Utvikling av psykopati

[Gjest Anonymous]

Stemmer det at mennesker som ikke får "varme og kjærlighet" de første 14 dagene av sitt liv, KAN utvikle psykopati/psykopatisk trekk?

Noen som vet noe om dette?

Tenker på et tilfelle der jeg hørte at babyen ikke hadde hatt (noe særlig?)kontakt med sin mor de første 14 dagene, og vel....vedkommende har vist noen "grusomme og hensynsløse" trekk.

[Gjest Anonymous]

Dette er en typisk måte å sette ut et rykte. En alt for enkel løsning på et vanskelig tema. Hvor har du hørt dette? Kan du vise til noen kilder? :-?

Yatzy - ikke innlogget

[Gjest Anonymous]

Det er vel kjent at barn som ikke får nødvendig omsorg og kjærlighet faktisk KAN(jeg sier ikke at alle uvikler seg slik)uvikle seg til å bli "asosiale", uten evne til å selv gi og å forstå det å gi omsorg og kjærlighet til andre. Når de selv har blitt avvist når de selv trengte det mest, når de selv ikke har opplevd å få vanlige behov dekket....Dette kan selvsagt gjelde under hele oppveksten, men jeg har hørt at spesielt de første 14 dagene i ens liv er viktige + fram til barnet er ca 3 år.?

Dette er ikke noe rykte, ikke noe jeg har fortalt andre, bare noen tanker jeg har gjort meg selv.

[Mathias]

Bare en kommentar:

Det er STOR forskjell på tilnyttingsvasnker/emosjonelle vansker og psykopatiske trekk!!! ....

[Gjest Anonymous]

Beklager bruken av ordet "asosial", jeg mente ikke at man var psykopat eller hadde psykopatiske trekk om man hadde tilpassning- eller emosjonelle vansker. Var det noen som trodde det?

Jeg snakker om evnen til å gi kjærlighet til andre og å forstå andres behov, å ha empati med andre osv. Kan denne evnen bli "skadelidende" om man ikke får disse grunnlegende tingene inn fra man er nyfødt? Altså en baby/unge som lærer seg at det ikke er noen der når det trenger trøst f.eks. Hvordan skal det "skjønne" andre menneskers behov...For min del høres det ganske logisk ut ...Men det kommer sikkert veldig mye an på den etterfølgende utvikling i ens liv også, og hvorvidt det er mulig å "reparere".

Vet selvsagt at psykopati er mye mere sammensatt, men lurte bare på om det var noe i det jeg hadde hørt.

Vel, jeg har ikke akkurat de store forventingene til at så mange vet noe særlig om dette her inne. Tror det er bedre å søke på lege/psykiske helse sidene. Men uansett - takk for svar.

[Mathias]

Vel, det er flere med bred pedagogisk utdannelse her inne, så kompetente svar skal du vel kunne få.

Grunnen til at så få svarer er vel fordi svaret er ja... Det er et udiskutabelt faktum at mangel på omsorg og kjærlighet i spedbarnsalder og som liten kan gi skader senere på det planet du nevner: Tilknytting , emosjonelle etc.

[Gjest Gjest (Nelle)]

Etter min mening høres det helt ulogisk (og en smule idiotisk) ut at de 14 første dagene av et liv (som kanskje skal komme til å vare i 70-80 år) skal få en så til de grader innvirkning på resten av livet at dersom man ikke får nok kjærlighet disse dagene vil man komme til å utvikle psykopatiske trekk!!

Man trenger ikke være noen pedagog for å se hvor dumt dette høres -eller?

Er veldig enig med Yatzi som sier at dette er en altfor enkel løsning på et altfor komplisert tema.

Klem,

Nelle

[Mathias]

Derfor modererte hun litt Nelle...

Og detviser seg at veldig tidlig aldder er veldig avgjørende. Men psykopatiske trekk ser vi bort fra...

[Væren]

Den måten et barn får dekket sine fysiologiske og emosjonelle behov på, vil kunne få grunnleggende betydning allerede fra barnets første leveår.

Tidlig tilknytning mellom mor og barn, og etterhvert også far og barn, vil klart også ha stor betydning. Likevel vil jeg ikke tro at dårlig kontakt med mor de første 14 dagene vil kunne skade et barn følelsesmessig på sjel og sinn for resten av livet, så lenge barnet i alle år senere har fått dekket sine grunnleggende behov for kjærlighet, omsorg og tilknytning til sine nærmeste.

En tenkt situasjon: En mor befinner seg i noen uker etter fødselen i en direkte kritisk og livstruende situasjon; hun svever mellom liv og død og er ikke på noen måte i stand til å ha kontakt med, eller langt mindre ta seg av, sitt nyfødte barn. Etterhvert går det heldigvis bra, og mor og barn kan begynne på sitt liv sammen, også sammen med far og evt. søsken.

Dersom dette barnet får vokse opp i kjærlige og omsluttende omgivelser og får sine følelsesmessige behov dekket, vil ikke den tidlige atskillelsen mellom mor og barn sette varige spor hos barnet. Barn er utrolig robuste, de tåler mye, og har stor omstillingsevne.

Dersom den tidlige atskillelsen derimot skulle bli fulgt av flere år med f.eks. psykiske lidelser hos mor, og manglende evne til å gi barnet det han eller hun trenger av omsorg og kjærlighet, vil det stille seg helt annerledes. Da vil det være av avgjørende betydning at far eller andre nære voksne er sterkt tilstede i barnets liv og ivaretar omsorgen. At ett eneste menneske er tilstede i barnets liv og gir kjærlighet og ivaretar omsorg, kan utgjøre hele forskjellen. Det kan være mor, far eller andre.

Utviklingspsykologen Maslow hevder at mennesket til en viss grad må få tilfredsstilt sine grunnleggende behov eller mangler før de høyereliggende motiver for videre vekst og utvikling av personligheten kan tre i funksjon.

Det vil si at dersom et individ f.eks. ikke har fått dekket sitt behov for tilstrekkelig kjærlighet og trygghet, vil all energi bli satt inn på å sikre organismen dette. Derfor kan vi f.eks. se mennesker som i voksen alder framstår som usikre og egosentriske, og som har et påfallende behov for å bli bekreftet, "sett", og for å hele tiden stå i sentrum for alles oppmerksomhet. Jeg antar vi alle kjenner noen slike...

Usympatiske personlighetstrekk kan ikke alene forklares ut fra manglende omsorg i en kortere periode. Personligheten vil være summen av arv og miljø; foreldrenes gener, barnets egen personlighet og temperament (temperament er faktisk også arvelig!), miljøet barnet har vokst opp i, regler og grenser i hjemmet under oppveksten, graden av voksen tilstedeværelse og tilgjengelighet, venner og skolemiljø, enkeltstående opplevelser eller holdninger og verdier som har vært tilstede i barnets oppvekst, etc... Dette var bare mine egne tanker omkring dette.

Barn som aldri har blitt tatt hensyn til eller elsket, vil følgelig også ha problemer med å gi kjærlighet og kunne ta hensyn til andre. Vi må rett og slett ha fått påfyll selv for å kunne være i stand til å gi til andre. Logisk.

[Mathias]

Væren! Håpte at en av dere som jobbermed barn ville svare, jeg er ikke flink til å skrive langt..

Ang arv/miljø, viser nå de fleste BUP at miljø betyr mye mer enn arv...

Må bare presisere at barn som knapt får fysisk kontakt første tiden har tendens til "senskader", det er jo alltid snakk om TENDENSER, men klare sådan...

Klare eksempler er barn som kommer fra div. barnehjem fra u-land...

Erikson sier også mye fornuftig om omsorg og behov, husker du det?

Vh Lasse

[Væren]

Jepp, Lasse, husker det!

Nå er ikke min utdanning så helt "fersk" lenger, gikk ut fra lærerhøgskolen i -88, så det har kommet en del teoretikere på banen i ettertid. En del av det "gamle" består, likevel. Og man har opparbeidet seg en del erfaring selv, også...

At miljø har større betydning enn arv, er det nok liten tvil om.

Jeg kjenner små sjeler som rett og slett er født som "tapere", i det de er født inn i "feil" familie. Enten svært ressurssvake familier, der foreldrene selv er som barn, eller familier der det eksisterer rusmisbruk og barnemishandling, eller rett og slett understimulering og omsorgssvikt pga. manglende evner og muligheter til å gi barna det de trenger.

Jeg har eksempler på barn som er så følelsesmessig avstumpet og som av ulike årsaker har så høy smerteterskel, at det er ytterst sjelden å høre dem gråte. I "beste fall" kan man registrere en slags klagende hyling når noe går dem i mot, der andre barn normalt ville ha satt sirenen på fullt.

Vi som jobber i barnehagene gjør så godt vi kan for å skape gode hverdager og forsøker å bidra til så gunstige oppvekstvilkår som mulig for disse barna. Noen barn "overlever" nok egentlig på den omsorgen og stabiliteten barnehagen representerer.

Foreldrene skal likevel være de mest sentrale personene i et barns liv.

Når foreldre i enkelte tilfeller overhodet ikke strekker til, er det iblant så det gjør fysisk vondt i hjertet å være vitne til mangelfull omsorg. Kjærligheten til barna kan riktignok være rikelig til stede, men evnen til å gi barnet det hun eller han trenger skranter iblant så det holder.

Når det i tillegg ikke blir grepet inn fra myndighetenes side, til tross for gjentatte bekymringsmeldinger fra vår side, er det så man kan føle seg rent maktesløs noen ganger.

- Men dette var for så vidt en distraksjon...

Klem

[Væren]

Forresten, Lasse: Det du nevner om barnehjemsbarn fra u-land: Ja, jeg kjenner barn som antagelig har tilbrakt det meste av sitt første leveår i en sprinkelseng på et barnehjem ett eller annet sted i verden.

Dette preger barnet, både følelsesmessig, intellektuelt og motorisk oppover hele oppveksten. Mange av dem har hatt behov for ekstrahjelp i form av PPT, fysioterapi mm. Heldigvis har de fleste kommet til gode hjem som er preget av tålmodighet, kjærlighet og jernvilje til å få dette til å fungere! Det finnes fantastisk mange flotte foreldre også!

I min førskolelærerutdanning lærte vi mye om behaviourismens mange forsøk mht. fysiologiske og emosjonelle behov.

Eks.: Forsøket med en sulten apeunge som ble sluppet inn i et bur med to kunstige "surrogatmødre". Den ene "surrogatmoren" besto utelukkende av ståltråd, men hadde til gjengjeld "bryster" bestående av to tåteflasker med melk. Den andre "moren" hadde ikke melk, men kunne bare tilby en god og varm pels.

Den sultne apeungen flyktet inn i tryggheten til den pelskledte "moren".

Behovet for nærhet og trygghet overskygget sulten.

klem!

[Mathias]

Ja, det er så mange skjebner... Men også de som løser seg, det er godt!

Ang omsorgssvikt, det er litt "interessant" for tiden: Ser nå at det ikke bare forekomme ri ressurssvake hjem, nå får vi også dem som kommer fra ressurssterke hjem: Så sterke at de ikke har "tid" til ungene sine....

[Væren]

Skremmende...

Barna blir antagelig et forstyrrende element i en travel hverdag og en hektisk karriere. Det betenkelige i så fall blir jo at det er vanskeligere å oppdage omsorgssvikt i en tilsynelatende "vellykket" familie, ettersom "ressurssvake" familier ofte blir holdt mer under oppsikt.

God økonomi er på ingen måte noen garanti for at barn skal få dekket sine mest elementære behov. Det beste i livet er som regel gratis, men ikke alle ser verdien av det de har fått.

Behovet for ekstraressurser i barnehage og skole ser ikke akkurat ut til å minke i årene som kommer. Vårt "velsmurte" samfunn ser dessverre ut til å fostre en del skadeskutte fugler.

Klem

[Gjest Anonymous]

Jeg må bare få takke for svært interessante og informative innlegg her.

[Gjest Vendela]

Psykopati: Høyst sannsynlig skyldes psykopati en hjernefeil.

En del av hjernen som heter amygdala innvirker på følelsene hos normale mennesker.

Hos psykopaten fungerer denne svært dårlig og resulterer i liten evne til empati.

Psykopati kjennetegnes først og fremst på mangelen på empati.

Dette står å lese om psykopati på utallige nettsteder som omhandler dette emnet.

Så, konklusjonen må bli at man ikke utvikler psykopati de første 14 dagene av sitt liv i og med at det høyst sannsynlig skyldes en hjernefeil.

Hjernefeil oppstår vel under fosterstadiet...

[Væren]

Jeg har lest en del om dette emnet, bl.a. det du skriver Vendela, at psykopati skyldes en fysisk dysfunksjon. Psykopati kan også være arvelig.

Det er mye stoff som omhandler psykopati på nettet. Jeg har en nær venn som har vært gift med en psykopat, og har hatt dette tett innpå livet over en lengre periode. Begrepet psykopat er ikke noe man uten videre skal bruke om andre mennesker, det er en ganske alvorlig sak.

Det er også en rekke faktorer eller kjennetegn som skal være tilstede før man skal kunne slå fast denne diagnosen. Jeg tror det kan påvises ved hjelp av vevsprøver e.l. om en person er psykopat eller ikke. Antagelig vil nok de færreste psykopater frivillig la seg teste, så det er ikke mange som får stilt diagnosen. Var det 4% eller 10% av befolkningen som hadde psykopatiske trekk, mon tro??? I alle fall regner man med at det nå er like mange kvinner som menn som utvikler psykopatiske trekk, men menn som er psykopater er ofte mer utagerende og havner i ledende stillinger, mens kvinnelige psykopater oftest lar de nærmeste rundt seg lide.

Slik jeg oppfattet Gjest, var vel spørsmålet snarere om et menneske kan få vansker og senskader i sin emosjonelle utvikling dersom nære relasjoner ikke fungerer tilfredsstillende i tidlig alder.

[Gjest Vendela]

Stemmer at det er flere faktorer som skal stemme før "psykopat bjellen" begynner å ringe. Men mangelen på empati er et viktig kjennetegn.

Jeg har selv lest masse om emnet den siste tiden...pga at jeg nå endelig har kommet meg ut av et helvete av et forhold.

Kjennetegnene er bra listet opp på nettstedet www.parforhold.no under artikkelen om psykopater.

[Væren]

Så godt at du kom deg ut av det, Vendela. Det krever ikke så rent lite styrke og mot. Jeg har selv vært en venns nærmeste støtte gjennom en slik prosess, og det var knalltøft. Det er skremmende når altfor mange av disse momentene stemmer med virkeligheten. Tilfellet jeg snakker om var som et skoleeksempel, dessverre.

Håper det går fint med deg videre!

[Gjest Anonymous]

Tusen takk for ytterligere informasjon!