Deprimert, sliter med skolegang.

[AnonymBruker]

Hei dere. jeg vet ikke hvor det er mest passende å poste denne så jeg prøver her.

Det har seg da slik at jeg trenger råd. Jeg går da på skole, sliter veldig med motivasjon og hele pakka må pga familieproblemer som sliter meg helt ut. Jeg har til nå 20 fraværsdager og det er 1 og en halv uke siden jeg sist var på skolen, og jeg langskjemmes. Jeg vil så gjerne gjøre det bra å komme meg opp om morningen men det er som om jeg ikke klarer. Føler meg misslykket som person for jeg ikke får dette til. Jeg trodde i begynnelsen at familiesituasjonen ikke gikk så veldig innpå meg, men jeg tror det er derfor jeg er så "lat" tankene strømmer på kveldene og jeg får ikke mer enn 2timers søvn hver natt. Jeg vet egentlig ikke hva jeg vil med dette sånn sett, deilig å kunne skrive ned selv om det nok ikke er så oversiktlig (skriver på tlf) Usj jaja, føler alt bare er vanskelig å dritt nå! For jeg vil så gjerne gjøre det bra, men hvorfor får jeg det ikke til?!

Anonymous poster hash: e0d1d...650

[Gjest Wei Wei]

Snakk med lærerne dine og lag en avtale om at du først skal komme bare for å komme inn i rutine og så skal du bli mer deltakende på skolen etterhvert.

Bare sett deg et mål om å dra på skolen i morgen. Avtal med en vennina om å dra ditt sammen (buss/gå).

[AnonymBruker]

Snakk med lærerne dine og lag en avtale om at du først skal komme bare for å komme inn i rutine og så skal du bli mer deltakende på skolen etterhvert.

Bare sett deg et mål om å dra på skolen i morgen. Avtal med en vennina om å dra ditt sammen (buss/gå).[/quote

Takk for svar! Jeg har snakket med læreren min ang situasjonen min og de viser stor forståelse ang alt som skjer heldigvis. Er ikke bare enkelt dette, men jeg sitter nå med leksene (har en hel haug jeg må få gjort uff) men jeg er bestemt på å gjøre alt ferdig til imorgen, og jeg SKAL gå som du sier må prøve å være litt mer sta og ikke ta så lett på dette. Har desverre ingen venner å ta følge med, men jeg må nok slutte å syns synd på meg selv bare pga ting er vanskelig å kjipt.

Anonymous poster hash: e0d1d...650

[AnonymBruker]

Hei kjære deg!

Gjorde meg vondt å lese dette innlegget, fordi jeg vet akkurat hva du går igjennom.

Selv har jeg slitt med depresjoner i mange år og skolegangen ble til slutt et slit. Det var ingenting som gledet meg med skolen mer og hver dag var rett og slett et pes. Dagene føltes uendelig lange og alt jeg ville var å dra hjem, trekke dyna godt oppunder haka og bare sove. For hver dag som gikk, følte jeg meg mer og mer mislykket. Ingenting gikk jo min vei lengre. Jeg klarte å slutte med selvskadingen, men søvnproblemene tok over livet mitt. Familien var et mareritt og problemene hjemme som jeg trodde kunne ta på strak hånd og holde langt nok unna til at de ikke kunne skade meg, skadet meg. Likevel holdt jeg ut noen år, helt til det sa stopp. Da var alle problemene gått ut av kontroll og det var ikke sjangs til å ta igjen alt jeg hadde mistet. Fraværet økte og økte og til slutt var også det sosiale i klassen ødelagt. Jeg innså etter lang tenkning at jeg rett og slett ikke hadde kapasitet til å ta igjen alt jeg hadde mistet.

Alle rundt meg forventet at jeg skulle finne en løsning på alt dette. Flere forslag ble lagt på bordet, men tankene bare vandret avgårde. Det å virkelig sette seg ned for å ta et valg som kunne forandre livet mitt var kjempetøft, og det virket ikke som de rundt meg forsto. Til slutt satt jeg dere og måtte avgjøre hva jeg ville gjøre med livet mitt. Magefølelsen min sa at dette ikke var riktig tid for skole. Så etter mye om og men bestemte jeg meg for å permitere meg fra skolen ut året. Tror dette er noe av det beste valget jeg har gjort. Såklart jeg savner skolen i ny og ne, men jeg trengte å gjøre et drastisk valg for å komme meg ut av den onde sirkelen jeg hadde satt meg fast i. Så nå jobber jeg, og selv om det er tungt å stå opp seks for og jobbe 8 timer hver dag, så var det noe nytt som fikk meg i positive baner. På dette året ser jeg muligheter til å bli frisk, få ordnet problemene rundt meg og jobbe med meg selv.

Mine råd er - etter denne drastisk lange teksten - og rett og slett følge magefølesen. Tenk på alle mulige situasjoner du har. Snakk med mennesker rundt deg som du har tillitt til og be dem hjelpe deg med å sette ord på følelser og tanker. Det er ikke noe godt å slite hjemme. Det er utmattende selv om man tror man har kontroll på det. Hva blir best for deg? Det er ditt liv, du kan forme det slik du vil og det er lov til å ta omveier for å nå målet. Oppfordrer deg absolutt ikke til å avslutte skolegangen din. For meg ble det riktig, og sikkert for mange andre óg, men kanskje ikke for deg. Du må jobbe med å bli frisk igjen, for du er ikke mislykket selv om du føler at du ikke kan.

Så mitt beste råd er egentlig; gå på skolen i morgen. Snakk med læreren din og forklar til situasjonen. Deretter vil jeg råde deg til å kontakte helsesøster. Prat med henne om hvordan du har det, hva du tenker og føler rundt familiesituasjonen din, deg selv og skolegangen. Helsesøster har også mulighet til å sende deg videre til BUP for hjelp. Har du venner du stoler på? Snakk med de også. Venner er gull verdt når ting er litt tungt. I bunn og grunn ligger problemet med å gå på skolen i deg selv. Det er deg selv du må jobbe med og "fikse" før alt annet kan fikses. Igjen, spør deg selv hva som blir best for deg.

Lykke til, håper alt ordner seg for deg

Anonymous poster hash: 4ee17...6f8