Stemor??

[Ann Forup]

hejsa til jer alle

hvor mange grusomme stedmødre finds der entlig derude ( stakkels børn) det er jo ikke deres skyld at forældrene ikke kan sammen...

jeg har selv 3 børn fra forrig ægteskab, de bor i dag hos deres far..

men bor med ny samboer, da vi havede boet sammen i et lille års tid, fik han sin søn på 5, det var en stor omvæltning, vi havede begge fået os job i oslo og var igang med super karriere, men pyt børnen er vigtigst, jeg synes jeg har verdens dejligste stesøn, bruger aldrig det ord faktisk synes ikke det passer for mig er han min søn.

I begyndelsen holdt jeg mig lidt i baggrunden for at han kunne vænne sig til mig, men han blev gjort opmærksom på med en gang at her i huset bestemte jeg lige så meget som hans far og vi har aldrig haft nogen form for problemer, med at sige efter et par år kom han til mig og sagde nu synes jeg at vil kalde dig mamma, da blev der fældet en tåre, slik kærligheds erklæring har jeg aldrig fået før....

nu venter vi os vorse barn, og vi alle 3 tar stor glæde i det, ole glæder sig til at få en lille bror, og jeg ved at han bliver en super bror...

så min erfarning som du kan se har kun været positiv...

elsker man nogen højt nok så tager man det med som følger.

og husk børnene bad ikke om at blive sat ud i denne verden.

[tvillingmamma´n]

Hei.

Jammen en vanskelig situasjon du har havnet opp i. Men husk at hvis han tar på seg farskapet sånn uten videre (skriver under papirer på det) må han dekke den DNA.testen slev. Den er dyr har jeg hørt.

Sørg i allefall for at han nekter farskap slik at han blir "tvunget" til å ta en slik test. Da er det vist ikke han som skal betale den.

Undersøk dette nærmere for jeg vet jo ikke om det stemmer, men dette har jeg i allefall hørt. :-?

[Gjest Anonymous]

Høres ut som en kjempestrategi for det videre samarbeidet med mor om han nekter farskap før en evt. DNA test...... særlig begrunnet ut fra at han evt. må bekoste det alene om han uten videre godtar farskapet.

[tvillingmamma´n]

Høres ut som en kjempestrategi for det videre samarbeidet med mor om han nekter farskap før en evt. DNA test...... særlig begrunnet ut fra at han evt. må bekoste det alene om han uten videre godtar farskapet.

Jeg mener da heller ikke at det er en bra strategi, men hvis han virkelig mener at han skal ta en DNA-test, slik som denne damen beskriver, så sier jeg bare hvordan jeg tror regelverket virker. Siden han i første omgang alt har sagt at han skal ta en DNA-test (før barnet kom) er han i såpass tvil at en slik test bør kunne gjøres.

Ikke godt å si for oss hva som ligger bak kravet om DNA-test, men det kan vel være så mangt.

Så alt jeg gjorde var å fortelle hvordan jeg har hørt at regelverket fungerer.

Den det er mest synd på her er vel det uskyldige barnet som er hvanet i en situasjon som er meget ubedt

[Fakse]

Dersom mor har inrømmet at det bare er 50% sjanse for at han er faren til barnet bør hun ikke bli hverken overrasket eller fornermet over at han ønsker en DNA-test før han eventuelt tar på seg et farskap!

[Jewel]

Dersom mor har inrømmet at det bare er 50% sjanse for at han er faren til barnet bør hun ikke bli hverken overrasket eller fornermet over at han ønsker en DNA-test før han eventuelt tar på seg et farskap!

Helt enig med deg der!

Hun ga klart uttrykk for at det var 50% sjanse for at han kunne være faren!!

Synes egentlig det er litt synd at det er flere her som synes synd på barnet! Og, jeg kan godt forstå at mange synes det! Men,jeg vil si at det er ytterst få mennesker i dagens samfunn som får vokse under "normale" familieomstendigheter.... Noen opplever foreldrenes skillsmisse i ung alder, andre oppleverå vokse opp hos et homofilt par og noen opplever til og med å miste sine foreldre eller kanskje aldri få vite hvem begge eller en av dem er!

I dette tilfellet så vil det nyfødte pikebarnet oppleve at foreldrene ikke er sammen fra fødselen av og vil da ikke være vant med noe annet enn den situasjonen...

Men, moren har aldri vært i tvil om å bære det fram, så det er jo på en måte ønsket! (Ialefall i ettertid)

samboeren min vil også være en god farsfigur! Dvs. gjøre sitt beste!

Og selv om jeg skulle ønske at situasjonen var annerledes, så vil jeg bli kjempe glad i det og gjøre mitt beste for at hun ikke skal lide pga situasjonen.

Selv så var jeg ikke planlagt,men har da aldri følt det!!!!

Moren og faren min bodde selvfølgelig sammen og familieforholdene var helt normale! Så jeg har mange verdier å ta med meg videre og hvis det skulle være slik at han virkelig er faren så tror jeg dette barnet vil få en fin start på livet! Uansett hva jeg måtte føle nå.....!! :blunke:

[Jewel]

Ting Tar Tid..........

Men, i går fikk samboeren min svar på DNA testen,og som jeg hadde en følelse av,så viste den at han er faren til jenteungen....

Selv om jeg har vært forberedt en god stund nå, så må jeg si at det allikevel kom som et sjokk!! :o

Fikk en rar reaksjon og følte egentlig at jeg ville trekke meg ut av hele forholdet... 10 minutter etterpå.så landet jeg på jorden igjen og jeg vil at vi skal gjøre det beste ut av situasjonen. For det er helt klart at han har tenkt til å ta ansvar iallefall.

Hvilke rettigheter har han egentlig i forhold til ansvar av barnet?

Hvor mange prosent av lønn vil bli trukket i barneavdrag?

Takker for svar

[Gjest stepmom]

Gratulerer, må jeg vel nesten si...ehh....

Vet ikke hvor mye kontakt du egentlig vil få med dette barnet den første tiden.Far vil vel besøke mora for å se barnet sitt ettersom hun dier en god stund fremover.

Når det gjelder barnebidrag går 11 % av fars inntekt til dette.

Mannen min har betalt 3000,- blanke kroner hver mnd. de siste 7 årene.

Det merkes godt på økonomien.I tillegg ringer mor hver gang datteren skal ha nytt sportsutstyr,sykkel,rulleskøyter...osv.Alle fritidsaktiviteter betales av far (les:oss)

Hun har eget rom hjemme hos oss med alt hun trenger av leker +++.

Du må forbrede deg på en kjempe-utfordring.Ingen bør forvente at du skal være glad for dette.Det krever enorm innsats fra deg og fra han som har blitt far for at dere skal overleve denne bøygen.Barnet binder dem som foreldre sammen resten av livet uansett om ungen er ønsket eller ikke.Det vil si at forholdet dere hadde aldri blir det samme4 igjen ettersom dere nå har en 3`person inne i bildet (barnet).

Det å ha et barn som ikke er ditt i huset gir deg mye hvis du klarer å overse alle irritasjonsmomentene ved at far enten synes du "overstyrer" eller at du ikke deltar nok.

Vi har kranglet MYE om barnet hans.Jeg klarer ikkke å glede meg like mye som han over at hun bor hos oss på 9ènde døgnet når hun i utgangspunktet bare skulle bo i to dager.

At faren hennes henter henne når vi egentlig har planlagt en kose-kveld, bare jeg og han.At han elltid vil ha henne med på ferie.At han tar det som en selvfølge at jeg inkluderer henne i all planlegging av hytte-tuter/sydenturer/fritidsaktiviteter/middager/besøk hos familie/resturantbesøk.

Jeg ønsker deg lykke til.DET trenger du!

:-?

[Jewel]

Blir nesten lei meg,jeg nå

Vet jo at ingen situasjoner blir like,men vi vil nok bestige mange topper sammen og begge falle ned dagen etterpå.....

Men, jeg har gitt klar beskjed at hvis han kommer med noen e.l kommentarer om at det er han som tross alt er faren og jeg da blir skjøvet tilside, så trekker jeg med ut av hele "greia"... så får han ta ansvaret alene når jenteungen kommer på besøk. "Da tar jeg meg heller en tur på byen med venner og koser meg!" (gav han et eksempel på hvordan det kan bli)

Hun er 8 måneder nå, så det går jo greit med tanke på tilpasning!

Håpet aldri at jeg ville ende opp i en slik situasjon, men det blir ikke alltid som man planlegger.... Elsker han jo, og vi må vel bare lære oss å leve med det

[Gjest Anonymous]

Hei!

Jeg giftet meg med en mann som hadde en sønn fra før, nå 5år gammel.

Og det er ikke lett!

Blander jeg meg for mye i oppdragelse osv. blir mannen min sur, bryr jeg meg for lite blir han og sur...har ikke klart å finne noen balansegang selv etter 3 år. Men så er ikke jeg så veldig flink med barn heller...så jeg syns det er vanskelig å være stemor.

Men...jeg tror det kommer veldig mye an på hvilken instilling du og han har.

Så forhåpentligvis går det bedre for deg enn for meg.

Lykke til!

Tror du undervurderer deg selv litt jente. Ingen er flink med barn en ikke får lov til å bry seg om. Din samboer vil tydeligvis ikke at du skal ha en del av livet til barnet, men bare så mye som det passer han. Du får spørre han om hvor mye.

[Gjest Stepmom.]

:cry:

Hvis du er innstillt på det kan det sikkert bli en fin opplevelse for deg at mannen din blir far.Men du vil alltid ha i bakhodet at det ikke er ditt barn.Sånn er det bare.

Så lenge din partner og du selv er klar over og aksepterer dette vil dere kunne løse dette på en grei måte.

Utofdringer finnes det mange av, og det er mulig at hans beundring og kjærlighet for deg vil svinge proposjonalt med hvor oppofrende du er i forhold til hans avkom.

Jeg fikk foreksempel en skikkelig skyllebøtte av min tilkommende for at jeg ikke ville ha hans datter som brudepike i vårt bryllup.

Jeg hadde ikke tenkt å ha noen brudepiker i det hele tatt, men det skulle jeg visst ikke få bestemme selv.Alle tar det som en selvfølge at fordi din partner tilfeldigvis har fått et barn så skal du være like opptatt av det barnet som det de er.For meg blir det HELT feil å ha hans unger fra andre forhold som brudepiker når VI gifter oss.

Jeg kan si deg helt ærlig at jeg skulle ønske at jeg var den som kunne gi ham hans første-fødte og at han ikke hadde barn å ta hensyn til.

[Jewel]

Helt enig med deg der!!

Og,JA for en glede det ville vært å kunne være den første (eneste) som han fikk barn sammen med.... Det er ikke egoistisk tenkt,men for oss begge ville det absolutt vært det beste! Kanskje jeg er litt gammeldags er.... flytte sammen,forlovelse, bryllup, barn osv+++

Merker egentlig allerede på han at han forventer at jeg skal ha full forståelse for at han vil ha ungen hver annen helg! Greit,men jeg blir bare så frustrert... Før han fikk svaret på testen,så var han like opptatt av mitt synspunkt men er liksom avgjørelser og slikt klart som dagen..... ja,ja! :cry:

[Gjest stepmom]

Hvis du velger å bli i forholdet MÅ du instille deg på at han vil ha jenta hos dere så mye som mulig.Da er det bare å sette dine egne følelser og behov for hans oppmerksomhet til side.

Jeg har lært meg å sette pris på at han er en oppofrende far, at han setter datterens behov foran sine egne og at han har en evne til å elske et barn som jeg håper ikke bare gjelder hans første!

Jeg har gitt opp å betrakte oss som de eneste i vårt forhold.DET kommer aldri til å skje etter at han fikk henne.Det var mere plass til å være kjærester den tiden han faktisk hadde henne bare annenhver helg.Nå når hun er 7 år og kan sykle en tur selv går det aldri mer enn to dager mellom hver gang hun er på besøk!Så det må du bare instille deg på.

Mange ganger tenker jeg "NEIIII,ikke nå igjen" når hun ringer femte dagen på rad og vil bo hos oss.Men så ser jeg hvor glad mannen min blir.

Vi gifter oss i sommer.Planlegger barn sammen når skjebnen vil det.

Hun vil alltid være en del jeg må regne med i vår familie, selv om jeg ikke ønsker det.

Det er bare å akseptere og føye seg.Det er den eneste løsningen hvis forholdet skal overleve.

Hvordan ser du på det???

[Ann Forup]

ikke noget problem, da jeg flyttede sammen med min kæreste var han weekend far til gutt på 5 år jeg blandet mig lidt op i opdragelse da vi bare havede ham hveranden weekend, men efter et år ville moren ikke ha ham længre og vi blev fuldtidsforældre overnatten, da sagde jeg helt klart fra at jeg kom også til at ha et ord med det blev som vores barn og i dag er han 12 og jeg er da med til at bestemme også det er jo vigtig når man skal være familie og vi har aldrig haft problemer med det.

[Jewel]

Fikk pratet med han om ting i går, og tårene presset seg på! :cry:

Livet kommer til å bli totalt forandret og jenteungen vil være en del av våres liv for alltid...

Det værste for meg er at han må ha kontakt med moren.. For å si det slik.. Hun er ikke riktig god... Han hadde ikke mye pent å si om henne vi ble sammen, og jeg syntes det var litt ufint av han og ba han slutte å prate slik om henne! Men, nå har jeg fått det bevist opp til flere ganger! Fikk klar beskjed pr telefon at jeg ikke hadde noe med denne situasjonen å gjøre fordi jeg og min samboer ikke var gift!!!!!!!!!!!!!

Blir helt dårlig i magen av å tenke på at det skal være slik, men jeg orker ikke å ha noe med henne å gjøre i nærmeste fremtid! Enkelt og greit..

Hvordan forhold har dere til samboerens eks? Mitt er ikke så bra akkurat nå.

[Gjest Celina 32 år.]

Heisann!!!

Får helt vondt av deg. Har nettopp lest igjennom alle innleggene dine. Huff!

Hadde jeg vært deg, kjære Jewel, hadde jeg valgt å avslutte forholdet nå, selv om det er tøfft. Du vil hele veien måtte ta hensyn til dette barnet og far sine følelser. Alt dette er greit for så vidt, men å ha en mor som slenger dritt til deg, synes jeg du skal holde deg for god til. Kom deg videre, det vil ikke bli enklere med tiden. Tenker på deg og lykke til!!!!!!!!!! :blunke:

[Gjest Stepmom]

Du kan være heldig å få et greit forhold til hennes mor og det kan slå andre veien!

For min del var mor til barnet svært ivrig på at min mann skulle være hos dem i tide og i utide.Etter at hun fikk ny samboer og barn har alt gått mye bedre.

Jeg hadde ikke orket en mor som prøvde å stikke kjepper i hjulene for godt samarbeid.

Jeg har valgt å være høflig og oppmerksom mot barnets mor hver gang vi møtes uansett hvordan hun har oppført seg.Har ALDRI lagt meg oppi deres krangler om ungen.

Jeg støtter min mann, men lar han ta alle diskusjonene med henne.

Jeg føler at dette har ført frem til at hun er allright mot meg i dag og viser meg tillit når det gjelder hennes barn.

Men utfordringene med mamma`n er bare peanuts i mot å ha en annens barn i huset annenhver uke!

[Gjest Anonymous]

:D

Lurer på hvordan det går med deg som startet denne tråden????