Gå til innhold

Hva kan man forvente av et forhold etter ti år sammen?


AnonymBruker

Anbefalte innlegg

Gammel tråd, men googlet og fant ut at den bar i seg det jeg mente spørre om. fjorten år, lite følelser, vi trives sammen og har valgt hinnanen, men likevel tror jeg om vi hadde bodd anna sted ville vi grodd vekk. Vi velger hverandre av praktiske årsaker.

Anonymkode: 4e6b5...6e7

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

AnonymBruker skrev (På 28.9.2014 den 22.01):

Synes det er rart at folk alltid blir angrepet hvis de sier at de holder sammen for barna.

 

Ok, hvis det er et forhold der vold, rusmisbruk eller høylydt krangling er en del av hverdagen er det helt klart bedre at man går fra hverandre.

 

Men ofte er det jo bare slik som TS beskriver; gnisten er borte, og man blir samarbeidspartnere, venner, kompiser og felles foreldre til barn som man elsker over alt på jord, og vil gjøre hva man kan for.

 

Selv har jeg prøvd begge deler. Gikk fra et dødt forhold (uten krangling etc., men gløden var borte) til et liv som fattig eneforsørger. Det var ensomt å ikke ha noen å feire jul med. Ingen å dele bekymringer over regninger med. Ingen mulighet til å dra på ferie pga økonomi. Mange, lange kvelder alene foran tv'n. Mitt førstefødte barn ble deprimert etter at jeg og faren hans gikk fra hverandre. Selv om vi gjorde "alt etter boken" og trodde vi hadde gjort bruddet så ryddig og pent som mulig. Selv om gutten fikk ha mye kontakt med faren, selv om vi aldri snakket stygt om den andre foreldreren til ham.. Det å bryte opp og miste den daglige tryggheten i å ha to foreldre der hele tiden gjorde sønnen min trist og utrygg, og han fikk etterhvert problemer på skolen.

 

Så fant jeg en ny partner. Sønnen min blomstret etter at min nye mann kom inn i livet vårt. Endelig fikk vi bedre økonomi igjen, kunne dra på ferier, badeland, spise ute på restauranter, rett og slett, det skjedde mer i hverdagen. Og jeg var lykkelig.

 

Fikk et barn til med min nye partner, og nå, etter 5 år er gnisten i dette forholdet også borte. Driter i hvor mange forståsegpåere som hyler om at jeg burde pakke snippsekken og rive ungene opp og flytte, all den tid vi lever harmonisk sammen og faktisk er venner som støtter hverandre i dette prosjektet som et familieliv faktisk er, så blir jeg her. Vi har det trygt og godt sammen, og nå vet jeg at det er best for barna. Neivel, så ser vi ikke på hverandre med glitrende stjerner i øynene lenger. Neivel, så savner vi ikke hverandre intenst når den andre er borte, og vi har ikke lenger sex. Dette skader likevel ikke barna, det er min mening. Det er bedre for dem å få bli i huset, strøket, på skolen de er vant til, få beholde den økonomien de er vant til, den omgangskretsen de er vant til osv.

Den dagen han begynner å drikke, slå meg eller behandle meg respektløst på noen annen måte, blir saken dog en helt annen.

 


Anonymous poster hash: 17577...60c

 

Veldig enig. 

Har man valgt å få barn, kan man ikke bare velge etter sitt eget ego lengere. 

Synd så mange ikke forstår det

Anonymkode: 3588a...7b6

Lenke til kommentar
Del på andre sider

AnonymBruker skrev (På 27.9.2014 den 7.43):

Dette lurer jeg også på. Da jeg gjorde det slutt med eksen etter 5 år på grunn av mye av det du sier så sa han med at "ALLE har det sånn etter så så mange år". Men det nekter jeg å tro på, ser jo så mange par som ser like nyforelsket ut som for 20 år siden.

 


Anonymous poster hash: 0753d...c91

 

Ja, men det kommer ikke av seg selv. En må kommunisere og gi/ta for å sørge for at forholdet fremdeles er spennende og givende. Mange tror at når du treffer den rette så går alt av seg selv. Da skal man slippe å gi noen som helst innsats fordi alt er jo bare fint, forelskelsen varer jo til dere er gamle og grå? Sånn er det ingen som har det. De som ser like nyforelsket ut etter 20 år sammen har ganske sikkert hatt tøffe stunder på mange måter, men de har mest sannsynlig «teamet opp» og gått sammen om å overkomme de hindrene som er kommet i veien fordi begge to har valgt at de ønsker å leve sammen. 
kommunikasjon(!), respekt og helst litt hverdagsromantikk er key etter min mening. 
 

Jeg og samboeren har nå 10 år på nakken sammen. Har vært en god del saker som jeg aldri hadde orket å stå ut med/kjempe meg igjennom (ikke utroskap) med mindre jeg visste at jeg vil leve med denne mannen og at kampen da er verdt det. 
Ikke har han vært særlig flink på kjærestegreier heller (komplimenter osv), men vi har snakket om dette at ingen av oss ønsker å ende som 2 stk som bare lever sammen i et platonisk forhold når vi har merket at hverdagen tar oss igjen. Da forteller vi hva vi trenger av den andre og så prøver vi begge å få det til å bli bedre. Det har funka bra for oss så langt 🙂 jeg synes han er like nydelig, smart og sexy som når jeg var stormforelsket i ham. Håper han tenker det samme 🤓

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...