Tvangstanker og tvangshandlinger

[AnonymBruker]

Jeg skriver litt om dette for å se om dere har noen tanker og meninger. Kanskje er jeg helt normal og det er slik for alle, eller kanskje jeg trenger å høre at dette er rart/unormalt...

Jeg har problemer med å forlate huset. Jeg er så redd for at huset skal brenne ned mens jeg ikke er der. Og at det skal være min feil. Jeg er alltid litt glemsom. Det er det jeg lurer på om har utløst dette. Jeg har alltid i ungdommen vært den som somler bort mobilen, vesken, jakka etc.

Men nå sliter jeg med å forlate huset om morgenen spesielt. Da er jeg alene med barna siden min mann begynner tidligere enn meg på jobb. Barna er små og skal rekke barnehage, det er i grunn travelt nok, spesielt siden jeg må sjekke så masse.

Jeg sjekker hvert eneste rom, de fleste stikkontakter drar jeg ut, vaskemaskin og tørketrommelen blir nøye kontrollert, dørene må stå åpen på maskinene. Kjøkkenet er et mareritt, kaffetrakteren må jeg ta bort fra stikkontakten slik at jeg er trygg på at den er av, komfyren og ovnen blir sjekket for lys (tegn på at den er på) og platene føler jeg på mange ganger (kjenner etter varme) og dette selv om den ikke har vært i bruk om morgenen. Og hvis barna avbryter, må jeg begynne på nytt

Anonymous poster hash: c6fc4...5e1

[Sugerøret]

Høres ut som OCD ja.

Det finnes behandling,både i form av terapi -eksponeringsterapi og medisiner

http://www.ananke.no/

[AnonymBruker]

Er det "ille" nok i forhold til å dra til lege? Eller lever dere andre med dette også i mer eller mindre grad? Jeg er redd for å bli latterliggjort og ikke bli tatt på alvor med tanke på at dette er et problem...

Anonymous poster hash: c6fc4...5e1

[Sugerøret]

Jeg skjønner at du er redd for at noen skal le av deg.Men fastlege og en spesialist innenfor OCD skal da IKKE le av deg

Jeg lever med 2 stk som har ocd. Vi i dag kan le av en ting,ikke av personen,men ocd.

Hvis disse tingene hindrer deg i hverdagen ,så burde du be om hjelp.

Når du har luftet tankene her inne, så tror jeg at du sliter såpass at du vil vel ha hjelp.Og da er første steget å kontakte fastlegen. Du trenger ikke fortelle fastlegen alt,men at du sliter med tvangstanker/handlinger og vil til psykolog.

[AnonymBruker]

Dette gjorde min mor da jeg var lita. De aller, aller fleste har tvangstanker og -handlinger i løpet av livet faktisk, men de utgjør ingen trussel(påvirker livet til den det gjelder i liten grad), eller går over av seg selv. Men det er når tankene og handlingene påvirker livet ditt eller de rundt deg negativt at de er greit å søke hjelp. Det er jo bedre å ta det nå før der får utvikle seg til å bli verre. Så signerer på det å snakke med fastlegen:)

Anonymous poster hash: 2d204...568

[Gjest rangle]

høres ut som tvang ja, eller angst og krisemaksimering, men uansett hva det heter, har du alltid hatt det sånn? Det er ganske vanlig at de fleste vil oppleve noe sånt i løpet av livet eller gjentakende ganger i dårlige/slitsomme perioder. Og kan du ta noen forholdsregler for eksempel dra ut kontakter etterhvert som du skrur av apparatene, eller må du uansett sjekke? at legen skal le trenger du i alle fall ikke være redd for, det skal veldig mye mer til! Det er mange som sliter med dette her og om det går ubehandlet kan det gi seg eller bli mye verre. Så lenge du sliter pga det er det "ille" nok ja Og sikkert smart å ta tak i uansett mht barna. (hvis det er over lengre tid da) Håper det løser seg

[AnonymBruker]

Jeg har mye verre enn deg. Det styrer livet mitt. Ble totalt avfeid hos psykolog.

Anonymous poster hash: aa271...35e

[AnonymBruker]

Er det "ille" nok i forhold til å dra til lege? Eller lever dere andre med dette også i mer eller mindre grad? Jeg er redd for å bli latterliggjort og ikke bli tatt på alvor med tanke på at dette er et problem...

Anonymous poster hash: c6fc4...5e1

Ikke vær redd for å kontakte lege. Sier jeg.. Som ble dradd dit av min mor. Min lege var veldig hjelpsom og jeg skal nå til behandling. Dette ødelegger mitt sosialliv og arbeidsevne. Håper det hjelper med behandlingen. Ønsker deg lykke til, selv om dette er en eldre tråd. Ønsker gjerne å høre fra deg

Anonymous poster hash: d1065...560

[Berit]

Jeg er alltid litt glemsom. Det er det jeg lurer på om har utløst dette. Jeg har alltid i ungdommen vært den som somler bort mobilen, vesken, jakka etc.

Anonymous poster hash: c6fc4...5e1

Er du? Er du sikker på at du alltid har vært litt glemsom? De fleste har glemt vesken sin en eller flere ganger, eller kommet på den i siste liten. Det samme med jakken sin. Hvor mange i barn- og ungdomstiden har ikke glemt igjen jakken sin på skolen, på fritidsaktiviteter mm. Det vil jeg si har skjedd de fleste av oss, og den beste av oss. Det er ikke noe unormakt i det, eller at man er spesielt glemsom i forhold til andre.

Men en vesentlig forskjell er det på opplevelsen av de situasjonene. Jeg hadde en mor som ble fra seg og ganske hysterisk over hvor håpløs glemsk jeg var de gangene jeg var så uheldig å glemme. Det var ikke at det var så farlig med de tingene jeg glemte. Men at jeg kunne være så dum og glemsom, det var katastrofalt i hennes øyne. Mange ganger fikk jeg høre hvor vimsete jeg var.

Da ble det sånn at jeg trodde at jeg var det og. Jeg har hatt problemer med det og tenkt at jeg ikke kan enkelte ting, livredd for å glemme, følt meg udugelig til å gjøre en god nok jobb.

Men jeg har innsett at jeg ikke er så håpløs. Jeg tok en fin utdannelse, fikk en god jobb, men følte ansvaret tynget veldig fordi jeg aldri ble god nok, etter min mening. Jeg bestemte meg for å skifte til en helt annen jobb med mindre ansvar. Noe helt annet enn min utdannelse. Psykisk tynget ikke det og jeg trives kjempe godt.

Jeg synes du har fått flere gode råd. Jeg ville bare dele noen tanker. Kanskje er vi ikke så glemmsomme likevel? Er det noe i det at vi blir formet litt som det omgivelsene gir uttrykk for?

Endret 11. mai 2015 av Berit

[AnonymBruker]

Kjære TS,

Det er ikke så lett dette, jeg er redd for komfyren selv da barnet mitt er en rakker som er borti ALT.

Det hjalp meg å få barn faktisk, og sjekke alt en gang og så bare DRA. og da drar man, og så er man engstelig en stund, men gang etter gang så blir det lettere.

Det hjelper meg å si høyt "låst" eller "komfyren av" og så registrerer jeg hva jeg gjør mye lettere. Da blir det mindre autopilot og mer faktisk husking..

Anonymous poster hash: e210c...ce2

[AnonymBruker]

De fleste av oss har noe tvang, feks sjekke om døra er låst. Men det høres ut som om dette påvirker hverdagen din i ganske stor grad.

For å klare å mestre tvangstanker og handlinger må man faktisk akseptere at noen ting kan gå galt. Ja, huset ditt kan faktisk brenne ned, barna dine kan skade seg etc. Det er ikke alt i verden man kan klare å kontrollere (tvangshandlinger handler mye om å prøve å få kontroll).

Det finnes gode selvhjelpsbøker i kognitiv terapi, sjekk feks ut Mestringsbok ved tvangslidelse http://www.hertervigforlag.no/butikk/tvangslidelser-mestringsbok/som du kan prøve før du evt oppsøker profesjonell hjelp.

Anonymous poster hash: b211a...218