Håpløshet, gir snart opp

[AnonymBruker]

Skjønner godt om ikke dere orker å lese, beklager at det ble langt.

Jeg har nå kommet til det punktet hvor jeg er så lei av meg selv. Jeg har på en måte gått på autopilot så lenge uten å innse problemene mine. Alt jeg gjør blir feil uansett. Jeg prøver å leve, men ender opp med å få alt slengt tilbake i trynet.

For 4 år siden fikk jeg en tilstand som jeg slet mye med i 1,5 år. Så klarte jeg endelig å komme meg opp, klarte å leve igjen og følte meg fri. Så fikk jeg meg kjæreste fordi jeg følte at jeg var klar for det. Endte opp med å gå altfor fort inn i forholdet rett og slett fordi han askepterte det jeg hadde og ikke hadde noe imot det. Det var veldig befriende. Men han og jeg passer overhodet ikke sammen. Vi er så totalt forskjellige. Vi stresser hverandre opp og jeg har det ikke bra med han.

Men ca. 1 mnd inn i forholdet fikk jeg en ny ordentlig knekk, jeg ble helt satt ut av det. For jeg hadde hatt kontroll og jeg hadde hatt det fint så lenge. Jeg har ikke klart å komme meg helt opp igjen etter det, hver gang jeg tror jeg har kommet meg opp, så skjer det noe som dytter meg ned igjen. Blir som 5 skritt fram og 10 tilbake hele tiden. Nå klarer jeg ikke å forlate han, selv om jeg vet at vi ikke passer sammen. Føler at jeg fanget rett og slett.

Det har blitt slik at jeg faktisk ikke helt ser meningen med å fortsette. Ikke hjalp det at jeg leste en tråd inne på kvinneguiden om en som har det samme og som lever alene fordi hun rett og slett ikke klarer å leve sammen med noen. Jeg har tenkt ut 3 måter jeg kan ta livet mitt på, de har jeg planlagt og tenkt ut i 4 år. Det eneste som holder meg tilbake er familien min og vennene mine. Jeg har en stor familie og jeg vil ikke gjøre de vondt, men jeg er så sliten av å ha det sånn. Jeg jobber hver eneste dag, prøver virkelig hardt å komme meg opp. Ingen vet hvordan jeg har det heller, ikke hvordan jeg egentlig har det.

I tillegg har jeg eksamen neste uke. Har nesten ikke fått lest på grunn av at jeg rett og slett egentlig ikke ser meningen med det. Har så vidt kommet meg igjennom dette emnet også, rett og slett bare fordi det har vært lite obligatorisk. Jeg har ingen ordentlige venner på studiet. Ingen som er interessert i å snakke med meg overhodet. Ingen som sender melding om jeg er borte to uker f. eks. Tror ingen merker det, eller bryr seg.

Jeg vil leve, jeg vil virkelig det. Men jeg har ødelagt så mye for meg selv. Ikke er det hjelp å få noen steder heller. Er ikke bare å gå til en vanlig psykolog, for de kan ikke noe om det jeg har. Ikke kan jeg snakke med familie eller venner heller. Mamma klarte faktisk å si til meg en gang jeg tok det opp "nå gjør du deg bare til". Ikke vil jeg bry dem med det heller. Vet jo at folk blir lei av å høre på en person snakke om problemene sine hele tiden, ofte fordi de har nok med seg og sitt.

Tror mye av måten jeg har håndtert ting på har med oppveksten min å gjøre. Har hatt en fin oppvekst, men har alltid vært veldig usikker og sårbar. Pappa var alkoholiker og det skapte mye stress hjemme når jeg var liten.

Vet egentlig ikke hva jeg vil med dette innlegget. Kanskje bare å få ut tankene mine uten at noen vet hvem jeg er. Eller kanskje få snakket med noen som sliter selv. Aner ikke.

Jeg er forresten 21 år gammel og jente.

Anonymous poster hash: 1b41a...799

[kari2]

Ring til legen, i morra den dag! Så trist å høre at du har det slik! Du kan skrive til meg, hvis du vil:) En stor klem i natten! Du er 21 år, det kan ligge så mange fine år framfor deg.

[AnonymBruker]

Ring til legen, i morra den dag! Så trist å høre at du har det slik! Du kan skrive til meg, hvis du vil:) En stor klem i natten! Du er 21 år, det kan ligge så mange fine år framfor deg.

Tusen takk for at du svarte meg!

Klemmer tilbake!

Anonymous poster hash: 1b41a...799

[drue]

Du er 21 år, det er som kari2 sier, du har så mange år foran deg som kan være kjempefine!! Ikke gi opp på det eneste livet du har fått tildelt. Søk hjelp i dag!!

[kari2]

Tusen takk for at du svarte meg!

Klemmer tilbake!

Anonymous poster hash: 1b41a...799

Jeg forstår hvor du kommer fra. Har litt av de samme erfaringene. Skriv til meg privat om du vil:)

Meeen, ringte du legen?? Det har jeg en følelse av at du ikke har gjort.

Vil du si hvordan tilstand du har?

[AnonymBruker]

Jeg forstår hvor du kommer fra. Har litt av de samme erfaringene. Skriv til meg privat om du vil:)

Meeen, ringte du legen?? Det har jeg en følelse av at du ikke har gjort.

Vil du si hvordan tilstand du har?

Så snill du er. Godt å kunne snakke med noen som har samme erfaringer Jeg har kontaktet lege, gikk litt tid før jeg fikk meg til det, men venter på henvisning nå.

Tilstanden er litt bedre enn da jeg skrev innlegget, men går opp og ned. Prøver å tenke positivt og motivere meg selv.

Vet ikke helt hvordan jeg sender melding privat? Er ganske ny her inne.

Tusen takk for svar! Betyr veldig mye

Anonymous poster hash: 1b41a...799