Angstanfall, hva gjør du?

[AnonymBruker]

Da du dårlig angstanfall. Hva gjør du da for å komme over det?

Jeg må være alene, og ligge rett ut. Tar piller og venter på at det skal gi seg.

Anonymous poster hash: 29b47...dcf

[AnonymBruker]

Om jeg er hjemme ligger jeg som deg rett ut, med lukkede øyne, prøver å puste med magen, fokusere på at dette går over, dette skal gå bra, ikke stresse meg mer opp enn nødvendig, prøve å akseptere at det er ok at jeg mister kontrollen, at jeg kommer ut av angsten - må bare holde ut.

Om det skjer ute (restaurant, cafe, skole, middag hos venner etc) merker jeg at det bygger seg opp, må da finne et toalett og sitte meg ned på gulvet/toalettsetet før anfallet kommer. Har svimt av og gått rett i bakken et par ganger, så nå har jeg lært å sitte meg ned før "stormen kommer" Gjør de samme tingene som hjemme, må bare holde ut og vente til det går over. Blir det for ille kaster jeg også opp. Kroppen trenger litt tid før den er klar til å komme tilbake, sitter og kaldsvetter og er helt "ute". Så går det over og jeg kan gå ut til de andre igjen - sliten og blek. Det er vondt, men prøver å ikke la det hindre meg i for stor grad i hverdagen. Prøver å gi litt f... også - blir så lei at det skal styre hele livet mitt. Så presser mine grenser. Noen ganger går det bra, noen ganger må jeg "krype" hjem med halen mellom beina.

Mine varme tanker til deg. Stå på og ikke gi deg Det er flere som sliter med dette og vet hvordan det føles.

Anonymous poster hash: 8e6ff...06f

[AnonymBruker]

Haha... Jeg ringer til mamma

Anonymous poster hash: 9ad73...e78

[Gjest Terra.]

En av mine venner har angstanfall og gjør omtrent som du. Tar noe for det og prøver å roe ned og gjerne snakke med dem rundt seg for det kan også være til hjelp.

[AnonymBruker]

TS her.

Jeg må ha frisk luft også. Åpner vinduene på vid gap og ligger rett ut. Svetter veldig, så det er godt da det er kjølig. Det er skikkelig ubehagelig med angstanfall.

Anonymous poster hash: 29b47...dcf

[AnonymBruker]

Jeg pleier ikke få angstanfall lenger, fordi jeg merker når de kommer. Da sitter jeg å trykker på et punkt mellom tommel og pekefinger (hardt) og puster rolig inn og ut. Evt holder jeg hånda på brystet og kjenner på at jeg puster ordentlig dype pust. Det gjør at jeg ikke får anfall, vet ikke om det kan hjelpe for noen andre

Sist jeg hadde et anfall så gikk mamma med meg ut, så gikk vi en runde i nabolaget.

Anonymous poster hash: 43a56...cb9

[Gjest Terra.]

Jeg pleier ikke få angstanfall lenger, fordi jeg merker når de kommer. Da sitter jeg å trykker på et punkt mellom tommel og pekefinger (hardt) og puster rolig inn og ut. Evt holder jeg hånda på brystet og kjenner på at jeg puster ordentlig dype pust. Det gjør at jeg ikke får anfall, vet ikke om det kan hjelpe for noen andre

Sist jeg hadde et anfall så gikk mamma med meg ut, så gikk vi en runde i nabolaget.

Anonymous poster hash: 43a56...cb9

Det skal jeg videreformidle til min bekjente som har angstanfall. Kan være noe for fler å prøve sikkert. :-)

[AnonymBruker]

En kald vaskeklut på pannen eller over øynene hjelper når det står på som verst. Kald/frisk luft er også et godt tips

Anonymous poster hash: 8e6ff...06f

[AnonymBruker]

Jeg har hatt flere angstanfall, ofte utløst av at jeg har vært i en situasjon som var ekstremt utrygg, ukomfortabel og/eller usikker. Det pleide å utvikle seg til at jeg overfokuserte på meg selv, og dermed begynte jeg å tro at det kanskje var noe alvorlig fysisk galt med meg. Så det endte jo vanligvis i ekstrem dødsangst, skjelvinger, kaldsvette, nummenhet i fingre o.s.v.

Det som utrolig nok hjalp meg, såpass at jeg ikke har hatt noe anfall siden, har vært at jeg nå går igjennom en rask tankeprosess med en gang jeg merker symptomene på anfallet. Altså, hvis jeg begynner å bli engstelig så tar jeg rett og slett meg selv skikkelig i nakken (vet dette ikke fungerer for alle) og snakker rolig til meg selv innvendig. Jeg tenker igjennom at disse fysiske reaksjonene jeg nå merker er kun påført av at jeg er urolig og litt rystet psykisk, dermed er det absolutt ingen grunn til å begynne å bli redd for at jeg kanskje er alvorlig syk eller lignende. På den måten kan jeg stoppe de mest ekstreme angsttankene før de kommer. Jeg tar rett og slett og kjefter litt på meg selv så jeg innser at jeg ikke trenger å gå "all the way" med anfallet.

Selvfølgelig er det bare min måte å takle det på, og mine anfall kan jo ha vært forskjellige fra andres. For i mitt tilfelle var det ihvertfall sånn at jeg ikke visste hva den panikkfølelsen var, og hva den kom av, så når jeg begynte å merke fysiske symptomer av stresset, så ble jeg engstelig av at jeg ikke visste hva som gikk av meg.

Anonymous poster hash: 778f1...010

[AnonymBruker]

Om jeg er hjemme ligger jeg som deg rett ut, med lukkede øyne, prøver å puste med magen, fokusere på at dette går over, dette skal gå bra, ikke stresse meg mer opp enn nødvendig, prøve å akseptere at det er ok at jeg mister kontrollen, at jeg kommer ut av angsten - må bare holde ut.

Om det skjer ute (restaurant, cafe, skole, middag hos venner etc) merker jeg at det bygger seg opp, må da finne et toalett og sitte meg ned på gulvet/toalettsetet før anfallet kommer. Har svimt av og gått rett i bakken et par ganger, så nå har jeg lært å sitte meg ned før "stormen kommer" Gjør de samme tingene som hjemme, må bare holde ut og vente til det går over. Blir det for ille kaster jeg også opp. Kroppen trenger litt tid før den er klar til å komme tilbake, sitter og kaldsvetter og er helt "ute". Så går det over og jeg kan gå ut til de andre igjen - sliten og blek. Det er vondt, men prøver å ikke la det hindre meg i for stor grad i hverdagen. Prøver å gi litt f... også - blir så lei at det skal styre hele livet mitt. Så presser mine grenser. Noen ganger går det bra, noen ganger må jeg "krype" hjem med halen mellom beina.

Mine varme tanker til deg. Stå på og ikke gi deg Det er flere som sliter med dette og vet hvordan det føles.

Anonymous poster hash: 8e6ff...06f

Kjenner meg veldig igjen i dette

Men kan jeg spørre (beklager TS, hvis jeg sporer av), hva gjør dere dersom dere får angstanfall/panikkanfall i bil og på lengre bilturer hvor dere må kjøre et stykke for å komme hjem?

Anonymous poster hash: bb294...326

[Jacinta]

http://psychcentral.com/lib/9-ways-to-reduce-anxiety-right-here-right-now/00017762

Denne siden har hjulpet meg mye. Pleier å bruke den, det med pustingen hjelper spesielt.

[AnonymBruker]

Jeg skjønner ikke at dere får effekt av å være alene? Det er liksom det siste jeg vil når jeg har anfall... Og pusting fungerer ikke, fordi jeg er så ute å kjøre..

Anonymous poster hash: 9ad73...e78

[AnonymBruker]

Jeg fokuserer på pusten, prøver å roe meg selv ned. Sier til meg selv at det er angsten og ikke noe farlig, prøver å overbevise meg selv om at det går over, selv om jeg ikke tror på det selv. Prøver å ta "makten" fra den, angsten handler om en frykt for å besvime så sier til meg selv at "hvis jeg besvimer, så besvimer jeg. Ikke noe å gjøre med det". Jeg mener det ikke, er livredd for å besvime men det at jeg prøver å tenke at det ikke er så farlig dersom det skjer, funker til en viss grad, selv om jeg ikke mener det jeg prøver å overbevise meg selv om. For meg handler det om å ta kontrollen.

Anonymous poster hash: faae5...010

[AnonymBruker]

Jeg snakker til meg selv (høyt hvis jeg er alene) og sier noe sånn som "dette går bra, du må bare gjennom det. Ingen kan tvinge deg til noe du ikke vil, om du vil dra hjem kan du det. Det er ikke så farlig om jeg besvimer, kanskje jeg bør sette meg ned på gulvet så jeg ikke skader meg. Det er bare tankene dine som løper løpsk, det er ikke noe galt med deg i virkeligheten, det er bare psykisk. Du er kjempeflink, dette klarer du. Husk at du gleder deg til *det eller det* etterpå. Snart er dette over og alt blir vanlig igjen" osv. Bare babler ivei beroligende også går det over etter hvert.

Anonymous poster hash: ca720...d8a

[AnonymBruker]

setter meg ned og hører på musikk.

Anonymous poster hash: 342ba...6bb

[AnonymBruker]

Jeg snakker til meg selv (høyt hvis jeg er alene) og sier noe sånn som "dette går bra, du må bare gjennom det. Ingen kan tvinge deg til noe du ikke vil, om du vil dra hjem kan du det. Det er ikke så farlig om jeg besvimer, kanskje jeg bør sette meg ned på gulvet så jeg ikke skader meg. Det er bare tankene dine som løper løpsk, det er ikke noe galt med deg i virkeligheten, det er bare psykisk. Du er kjempeflink, dette klarer du. Husk at du gleder deg til *det eller det* etterpå. Snart er dette over og alt blir vanlig igjen" osv. Bare babler ivei beroligende også går det over etter hvert.

Anonymous poster hash: ca720...d8a

Du beskrev veldig bra hvordan jeg gjør det også

Anonymous poster hash: faae5...010

[AnonymBruker]

Det kommer litt an på hvordan det arter seg. Jeg kan gå angstfri i lange perioder, men det utløses av stress og kommer dermed tilbake innimellom.

Etter en lang stressperiode, får jeg mye anfall. De første anfallene i en angstperiode er alltid skremmende, da snakker jeg meg gjennom dem som andre sier.

Etter hvert blir jeg ikke lenger redd under anfall (har kommet gradvis, det er fortsatt angst, men jeg blir ikke lenger redd selve anfallet) og da legger jeg meg ned og lar det komme. Kroppen lever sitt eget liv, mens jeg fokuserer på å slappe av mentalt.

Det viktigste for meg er vissheten om at det går over.

Anonymous poster hash: 5dbec...37d

[AnonymBruker]

Tror at jeg holder på å dø.

Har ikke lært meg å kontrollere det

Anonymous poster hash: e4c48...f93

[AnonymBruker]

Kjenner meg veldig igjen i dette

Men kan jeg spørre (beklager TS, hvis jeg sporer av), hva gjør dere dersom dere får angstanfall/panikkanfall i bil og på lengre bilturer hvor dere må kjøre et stykke for å komme hjem?Anonymous poster hash: bb294...326

TS her:

I går måtte vi stoppe bilen, så jeg fikk gått ut og luftet meg. Jeg var passasjer. Om jeg får angstanfall i bilen da jeg sitter på, så takler jeg det dårligere enn å få det da jeg kjører bil. Det er snakk om kontroll. Kjører jeg selv, så kan jeg bestemme selv hvor og når jeg vil stoppe.

Om jeg får skikkelig angstanfall så stopper jeg bilen uansett, for da er jeg ikke en trygg sjåfør lenger.

Anonymous poster hash: 29b47...dcf

[AnonymBruker]

Jeg går i "vranglås" når jeg får et angstanfall. Altså jeg klarer ikke lee en muskel. Eneste måten og "låse meg opp" på er at jeg sitter og forteller meg selv inni hodet at det går bra, om igjen og om igjen til jeg tror på det, samtidig som jeg fokuserer på å puste.

Anonymous poster hash: e3d60...acb