Gå til innhold

Sliter og synes livet er vanskelig.


Gjest The damned

Anbefalte innlegg

Gjest The damned

Jeg har mest lyst til å krysse av for ab nå, men jeg har egentlig litt lyst til å bare være åpen.

Har ganske sterk sosial angst i mange situasjoner, men har fungert sånn noenlunde. Altså har jeg aldri oppsøkt hjelp hos nav før nå, og på en måte ser jeg på det som positivt fordi jeg håper at jeg kan få hjelp og komme meg i jobb og være i jobb uten å slutte. På en annen måte så har jeg jo lyst til å være "normal" og fungere slik andre gjør, men det gjør jeg jo altså ikke.

Jeg har slitt lenge, så har egentlig ingen rundt utenom min samboer. Noe jeg er fantastisk glad for. Han er en god venn, støtte og kjæreste for meg.

Men jeg sliter med å få et forhold til andre mennesker. Nå er jo ikke jeg særlig mye ute. Stort sett bare familien til samboeren min jeg ser, men det er ganske sjeldent og da sier jeg omtrent ingenting fordi jeg er litt "redd" for dem. De er veldig greie, men det er endel sterke personligheter der, så føler at jeg drukner litt og blir ofte oversett.

Ønsker å få et nettverk, men det å bli med på noe på fritiden virker veldig skummelt alene. Jeg trener på treningssenter, men utenom det har jeg ikke funnet noe som jeg virkelig ønsker å bli med på.

Blir bare så mye tid til å gruble og vente. Går på dps, og nå går jeg i gruppeterapi. Noe som er veldig vanskelig. Er ikke alltid jeg klarer å si noe, men jeg vil jo prøve. Å gå der er en utfordring hver eneste gang.

Men det er jo jeg som stopper meg selv i ågjøre fremskritt. Jeg bare skjønner ikke hvordan jeg skal gjøre det, for det sitter så godt og er så innarbeidet. I tillegg føler jeg at jeg er i ferd med å bli et ekkelt og bittert menneske som tenker stygt om seg selv og andre. Vil ikke være slik.

Føler at alt er vanskelig og det er sikkert litt innbilt ,men føler et press på at jeg skal bli frisk, skal ta ordet masse i gruppa og at det må skje snart eller så er det for sent.

Vet ikke helt hva jeg ville med dette. Ble rotete, men det er vel slik det er i hodet mitt for tiden. Føler meg bare så alene med all grublingen min.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

Kjenner meg veldig godt igjen. Jeg har ingen nære rundt meg, bare noen perifere bekjente som jeg f.eks. shopper eller er på kino med. Går til samtaler på dps, og kunne godt tenke meg gruppeterapi. For når man først føler seg trygg der, er det veldig givende. Var med i en gruppe, men den ble avsluttet etter kort tid.

På dps får jeg høre at jeg må puste med magen, si til meg selv at tankene som kommer er bare gjester som kan sendes videre i stedet for at jeg grubler osv. Men når jeg er midt oppe i stress/grubling så får jeg ikke til å tenke på alt jeg burde gjøre. Ikke før etterpå synes jeg det er synd å ha blitt så oppkavet pga. tankene mine, som lett kunne avverges om jeg fikk til å være helt tilstede i meg selv og si "Nå kom den tanken ja. Sikkert fordi at bla bla.. Men nå kan den forlate meg, og jeg kan forholde meg rolig :) "



Anonymous poster hash: ef016...150
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg forstår ikke hvordan folk som sier de har så voldsom sosialangst. Hvordan har de fått seg kjæreste dersom de ukke klarer å få kontakt med andre? Hvordan fikk de kontakt med denne som ble deres kjæreste? Jeg spør ikke for å være slem. Er oppriktig nysgjerrig på dette. Tenker at klarte man å få kontakt med denne og fikk denne personen til å bli forelsket i seg, da må man vel kunne klare det samme med andre og? Eller...?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg forstår ikke hvordan folk som sier de har så voldsom sosialangst. Hvordan har de fått seg kjæreste dersom de ukke klarer å få kontakt med andre?

Jeg kan bli helt svimmel i store forsamlinger, mens på tomannshånd snakker jeg bedre med folk. Noen ganger kan man være beskjeden, men noen ser noe ved personen og gir seg ikke helt selv om personen ikke virker så interessert i kontakt. Noen føler man seg kontant komfortabel rundt. Det er jo ikke sånn at man ikke takler nærvær med folk what so ever selv om man har sosial angst.

Nå snakker jeg bare for meg selv da. Og utifra hva jeg har sett hos noen andre.

Anonymous poster hash: ef016...150

  • Liker 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Jeg forstår ikke hvordan folk som sier de har så voldsom sosialangst. Hvordan har de fått seg kjæreste dersom de ukke klarer å få kontakt med andre? Hvordan fikk de kontakt med denne som ble deres kjæreste? Jeg spør ikke for å være slem. Er oppriktig nysgjerrig på dette. Tenker at klarte man å få kontakt med denne og fikk denne personen til å bli forelsket i seg, da må man vel kunne klare det samme med andre og? Eller...?

Jeg drakk når jeg møtte han (studietur...). Jeg er veldig sjenert, men alkoholen hjalp på det sosiale planet. Kom i prat med han på tomannshånd. Dagen etter begynte vi to å snakke sammen, noe som utviklet seg.

Anonymous poster hash: 411fc...442

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest The damned

Kjenner meg veldig godt igjen. Jeg har ingen nære rundt meg, bare noen perifere bekjente som jeg f.eks. shopper eller er på kino med. Går til samtaler på dps, og kunne godt tenke meg gruppeterapi. For når man først føler seg trygg der, er det veldig givende. Var med i en gruppe, men den ble avsluttet etter kort tid.

På dps får jeg høre at jeg må puste med magen, si til meg selv at tankene som kommer er bare gjester som kan sendes videre i stedet for at jeg grubler osv. Men når jeg er midt oppe i stress/grubling så får jeg ikke til å tenke på alt jeg burde gjøre. Ikke før etterpå synes jeg det er synd å ha blitt så oppkavet pga. tankene mine, som lett kunne avverges om jeg fikk til å være helt tilstede i meg selv og si "Nå kom den tanken ja. Sikkert fordi at bla bla.. Men nå kan den forlate meg, og jeg kan forholde meg rolig :) "

Anonymous poster hash: ef016...150

Kjenner meg igjen i det at når man står midt oppi det så er det vanskelig å gjøre teori om til praksis.

Jeg vet jo sånn innerst inne at mye av det jeg tenker er idiotisk og ikke sant, men de tankene kommer automatisk. Noen ganger greier jeg å stoppe dem før jeg tuller meg inn i noe som er ganske destruktivt og alt vondt verre, men andre ganger ikke.

Det krever så mye å snu tankegangen over til noe positivt, men det krever ingenting å fortsette i det gamle sporet.

De fleste som går i gruppa har ikke sosial angst, men andre typer angst så for dem er ikke det å prate og dele ting et så problem. Så er kanskje derfor jeg føler litt press og også litt utenfor, men jeg har jo bare vært der to ganger.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg forstår ikke hvordan folk som sier de har så voldsom sosialangst. Hvordan har de fått seg kjæreste dersom de ukke klarer å få kontakt med andre? Hvordan fikk de kontakt med denne som ble deres kjæreste? Jeg spør ikke for å være slem. Er oppriktig nysgjerrig på dette. Tenker at klarte man å få kontakt med denne og fikk denne personen til å bli forelsket i seg, da må man vel kunne klare det samme med andre og? Eller...?

De gangene jeg har hatt kjæreste har jeg drukket meg til mot de første gangene vi har møttes, etter det har jeg vært med dem så å si døgnet rundt og da klarer ikke angsten å bygge seg opp på samme måte. Ellers synes jeg forøvrig det går bedre med personer av det motsatte kjønn ettersom jeg ikke har like dårlige erfaringer der.

Ellers må jeg bare si at jeg kjenner meg igjen TS. Skulle ønske jeg hadde noen gode råd til deg, men det har jeg desverre ikke. Eneste som hjelper meg ørlite er å akseptere at det er slik jeg er og passe på å balansere hverdagen slik at den blir utfordrene nok, men samtidig at jeg ikke presser meg for mye. Skal også begynne i gruppeterapi i løpet av året så oppdater gjerne hvordan det går. :hug:

Endret av Vevila
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest The damned

Jeg forstår ikke hvordan folk som sier de har så voldsom sosialangst. Hvordan har de fått seg kjæreste dersom de ukke klarer å få kontakt med andre? Hvordan fikk de kontakt med denne som ble deres kjæreste? Jeg spør ikke for å være slem. Er oppriktig nysgjerrig på dette. Tenker at klarte man å få kontakt med denne og fikk denne personen til å bli forelsket i seg, da må man vel kunne klare det samme med andre og? Eller...?

Jeg forstår godt at du lurer på det :)

Traff min samboer litt etter at jeg flyttet hit, og var ute på konsert og hadde drukket.

Etter det begynte vi å henge sammen, og han er ganske sjenert selv så i begynnelsen var det ganske stille. Tror endel ville mistet interesse ganske fort, men han gjorde ikke det. Han brydde seg ikke så mye om det, men det tok flere måneder før jeg følte meg komfortabel rundt han.

Når andre sier at forelskelsesfasen er helt fantastisk, så er jeg ganske så uenig i det for selv om jeg er forelsket så er det ganske forferdelig for meg :)

Tror også at det er noe med det at når noen virkelig er interessert i deg, så bryr de seg ikke om du er stille og at du ikke sier så mye.

Mens med vennskap så er av egen erfaring ikke slik. Da er det viktig at man mye raskere blir kjent, og det er ikke så lett for meg. Det er få som har tålmodighet til å bli venn med noen som knapt sier et ord.

Jeg er nå 32 år, og har hatt to kjærester i løpet av den tiden. Så det krever ganske mye av meg og noen ganger lurer jeg på selv hvordan jeg klarte å holde på intrressen til samboeren min i begynnelsen :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest The damned

Har du hatt det sånn lenge, TS? Føler virkelig med deg. Klem fra meg og***

Takk for det.

Ja, jeg har hatt det sånn siden jeg var liten.

Husker ikke helt når, men tipper at det begynte på barneskolen. Før det var jeg usikker og sjenert.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hei!

Jeg kjenner meg godt igjen. Bortsett fra at jeg ikke har hatt angst hele livet. Fikk det for ca 10 mnd siden. Hadde en tøff periode med studier + barn etc. Så sa det bare "pang" en dag. Nå har jeg jobbet i 3 mnd men kjenner jeg er så ekstremt sliten av alt. Jeg fikk derfor en sykemelding av legen min i går, men vet ikke om jeg "tørr" å bruke den.. Er redd jeg skal bli verre på en måte. Men samtidig er jeg så trist, lei og oppgitt når jeg er på jobb. Jeg "orker" egentlig ikke å være der så jeg bare pusher meg igjennom selv om det ikke gir noe glede på noe som helst måte. Og etter jobb har jeg ikke overskudd til noe.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Takk for det.

Ja, jeg har hatt det sånn siden jeg var liten.

Husker ikke helt når, men tipper at det begynte på barneskolen. Før det var jeg usikker og sjenert.

Da har du hatt det en stund. Har du blitt utreda? Du trenger behandling på en eller annen måte. Du kan jo ikke ha det sånn.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Det krever så mye å snu tankegangen over til noe positivt, men det krever ingenting å fortsette i det gamle sporet.

Det krever faktisk mye å fortsette i det gamle sporet. Man kan bli totalt utslitt av det, for det er så negativt og man bruker krefter og energi uten å komme noen vei.

Hva med kognitiv terapi? Å få hjelp til å bli klar over automatisk negativt tankemønster, og endre det.

En annen ting man kan prøve er å ikke klage, en hel dag. Mange tenker at nesj, de klager da ikke så fælt. Men når de er bevisste på det, ser de fort at det er mye klaging, uffing og negativitet. Man trenger ikke å bli begeistret og snu ting til noe positivt, men i hvert fall se mer nøytralt på ting, akseptere at ting er som de er akkurat nå, ikke klandre seg selv.. Men kanskje også takknemlig for man har jo tross alt et hus å bo i, en mann som bryr seg, mat i skapet osv osv.

Man bekymrer seg og grubler som regel til ingen nytte. Det er også noe å bli obs på, og prøve å fylle tiden med ting som gjør en godt, i stedet for å kverne på det dårlige. Jo mer plass positive hendelser får, jo mer styrke får man til å ta tak i ting.

Helt enkle ting som fotbad, ansiktsmaske, gå en tur i skogen, en kopp chai latte, en skål med oppskjært god frukt, finne på noe hyggelig med kjæresten. Samtidig kommer man ikke utenom at sosial angst kureres best ved eksponering. Begynn i det små. Øv på å småprate med noen i nærbutikken, på bussholdeplassen etc.

Anonymous poster hash: dcbdd...3e8

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest The damned

Da har du hatt det en stund. Har du blitt utreda? Du trenger behandling på en eller annen måte. Du kan jo ikke ha det sånn.

Ja, har det. Går til behandling og har gjort det en stund nå :)

Det går jo fremover, men tar tid.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ja, har det. Går til behandling og har gjort det en stund nå :)

Det går jo fremover, men tar tid.

Det var godt å høre :) For det er ikke godt å ha det sånn. Flott at du ser fremover da. Du har viljen ihvertfall. :hug:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

[1] Category widget

Gjest The damned

Det krever faktisk mye å fortsette i det gamle sporet. Man kan bli totalt utslitt av det, for det er så negativt og man bruker krefter og energi uten å komme noen vei.

Hva med kognitiv terapi? Å få hjelp til å bli klar over automatisk negativt tankemønster, og endre det.

En annen ting man kan prøve er å ikke klage, en hel dag. Mange tenker at nesj, de klager da ikke så fælt. Men når de er bevisste på det, ser de fort at det er mye klaging, uffing og negativitet. Man trenger ikke å bli begeistret og snu ting til noe positivt, men i hvert fall se mer nøytralt på ting, akseptere at ting er som de er akkurat nå, ikke klandre seg selv.. Men kanskje også takknemlig for man har jo tross alt et hus å bo i, en mann som bryr seg, mat i skapet osv osv.

Man bekymrer seg og grubler som regel til ingen nytte. Det er også noe å bli obs på, og prøve å fylle tiden med ting som gjør en godt, i stedet for å kverne på det dårlige. Jo mer plass positive hendelser får, jo mer styrke får man til å ta tak i ting.

Helt enkle ting som fotbad, ansiktsmaske, gå en tur i skogen, en kopp chai latte, en skål med oppskjært god frukt, finne på noe hyggelig med kjæresten. Samtidig kommer man ikke utenom at sosial angst kureres best ved eksponering. Begynn i det små. Øv på å småprate med noen i nærbutikken, på bussholdeplassen etc.

Anonymous poster hash: dcbdd...3e8

Jeg holder på med kognitiv terapi, men har kanskje ikke jobbet så mye med det på en stund også har ting kommet tilbake litt.

Ja, jeg merker at jeg blir litt mer motivert og mer fornøyd når jeg gjør ting jeg liker, men har en tendens til å bli litt passiv og bli sittende foran pc eller tv.

Men med det så blir jeg jo sittende og gruble, og blir deprimert.

Jeg er jo egentlig klar over at det jeg tenker ikke er bra, men gjør det igjen og igjen. Det bare kommer helt automatisk.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg forstår godt at du lurer på det :)

Traff min samboer litt etter at jeg flyttet hit, og var ute på konsert og hadde drukket.

Etter det begynte vi å henge sammen, og han er ganske sjenert selv så i begynnelsen var det ganske stille. Tror endel ville mistet interesse ganske fort, men han gjorde ikke det. Han brydde seg ikke så mye om det, men det tok flere måneder før jeg følte meg komfortabel rundt han.

Når andre sier at forelskelsesfasen er helt fantastisk, så er jeg ganske så uenig i det for selv om jeg er forelsket så er det ganske forferdelig for meg :)

Tror også at det er noe med det at når noen virkelig er interessert i deg, så bryr de seg ikke om du er stille og at du ikke sier så mye.

Mens med vennskap så er av egen erfaring ikke slik. Da er det viktig at man mye raskere blir kjent, og det er ikke så lett for meg. Det er få som har tålmodighet til å bli venn med noen som knapt sier et ord.

Jeg er nå 32 år, og har hatt to kjærester i løpet av den tiden. Så det krever ganske mye av meg og noen ganger lurer jeg på selv hvordan jeg klarte å holde på intrressen til samboeren min i begynnelsen :)

Min erfaring er at er man stille og sier lite så mister den andre interesse ganske kjapt men...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest The damned

Min erfaring er at er man stille og sier lite så mister den andre interesse ganske kjapt men...

Ja, min og, men noen ganger dukker det opp noen som har litt mer tålmodighet eller som forstår at man er sjenert.

I begynnelsen av begge mine forhold var det ingen av dem som maste om hvorfor jeg ikke sa så mye, og det gjør jo mange andre.

Det var nå i hvert fall slik det skjedde for meg, så får de som vil tvile på det bare gjøre det.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ja, min og, men noen ganger dukker det opp noen som har litt mer tålmodighet eller som forstår at man er sjenert.

I begynnelsen av begge mine forhold var det ingen av dem som maste om hvorfor jeg ikke sa så mye, og det gjør jo mange andre.

Det var nå i hvert fall slik det skjedde for meg, så får de som vil tvile på det bare gjøre det.

Håper det skjer for meg og da.
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...