Lettere frustrert stemor

[AnonymBruker]

Jeg har ei stedatter på åtte. Jeg har vært i livet hennes siden hun var to. Hun bor hos oss 50-50.

Hos mor har de en litt annen sjargong enn hos oss. De glefser til hverandre, roper og hyler til hverandre og svarer frekt. Jeg tolererer ikke slikt hjemme hos oss. Her skal vi snakke i en normal tone. Det er såklart greit å være uenige, men ingen hyler og skriker. Vi merker det godt de første dagene datteren kommer hjem fra mor, det går ei stund før hun greier å legge bort den stygge talemåten, men det har ikke vært et stort problem. Hun responderer godt på tilsnakk, og er lett å korrigere.

De siste par månedene har min stedatter vist økende grad av negativ oppførsel. Ikke mot meg, men mot faren. Og han lar henne gjøre det. Hun svarer frekt, har en overbærende du-er-idiot-tone når hun snakker, maser seg til alt mulig, slår ut med armene og himler med øynene for den minste ting og han korrigerer henne ikke. Hun snakker like ofte til meg som til faren, men da snakker hun helt normalt. Hun vet at jeg ikke godtar å bli snakket til som en idiot, så da oppfører hun seg. Men hun kjører fullstendig over faren, og han lar henne gjøre det. Når hun er alene med meg er hun en helt annen unge. Hun slapper av, sitter gjerne på fanget, er blid og fornøyd. Jeg har aldri hatt behov for å korrigere negativ oppførsel når hun er alene med meg.

Jeg har tatt det opp med faren før, men han reagerer da med sinne, og sier da at barn er barn og jeg er for hard. Det hører med til historien at både hans familie og våre felles venner reagerer på datterens oppførsel. Den eneste som ikke reagerer, er far selv.

Vi har ei lita datter på 15 mnd, og jeg er bekymret for at hun skal ta etter storesøster og snakke på samme måte. Storesøster viser for øvrig ingen tegn på søskensjalusi, hun har lenge mast etter å få småsøsken, og er utrolig stolt og deltakende i babystell.

Hva ville dere gjort i forhold til far? Skrevet ned konkrete eksempler? Fått andre til å påpeke det? Det er jo far som er problemet her, alle unger blir små tyranner hvis de får muligheten...

Anonymous poster hash: 99167...729

[minister-mio]

Hva ville dere gjort i forhold til far? Skrevet ned konkrete eksempler? Fått andre til å påpeke det?

Anonymous poster hash: 99167...729

Dette må du absolutt ikke gjøre. Du må snakke med han.

[AnonymBruker]

Det kan jo hende du og far har ulikt syn på oppdragelsen. Kanskje han mener det finnes viktigere ting å være nøye på enn akkurat dette. (Selv om både du og jeg synes det er grusom oppførsel, så kan man ikke anta at alle andre synes det, og vi kan heller ikke påstå at det er han som tar feil før vi vet hans grunner.)

Hadde dere ikke hatt et barn til så hadde jeg ment at du ikke skulle gjort noenting. Så lenge hun oppfører seg mot deg så er det jo ikke ditt problem.

Nå har dere ei til, og jeg skjønner derfor problemstillingen. Men hvor realistisk er det at hun vil ta etter med så stort mellomrom? Om noen år så er det naturlig at den eldste blir "grusom" mot alle rundt seg, inkludert lillesøster. Da må man svelge haugevis av kameler for å ikke lage ekstremt mye bråk, så slik prat og frekke svar vil minste uansett få med seg.

Jeg har hatt forbud mot banning på barnet mitt, og selv om hun hører andre barn banne, eller voksne, så vet hun at mine regler gjelder for henne. Jeg tror ikke du skal bekymre deg så mye over det her, tenk på det som en øvingsperiode (for deg altså), så du takler en jente i pubertet bedre. For at det blir verre når hormonene bobler i tillegg, det kan jeg love deg. Og da må man velge sine kamper.. Frekk snakk utgår som regel over hjemmetider, varsling av hvor man er, og å holde ungen unna alkohol.

Anonymous poster hash: 3e1c9...c34

[AnonymBruker]

Ts. Takk for svar.

Da jeg skrev å skrive ned konkrete eksempler, mente jeg å ha noe helt konkret å vise til i en samtale. Men kanskje det er en dårlig ide.

Jeg jobber med ungdom, så jeg vet mye om hormoner og utagerende atferd... Dermed vet jeg også hvor viktig det er å ha en god tone med barna sine, og hvor viktig det er å ha en balanse i forholdet mellom voksne og barn.

Ja, jeg kunne hevet meg over det, i og med at hun ikke snakker slik til meg. Men det er allikevel utrolig irriterende å observere at datteren sitter på do og kommanderer sin far til å komme og skifte dorull til henne, når jeg vet at hun når dorullholderen utmerket selv. Og han iler til. Når de kommer hjem fra butikken med tre blader, "fordi hun ikke greide å velge ett" og når hun raser fordi hun må ha på strømpebukser når det begynner å bli kaldt ute, slipper å ha de på, for så å kjefte høylydt etter skolen fordi hun har frosset hele dagen. Det er fars feil, såklart. Når han må lese et kapittel til i boka om kvelden, fordi han leste det første "feil". Dette er kun eksempler fra de siste dagene, jeg kunne fortsatt i evigheter. Og det er kun far som får det. Jeg var alene med henne i fem dager for ei stund siden da far var bortreist med jobben, og vi hadde det utrolig fint sammen. Da far kom hjem var det på'an igjen.

Ja, jeg er redd for at den lille skal ta etter. Det er stor aldersforskjell, men en liten en merker stemning i huset, og tar etter eldre søsken. Mine barn får aldeles ikke lov til å snakke til noen på den måten, heller ikke når de er gamle nok til at jeg bekymrer meg for drikking og innetider...

Anonymous poster hash: 99167...729

[AnonymBruker]

Ts. Takk for svar.

Da jeg skrev å skrive ned konkrete eksempler, mente jeg å ha noe helt konkret å vise til i en samtale. Men kanskje det er en dårlig ide.

Jeg jobber med ungdom, så jeg vet mye om hormoner og utagerende atferd... Dermed vet jeg også hvor viktig det er å ha en god tone med barna sine, og hvor viktig det er å ha en balanse i forholdet mellom voksne og barn.

Ja, jeg kunne hevet meg over det, i og med at hun ikke snakker slik til meg. Men det er allikevel utrolig irriterende å observere at datteren sitter på do og kommanderer sin far til å komme og skifte dorull til henne, når jeg vet at hun når dorullholderen utmerket selv. Og han iler til. Når de kommer hjem fra butikken med tre blader, "fordi hun ikke greide å velge ett" og når hun raser fordi hun må ha på strømpebukser når det begynner å bli kaldt ute, slipper å ha de på, for så å kjefte høylydt etter skolen fordi hun har frosset hele dagen. Det er fars feil, såklart. Når han må lese et kapittel til i boka om kvelden, fordi han leste det første "feil". Dette er kun eksempler fra de siste dagene, jeg kunne fortsatt i evigheter. Og det er kun far som får det. Jeg var alene med henne i fem dager for ei stund siden da far var bortreist med jobben, og vi hadde det utrolig fint sammen. Da far kom hjem var det på'an igjen.

Ja, jeg er redd for at den lille skal ta etter. Det er stor aldersforskjell, men en liten en merker stemning i huset, og tar etter eldre søsken. Mine barn får aldeles ikke lov til å snakke til noen på den måten, heller ikke når de er gamle nok til at jeg bekymrer meg for drikking og innetider...

Anonymous poster hash: 99167...729

Så lenge faren ikke ser problemet så er det jo ingenting du kan gjøre med hans innstilling til det.

Hva med å snakke med henne? Spørre henne i en rolig samtale om hvorfor hun snakker slik til faren sin, når dere har så god tone? Ikke anklagende spørsmål, men oppriktig undrende spørsmål. Kanskje hun får til å sette ord på det på en eller annen måte.

Anonymous poster hash: 3e1c9...c34

[AnonymBruker]

Ts. Jeg har prøvd å snakke med henne om det, men da virker hun helt uforstående og skjønner ikke hva jeg snakker om. Jeg tror hun er så vant til det at hun ikke merker det. Hun er ei god jente, og viser omsorg for de rundt seg, men ikke faren...

Jeg har også brutt inn når det har vært virkelig ille, og sagt at man ikke kan snakke til folk på den måten. Da slutter hun tvert, og det ser ut som om hun skjønner da hva jeg mener.

Anonymous poster hash: 99167...729

[AnonymBruker]

Ts. Jeg har prøvd å snakke med henne om det, men da virker hun helt uforstående og skjønner ikke hva jeg snakker om. Jeg tror hun er så vant til det at hun ikke merker det. Hun er ei god jente, og viser omsorg for de rundt seg, men ikke faren...

Jeg har også brutt inn når det har vært virkelig ille, og sagt at man ikke kan snakke til folk på den måten. Da slutter hun tvert, og det ser ut som om hun skjønner da hva jeg mener.

Anonymous poster hash: 99167...729

Jeg har slitt med lignende problematikk, far til barnet som snakket spydig og hånende til alle rundt seg, og min datter tok etter han. Jeg slo hardt ned på det, men det var jo da direkte til meg. Nå forstår hun at det ikke er greit å si, samtidig som hun skjønner at ingen kan oppdra faren.

Er veldig vanskelig når han ikke ser problemet selv. Du må nesten velge om du skal lage krig av det (familievernkontor e.l.) eller om du skal akseptere at det er slik faren ønsker å ha det. Selv om de fleste mener det er uakseptabelt, så er det en mulighet til at han mener det er helt greit, og det må jo respekteres så lenge det ikke går utover andre. (Noe det faktisk ikke gjør, det yngste barnet klarer å lære at det er andre regler for andre. Unger skjønner slik lett, det tror jeg ikke du skal bekymre deg for.)

Anonymous poster hash: 3e1c9...c34