge og prioritere. Jeg ville prioritert min far, men også han forstår at du har både jobb og familie nå og ikke kan være tilstede så mye du ønsker.

Siden du fungerer på jobb, tror jeg du har et snev av bekymringsangst. Med et sykt familiemedlem er det ikke merkelig, det ville vært unormalt om du ikke var bekymret og følte uro.

Jeg vet ikke om dette jeg skriver kan hjelpe deg med å sortere tankene litt, men du må huske å ta vare på deg selv, gjøre noe for deg selv (trene, møte venninner) for å ha overskudd til å gi noe til andre. Jeg har også hatt lignende angst som du beskriver og har lært meg å leve med den, men når det skjer noe (som at et familiemedlem blir syk), merker jeg en uro som er som en verk også i kroppen, søvnproblemer, anspenthet og føler meg generelt mer fraværende og ikke tilstede fordi uroen blir så fremtredende.

Din mann bør forstå at du må prioritere faren din, og du må senke kravene til deg selv. Du kan ikke være tilstede for din far 24/7. Ofte er det det man ønsker, men i dagens samfunn er det ikke lagt til rette for det.

Ønsker deg lykke til med å senke skuldrene og god bedring til din far.

Anonymous poster hash: 5224e...e25

[AnonymBruker]

Ny jobb er en overgangsfase og overgangsfaser kan være tøff å forholde seg til. På jobben går du inn i en rolle som du mestrer og kan glemme resten.

Jeg kjenner igjen noe av det du beskriver fra ditt hjemmeforhold, med en syk far, for meg var det en alltid tilstedeværende følelse av uro og bekymring. Jeg tror det er normalt, men det er en tøff påkjenning.

Du må senke kravene til deg selv. Hva betyr det at det er litt støv i krokene? Og du er da ikke pliktig til å gjøre husarbeid for at DIN samboer skal bli fornøyd? Virker han misfornøyd? Sett dere ned og prat om dette. Hvis fordelingen er skjev og du gjør mest, så bli enig om en annen ordning.

At du jobber skift og får dårlig samvittighet overfor dine bonusbarn har jeg mindre forståelse for. Deres far er jo tilstede og det samme ville vært tilfelle hvis dere hadde felles barn. Kanskje du drar med deg "snill pike syndromet" og siden din far er syk og du har dårlig samvittighet sprer det seg til å omfavne alt og blir overveldende?

Bor faren din alene eller har han andre rundt seg? Hvis han er alvorlig syk kan du kanskje bruke litt mer tid på din far. Det kommer perioder i livet der man må velge og prioritere. Jeg ville prioritert min far, men også han forstår at du har både jobb og familie nå og ikke kan være tilstede så mye du ønsker.

Siden du fungerer på jobb, tror jeg du har et snev av bekymringsangst. Med et sykt familiemedlem er det ikke merkelig, det ville vært unormalt om du ikke var bekymret og følte uro.

Jeg vet ikke om dette jeg skriver kan hjelpe deg med å sortere tankene litt, men du må huske å ta vare på deg selv, gjøre noe for deg selv (trene, møte venninner) for å ha overskudd til å gi noe til andre. Jeg har også hatt lignende angst som du beskriver og har lært meg å leve med den, men når det skjer noe (som at et familiemedlem blir syk), merker jeg en uro som er som en verk også i kroppen, søvnproblemer, anspenthet og føler meg generelt mer fraværende og ikke tilstede fordi uroen blir så fremtredende.

Din mann bør forstå at du må prioritere faren din, og du må senke kravene til deg selv. Du kan ikke være tilstede for din far 24/7. Ofte er det det man ønsker, men i dagens samfunn er det ikke lagt til rette for det.

Ønsker deg lykke til med å senke skuldrene og god bedring til din far.

Anonymous poster hash: 5224e...e25

Pappa ble dement etter et hjerneslag og bor nå på sykehjem, han er "oppegående" i den forstand at han beveger seg og prater men husken er dårlig, husker ikke fra dag til dag.

Jeg er nok veldig bekymret for han da han flere ganger har vært på sykehus grunnet pusteproblemer og jeg er den eneste han har av familie.

Sambo klager ikke på at jeg ikke gjør nok heldigvis, han har forståelse for at jeg jobber mer og han da må bidra mer, men det er nok min indre stemme som sier at jeg ikke er god nok fordi jeg ikke klarer alt jeg klarte før PLUSS jobben.

Så ja flink pike syndromet kommer helt klart inn.

Jeg er veldig redd for å bli alene, at pappa skal gå bort og at jeg skal sitte igjen uten familien rundt meg.

Ikke fordi jeg ikke klarer meg alene, men fordi jeg er redd jeg aldri vil finne noen som kan bli glad i meg igjen, derfor er det viktig å være flink hjemme, og en god kjæreste slik at sambo ikke vil tenke i de baner, men som han sier, han kunne jo aldri tenkt seg et liv uten meg.

Så angsten er jo egentlig uten grunn, men dog like sterk..

Bestemte meg for å sette av tid til malingen min hver uke frem over for å koble ut, og det tror jeg kan være positivt.

TS

Anonymous poster hash: f0726...9bc