Sliter med livet

[AnonymBruker]

For rundt et år siden flyttet jeg til ny by, for å starte med blanke ark.

Jeg har slitt lenge med sosial angst og depresjoner, og har tatt et stort steg med å skaffe meg hjelp.

Har nå vært i utallige samtaler med lege, Nav, fått meg jobb, går til psykolog, har tatt et kurs og prøver generelt å få et bedre liv og røske opp i alt rasket som har vært min følgesvenn så altfor lenge.

Men jeg er helt utslitt etter å ha kastet meg uti alt dette her.
Har ikke fått en god natts søvn på mange uker, og det tærer på meg.

Føler også mye på ensomheten, jeg har veldig lite energi når jeg har kommet hjem fra jobb og det eneste jeg har energi til er å spise og sove. I helgene har jeg fri, men klarer ikke å få energien på topp igjen, og det ender med at jeg møter opp som en zombie på jobb, uke etter uke.

Har kun 1 venn i området, men personen bor over en time unna. Så det blir ikke så ofte vi ses.

Jeg er desperat etter å ha noen å støtte meg på, noen som forstår meg og kan være der for meg. Helst en som kan ligge i timesvis og bare holde rundt meg. Føler meg som en liten forkommen jente som helst vil løpe hjem til mamma og be om et plaster på såret.

Ikke har jeg råd eller mulighet til å reise noen plass heller, så jeg er på en måte stuck i denne utmattende zombie-tilværelsen. Huff, mye klaging på meg her nå.

Er det andre der ute som ar erfaringer/ går gjennom det samme?

Anonymous poster hash: a64f8...3ba

[AnonymBruker]

For rundt et år siden flyttet jeg til ny by, for å starte med blanke ark.

Jeg har slitt lenge med sosial angst og depresjoner, og har tatt et stort steg med å skaffe meg hjelp.

Har nå vært i utallige samtaler med lege, Nav, fått meg jobb, går til psykolog, har tatt et kurs og prøver generelt å få et bedre liv og røske opp i alt rasket som har vært min følgesvenn så altfor lenge.

Men jeg er helt utslitt etter å ha kastet meg uti alt dette her.

Har ikke fått en god natts søvn på mange uker, og det tærer på meg.

Føler også mye på ensomheten, jeg har veldig lite energi når jeg har kommet hjem fra jobb og det eneste jeg har energi til er å spise og sove. I helgene har jeg fri, men klarer ikke å få energien på topp igjen, og det ender med at jeg møter opp som en zombie på jobb, uke etter uke.

Har kun 1 venn i området, men personen bor over en time unna. Så det blir ikke så ofte vi ses.

Jeg er desperat etter å ha noen å støtte meg på, noen som forstår meg og kan være der for meg. Helst en som kan ligge i timesvis og bare holde rundt meg. Føler meg som en liten forkommen jente som helst vil løpe hjem til mamma og be om et plaster på såret.

Ikke har jeg råd eller mulighet til å reise noen plass heller, så jeg er på en måte stuck i denne utmattende zombie-tilværelsen. Huff, mye klaging på meg her nå.

Er det andre der ute som ar erfaringer/ går gjennom det samme?

Anonymous poster hash: a64f8...3ba

Ikke helt det samme, men er i en liknende situasjon. Har slitt med sosial angst og depresjoner pluss litt andre ting i en årrekke. Har tatt store tak for å ordne opp i livet, men det er vanskelig. Av og til føler jeg at det er ett skritt fram og to tilbake. Akkurat nå er det bare et spørsmål om å i det hele tatt komme seg gjennom dagen, dag for dag. Jeg studerer, men det går i rykk og napp. Kjenner også på ensomhet. Har venner i byen, men de er i etableringsfasen og opptatt med sitt.

Jeg må berømme deg, du har vært flink! Tatt tak i mye, og fått deg jobb. Det kan kreve enormt.

Til hvilken by har du flyttet? Går du på noen medisiner?

Anonymous poster hash: 0a4ab...d48

[AnonymBruker]

Ikke helt det samme, men er i en liknende situasjon. Har slitt med sosial angst og depresjoner pluss litt andre ting i en årrekke. Har tatt store tak for å ordne opp i livet, men det er vanskelig. Av og til føler jeg at det er ett skritt fram og to tilbake. Akkurat nå er det bare et spørsmål om å i det hele tatt komme seg gjennom dagen, dag for dag. Jeg studerer, men det går i rykk og napp. Kjenner også på ensomhet. Har venner i byen, men de er i etableringsfasen og opptatt med sitt.

Jeg må berømme deg, du har vært flink! Tatt tak i mye, og fått deg jobb. Det kan kreve enormt.

Til hvilken by har du flyttet? Går du på noen medisiner?

Anonymous poster hash: 0a4ab...d48

Tusen takk, du er flink du også som har tatt tak i ditt eget liv

Det blir mye "ta en dag om gangen" tenking for meg også. Det er bare så vanskelig å tenke på at jeg har en veldig lang vei å gå. Litt demotiverende kan man si. Var mye tryggere å isolere seg, og være i min egen trygge lille boble. Verden er stor og ganske skummel!

Hvordan kommer du deg gjennom dagene? Hva motiverer deg, og hvordan presser du deg selv?

Jeg har gått på medisiner før, men ble helt følelsesløs - ikke noe jeg vil tilbake til, tror jeg.

Har et veldig "høyt & lavt humør" som kan være ganske slitsomt, men vet ikke om jeg tør å begynne på antidep. igjen.

Tør ikke si hvor jeg bor, redd for at noen kjenner meg igjen (jepp, litt paranoid)

Ps; så flink du er som studerer!

Anonymous poster hash: a64f8...3ba

[AnonymBruker]

Tusen takk, du er flink du også som har tatt tak i ditt eget liv

Det blir mye "ta en dag om gangen" tenking for meg også. Det er bare så vanskelig å tenke på at jeg har en veldig lang vei å gå. Litt demotiverende kan man si. Var mye tryggere å isolere seg, og være i min egen trygge lille boble. Verden er stor og ganske skummel!

Hvordan kommer du deg gjennom dagene? Hva motiverer deg, og hvordan presser du deg selv?

Jeg har gått på medisiner før, men ble helt følelsesløs - ikke noe jeg vil tilbake til, tror jeg.

Har et veldig "høyt & lavt humør" som kan være ganske slitsomt, men vet ikke om jeg tør å begynne på antidep. igjen.

Tør ikke si hvor jeg bor, redd for at noen kjenner meg igjen (jepp, litt paranoid)

Ps; så flink du er som studerer!

Anonymous poster hash: a64f8...3ba

Takk for det:) Jeg føler meg ikke flink overhodet. Det går jo ikke så bra med studiene. Jeg kjemper, men føler av og til jeg kjemper i så stor motvind at det er umulig. Jeg har bare venner som fungerer som de skal, og sammenligner meg selv med dem, da kommer jeg selvfølgelig alltid ut som den tapende part. Prøver å slutte med denne sammenligningen, men gjør det automatisk. Jeg vil jo bare være "normal!"

Det kan være lettere å isolere seg selv ja, da slipper man de evinnelige spørsmålene om hva man jobber med, hva man skal bli, etc. Foreløpig kan jeg gjemme meg bak en studenttilværelse, men er redd jeg ikke takler livet nok til å være i jobb. Da vil det bli helt jævlig å møte folk.

Vel, et av hovedproblemene mine er at det ikke er noe som motiverer meg. Jeg har skammen og redselen for ikke å fungere som eneste motivator. Det er altså ingen indre motivasjon å snakke om. Har vanskelig for å presse meg selv, og. Beklager at jeg ikke har noen gode råd! Et litt depressivt svar, dette:/

Jeg går på medisiner, men vet ikke om de gjør noe for meg. Eneste er at jeg får sove, og det er en enorm lettelse! Våkne netter med mange tanker er forferdelig.

Jeg er også opp og ned. Har diagnosen bipolar. Føler jeg stort sett er nede, da. Har lyst til å prøve nye medisiner, men det er så slitsomt at jeg vet ikke om jeg klarer det nå.

Hvordan klarer du å motivere deg? Beklager at jeg ikke kunne komme med et mer motiverende svar!

Anonymous poster hash: 0a4ab...d48

[AnonymBruker]

Er i samme båt selv. Bor i kollektiv og har heldigvis noen som insjer på å finne på ting. Så selv om jeg ikke har fått noen venner så gjør vi litt sammen.

Anonymous poster hash: 39e2e...81d

[AnonymBruker]

En ting jeg gjorde feil var at jeg gikk rett ut i 100% stilling etter en lang periode med depresjon. Jeg var ganske sårbar og taklet det ikke. Fikk en ny kræsj og går nå arbeidsledig.

Jeg ville sjekket mulighetene for å jobbe mindre % eller studere mindre % for de som driver med det. Vet ikke hvordan universiteter og slikt fungerer.

Anonymous poster hash: 0d2de...0e9