Urnenedsettelse

[Tjorven]

Er det noen som har vært med på urnenedsettelse? Hva skjer da? Er det noen seremoni rundt det hele?

[LilleBille]

Tror det blir litt hva man øsnker å gjøre ut av det.

Vi hentet urnen på kirkegårdskontoret .. bar den til graven.. hvor den ble satt ned.. Hadde da en liten stille stund.. Det var ikke lagt opp til noe som helst fra kirkens side..

Vet noen synes urnenedsettelse er vanskelig .. spesielt siden det ofte blir lenge etter dødsfallet.

For meg betydde det veldig lite. Den urnen vi satte ned hadde liksom ikke noe med faren min å gjøre. Han og minnet om ham har jeg med meg - inni meg - alltid.. og jeg trenger ikke noe gravsted for å minnes. Men det er veldig forskjellig fra person til person.

[Gjest Dolphina]

Etter hva jeg husker så var vi bare nærmeste familie, la ned blomster og slik etterpå. Ingen sermoni som jeg husker!

[Gjest Dalwhinnie]

Det er som de andre her sier, ingen sermoni fra kirkens side ved urnenedsettelse. Dere kan imidlertid selv velge å lage en sermoni eller markering rundt dette.

Da vi satte ned urna til bestevennen min, ble det laget en fin og personlig markering rundt det, med sang ved grava, fløytespill idet graveren gravde over og diktlesing.

Avdøde bodde på andre kanten av landet i forhold til der han kom fra, og bisettelsen ble holdt der. Men da urna ble satt ned på hjemstedet et halvt år etter at han døde, var det mange fra hjemstedet som ikke hadde hatt mulighet til å komme i bisettelsen som satte pris på å få følge han til graven. Den lille, veldig personlige sermonien som ble laget rundt gjorde det på mange måter mindre vondt.

[Eponine]

Hei.

Vi hadde ingen sermoni på urnenedsettelsen.

Men vi gjorde et par symbolske ting.

Som f.eks at jeg satte ned urnen hans og at resten av familien gravde han ned med hvert sitt spadetak.

Bortsett fra det hadde vi en stille stund og så la på blomster.

Jeg hadde gruet meg i lang tid (det tok 4 mnd) til urnenedsettelsen, som Lillebille sier så bygger man opp litt følelser rundt dette p.g.a at det ofte tar så lang tid.

Det jeg gjorde som jeg følte at gjorde ting mindre vanskelig var å besøke graven i forveien, snakke ut og gråte ut. Så på urne nedsettelsen gikk det nogenlunde greit.

[Tjorven]

Er litt usikker på om jeg skal være med i det hele tatt eller ikke, det blir ikke laget noen seremoni for oss.

På en måte er det litt ekkelt og rart å tenke på at personen man var så glad i ligger som støv i en urne...men samtidig så synes jeg jo (av respekt for avdøde) at jeg kanskje bør være med...

[Veronal]

Er det noen som har vært med på urnenedsettelse? Hva skjer da? Er det noen seremoni rundt det hele?

I de urnenedsettelsene jeg har vært med på (nær familie) har familien og bedemannen vært til stede. De som vil har fått holde på urnen før urnen har blitt satt ned. Det ble så lest Fader vår (noe som ble litt komplisert sist ettersom det verserte hele 3 versjoner rundt graven ).

[Gjest Anonymous]

Får jeg spørre hvorfor det tar så lang til før urnenedsettelse?

Hilsen undrende

[Eponine]

tror det er fordi de med kister skal begraves først.

[Diaz]

Det tar også tid og kremere den avdøde også, så derfor kan det ta tid med urnenedsettelesen.

Jeg synes en urnenedsettelse er en siste måte for de aller nærmeste i familien til og ta farvel. Man har fått dødsfallet litt på avstand og det er ikke så kaotisk og følesesmessig fryktelig som en begravelse kan være.

Dessuten er det en siste ting man kan gjøre for den man er glad i , nemlig og sette hanhun ned på det siste hvilestedet.

Jeg personlig har alltid hatt en ro inni meg når jeg kan gå på kirkegården og besøke mine foreldre, for meg betyr det mye.

Jeg synes også at urnenedsettelsen til min mor var en fin og stille stund som jeg satte stor pris på og kunne ta del i.

[Gjest Tex]

Da vi satte ned min lillesøsters urne var mamma og pappa der, jeg, mann og barn og min andre søster var der. Vi fikk se på urnen etter tur for å se at navnet stemte, og ta på den om vi ville.

Min pappa satte den ned etter at han kysset den. Mannen fra kirken spadde igjen, så stod vi stille i et minutt. Kirkemannen gikk og vi andre stod igjen. Vi gråt, og mamma leste en nydelig historie om min søsters siste levedøgn. Vi gråt enda mer, før vi avsluttet med å lese Fadervår.