Forventninger til besteforeldre.

[Angelheart2]

Hjelpes....forventes det virkelig at dere skal stille opp så ofte? Hva med de andre besteforeldrene? Det må da minst være to sett til? Er de like ofte barnevakter?

Her er vi i den situasjonen at vi både er besteforeldre selv og har forholdsvis små barn som trenger barnepass innimellom.
Jeg har aldri forventet at mine foreldre skal stille opp, men er glad for at de ønsker å stille opp.
Får dårlig samvittighet overfor både barn og besteforeldre dersom jeg må spørre om barnepass mer enn en gang i måneden...

Mitt eget barnebarn er for liten enda til at spørsmålet om barnepass har dukket opp, men jeg håper jeg kan få ha h*n en gang i blandt. For meg passer det helt fint en helg annenhver måned, eller så. Noe særlig oftere tror jeg blir masete, da jeg har min egen familie å ta meg av i tillegg.
Nå bor vi også så langt unna at det ikke vil være praktisk mulig med barnepass i uken, men om vi hadde hatt muligheten ville jeg ikke hatt noen problemer med det et par ganger i måneden.

[AnonymBruker]

Jeg har selv små barn, og synes faktisk ikke det er for mye forlangt at besteforeldrene stiller opp et par timer en kveld i mnd. De fleste har vel to besteforeldrepar å ta av, så to timer eller en kveld annenhver mnd (det blir seks ganger i året det..) synes jeg faktisk besteforeldre kan unne sine barnebarn av samvær alene uten foreldrene.

Anonymous poster hash: 10738...e50

[AnonymBruker]

Dere bestemmer selv hvor mye dere gidder å ha barnebarna, men hvis man (som mine svigerforeldre) ikke gidder å se barnebarnet sitt på 4 måneder, så er det alt for dårlig!

Det må være en mellomting og jeg mener bestemt at besteforeldre har en plikt til å stille opp for både barn og barnebarn. Ønsker du ikke å være en besteforelder? Det skulle du tenkt på før du i det heletatt fikk barn. Livet er ikke, og skal ikke være, slik at man får barn, når barnet flytter ut er du ferdig med alle andre enn deg selv.

Du må også huske på det (og dette burde du strengt tatt vite) at småbarnsperioden er uhyre slitsom og krevende, det er utrolig mange par som skiller lag pga slitsomme barn og mye krangling. Hvis dere som besteforeldre kan avlaste en helg i mnd og noen kvelder annenhver uke, er det ikke verdt det hvis barnsbarna deres slipper å bli usikre skilsmissebarn?

Anonymous poster hash: ccf86...507

Å stille opp for både barn og barnebarn er bare hyggelig, men når vi har tid og anledning til det.

Mener du seriøst at det er vår plikt? Vi har tross alt tatt oss av egne barn under hele oppveksten. Når de er voksne og flyttet hjemmefra, så er det endelig vår tid til å få gjennomført egne ønsker.

Å ja, jeg vet at småbarnsperioden er slitsom, den var ikke noe mindre slitsom da vi hadde små barn. Men vi tok oss da av dem selv. Uten og stille krav til våre foreldre om barnepass.

Hvorfor er det så mye værre for mange av dagens småbarnsforeldre og ta seg av barna sine selv? Eller hvorfor kan ikke dere småbarnsforeldre finne en fast barnevakt til de faste frikveldene/ helgene deres? Det koster litt, men har dere råd til restaurantbesøk og reiser, så har dere nok også råd til å betale en barnevakt.

Jeg har selv små barn, og synes faktisk ikke det er for mye forlangt at besteforeldrene stiller opp et par timer en kveld i mnd. De fleste har vel to besteforeldrepar å ta av, så to timer eller en kveld annenhver mnd (det blir seks ganger i året det..) synes jeg faktisk besteforeldre kan unne sine barnebarn av samvær alene uten foreldrene.

Anonymous poster hash: 10738...e50

Hva gjør du igjen for dine foreldre da? For å lette deres hverdag? Setter du av en lørdag annenhver mnd på sommeren for å klippe plenen deres, og det samme på vinteren for å måke hos dem?

Anonymous poster hash: adb0f...0f9

[Lou Salome]

Jeg merker at dagens småbarnsforeldre våre barn/stebarn forventer at besteforeldrene vi stiller opp mer. De tenker ikke på at besteforeldrene vi er i full jobb og ikke helt unge med samme energi lenger.

Altså, det er koselig å ha barnebarn på besøk, også på overnatting uten foreldre. Men enkelte av dagens småbarnsforeldre våre barn har lagt opp til at de skal få til en weekend i mnd som de har barnefri, et restaurantbesøk i mnd og en kinokveld. Vel og bra det, og jeg ser også at det kan styrke forholdet deres.

Men vi besteforeldre hadde på langt nær de samme frihetene når vi hadde barna små. Og nå når vi kan prioritere oss selv, ja da forventes det at vi har barnebarna når vi endelig har en frihelg sammen.

Vi har jo ikke små barn lenger, bare en hjemmeboende tenåring, så vi har sikkert tid til barnebarna. Men vi jobber 100% begge to, en av oss jobber turnus, så det skal godt la seg gjøre at vi finner en hel helg uten aktivitet der vi to faktisk kan reise bort.

Bør vi ha dårlig samvittighet hvis vi velger å prioritere oss selv en helg?

Anonymous poster hash: adb0f...0f9

Selvfølgelig bør dere ikke ha dårlig samvittighet. Det dere skal gjøre er å snakke med deres egne barn, ikke kommuniserere her på nettet, og innta en offerrolle. Du skriver at dere slett ikke har tid (full jobb og hjemmeboende tenåring, vil prioritere dere selv, mange aktiviteter), og du skriver samtidig at "vi har sikkert tid til barnebarn". Hvilken er det? Barna deres velger vel å høre den siste setningen, for det er mest praktisk. Poenget er vel at dere har tid til barnebarn, men ikke så ofte, og det må kommuniseres tydelig ut til de det gjelder, ikke "dagens småbarnsforeldre" eller enkelte", men til deres egen familie. Så blir dere nok enige. En slik: "Det er urettferdig, vi hadde ikke slike friheter da vi hadde små barn" hører ikke hjemme i diskusjonen, dagens situasjon er det eneste utgangspunktet.

[Strix]

Har ingen forventninger til besteforeldre når det gjelder barnepass, det er våre barn, men mine foreldre har sagt at vi må spørre om det er noe. Heldigvis har vi en god dialog så jeg har noenlunde antenner til å vite hva jeg kan/ikke kan spørre om og mine foreldre sier i fra om det ikke passer.

Setter stor pris på at besteforeldrene interesserer seg og at de ønsker å tilbringe tid med oss.

[Majott]

Dere bestemmer selv hvor mye dere gidder å ha barnebarna, men hvis man (som mine svigerforeldre) ikke gidder å se barnebarnet sitt på 4 måneder, så er det alt for dårlig!

Det må være en mellomting og jeg mener bestemt at besteforeldre har en plikt til å stille opp for både barn og barnebarn. Ønsker du ikke å være en besteforelder? Det skulle du tenkt på før du i det heletatt fikk barn. Livet er ikke, og skal ikke være, slik at man får barn, når barnet flytter ut er du ferdig med alle andre enn deg selv.

Du må også huske på det (og dette burde du strengt tatt vite) at småbarnsperioden er uhyre slitsom og krevende, det er utrolig mange par som skiller lag pga slitsomme barn og mye krangling. Hvis dere som besteforeldre kan avlaste en helg i mnd og noen kvelder annenhver uke, er det ikke verdt det hvis barnsbarna deres slipper å bli usikre skilsmissebarn?

Anonymous poster hash: ccf86...507

For min del så er jeg 47 år, er ufør, men har akkurat begynt å prøve meg ut i jobb igjen. Jeg ble ufør for bare noen år siden pga en ulykke, men har jobbet fram til da. For meg er det å ha barnebarn på overnatting og over flere dager en altfor stor belastning, som jeg overhodet ikke tenkte på da jeg fikk barn som 21-åring. Jeg så altså ikke så langt fram i tid da jeg bestemte meg for å få barn, som du tydeligvis krever at man bør. Jeg så heller ikke at jeg kom til å slite med egen helse, og at jeg kom til å ha mitt eget liv å tenke på som 47-åring. Kan tenke meg at det gjelder for flere, særlig de som er eldre besteforeldre enn jeg er.

Det er heller ikke mitt ansvar at par holder sammen, selv om de er mine egne barn. Og jeg klarer ikke å se at jeg har ansvar for å passe barna deres for å unngå det heller. I et godt forhold, så er man da ikke avhengig av andre for å få det til å fungere? Det har da mest med hvordan man steller det til selv, hva man tar ansvar for og hvordan man lever sammen? Mener du virkelig at foreldre/svigerforeldre er ansvarlig for om forholdet ditt fungerer???

[Ciara]

Jeg personlig kjenner ingen småbarnsforeldre som vil være borte fra barna i helgene og ukedager i tillegg.

Uansett så står du selvsagt fritt til å si nei,begrunnelsen din er jo helt legitim.

Jeg kjenner et foreldrepar som dessverre er sånn. Bestemoren er utslitt og synes det er vanskelig å si fra. Leit når man havner i den situasjonen.

[Vera Vinge]

Jeg skjønner deg godt, ts. Jeg syns samvær med barnebarn i utgangspunktet bør være basert på at besteforeldrene har lyst og overskudd. Og at de kan spørres, men må forvente at de kan få nei. Og besteforeldrene må tørre å si nei, ellers er man like langt.

Utgangspunktet når man får barn, bør jo være at det et foreldrenes ansvar, ikke at andre skal ordne opp i at det er slitsomt å ha små barn. Så fins det jo spesielle situasjoner, hvor barnet har spesielle behov, en forelder er syk osv, og da bør gjerne besteforeldrene trå til litt ekstra. Men for vanlige småbarnsfamilier, mener jeg man ikke kan kreve eller automatisk forvente mye pass. Om besteforeldrene gjerne vil, er jo det bare flott for alle.

Men besteforeldre kan jo fint ville være sammen med barnebarn, selv om de kanskje ikke orker å passe dem alene i småbarnsperioden. Samvær kan fint skje med foreldrene til stede f.eks. En del besteforeldre er også i en skvis mellom jobb, forventninger ang pass av barnebarn, omsorg for egne foreldre og egen begynnende sviktende helse. Noen har jo masse tid og overskudd, men det gjelder ikke alle. Og noen vil bruke en del tid på reising osv, noe som skal være lov. Så har man igjen de som ikke viser noen interesse eller som aldri ønsker å hjelpe til i en skvis. Det kan fort være de samme som forventer mye hjelp selv når de blir eldre.

Endret 16. oktober 2014 av Vera Vinge

[AnonymBruker]

Dere bestemmer selv hvor mye dere gidder å ha barnebarna, men hvis man (som mine svigerforeldre) ikke gidder å se barnebarnet sitt på 4 måneder, så er det alt for dårlig!

Det må være en mellomting og jeg mener bestemt at besteforeldre har en plikt til å stille opp for både barn og barnebarn. Ønsker du ikke å være en besteforelder? Det skulle du tenkt på før du i det heletatt fikk barn. Livet er ikke, og skal ikke være, slik at man får barn, når barnet flytter ut er du ferdig med alle andre enn deg selv.

Du må også huske på det (og dette burde du strengt tatt vite) at småbarnsperioden er uhyre slitsom og krevende, det er utrolig mange par som skiller lag pga slitsomme barn og mye krangling. Hvis dere som besteforeldre kan avlaste en helg i mnd og noen kvelder annenhver uke, er det ikke verdt det hvis barnsbarna deres slipper å bli usikre skilsmissebarn? Anonymous poster hash: ccf86...507

Ærlig talt!

Du kan da ikke mene at man har plikt til å stille opp for barn og barnebarn. Og jo, jeg mener at når barna har flyttet hjemmefra og etablert egne liv så er min plikt og jobb over.

Da vil jeg være fri til å reise, oppleve verden, selge det alt for store huset og flytte inn i en bitteliten leilighet uten å ta hensyn til at jeg må ha overnattingsplass til barn og barnebarn.

Anonymous poster hash: 5ccdc...6a1

[AnonymBruker]

Å stille opp for både barn og barnebarn er bare hyggelig, men når vi har tid og anledning til det.Mener du seriøst at det er vår plikt? Vi har tross alt tatt oss av egne barn under hele oppveksten. Når de er voksne og flyttet hjemmefra, så er det endelig vår tid til å få gjennomført egne ønsker. Å ja, jeg vet at småbarnsperioden er slitsom, den var ikke noe mindre slitsom da vi hadde små barn. Men vi tok oss da av dem selv. Uten og stille krav til våre foreldre om barnepass. Hvorfor er det så mye værre for mange av dagens småbarnsforeldre og ta seg av barna sine selv? Eller hvorfor kan ikke dere småbarnsforeldre finne en fast barnevakt til de faste frikveldene/ helgene deres? Det koster litt, men har dere råd til restaurantbesøk og reiser, så har dere nok også råd til å betale en barnevakt. Hva gjør du igjen for dine foreldre da? For å lette deres hverdag? Setter du av en lørdag annenhver mnd på sommeren for å klippe plenen deres, og det samme på vinteren for å måke hos dem? Anonymous poster hash: adb0f...0f9

Du misforstår, det handler ikke om at det er "verre" med småbarn idag enn det var før, men før så stilte faktisk besteforeldre mer opp også, jevnt over. Sier ikke at det gjelder dere, men fordi du tok deg av dine barn alene uten å be om hjelp, så betyr ikke det at det er riktig for alle. Det må være en balanse i forholdet. Selvsagt skal dere ikke passe barnebarna hver helg, men en helg i måneden burde dere være glade for! Tenk for en god gjerning? Gir det deg ikke noenting?

Besteforeldre skal være engasjerte, de skal ønske å være med barnebarna sine og istedet for å se på det som et forferdelig slit, må man se på det som glede! Tenk så heldige dere er som får delta i barnebarnas oppvekst, er det ikke fantastisk? Alle de gode opplevelsene, minnene, alle de gode tingene dere tilfører barna. Båltur i skogen, puslespill en tidlig lørdag, sykkelturen til badestranda. Det er sånne ting som driver et menneske når tidene er tunge, når man er voksen, sliten og lei, så har man de gode minnene fra barndommen.

Barndommen er grunnsteinene i livet, det legger grunnlaget for resten av livet. Er det ikke herlig at dere får delta? Jeg husker min egen bestemor, hun var et fantastisk menneske, og veldig mange av minnene jeg har fra barndommen deltok hun i. Det er så viktig! Det er derfor jeg prøver å snu tankemåten din fra at det er et slit, til at det er flott!

Hvis du legger en innsats i barnebarna dine nå, kan du være sikker på at det er større sjanse for at du ikke sitter der ensom på et gamlehjem dag inn og dag ut når du blir gammel. Det er en investering

Anonymous poster hash: ccf86...507

[AnonymBruker]

Ærlig talt!

Du kan da ikke mene at man har plikt til å stille opp for barn og barnebarn. Og jo, jeg mener at når barna har flyttet hjemmefra og etablert egne liv så er min plikt og jobb over.

Da vil jeg være fri til å reise, oppleve verden, selge det alt for store huset og flytte inn i en bitteliten leilighet uten å ta hensyn til at jeg må ha overnattingsplass til barn og barnebarn. Anonymous poster hash: 5ccdc...6a1

Da høres du ut som en meget dårlig besteforelder, det er selvsagt ditt valg å være et dårlig og egoistisk menneske.

Anonymous poster hash: ccf86...507

[AnonymBruker]

Da høres du ut som en meget dårlig besteforelder, det er selvsagt ditt valg å være et dårlig og egoistisk menneske.Anonymous poster hash: ccf86...507

Ja, jeg er et egoistisk menneske. Men ikke nødvendigvis dårlig, hverken som mor eller bestemor.

Har levd 110 % for barna i hele oppveksten og nå er det på tide og reise og oppleve verden.

Anonymous poster hash: 5ccdc...6a1

[AnonymBruker]

Jeg skal være enig i at man ikke kan forvente barnepass i hytt og pine fra besteforeldre, som om de ikke skulle ha noe liv selv. Når det er sagt, forventer jeg faktisk at besteforeldre har en interesse for barnebarna sine og ønsker å inkludere dem i livet sitt og få et forhold til dem. Jeg synes også at når man virkelig trenger hjelp og sliter, enten ved at man er utslitt av mangel på søvn, ønsker å ta seg en sjelden tur ut sammen å spise eller gjøre noe romantisk som kjærester eller har en jobbkrise man ikke kommer seg ut av, og spør sine foreldre om hjelp til litt barnepass så stiller man opp. Hvis det betyr at det er noe galt med meg og at jeg er egoistisk, så får det så være. I mine øyne skulle bare det mangle, da jeg mener at man burde stille opp for sine nærmeste når de trenger hjelp.

For oss ble det litt av et sjokk når vi ble foreldre. Jeg vet ikke om det er vanlig å komme med falsk begeistring bare fordi man vil fremstå høflig, men jeg føler at vi ble nærmest lurt av alle våre nærmeste når jeg var gravid. Samboers familie spesielt, fremsto så glade og begeistret over det kommende barnet og snakket hele tiden om hvor mye de gledet seg til å bli tanter, onkler og besteforelder. De snakket så kjært om hvor fantastisk det skulle bli, og farmor planla hvor mye hun gledet seg til overnattinger, hytteturer, og sydentur med bare henne og gullet allerede før barnet var født. Verken jeg eller samboer hintet til noe slags forventninger, men det er klart man får visse forventninger uansett når hele familien snakket så stolt om hvor involverte de skulle være.

Min familie er veldig liten, og bor ikke i samme by som oss. Min mor er den mest fantastiske bestemoren tantebarna mine noen gang kunne fått, og jeg tvilte aldri på at hun kom til å stille opp for oss. Hun lever for familien sin, men har også noen veldig tunge psykiske sykdommer som gjorde det veldig åpenlyst at vi ikke kan forvente for mye av henne. Mine besteforeldre er også de som står meg aller nærmest, men de er gamle så vi forventet selvsagt ingenting fra dem. Min søster var også en av mine nærmeste, og jeg og moren vår er en av grunnene til at hun aldri fikk barnevernet på nakken når barna hennes var yngre. Vi passet dem veldig ofte, jeg stilte opp som barnevakt hver eneste helg omtrent i tenårene mine da hun var ute på byen fra fredag til søndag. Jeg har aldri krevd noe tilbake, og fikk aldri noe form for betaling, forholdet jeg fikk til min niese var ubeskrivelig. Hun gledet seg også enormt når jeg ventet mitt første barn, og det virket der og da at hun skulle bli gudmor til mitt barn. Hun ble gudmor, men orket aldri så mye som å ta med seg fadderbeviset hjem fra dåpen. Hun har sett barnet EN gang siden dåpen, det er 1 1/2 år siden. Ikke noe melding om hvordan det går, ikke noe julegave, ikke noe bursdagsgave eller bursdagshilsen, ingen ting.

Så ble barnet født, med uventede komplikasjoner som brått snudde livet til meg og mannen opp ned. Det som skulle bli en lykkelig start som familie, endte med sykehusopphold i over en måned med vårt nyfødte barn i respirator, slanger, og ledninger, oksygenmaske og medisiner på nyfødtintensiv alene. Vi ble frarøvet den første tiden hvor kroppskontakt og nærhet er viktig for både mor og barn, og måtte sitte i en stol ved siden av en kuvøse og studere vårt barn der det lå utmattet og for sliten til noe kroppskontakt. En måned på sykehus, og de eneste som kom var min moren min og søsteren min. Farmor som hadde gledet seg sånn var visst for opptatt.

Barnet vårt var mye plaget, og vi var innom helsestasjon, hos lege og på sykehusvisitter så ofte at hverdagen var preget av mye uro. Barnet gråt veldig mye, lignende kolikk, på grunn av magesmerter og forstoppelse. Ingenting virket. Det tærte enormt på forholdet til oss som partnere, da vi var konstant slitne og trøtte og aldri helt fikk hentet oss inn. Moren min har hele tiden gladelig kjørt hele veien for å besøke oss og hun er den barnet vårt har hatt et mest knyttet forhold til utenom oss foreldre. Men hun har som sagt sitt hun sliter med så barnepass har det blitt lite av.

Samboers familie som bor rett bort i veien, med foreldrene og fire tanter og onkler ble nærmest helt fraværende. Vi hadde dåp når barnet var et halv år, og før det hadde de møttes fåtall ganger. Men du skal tro hva de skrøt av sitt nydelige gull der. Vi fortalte flere ganger hvor slitne vi var, men det var aldri tid da de jobbet så mye hele tiden..Rart nok at de hadde tid til hyttetur hver helg og tid til å få seg en valp plutselig. Farmor og tanter kunne ikke skryte nok på facebook hver gang jeg la ut et bilde, men sannheten er jo at barnet aldri har hatt noe slags bånd eller relasjon til dem. Greit at vi som foreldre ikke kan forvente noe av besteforeldre, men jeg blir så forbannet og sint når jeg tenker hvor trist det er for mitt barn at familien ikke ønsker noe med han å gjøre. Han fortjener det ikke på noen måte.

Nå fyller han snart to år, og de har enda ikke noe forhold til barnebarnet sitt. Ja jeg synes det er trist at han aldri har overnattet hos familien sin enda, da jeg selv har vokst opp med fantastiske besteforeldre. Men mer enn noe annet blir jeg bare sint over at noen kan ekskludere et lite barn fra og vokse opp med familie.

Jeg har lagt det bak meg og tenker som så at det er de som sitter med det største tapet. Jeg har den største gladgutten og sjarmøren man kan tenke seg, han er så god og snill og vi som foreldre får heller gi han ekstra kjærlighet og støtte og gjøre opp for mangelen på familie han går glipp av. Jeg regner med de plutselig blir mer involverte om noen år når han er mer lettvint, men da kommer det til å være for sent!

Anonymous poster hash: cdaf9...113

[Gjest Rhaegar Targaryen]

Forklar dem at ungene ikke er deres ansvar. Og at om ikke de er i stand til og ta seg av dem. Så kan de gi dem til noen som er i stand til det.

[AnonymBruker]

Jeg firventet faktisk at svigers skulle stille opp og være barnevakt nå og da når vi trengte det. Hvorfor? Jo, svigermor maste om barnebarn fra vi ble sammen, og jeg fikk høre at jeg var egoistisk som ikke skaffet dem barnebarn. Dette maste både hun og mannen om så fort de fikk muligheten. Men hva skjedde da barnebarna kom? Jo, de tok masse skrytebilder som de kunne vise venner. Men de stilte overhode ikke opp, og viste ingen interesse for barna.

Anonymous poster hash: 46828...fdd

[PrinsesseNila]

Det er jo bare å si at det ikke passer. Dessuten burde vell besteforeldre være glade for å få ha besøk av barnebarna sine? Sånn er det i hvertfall i min familie, men det er mulig det er vi som er merkelige selvsagt

Ikke ta for gitt at dere får passe barna heller, for det får nemlig ikke svigers

Men seriøst - passer det ikke, bare si i fra. Og ellers så får dere mye utav å være med barnebarna i form av et nært forhold til dem som betyr utrolig mye for dem i oppveksten.