Hva kan man forvente av et forhold etter ti år sammen?

[AnonymBruker]

Man klarer fint leve på den lønnen. Handler om prioriteringer. Jeg ville valgt å skilles, dersom vi ikke lenger var sammen. Jeg kjenner flere som har foreldre som har levd på den lønnen, med opptil 3 unger - og det har gått veldig fint det. Ungene har ikke kunnet få de nyeste telefonene, men det er da heller ikke det viktigste. Har man et tak over hodet, nok mat, skolegang, klær og kjærlighet er materialistiske ting bare overfladiske ting man absolutt ikke trenger.

Det er virkelig naivt å mene at det har gått fint. Kanskje det ser slik utad, men det er tøft. Det koster å ha et sted å bo, gjerne opp mot 6-7000 kroner i måneder i leie, eventuelt boliglån. Å da ha igjen 7-8000 til mat, husholdningsartikler, strøm, transport, SFO, gaver osv. Det er ikke akkurat lukerativt. Og det er en grunn til at de havner hos meg i forbindelse med jobben min.

Anonymous poster hash: 58127...80f

[Japp]

Du høres ut som meg. Jeg føler meg helt tom til tider, lei meg, fortvilet og vet ikke mine arme råd, men jeg klarer ikke helt å gi opp likevel. Vi har barn, et hjem, ja alt sammen, og kan man finne en måte å takle en ikke-rosenrød hverdag på, så vil jeg gjerne vite. Jeg er ikke opptatt av å være med i en diskusjon hva som er best for barna for barn er forskjellige slik foreldre er forskjellig. Men jeg vet at barn har godt av glade foreldre. For er foreldrene fornøgde med livet, så er det lettere å overføre det til barna. Jeg merker at jeg til tider er mer utolmodig enn jeg burde fordi jeg går med så mange tanker. Og da blir jeg fort sinna, det liker jeg ikke...

Har dere forsøkt familierådgivning?

[Japp]

Moren min har null utdanning, men likevel klarte hun å få seg en grei jobb med bra inntekt. Så ja jeg levde ikke på 10-12 tusen i mnd nei, men jeg har da venner med foreldre i butikkjobber (dvs lavtlønnede yrke) og de har flere søsken. Min bestevenninne har 3 søsken, og moren jobber i butikk, faren jobber med noe transport. De er skilt men klarer seg veldig bra og har ingen problemer med å leve på 12-14 tusen i mnd.

Det er virkelig ikke lett å leve fryktelig godt på 12 000 i måneden. Hvordan mener du at de får det til å gå rundt?

Nei, nå gir jeg meg med denne avsporingen. Har dratt den litt vel langt. Men poenget var at det kan være mange grunner til at folk holder sammen tross manglende gnist. Og det er ikke noe mer eller mindre teit enn å velge å skille seg.

[AnonymBruker]

Jeg har vært alenemor til 3 og levd på 50 kr dagen. Det var det som vi hadde igjen etter at alt var betalt. Faren til barna hadde mye bedre råd, men ungene valgte å bo hos meg der det var ekstra kjærlighet å finne. Vi bodde sammen på ett rom og koste oss da vi la oss på madrasser på gulvet.

Man måler da faen ikke livskvalitet i penger. Du vet ikke hva du snakker om!!

Anonymous poster hash: 97f95...b5d

[RockOn]

Hvorfor det?

Hvis det er umulig er det fordi man ikke prioriterer det.

Vil man få det til planlegger man det og legger resten av timeplanen sin rundt det.

Man lager ganske enkelt faste avtaler der det bare er hverandre som er sammen.

Klarer du å dra på trening, ha en frisørtime, sette opp en tannlegeavtale, sette av tid til å snakke med en rådgiver i banken, dra til lege, møte familie og/eller venner, så klarer du å lage en avtale med mannen/damen din.

Edit: Hvis du mener det er umulig å få til en ferie, så spørs det hva du legger i ferie. At man drar til hotell i Thailand, reiser til Paris eller reiser på cruise er ikke synonymt med ferie... Man må ikke legge ved et basseng i et varmt land for å ha en ferie...

Nå er der jo en stor forskjell på det du nevner da, jeg drar på trening, i banken, til frisøren osv når mannen min er hjemme og kan passe barnet.

Hvis jeg skal dra på date med mannen min så trenger vi faktisk en annen til å være barnevakt. Og det er ikke alle som er så heldig å har dette tilgjengelig når det måtte være. Vi har begge foreldre som er i fulle jobber, og de er alle glad i å reise og har hobbyer osv. Vi kan nesten ikke forvente at de kan passe barnebarn når som helst, noe de heller ikke kan.

Nå i sommer så hadde vi en kveld ute og den ble avtalt i lang tid I forveien sånn at den som skulle være barnevakt kunne.

Du er heldig som tydelig har mulighet til å ha barnevakt når du ønsker det, men du tenker ikke over at dette ikke gjelder alle

[AnonymBruker]

Jeg har vært alenemor til 3 og levd på 50 kr dagen. Det var det som vi hadde igjen etter at alt var betalt. Faren til barna hadde mye bedre råd, men ungene valgte å bo hos meg der det var ekstra kjærlighet å finne. Vi bodde sammen på ett rom og koste oss da vi la oss på madrasser på gulvet.

Man måler da faen ikke livskvalitet i penger. Du vet ikke hva du snakker om!!

Anonymous poster hash: 97f95...b5d

Men da har du faktisk igjen penger etter alt er betalt. Det er det mange som ikke har. Jeg har som sagt en jobb som viser hvordan mange har det. Kan jeg få spørre deg hvor mye du hadde utbetalt pr måned?

Jeg har ikke sagt at livskvaliteten måles i penger. Men man må faktisk ha penger til å leve.

Anonymous poster hash: 58127...80f

[AnonymBruker]

Kjenner meg igjen i det du skriver...vært sammen i 12 år og sliter fryktelig med å finne gnisten. Ser folk foreslår romantiske middager, frokost på senga, nytt undertøy osv...osv...sånt funker ikke for meg. Helt seriøst. Vi er ikke alle like. Sånt er selvfølgelig hyggelig, men ikke noe mer. Selv om vi har flere barn sammen så føler jeg at vi liksom ikke har noe å snakke om lenger? Vi burde jo ha det, men det er på en måte så dødt alt sammen...vi burde definitivt gjort mye mer av ting som fører oss sammen. Felles prosjekter, være mer sammen med felles venner, være mer et PAR på en måte. Men hvordan finner jeg lyst og motivasjon? Det er så trist å si det "høyt", men han er en person jeg rett og slett ikke finner noen glede i å være sammen med. Det føles som et stort ork. Ja, vi jobber mye begge to. Kanskje vi skulle hatt prioritert annerledes, satt av mer tid til oss og familie. Dyrke oss selv mer...vet ikke om det er mulig.

Dette er akuratt slik jeg føler det, det har gått for langt. Vi har prøvd parterapi og de kommer med forslag som romantiske dater, tur alene til en storby - men problemet er jo at jeg ikke har lyst til å gjøre disse tingene med mannen min!! Vi har to barn i tenårene sammen og jeg er livredd for å "ødelegge" for de ved å forlate min mann.

Anonymous poster hash: 3135b...a05

[AnonymBruker]

Men da har du faktisk igjen penger etter alt er betalt. Det er det mange som ikke har. Jeg har som sagt en jobb som viser hvordan mange har det. Kan jeg få spørre deg hvor mye du hadde utbetalt pr måned?

Jeg har ikke sagt at livskvaliteten måles i penger. Men man må faktisk ha penger til å leve.

Anonymous poster hash: 58127...80f

Fikk 5 tusen i mnd fra sosialkontoret. Ble plutselig alene og hadde ikke krav på overgangsstønad for ungene var for store. Hadde ikke jobb, men sosialen ville ikke hjelpe med mer enn det, og når husleie var betalt og regningene så hadde vi ca 50 kr pr dag på 4 stykker. Middag var en fest og ofte hadde vi det av og til bare i helgen en dag. Eller gikk det på brød til 4 kr og hjemmelaget pålegg av oboy og vann. Eller utvannet jordbærsyltetøy. Ble mye sukker på brødskivene også, Rakk lengre med litt smør og sukker.

Anonymous poster hash: 97f95...b5d

[Gjest alegria]

Det er virkelig ikke lett å leve fryktelig godt på 12 000 i måneden. Hvordan mener du at de får det til å gå rundt?

Nei, nå gir jeg meg med denne avsporingen. Har dratt den litt vel langt. Men poenget var at det kan være mange grunner til at folk holder sammen tross manglende gnist. Og det er ikke noe mer eller mindre teit enn å velge å skille seg.

Jeg blander meg ikke inn i økonomien til andre, men min venninne levde veldig godt med sine tre søsken og fraskilte foreldre med en gjennomsnittsinntekt på 12-14 tusen i mnd. De prioriterte vel bort ting, og prioriterer vel det viktigste. Nå er hun flyttet ut, det er fortsatt 3 barn igjen i familien og de klarer seg fortsatt utrolig bra, både hos mor og far.

[Gjest HarryDotter]

Jeg har vært alenemor til 3 og levd på 50 kr dagen. Det var det som vi hadde igjen etter at alt var betalt. Faren til barna hadde mye bedre råd, men ungene valgte å bo hos meg der det var ekstra kjærlighet å finne. Vi bodde sammen på ett rom og koste oss da vi la oss på madrasser på gulvet.

Man måler da faen ikke livskvalitet i penger. Du vet ikke hva du snakker om!!

Anonymous poster hash: 97f95...b5d

[Gjest HarryDotter]

Jeg vil forvente at jeg er sammen med en veldig veldig god venn og kjæreste og et godt menneske som tenker på mitt beste...slik at jeg kan tenke på hennes beste og da ruster ikke kjærligheten. Forelskelse og den nye "bli kjent" sommerfugl fasen går over.....Håpet er jo at man skal bli så godt kjent med hverandre at man skal bli glad i både de positive og de ikke fullt så positive sidene til dama si. Ingen er perfekte. Ingen passer meg helt perfekt. Alle må vi jobbe med kjærligheten for at den skal forbli varm tror jeg da.

Desto bedre man lærer partner å kjenne, desto større grunnlag burde det bli for å bli mer og mer dypt glad i den personen også.

[Japp]

Dette er akuratt slik jeg føler det, det har gått for langt. Vi har prøvd parterapi og de kommer med forslag som romantiske dater, tur alene til en storby - men problemet er jo at jeg ikke har lyst til å gjøre disse tingene med mannen min!! Vi har to barn i tenårene sammen og jeg er livredd for å "ødelegge" for de ved å forlate min mann.

Anonymous poster hash: 3135b...a05

Jeg vet ikke om du har forsøkt det, men har du forsøkt å faktisk dra på storbyferie alene med mannen, romantiske dater og sånn? Tvinge deg til det de første gangene, så kanskje noen gnister tennes igjen? Om du vil være med mannen for barnas skyld, så prøv nå hvertfall dette. Det kan gjøre underverker.

[AnonymBruker]

Fikk 5 tusen i mnd fra sosialkontoret. Ble plutselig alene og hadde ikke krav på overgangsstønad for ungene var for store. Hadde ikke jobb, men sosialen ville ikke hjelpe med mer enn det, og når husleie var betalt og regningene så hadde vi ca 50 kr pr dag på 4 stykker. Middag var en fest og ofte hadde vi det av og til bare i helgen en dag. Eller gikk det på brød til 4 kr og hjemmelaget pålegg av oboy og vann. Eller utvannet jordbærsyltetøy. Ble mye sukker på brødskivene også, Rakk lengre med litt smør og sukker.

Anonymous poster hash: 97f95...b5d

Dette å være noen år siden. Aldri i livet om man overlever med 5000 i mnd med 3 barn i dagens verden. Ikke med husleie, faste kostnader og mat!

Anonymous poster hash: 58127...80f

[Flibidy Flæbidy]

Hvorfor alltid så stort fokus på om noe er normalt eller ikke? Det viktigste er vel hvordan du føler at forholdet deres er. Jeg tror dere har mye å jobbe med i dette forholdet, og synes det er synd at partneren din virker så lite forstående og imøtekommende i denne prosessen. Du skal ikke nøye deg med noe bare fordi det er normalt. Gjør det du kan for å få forholdet tilbake dit hvor du syntes det fungerte etter dine forventninger.

Lykke til, håper ting blir bedre for dere!

[estrella]

Tråden er ryddet for avsporinger.

Estrella, mod.

[AnonymBruker]

Jeg vet ikke om du har forsøkt det, men har du forsøkt å faktisk dra på storbyferie alene med mannen, romantiske dater og sånn? Tvinge deg til det de første gangene, så kanskje noen gnister tennes igjen? Om du vil være med mannen for barnas skyld, så prøv nå hvertfall dette. Det kan gjøre underverker.

Om vi skulle prøvd noe sånt, er jeg redd jeg hadde fått enda mer lyst til å komme ut av forholdet. Jeg lovpriser hverdagen. Det er da vi fungerer best sammen.

Anonymous poster hash: 1f3d9...cf0

[ViljaH]

Ja, men man har en mye større forutsetning for å takle det bedre når man er 25 enn 3. Det er ikke så lett å sette ord på det som liten.

Dessuten tror jeg du misforstår ViljaH med vilje. Det er ikke sokkel leiligheten som er problemet, men dårlig råd. Jeg har en jobb hvor jeg tydelig ser hvor tungt det kan være for enslige med barn. Jeg tror du har vansker med å se hva dårlig råd kan gjøre.

Enig! Det er kanskje ikke så lett å forstå valget mange uten millionlønn må ta. Hvis mor er en helt vanlig sykepleier eller lærer med 400 000 i året, så blir det ikke "litt" mindre leilighet. Da blir det drastisk nedgang i levestandard for barna. Alegria har ikke barn selv, og har derfor ikke følt på foreldreskapets sterke behov for å ta best mulig vare på sine små. At det kan føles minst like sterkt som behovet for ny kjæreste. De små daglige gleder av å kunne lage akkurat slik mat man vil til dem uten å måtte velge grøt pga økonomi. Å kunne kjøpe den parkdressen man mener er best og ikke billigst. Å kunne kjøpe nye sko til barnet når det trenger det, ikke måtte vente til neste lønning. Det er nemlig realiteten for mange eneforsørgere.

[AnonymBruker]

Om vi skulle prøvd noe sånt, er jeg redd jeg hadde fått enda mer lyst til å komme ut av forholdet. Jeg lovpriser hverdagen. Det er da vi fungerer best sammen.

Anonymous poster hash: 1f3d9...cf0

Sånn hadde jeg det også. På den ene siden så følte jeg at hverdagene var kjedelige, men i ferier og helger, da vi fikk mye mer tid til hverandre, var enda verre!

Problemet er ikke alltid mangel på tid til hverandre, men rett og slett mangel på kjærlighet... Jeg var dypt glad i og respekterte min mann, men når jeg ikke føler noen tiltrekning i det hele tatt, hvorfor skal jeg da bli i forholdet?

Skal man måtte akseptere å aldri føle forelskelse eller kjærlighet igjen, mot å holde sammen med en man går overens med og som man er glad i? Hvor mange her inne ville levd resten av sitt liv (50-60 år) med en mann de var veldig glad i, men som de ikke hadde de store følelsene for?

Anonymous poster hash: f728d...955

[AnonymBruker]

Om vi skulle prøvd noe sånt, er jeg redd jeg hadde fått enda mer lyst til å komme ut av forholdet. Jeg lovpriser hverdagen. Det er da vi fungerer best sammen.

Anonymous poster hash: 1f3d9...cf0

Så du er ikke villig til å prøve engang? Da prøver du ikke engang å holde liv i glørne og barna dine lærer ved eksempel at et kjærlighetsløst ekteskap som ikke pleies er tingen. Ønsker du å være et sånt forbilde?

Anonymous poster hash: 616bc...073

[AnonymBruker]

Så du er ikke villig til å prøve engang? Da prøver du ikke engang å holde liv i glørne og barna dine lærer ved eksempel at et kjærlighetsløst ekteskap som ikke pleies er tingen. Ønsker du å være et sånt forbilde?

Anonymous poster hash: 616bc...073

Nå synes jeg du er utrivelig. Det er en svært trist situasjon jeg er i. Så lenge du ikke vet noe som helst om verken meg, min samboer eller livet vårt, burde du holde deg for god til å komme med forutinntatte utspill.

Anonymous poster hash: 1f3d9...cf0