Angst.

[Katarinago]

Vet ikke helt sikkert hvordan jeg skal forklare dette. De siste 5 årene har en hel del endret seg. Da jeg var 10 år hadde vi innbrudd og jeg var våken under det hele. Jeg lå helt stille i sengen min og så de gå ut og inn av rommet mitt, og hørte døren til lillebroren min gå opp og de gå inn. Jeg husker følelsen, hvor redd jeg var, så mange tanker gikk gjennom hodet mitt. Nå 5 år senere, sitter jeg her konfirmert, 15 år, og hvert natt siden da får jeg ikke sovnet før sent, jeg sover med en spikke kniv under madrassen min, av frykten for at et blir nytt innbrudd. Det sitter allitd i hodet mitt, og foreldrene min er helt klare over dette, men de gjør ingen ting for å hjelpe.

Dette er jo pågrunn av angst antar jeg, men det er umulig for meg å få vekk det som skjennes ut som den aldri stoppende stress. Det har helst siden jeg startet på ungdomskolen gått rykter rundt, og jeg har blitt stemplet som gal. Ikke gal som å løpe rundt å drikke meg full og sove med forskjellige gutter hver dag, men som pyskisk syk. Det er jo noe jeg ville prøve å ungå, men noe må fortelles hvorfor jeg stadig vekk er borte fra skolen på grunn av nervøst nedbrudd eller timer med pyskolog som aldri ser ut til å hjelpe.

Det faktum at jeg aldri får sove særlig mye, lar skolen gli forbi i ett øyeblikk, og karakterene mine er like lave som alltid. Som sagt, jeg vil ikke komme ut som en pyskisk ustabli ungsom, og derfor vil jeg ikke snakke med lærere om å få spesiell hjelp for å henge bedre med. Tror uansett det ikke vil hjelpe, falt av lasset fra aller først uka av åttende klasse.

Hvordan kan jeg minske denne angsten? Vet jeg ikke blir kvitt det med det første, eller at jeg kanskje aldri blir kvitt det, men jeg vil ikke la hodet mitt komme i veien for at jeg skal få meg en bra utdannelse. Det er bare for tungt alt sammen og til tider blir det bare for mye.

-Jente(15)

[foxface]

Det jeg ville anbefalt deg er å ta en tur til helsesøster på skolen din og få snakket med henne om dette. Eventuelt gå til en voksen du stoler på, så kan de kanskje hjelpe deg med å få ordnet time hos en psykolog som spesialierer seg på angstproblemer om det hadde vært mulig? Det som er viktig er uansett at du får snakket med noen om følelsene du opplever og ikke går rundt å tenker på dette. Da går det som du sier fort utover skole, psykisk helse, man blir stresset og lignende. Lykke til