Er du en flink pike?

[Marie90]

Korrekt skrevet.

Men jeg vil også gå så langt som å si at "flink pike-syndromet", eller at jenter ikke tåler alt presset de legger på seg selv er en bieffekt av "kvinnefrigjøringen". Når man overser det enkle faktum at kvinner IKKE er like flinke til å gi faen, kjøre på og ta risiko som menn, så ender man opp i et slags limbo.

Hør her - menn har generelt mindre selvinnsikt, tar generelt større risiko og tåler generelt større arbeidsmengde (bare se på hvor sykemeldt kvinner er - 70 eller 90% mer eller hva det var for noe). Kvinner er nødt til å hedge seg (økonomisk utrykk for å sikre seg i alle bauger og fronter) ut i fra et biologisk perspektiv. Menn kan tømme og rømme, i mens kvinner er stuck med avkommet..bla bla bla.

Når jenter da har blitt fortalt av priviligerte sosiologfruer fra Frogner med kjempekulturell ballast og rik mann og familiebakgrunn, at de burde bli leger, økonomer, grundere og ingeniører, så tar de på seg en arbeidsmedge og tar en risiko (i mange tilfeller) som kvinner biologisk sett ikke er utrustet til å takle i like stor grad som menn

MERK; I LIKE STOR GRAD SOM MENN..Det betyr altså ikke (må jo alltid påpeke at man må kunne generalisere for å lage et poeng her på kvinneguiden) at INGEN kvinner, eller til og med endel eller en god del takler det. Men flere jenter enn gutter takler det IKKE.

Rådet må vel da derfor være at kvinner burde jekke ned ambisjonsnivået sitt litt. Du kommer nok antakelig ikke til å bli både lege, modell på fritiden, motedesigner med eget "studio" i New York og jetsette mellom legekonferanser i Sveits og moteuka i Paris.

Jeg er enig i alt dette.

Men jeg vil legge til at disse ideene om alt kvinner skal, at karriere er et must og at man skal inn i mannsdominerte yrker er ikke bare noe "samfunnet" forteller en. Det har sneket seg så dypt inn i kulturen at det er de fleste voksne menneskers oppfatning av hva barna skal (ens unge datter skal ha en master i tillegg til at hun er pen og snill og alt det der).

Endret 7. oktober 2014 av Marie90

[Gjest avocadoen]

Njea... Jeg syns ikke nødvendigvis flinke piker trenger å være ambisiøse. Jeg har inntrykk av at mange "flinke piker" styres av "dette forventes av meg, så dette må jeg greie", og ikke av egne mål i seg selv, som man vil oppfylle for egen del (for eksempel på grunn av faglig interesse, ønske om en spesiell jobb etc). Å greie ting fordi det forventes av andre (tror man) er jo ikke å være ambisiøs. Mange "flinke piker" har rett og slett helt feil drivkraft, noe jeg tror bidrar til at de treffer veggen.

Det er vel kanskje litt begge deler tenker jeg. Jeg føler i alle fall at jeg har så mange og store mål at det blir for mye på en gang. Og sånn har det alltid vært. Husker f.eks da jeg var yngre og ville bli veldig god i en sport, så jeg løp vel ca 8 km hver dag + en del styrke osv, som gjorde at jeg ble fort veldig god, men samtidig fort veldig overtrent (underrestutiert). Så det er en måte en kan "møte veggen" på. Det trenger da ikke å handle om forventinger til en, men også forventninger til enselv.

[skreppamedleppa]

Dette.

Det handler i stor grad om oppvekst. Og som mange erfarer er det iblant vanskelig å "bryte ut" av familiens standard og koder. Mange foreldre oppdrar gutter og jenter noe ulikt, der de har visse standarder jentene skal opprettholde der det også er mindre rom for å gå sin egen vei.

Moren min var en "flink pike" - har safet hele veien i livet, går sjelden noen imot og har angst og spenninger i kroppen som resultat. I stedet for å se hvordan ting har blitt for henne selv, oppdrar hun meg akkurat likedan og i den tro at vi er helt like.

Jeg liker ikke uttrykket "flink pike syndrom" rett og slett fordi enkelte, som i denne tråden, tror det handler om å sette seg selv i offerposisjon. Generelt er ikke perfeksjonister godt likt, og om man fremstår som en, blir det negative tilbakemeldinger.

Familien definerer en ikke og alle er ansvarlige for sitt eget liv. Men man er i stor grad formet av sin oppvekst og noen av disse reglene kan stikke veldig dypt. Det er generelt ikke akseptert å kutte ut familien helt fra livet ditt, og man kan si at det skal man eller ikke. Men når all kommunikasjonen du har med familie handler om din mangel på å oppfylle et og annet krav så er det klart det blir vanskeligere å gå sin egen vei.

Anonymous poster hash: 4f858...db8

Dette blir som med de mennene som har hatt en kjip mor, kanskje en mor som var undertrykkende og en fæl barndom kom ut av det og som senere i livet blir en på det vi på godt kg språk kaller en "bitterpikk". Og som bruker moren sin som en unnskyldning til å generelt være undertrykkende mot kvinner, og klandre kvinner for alt som var jævlig i sin egen barndom. Det kan godt hende at det er en legetim forklaring på bitterpikk personligheten deres men det utgjør ikke noe forskjell på at de blir voksne mennesker som bør ta et reelt oppgjør med seg selv.

Før eller senere får en faktisk ta tak i seg selv og leve livet sitt utifra de valgene en selv gjør og ikke de valgene foreldrene tok.

Og dette sier jeg som en person som selv har hatt en mindre enn perfekt barndom, men så er det faktisk mitt valg om jeg ønsker å få et mindre bra liv ut i fra de forutsetningene jeg hadde eller om jeg velger å gjøre livet mitt kjipere ut i fra omstendighetene jeg har hatt.

Det er en kjensgjerning at det før langt mer enn nå i dag har vært mye større kjønnsforskjeller i oppveksten, men det er også en kjensgjerning at for 20-30-40 år siden var bekymret for at ungdommene skulle bli late kontra nå hvor vi er bekymret for at ungdommer sliter seg ut.

Om foreldrene er "navere" så får en også inn med blodet at det er helt greit, men navere koster samfunnet millioner av kroner hvert år og det er ikke greit, men en må faktisk skaffe seg en ryggrad å henge personligheten sin på og innse det selv fremfor å si at "jamen foreldrene mine er det så da er det greit". Navere og flinke piker ligger i motsatt skala av hverandre men begge moralene er skadelig både for seg selv og samfunnet.

Endret 7. oktober 2014 av skreppamedleppa

[makkapakka]

nei jeg er dyktig

[AnonymBruker]

Dette blir som med de mennene som har hatt en kjip mor, kanskje en mor som var undertrykkende og en fæl barndom kom ut av det og som senere i livet blir en på det vi på godt kg språk kaller en "bitterpikk". Og som bruker moren sin som en unnskyldning til å generelt være undertrykkende mot kvinner, og klandre kvinner for alt som var jævlig i sin egen barndom. Det kan godt hende at det er en legetim forklaring på bitterpikk personligheten deres men det utgjør ikke noe forskjell på at de blir voksne mennesker som bør ta et reelt oppgjør med seg selv.

Før eller senere får en faktisk ta tak i seg selv og leve livet sitt utifra de valgene en selv gjør og ikke de valgene foreldrene tok.

Og dette sier jeg som en person som selv har hatt en mindre enn perfekt barndom, men så er det faktisk mitt valg om jeg ønsker å få et mindre bra liv ut i fra de forutsetningene jeg hadde eller om jeg velger å gjøre livet mitt kjipere ut i fra omstendighetene jeg har hatt.

Det er en kjensgjerning at det før langt mer enn nå i dag har vært mye større kjønnsforskjeller i oppveksten, men det er også en kjensgjerning at for 20-30-40 år siden var bekymret for at ungdommene skulle bli late kontra nå hvor vi er bekymret for at ungdommer sliter seg ut.

Om foreldrene er "navere" så får en også inn med blodet at det er helt greit, men navere koster samfunnet millioner av kroner hvert år og det er ikke greit, men en må faktisk skaffe seg en ryggrad å henge personligheten sin på og innse det selv fremfor å si at "jamen foreldrene mine er det så da er det greit". Navere og flinke piker ligger i motsatt skala av hverandre men begge moralene er skadelig både for seg selv og samfunnet.

Men det du snakker om her er jo noe helt annet.

"Bitterpikkene" blir kritisert fordi de aktivt plager andre med det. Grunnen til at de får merkelappen er jo at de sprer dritt på nett. NAVere koster samfunnet penger. De kvinnene som blir utbrente pga "flink pike syndrom" og koster samfunnet penger må skjerpe seg og ta tak i situasjonen.

Men det var ikke sykemelding jeg snakket om her, bare konseptet "flink pike". Alle har sin bakgrunn, alle har hatt en oppvekst, og mange har hatt en vanskelig oppvekst. Dersom du bruker oppveksten som unnskyldning for å plage andre eller koste samfunnet penger, har du et problem. Men det var ikke å bruke familien som unnskyldning for et dårlig liv jeg snakket om her, kun en forklaring. Og hvis det man "lider" av ikke skader andre så er det heller ingen grunn til å angripe dem for det.

Anonymous poster hash: 4f858...db8

[skreppamedleppa]

Men det du snakker om her er jo noe helt annet.

"Bitterpikkene" blir kritisert fordi de aktivt plager andre med det. Grunnen til at de får merkelappen er jo at de sprer dritt på nett. NAVere koster samfunnet penger. De kvinnene som blir utbrente pga "flink pike syndrom" og koster samfunnet penger må skjerpe seg og ta tak i situasjonen.

Men det var ikke sykemelding jeg snakket om her, bare konseptet "flink pike". Alle har sin bakgrunn, alle har hatt en oppvekst, og mange har hatt en vanskelig oppvekst. Dersom du bruker oppveksten som unnskyldning for å plage andre eller koste samfunnet penger, har du et problem. Men det var ikke å bruke familien som unnskyldning for et dårlig liv jeg snakket om her, kun en forklaring. Og hvis det man "lider" av ikke skader andre så er det heller ingen grunn til å angripe dem for det.

Anonymous poster hash: 4f858...db8

Koster ikke flinke piker staten og samfunnet fryktelig mange penger i det de sliter seg ut på jobb, sykemelder seg idet de klasker i veggen? Ingen av oss lever i en boble der deres personlighet og karaktertrekk isoleres fra andre, valget dere tar i det dere fortsetter å være flink piker og sliter dere ut fordi dere har en skrudd tanke om at dere er superkvinner skader andre mennesker .Selvsagt gjør de det. Flink pike inneholder mange ting enkelte av de tingene kan plage og skade andre.

Og som sagt forskjellene på oppveksten mellom gutter og jenter var da tross alt mye flere før, men da burde det vel også ha vært mange flere flinke piker før som ble syk av det de påførte seg, men alt viser jo på det motsatte.

Endret 7. oktober 2014 av skreppamedleppa

[Gjest FuturePrimitive]

Så det er altså veldig viktig for deg å være " flink gutt" og fremstå som plettfri, unik, hardtarbeidende og den som gjør mest? Hver gang noen kommer med spørsmål til deg, trekker du frem nye momenter om hvor fantastisk du er og hvor mye mer du takler enn kvinner generelt.

Du vet at det er rimelig mange menn også, som er ute av arbeidslivet midlertidig på grunn av at de ikke takler kravene om å prestere? Forskning som er gjort på kjønn og stress viser at kvinner takler stress bedre, men at de har en tendens til å pålegge seg flere oppgaver enn nødvendig og at de dermed stresser mest fordi de multitasker. De har også en tendens til å ta på seg litt for mye, fordi de skal klare alt.

Dette er ikke en diskusjon om hvem som er best av kvinner og menn, diskusjonen går på at det kommer frem at det blir mer utbredt at " flinke piker" knekker sammen under press og hvorfor dette skjer.

Ja, det er noen menn som er det, men LANGT flere kvinner (omlag 70% flere)

Hadde du noe poeng?

[Gjest FuturePrimitive]

Jeg er enig i alt dette.

Men jeg vil legge til at disse ideene om alt kvinner skal, at karriere er et must og at man skal inn i mannsdominerte yrker er ikke bare noe "samfunnet" forteller en. Det har sneket seg så dypt inn i kulturen at det er de fleste voksne menneskers oppfatning av hva barna skal (ens unge datter skal ha en master i tillegg til at hun er pen og snill og alt det der).

Helt enig. Det er et godt poeng.

[Gjest Ciegus]

Det er vel kanskje litt begge deler tenker jeg. Jeg føler i alle fall at jeg har så mange og store mål at det blir for mye på en gang. Og sånn har det alltid vært. Husker f.eks da jeg var yngre og ville bli veldig god i en sport, så jeg løp vel ca 8 km hver dag + en del styrke osv, som gjorde at jeg ble fort veldig god, men samtidig fort veldig overtrent (underrestutiert). Så det er en måte en kan "møte veggen" på. Det trenger da ikke å handle om forventinger til en, men også forventninger til enselv.

Men det syns jeg ikke høres ut som "flink pike" (og sa ikke du at du ikke var det?). Det du beskriver der er jo veldig vanlig for folk som har for vane å bli helt oppslukt i ting. Man drives av seg selv, fordi man liker å konkurrere mot seg selv eller fordi man bare blir veldig hekta. Ikke det jeg ser på som flink pike, folk gjør jo sånt hele tiden.

Er jo ikke bare flinke piker som kan møte veggen.

[Gjest Dorey]

Nei, det er jeg ikke. Jeg er og har alltid vært bedagelig anlagt, Gjør det jeg må, og ikke noe mer. Medium er et deilig nivå å ligge på (:

[Gjest supernova_87]

For meg handler Flink Pike-syndromet om en sykelig trang til å være god nok. Det er ikke en måte jeg har valgt, eller velger å være på. Grunnen til at jeg i dag fremdeles er FP selv om jeg er bevisst at jeg ikke vil være det, er fordi det er vanskelig å forandre tankegangen. Ja, jeg jobber med det hver dag, men "Rome wasn't built in a day". Det er ikke sånn at man kan si "Hey, jeg ser at å være FP ikke har noe for seg, så jeg slutter med det", og så er det gjort, da har man kanskje bare holdt for høyt tempo en periode og er ikke faktisk preget av det jeg tenker når jeg hører Flink Pike-sykdromet, i alle fall.

Jeg ser en tydelig korrelasjon mellom min oppvekst og hvordan jeg endte opp med å bli en FP, og det sårer meg å se skreppamedleppa skrive at jeg velger å ha det sånn. Når jeg ser hvordan det gjør meg syk å føle at jeg ikke er god nok, hvorfor skulle jeg ha valgt å holde frem med å være en FP?

[AnonymBruker]

Som enkelte politisk ukorrekte forskere av og til ymter frampå om så har ikke "flink pike"-syndromet noen støtte i forskning som forklaring på fraværet. Jeg tror heller det er KG-syndromet. Hvor ofte får kvinner som spør andre kvinner på et sosialt medium om grunnen de har til å være hjemme er god nok (som regel at de er slitne eller triste), nei som svar? Det skjer jo så godt som aldri, så man må gå ut ifra at kvinner ikke spør fordi de lurer, men for å få sympati og støtte. Menn spør aldri om slik, de bare biter tennene sammen og går på jobb.

Anonymous poster hash: 378bf...bf2

[absinthia]

Ja, det er noen menn som er det, men LANGT flere kvinner (omlag 70% flere)

Hadde du noe poeng?

At kvinner er 70% mer sykemeldt! betyr ikke at det alltid er stress på grunn av jobben som er årsaken.

For min del så har bekkenløsning i svangerskap vært årsaken til mer enn 90% av min sykemelding og det skulle ikke forundre meg om svangerskapsrelaterte plager sluker en jafs av de 70% det er snakk om i forbindelse med sykemelding, men det er ikke det det er snakk om. - Vi snakker om folk som blir syke på grunn av at de tror de skal klare mer enn de klarer, enten fordi de tror de må det for å bli sett på som flinke, eller fordi de rett og slett er dårlige til å si nei, tror de alltid klarer litt til og har lært at man aldri, aldri må gi opp.

[Gjest avocadoen]

Men det syns jeg ikke høres ut som "flink pike" (og sa ikke du at du ikke var det?). Det du beskriver der er jo veldig vanlig for folk som har for vane å bli helt oppslukt i ting. Man drives av seg selv, fordi man liker å konkurrere mot seg selv eller fordi man bare blir veldig hekta. Ikke det jeg ser på som flink pike, folk gjør jo sånt hele tiden.

Er jo ikke bare flinke piker som kan møte veggen.

Nei, jeg sa at jeg er flink pike på noen punkter. Jeg tror rett og slett at vi har forskjellig oppfatning av flink pike

[Gjest Badabing]

Jeg kjenner meg egentlig dårlig igjen. Jeg har stort sett alltid gjort det jeg har lyst til av trening, skole og husarbeid, og slapper veldig godt av ellers. Kjenner jo litt på presset innimellom så klart, men vil helst ikke la meg påvirke.

[skreppamedleppa]

For meg handler Flink Pike-syndromet om en sykelig trang til å være god nok. Det er ikke en måte jeg har valgt, eller velger å være på. Grunnen til at jeg i dag fremdeles er FP selv om jeg er bevisst at jeg ikke vil være det, er fordi det er vanskelig å forandre tankegangen. Ja, jeg jobber med det hver dag, men "Rome wasn't built in a day". Det er ikke sånn at man kan si "Hey, jeg ser at å være FP ikke har noe for seg, så jeg slutter med det", og så er det gjort, da har man kanskje bare holdt for høyt tempo en periode og er ikke faktisk preget av det jeg tenker når jeg hører Flink Pike-sykdromet, i alle fall.

Jeg ser en tydelig korrelasjon mellom min oppvekst og hvordan jeg endte opp med å bli en FP, og det sårer meg å se skreppamedleppa skrive at jeg velger å ha det sånn. Når jeg ser hvordan det gjør meg syk å føle at jeg ikke er god nok, hvorfor skulle jeg ha valgt å holde frem med å være en FP?

At du blir såret over mine uttalelser velger jeg faktisk å ikke ta meg nær av. I den første setningen i det første innlegget mitt så skrev jeg at noen kom helt sikkert til å mene at jeg var kynisk. Jeg var fullstendig klar over reaksjoner kom til å komme i fra fp fordi det gjør de alltid og det har de da også gjort her.

Flinke piker liker ikke kritikk, ingen gjør vel det men flinke piker tar den likevel langt mer personlig og langt mer inn over seg enn andre fordi dere ikke klarer å gi mer f enn dere gjør. Jeg har aldri skrevet at jeg sitter med fasiten, men jeg har lik rett som alle andre til å ha mine tanker om dette og det har jeg faktisk, både tanker om fp "syndromet" hvordan jeg ser på fp og andre tanker som er kommet frem i tråden.

Grensesetting og prestasjonskrav er faktisk justerbare, selvtilliten og selvinnsikt er justerbare, usikkerhet går an å styrkes, mestringsfølelsen likeså. Og når en ser at livet en lever ikke fører noen plass bortsett fra høye skuldre og en slitsom tilværelse så må en faktisk jobbe med seg selv, og igjen lenge før en faktisk blir syk av det.

Menn er langt flinkere til å ikke la himmelen dette i hode på de om noe går skeisen en dag men vi lever jo under den samme himmelen. Nå er mange kvinner også heldigvis veldig god på å ikke løpe rundt som noen hodeløse høns om de ikke får alt til heller så dette handler ikke for meg bare om et kjønnet problem men det er unektelig slik at det er vanskelig å diskutere fp uten å dra inn det faktum av at dette er noe langt flere kvinner enn menn sliter med.

Jeg synes generelt mange mennesker bruker barndommen som en unnskyldning for livet de lever; "mamma tok meg ikke på fanget derfor er jeg alkoholiker, pappa lekte aldri med meg derfor liker jeg å torturere dyr nå, mamma spiste alltid mye snop og derfor veier jeg 300 kg nå som jeg er 44 år."

"Jeg er født inn i en familie som stiller urealistiske krav og mener jeg skal gi alt av meg selv til dess jeg er fullstendig tom så derfor gjør jeg det."

Ja jeg er her fullstendig klar over at jeg setter ting på spissen, men kan det tenkes at det er en grunn til det?

At dere fp tar dere så nær av å ikke være gode nok uten å være tilnærmet perfekt, at dere ikke stiller spørsmål og ikke minst handler ut i fra svaret dere får på spm "gjør jeg dett ut av plikt eller lyst?"

Det er ingen som styrer dere, dere er like selvstendig voksne mennesker som andre som ikke har fp syndromet, dere klarer å sette grenser for dere selv men kanskje først etter at dere har blitt syk av det livet dere lever.

[Gjest supernova_87]

At du blir såret over mine uttalelser velger jeg faktisk å ikke ta meg nær av. I den første setningen i det første innlegget mitt så skrev jeg at noen kom helt sikkert til å mene at jeg var kynisk. Jeg var fullstendig klar over reaksjoner kom til å komme i fra fp fordi det gjør de alltid og det har de da også gjort her.

Flinke piker liker ikke kritikk, ingen gjør vel det men flinke piker tar den likevel langt mer personlig og langt mer inn over seg enn andre fordi dere ikke klarer å gi mer f enn dere gjør. Jeg har aldri skrevet at jeg sitter med fasiten, men jeg har lik rett som alle andre til å ha mine tanker om dette og det har jeg faktisk, både tanker om fp "syndromet" hvordan jeg ser på fp og andre tanker som er kommet frem i tråden.

Grensesetting og prestasjonskrav er faktisk justerbare, selvtilliten og selvinnsikt er justerbare, usikkerhet går an å styrkes, mestringsfølelsen likeså. Og når en ser at livet en lever ikke fører noen plass bortsett fra høye skuldre og en slitsom tilværelse så må en faktisk jobbe med seg selv, og igjen lenge før en faktisk blir syk av det.

Menn er langt flinkere til å ikke la himmelen dette i hode på de om noe går skeisen en dag men vi lever jo under den samme himmelen. Nå er mange kvinner også heldigvis veldig god på å ikke løpe rundt som noen hodeløse høns om de ikke får alt til heller så dette handler ikke for meg bare om et kjønnet problem men det er unektelig slik at det er vanskelig å diskutere fp uten å dra inn det faktum av at dette er noe langt flere kvinner enn menn sliter med.

Jeg synes generelt mange mennesker bruker barndommen som en unnskyldning for livet de lever; "mamma tok meg ikke på fanget derfor er jeg alkoholiker, pappa lekte aldri med meg derfor liker jeg å torturere dyr nå, mamma spiste alltid mye snop og derfor veier jeg 300 kg nå som jeg er 44 år."

"Jeg er født inn i en familie som stiller urealistiske krav og mener jeg skal gi alt av meg selv til dess jeg er fullstendig tom så derfor gjør jeg det."

Ja jeg er her fullstendig klar over at jeg setter ting på spissen, men kan det tenkes at det er en grunn til det?

At dere fp tar dere så nær av å ikke være gode nok uten å være tilnærmet perfekt, at dere ikke stiller spørsmål og ikke minst handler ut i fra svaret dere får på spm "gjør jeg dett ut av plikt eller lyst?"

Det er ingen som styrer dere, dere er like selvstendig voksne mennesker som andre som ikke har fp syndromet, dere klarer å sette grenser for dere selv men kanskje først etter at dere har blitt syk av det livet dere lever.

Nei, selvsagt skal du ikke ta deg nær av at jeg blir såret av det. Og det er mer det at folk mener at jeg velger å ha det på denne måten som fenomen og ikke deg spesielt jeg blir såret av. Og selvsagt har du lik rett som alle andre å dele dine meninger, det har jeg aldri påstått at du ikke har.

Jeg vil påstå at jeg tåler kritikk, jeg tror det er det som får oss som mennesker til å stille spørsmål ved oss selv, og å utvikle oss. Men det at jeg er uenig må vel ikke nødvendigvis bety at jeg ikke tåler det du sier?

Du sier at disse tingene er justerbare og at man må jobbe med seg selv, og det er jeg 100% enig med deg i, og derfor skriver jeg jo også at jeg faktisk jobber med det. Men det er ikke som at de forsvarsmekanismene jeg har laget i løpet av min oppvekst vil forsvinne bare fordi jeg ser at det ikke er hensiktsmessig å ha dem lengre. Og med dette mener jeg ikke å bruke min oppvekst som en unnskyldning, men det er en forklaring. Selv om mennesker sier "sånn og sånn skjedde i min barndom derfor sånn og sånn nå" betyr ikke at man ikke tar ansvar for hvordan realiteten er i dag, det betyr at man forklarer hvorfor det er sånn.

Oppvekst og miljø har stor innvirkning på den personen man blir som voksen. Betyr det at man er fritatt for ansvar for eget liv? Selvsagt ikke! Men det forklarer. Mennesker sliter med forskjellige ting, og det er ikke sånn at fordi det faller lett for A, B og C å gjøre (1) så må det være lett for D, E og F også. Man kan ikke alltid dømme mennesker utifra hvordan det hadde vært for en selv å være i samme situasjon.

Og dersom vi ikke en gang ser på dette på individnivå, men vi ser på det i et større perspektiv: Du kan ikke nekte for at oppvekst og miljø påvirker hvem vi blir som voksne? Klasseskillet sier noe om hvilket liv vi har muligheten for å leve når det kommer til sosiale forskjeller, er det så rart å tro at det fører til faktiske psykologiske forskjeller også?

[Gjest supernova_87]

[...]

Om vi snakker om Erna Solberg eller Jens Stoltenberg spiller ingen trille her ( altså kjønnet deres ikke meninger) men Erna Solberg/Jens s. hadde aldri vært der de nå er om de oppriktig hadde trodd at de kunne;

Være en fulltidsforelder, hente, kjøre barna sine overalt, være med på foreldremøter osv, lage hjemmelaget mat fra bunnen av hver dag, ha et plettfri og støvfritt hjem hver dag og en selv stod for dette, følge med på trender innenfor både klær og mote, lese meningsfulle bøker, følge med på interiør messer og ha det fineste "rede" som de har dekorert helt selv, være gode flinke sexy ektefeller som tar boblebad hver kveld og for all del aldri gå i joggebuksen foran partneren.. være med på alle vennekvelder, ha et rikt og flott sosialt nettverk og pleie dette titt og ofte , bake bløtekaker til onkelens 50 årsdag samtidig styre landet og være med på toppmøter i Kina. Alle skjønner det, alle unntatt flinke piker og derfor er det nok også ganske få flinke piker høyt oppe.

[...]

Å tro og leve som at ens egen identitet er og blir bedømt ut i fra prestasjoner. Jeg kaller det et karaktertrekk, jeg kaller perfeksjonisme et karaktertrekk. Blitt sånn eller født slik? Hvor mye bestemmer en selv og hvor mye blir bestemt? Hva velger en å gjøre selv med de negative sidene ved oss selv? Dette er spm som gjelder mange ting ikke bare dette.

Jeg tror latskap som et karaktertrekk kan oppleves like vanskelig å endre for den personen som er lat. Men jeg tror også det er fult mulig. Kanskje oppstod latskapen tidlig i barneårene, kanskje ble det tillært av familie, kanskje kom det senere

Jeg tror (og ser jo ut ifra svarene i denne tråden blant annet) at det går an å endre oppførsel, det går an å ta mer vare på seg selv og således også ta mer vare på andre.

Kravene en selv setter til seg selv er faktisk justerbare.

[...]

Dette du skriver om at en flink pike ikke skjønner det der med at man ikke kan ha hundretusenvis av jern i ilden samtidig, det er jeg uenig med. Det er i alle fall ikke sånn jeg ser på flink pike-syndromet. For da handler det jo mer om at man velger å kjøre på til tross for at man vet at man blir sliten av det? Og da er det jo mer selvforskyldt.

Jeg tror at det er flere flink piker høyt oppe, de har bare forandret seg, lært seg at å leve ut den FP ikke gjør at de kommer noe lengre.

Ja, kravene en setter til seg selv er faktisk justerbare. Men den indre stemmen som stresser deg og aldri klarer å slappe av skrur seg ikke bare av fordi du er oppmerksom på at den er feil. Det er derfor jeg skriver at jeg ser på flink pike-syndromet som en sykelig opptatthet av å være god nok. Selvsagt er det dumt dersom mennesker ser at måten de er på er skadelig for seg selv, de rundt (i form at de er som du sier slitsomme å være med) og samfunnet (i form av at de blir syke og uføre) og likevel fortsetter på samme måte, men dersom folk ser at en forandring må til og er på vei burde ikke det være godt nok? Er det så grusomt at noen mennesker må slite med hvem oppveksten har formet dem til, og bruke tid på å forandre utgangspunktet til noe som er mer "samfunnsnyttig" og sunnere for seg selv? (Og når jeg skriver godt nok, så mener jeg ikke selv at det ikke er godt nok, men jeg opplever det som at du klandrer mennesker med flink pike-sydromet for å ikke gjøre nok for å forandre seg selv.)

Du skriver at flinke piker koster samfunnet mye penger, og ja, det gjør de nok. Men er den eneste måten å løse det problemet å fortelle flinke piker hvor mye de koster samfunnet, eller går det an å prøve å gjøre noe med årsaken til at flere og flere blir flinke piker/gutter? Jeg klarer ikke å tro at du virkelig mener at man velger å oppleve verden som en flink pike.

[skreppamedleppa]

Nei, selvsagt skal du ikke ta deg nær av at jeg blir såret av det. Og det er mer det at folk mener at jeg velger å ha det på denne måten som fenomen og ikke deg spesielt jeg blir såret av. Og selvsagt har du lik rett som alle andre å dele dine meninger, det har jeg aldri påstått at du ikke har.

Jeg vil påstå at jeg tåler kritikk, jeg tror det er det som får oss som mennesker til å stille spørsmål ved oss selv, og å utvikle oss. Men det at jeg er uenig må vel ikke nødvendigvis bety at jeg ikke tåler det du sier?

Du sier at disse tingene er justerbare og at man må jobbe med seg selv, og det er jeg 100% enig med deg i, og derfor skriver jeg jo også at jeg faktisk jobber med det. Men det er ikke som at de forsvarsmekanismene jeg har laget i løpet av min oppvekst vil forsvinne bare fordi jeg ser at det ikke er hensiktsmessig å ha dem lengre. Og med dette mener jeg ikke å bruke min oppvekst som en unnskyldning, men det er en forklaring. Selv om mennesker sier "sånn og sånn skjedde i min barndom derfor sånn og sånn nå" betyr ikke at man ikke tar ansvar for hvordan realiteten er i dag, det betyr at man forklarer hvorfor det er sånn.

Oppvekst og miljø har stor innvirkning på den personen man blir som voksen. Betyr det at man er fritatt for ansvar for eget liv? Selvsagt ikke! Men det forklarer. Mennesker sliter med forskjellige ting, og det er ikke sånn at fordi det faller lett for A, B og C å gjøre (1) så må det være lett for D, E og F også. Man kan ikke alltid dømme mennesker utifra hvordan det hadde vært for en selv å være i samme situasjon.

Og dersom vi ikke en gang ser på dette på individnivå, men vi ser på det i et større perspektiv: Du kan ikke nekte for at oppvekst og miljø påvirker hvem vi blir som voksne? Klasseskillet sier noe om hvilket liv vi har muligheten for å leve når det kommer til sosiale forskjeller, er det så rart å tro at det fører til faktiske psykologiske forskjeller også?

Du sier du ble såret, det var utrykket du brukte og det var kun en person og et nick du skrev at du følte deg såret av så da er det jo rimelig av meg å tenke at det var mine meninger som svei?

Uansett, selvsagt er det mange faktorer som er med på å påvirke hvem vi er og hvordan vi er. Tror faktisk at jeg nettopp også har skrevet dette lengre oppe til ab; at noe kan være en forklaring (tror jeg sa det i forbindelse med bitterpikk eksempelet mitt) men ut i fra tråden så synes jeg vel mange fp bruker det som en unnskyldning. Her snakker jeg ikke om deg personlig fordi jeg har kun sett et svar i fra deg der du vet at det karaktertrekk et ditt er negativt og du prøver å gjøre noe med det. Men mange gjør ikke det, før de ligger der med brukket rygg og en sår stolthet av at prosjekt perfekt gjekk til Blokksberg. Her i tråden her ser du mange som sier: ja jeg var det før, før jeg ble utbrent og og lå som en zoombi i 6 måneder.

Barndommen er med, men jeg tror faktisk ( jeg tror dette på bakgrunn av historier fra andre fp) at en kan ha en helt fin normal barndom og bli født inn i en bra familie og fremdeles være FP så barndom forklarer faktisk ikke dette fenomenet fult ut. På lik linje som at noen prøver å gjøre dette til en kjønnskam og at jeg ikke tror dette handler utelukkende om kjønn siden begge kjønn kan være flinke jenter/gutter og siden det overhode ikke rammer meg som er en kvinne og at det på ingen måte er synd i meg siden jeg er født hun kjønn og derfor av den grunn føle at jeg må prestere og være perfekt over hele linjen for det gjør jeg ikke, så tror jeg heller ikke dette bare kommer av barndom.

[skreppamedleppa]

Dette du skriver om at en flink pike ikke skjønner det der med at man ikke kan ha hundretusenvis av jern i ilden samtidig, det er jeg uenig med. Det er i alle fall ikke sånn jeg ser på flink pike-syndromet. For da handler det jo mer om at man velger å kjøre på til tross for at man vet at man blir sliten av det? Og da er det jo mer selvforskyldt.

Jeg tror at det er flere flink piker høyt oppe, de har bare forandret seg, lært seg at å leve ut den FP ikke gjør at de kommer noe lengre.

Ja, kravene en setter til seg selv er faktisk justerbare. Men den indre stemmen som stresser deg og aldri klarer å slappe av skrur seg ikke bare av fordi du er oppmerksom på at den er feil. Det er derfor jeg skriver at jeg ser på flink pike-syndromet som en sykelig opptatthet av å være god nok. Selvsagt er det dumt dersom mennesker ser at måten de er på er skadelig for seg selv, de rundt (i form at de er som du sier slitsomme å være med) og samfunnet (i form av at de blir syke og uføre) og likevel fortsetter på samme måte, men dersom folk ser at en forandring må til og er på vei burde ikke det være godt nok? Er det så grusomt at noen mennesker må slite med hvem oppveksten har formet dem til, og bruke tid på å forandre utgangspunktet til noe som er mer "samfunnsnyttig" og sunnere for seg selv? (Og når jeg skriver godt nok, så mener jeg ikke selv at det ikke er godt nok, men jeg opplever det som at du klandrer mennesker med flink pike-sydromet for å ikke gjøre nok for å forandre seg selv.)

Du skriver at flinke piker koster samfunnet mye penger, og ja, det gjør de nok. Men er den eneste måten å løse det problemet å fortelle flinke piker hvor mye de koster samfunnet, eller går det an å prøve å gjøre noe med årsaken til at flere og flere blir flinke piker/gutter? Jeg klarer ikke å tro at du virkelig mener at man velger å oppleve verden som en flink pike.

Jeg skrev om forskjellen mellom suksessrik og flink pike. Og jeg skrev helt i begynnelsen at flinke dyktige mennesker vet å si nei, jeg skriver også her at forskjell mellom flink pike og suksessrike mennesker er at de vet å deligere, de vet å prioritere. Fp kan/ klarer ikke det og derfor av den grunn vil de for min del ikke være suksessrik heller. Alle må si nei til noe/noen og suksessrike mennesker vet at det å få noe til koster, men det koster ikke liv og sykdom som jo er resultatet av fp syndromet. Endret 8. oktober 2014 av skreppamedleppa