Søster med bulimi

[AnonymBruker]

Det er utrolig smertefullt for oss å se på. Vi har forsøkt veldig mye, men uten hell. Det blir bare verre og verre, og det har ballet på seg med andre psykiske problemer.

Finnes det noen med erfaringer som pårørende? Er det noen bøker man kanskje bør sjekke ut? Ganske rådvill nå.

Anonymous poster hash: a0012...89f

[AnonymBruker]

Been there, done that. Føler at det ikke er så mye som kan hjelpe før man selv innser problemet. Personlig gikk jeg over til å være anoreksiker fordi jeg ville spare tennene mine og var lei av sår på hendene. Kanskje dere andre opplevde det annerledes, men jeg ble bare irritert når mine nære konstant sa at jeg burde spise mer etc fordi jeg var så tynn.

Anonymous poster hash: 42fb7...425

[AnonymBruker]

Been there, done that. Føler at det ikke er så mye som kan hjelpe før man selv innser problemet. Personlig gikk jeg over til å være anoreksiker fordi jeg ville spare tennene mine og var lei av sår på hendene. Kanskje dere andre opplevde det annerledes, men jeg ble bare irritert når mine nære konstant sa at jeg burde spise mer etc fordi jeg var så tynn.

Anonymous poster hash: 42fb7...425

Hva slags sår får man på hendene? Hun sier selv at hun ikke kaster opp, men det har vært snakk om tidvis storspising kombinert med bruk av diverse piller og lengre fasteperioder.

Og viktigst av alt...hvordan kan man få personen til å innse problemet?

Anonymous poster hash: a0012...89f

[AnonymBruker]

Jeg har også spiseforstyrrelser - og jeg har innsett at jeg har et problem. Likevel klarer jeg ikke å gi slipp på spiseforstyrrelsen min fordi det er det eneste trygge jeg føler jeg har, og jeg kan "lene meg" på den. Om ikke jeg har noen andre, så har jeg alltid kontroll på maten.. Spiseforstyrrelsen er som en del av meg, og jeg vet ikke hvem jeg er uten. Har vært syk i 3 år, og skulle gjerne vært frisk, men problemet er at jeg ikke vet hva jeg går til hvis jeg velger å bli frisk. Jeg vet også at den prosessen vil gå sakte, med både tilbakeslag og fremskritt. Dette er forskjellig fra person til person da, kanskje søsteren din føler det annerledes!

Anonymous poster hash: 29dd3...2c1

[AnonymBruker]

Jeg forstår at dette er frustrerende, men det beste du kan gjøre både for deg selv og søsteren din, er å skaffe profesjonell hjelp.

Dette krever spesialkompetanse, og er vanskelig å behandle selv for spesialisthelsetjenesten. Du kan aldri bli behandler, "kun" søster. Og for mennesker som lider av spiseforstyrrelser, er det ofte den viktigste "jobben" - kombinert med hjelp fra de som vet hva de driver med. Lykke til!

Anonymous poster hash: 01b04...03f