Hva kan man forvente av et forhold etter ti år sammen?

[Japp]

Da kan man vel like gjerne være ærlig og si at det at man bor sammen, handler om at man liker livet sitt sånn det er? Ikke nødvendigvis om at man må skilles...

Kanskje mannen din heller ikke øsnker å skilles. Kanskje barna har det helt topp.

Det der med at man "må skilles" er også en oppdiktet greie som samfunnet har bestemt.

Er man ikke forelsket, men alt annet funker, så skal man likevel skilles.

Jaha? Må man det?

Hvorfor må man det?

Dette er jeg HELT enig i! Hvis samlivet fungerer, for alle parter, tross lite/ingen intimitet så må man ikke skilles!

[RockOn]

Nei, det har jeg ikke.

Men jeg har kjærlighet nok for henne jeg valgte til å finne en løsning, i stedet for å sette meg ned og si "Ja,ja. Da får vi kutte det ut, da."

For DET er et aktivt valg og da valgte du etter min mening BORT den andre.

Hæ?

Jeg valgte bort mannen min fordi jeg drar til frisøren når han passer barnet, men ikke klarer og fikse barnevakt for å dra en ferietur med han?

Ærlig talt, er du seriøs nå?

Jeg er ikke skilt og ikke burde vi skilsmisse, heller ikke klager vi på lite tid. Poenget mitt var at det er faktisk ikke alle som har mulighet til å ha barnevakt når man ønsker. Og jeg skrev vel at vi avtalte også i sommer å gå ut, men som sagt at det måtte avtales LNG tid i forveien for at noen kunne være barnevakt.

Så jeg forstår virkelig ikke hvor du får det fra at jeg setter meg ned og gir opp, og velger bort den andre. .ærlig talt.

[AnonymBruker]

TS her.

Jeg sa kort at jeg ikke går fra han pga barna, mest fordi det ikke *egentlig* skulle være tema. Det er flere grunner også. Vi er ofte gode venner selv om vi har iskalde krangler ganske ofte på kveldstid. Barna tror jeg merker lite av dette, de er veldig små og vi krangler ikke foran de. Jeg unner ikke de å oppleve en skilsmisse og alt det fører med seg. Selv om mange her har gode erfaringer, så har ikke jeg det. Jeg har noen venninner som er skilte med barn, og selv om de kan date og "ha det gøy" annenhver helg så lever de et liv jeg ikke misunner de. Da vil jeg heller leve slik jeg gjør nå.

En tredje ting er at jeg har giftet meg med denne mannen. Jeg ga et løfte den dagen, som jeg ikke tar lett på. Jeg ønsker derfor at jeg, og vi, skjerper oss for å gjøre forholdet så godt det kan bli istedet for å tenke på å skille seg...

...og i den forbindelse, lurer jeg altså på hva man kan forvente at et forhold etter ti år sammen. Hvor skal man legge lista liksom? Skjønner jo at dette kan være individuelt, men lurer likevel på hvordan folk har det i lange forhold. Forhold som er ment å vare livet ut. Har man lite sex, kysser man hver dag, opplever mn romantikk, sommerfugler i magen fra tid til annen?

Anonymous poster hash: 05f52...04b

[AnonymBruker]

TS her.

Jeg sa kort at jeg ikke går fra han pga barna, mest fordi det ikke *egentlig* skulle være tema. Det er flere grunner også. Vi er ofte gode venner selv om vi har iskalde krangler ganske ofte på kveldstid. Barna tror jeg merker lite av dette, de er veldig små og vi krangler ikke foran de. Jeg unner ikke de å oppleve en skilsmisse og alt det fører med seg. Selv om mange her har gode erfaringer, så har ikke jeg det. Jeg har noen venninner som er skilte med barn, og selv om de kan date og "ha det gøy" annenhver helg så lever de et liv jeg ikke misunner de. Da vil jeg heller leve slik jeg gjør nå.

En tredje ting er at jeg har giftet meg med denne mannen. Jeg ga et løfte den dagen, som jeg ikke tar lett på. Jeg ønsker derfor at jeg, og vi, skjerper oss for å gjøre forholdet så godt det kan bli istedet for å tenke på å skille seg...

...og i den forbindelse, lurer jeg altså på hva man kan forvente at et forhold etter ti år sammen. Hvor skal man legge lista liksom? Skjønner jo at dette kan være individuelt, men lurer likevel på hvordan folk har det i lange forhold. Forhold som er ment å vare livet ut. Har man lite sex, kysser man hver dag, opplever mn romantikk, sommerfugler i magen fra tid til annen?

Anonymous poster hash: 05f52...04b

Vi har sex 1-2 ganger i uken. Kysser hverandre hade om morgenen og godnatt om kvelden. Ser film sammen 1-2 ganger i uka. Jeg opplever svært lite sommerfugler i magen, men det forventer jeg ikke heller. Jeg tenker som så at dersom jeg hadde mistet han (at han dør), så vil jeg bli veldig lei meg og kommer til å savne han veldig. På samme måte tenker jeg på han med andre damer, det liker jeg heller ikke tanken på. Så det anser jeg godt nok på at vi har et fint forhold

Anonymous poster hash: 58127...80f

[Havbris]

...og i den forbindelse, lurer jeg altså på hva man kan forvente at et forhold etter ti år sammen. Hvor skal man legge lista liksom? Skjønner jo at dette kan være individuelt, men lurer likevel på hvordan folk har det i lange forhold. Forhold som er ment å vare livet ut. Har man lite sex, kysser man hver dag, opplever mn romantikk, sommerfugler i magen fra tid til annen?

Anonymous poster hash: 05f52...04b

Ja, etter 23 år sammen er dagene fylt av en gjensidig kjærlighet for hverandre, som kommer til uttrykk på mange måter. Den stormende forelskelsen er selvfølgelig over, men i bunnen av forholdet ligger det dyp kjærlighet, et ønske om å gjøre hverandre gode og vi er rause med kjærtegn begge to. Romantikk er et relativt begrep, og for oss er det romatikk i det å dele opplevelser, om det så er kun å gå en tur sammen på kvelden. Det å dele opplevelser gir følelsen av et "vi". Det er i mine øye mye som er langt mer romantisk enn et besøk på en restaurant eller en ferie sammen. Vi har voksne barn og har selvsagt en annen frihet nå enn tidligere.

[Majott]

Problemet i vårt forhold etter ni år, er at gnisten er borte fra min side, men ikke fra mannens. Jeg er overhodet ikke interessert i å gå ut og spise middag med ham, reise på weekendtur etc. Det er derimot han. Jeg holder ut pga barna. Min samboer og jeg fungerer forresten utmerket sammen på det platoniske plan. Verdens beste venner, med mye å snakke om. Lite til ingen krangling.

Skulle ønske jeg hadde hatt mot til å forlate forholdet.

Anonymous poster hash: 1f3d9...cf0

Hvorfor er det blitt sånn? Og det kan da være mulig å rette på dette?

[Gjest Vinglasset]

Jeg leste utpå Tara i butikken i dag og der sier Angelina Jolie noe treffende:

"Kjærlighet er ikke romantisk" ... det var svært treffende sagt.

[I Grosny]

"alt" var vel kanskje litt å ta i, selvfølgelig. Men kort fortalt. Sa og viste at jeg var glad i han. Berøring, initiativ til sex, tid, handlingsrom til å la han gjøre sine ting, alt i hjemmet for at det skulle være trivelig, ga han rom for meninger osv. Jeg forsvant til slutt i all anstrengelsen. Han viste ikke at han satte pris på det. Så jeg fikk nok. Vi hadde et brudd en periode og ga han sjanse til å vise hvem han ville være. Han forsto at han hadde vært en dårlig samboer. Det gikk fint et par mnd, ikke mye, men små steg i riktig retning. Nå er vi tilbake der vi var, men jeg kjenner at jeg ikke klarer å kjempe så mye som før.

Tøytigeren har rett i det med å bære ved til bålet, men bærer du alt alene, så blir du sliten, og du spiser opp deg selv, og havner i dørmattefella. Dørmatter er ofte turnoff.

[I Grosny]

TS her.

Jeg sa kort at jeg ikke går fra han pga barna, mest fordi det ikke *egentlig* skulle være tema. Det er flere grunner også. Vi er ofte gode venner selv om vi har iskalde krangler ganske ofte på kveldstid. Barna tror jeg merker lite av dette, de er veldig små og vi krangler ikke foran de. Jeg unner ikke de å oppleve en skilsmisse og alt det fører med seg. Selv om mange her har gode erfaringer, så har ikke jeg det. Jeg har noen venninner som er skilte med barn, og selv om de kan date og "ha det gøy" annenhver helg så lever de et liv jeg ikke misunner de. Da vil jeg heller leve slik jeg gjør nå.

En tredje ting er at jeg har giftet meg med denne mannen. Jeg ga et løfte den dagen, som jeg ikke tar lett på. Jeg ønsker derfor at jeg, og vi, skjerper oss for å gjøre forholdet så godt det kan bli istedet for å tenke på å skille seg...

...og i den forbindelse, lurer jeg altså på hva man kan forvente at et forhold etter ti år sammen. Hvor skal man legge lista liksom? Skjønner jo at dette kan være individuelt, men lurer likevel på hvordan folk har det i lange forhold. Forhold som er ment å vare livet ut. Har man lite sex, kysser man hver dag, opplever mn romantikk, sommerfugler i magen fra tid til annen?

Anonymous poster hash: 05f52...04b

Disse iskalde kranglene, selvfølgelig avliver de den siste rest av kjærlighet. Med slik adferd inne i bilde så tror jeg det er best for alle parter å gå fra hverandre temmelig snart. For å si det på en annen måte: Ønsker du å reparere familien så deltar du ikke en gang til i en slik krangel. Tenk over hva dere har fått ut av disse krangelene. Jeg vil tro at det eneste resultatet er irritasjon og avvikling av kjærlighet. Iskalde krangler er det beste middelet mot kjærlighetssorg, fordi de tar bort selve kjærligheten. Det blir ikke noe igjen å sørge over. Det blir veldig lett å skilles.

Det ekteskapsløftet kan dere bare drite i. Den dagen krangelen tok overhånd, så ødela dere hele greia. Det gjelds ikke lenger, fordi iskald krangel er ekteskapsbrudd. Ekteskapet er allerede brutt.

[I Grosny]

Dette er jeg HELT enig i! Hvis samlivet fungerer, for alle parter, tross lite/ingen intimitet så må man ikke skilles!

Forsåvidt enig,

men når iskalde krangler ofte utvikler seg, så tror jeg løpet er kjørt, og at vennskapet ikke er ok lenger.

[Tøytigern]

Hæ?

Jeg valgte bort mannen min fordi jeg drar til frisøren når han passer barnet, men ikke klarer og fikse barnevakt for å dra en ferietur med han?

Ærlig talt, er du seriøs nå?

Jeg er ikke skilt og ikke burde vi skilsmisse, heller ikke klager vi på lite tid. Poenget mitt var at det er faktisk ikke alle som har mulighet til å ha barnevakt når man ønsker. Og jeg skrev vel at vi avtalte også i sommer å gå ut, men som sagt at det måtte avtales LNG tid i forveien for at noen kunne være barnevakt.

Så jeg forstår virkelig ikke hvor du får det fra at jeg setter meg ned og gir opp, og velger bort den andre. .ærlig talt.

Og poenget mitt er at får du ikke barnevakt så får du finne en annen løsning i stedet for å drite i å planlegge at man skal tilbringe tid sammen.

Nå gidder jeg faktisk ikke gjenta det flere ganger.

[Tøytigern]

Å nei du. Det var ikke kun snakk om en time her og der. Det forslaget jeg og flere andre reagerte på og svarte på, var å reise bort helger og ferier uten barna. Blir meningsløst om du skal late som noe annet nå.

Anonymous poster hash: 1f3d9...cf0

Jeg sa ikke noe annet. Jeg sa akkurat det jeg skrev som du siterer: Å dra bort på en ferie med den man er glad i er viktig. Og det er viktig å gjøre det alene uten barna.

Går det ikke så får du finne en annen løsning og ikke sitte og sutre fordi du ikke gadd å prioritere å få til en måte dere kan tilbringe tid sammen.

Djees, hvor vanskelig skal det være?

Er det rart dere ikke klarer å finne tid til hverandre når dere er så jævla opphengt i at man må ha en barnevakt først?

"Sorry, elskling, men du kommer ikke i andre rekke etter barna. Du kommer i tredje rekke etter barna OG barnevakten..."

Hurrey.

Endret 13. oktober 2014 av Tøytigern

[Tøytigern]

Ærlig talt. Dere greier å få til å drasse dere på alt mulig annet som er viktig for dere.

Hvis den dere bor sammen med kommer etter alt annet, fordi dere ikke får barnevakt da er det ikke rart samlivet dauer.

"Beklager, men vi har ikke barnevakt, så i dag får du null respekt, omtanke, oppmerksomhet, forståelse og positiv oppmuntring fra denne kanten. Det får vente til vi greier å finne noen som vil ha en hundrings for å se etter unga. Klar deg selv. Jeg kjører solo i dette forholdet."

"Hvasa? Ta telefonen? Legge igjen en hyggelig lapp? Neh. Vi har ikke barnevakt."

Endret 13. oktober 2014 av Tøytigern

[AnonymBruker]

Vi har vært sammen i 15 år Oh har det veldig bra. Synes det er ennå bedre nå enn i begynnelsen Vi hygger oss på kveldene og gir hverandre små romantiske overraskelser stadig vekk. Krangler så og si aldri (2-3 ganger i året?) jeg gleder meg til å se ham etter jobb.

Anonymous poster hash: c7909...b75

Dere har ikke småbarn/tenåringer formoder vi.

Anonymous poster hash: c467c...6fc

[AnonymBruker]

Ærlig talt. Dere greier å få til å drasse dere på alt mulig annet som er viktig for dere.

Hvis den dere bor sammen med kommer etter alt annet, fordi dere ikke får barnevakt da er det ikke rart samlivet dauer.

"Beklager, men vi har ikke barnevakt, så i dag får du null respekt, omtanke, oppmerksomhet, forståelse og positiv oppmuntring fra denne kanten. Det får vente til vi greier å finne noen som vil ha en hundrings for å se etter unga. Klar deg selv. Jeg kjører solo i dette forholdet."

"Hvasa? Ta telefonen? Legge igjen en hyggelig lapp? Neh. Vi har ikke barnevakt."

Du vet at det er en grunn til at familievernkontorene har fullt opp med småbarnsforeldre på sine ventelister?

Å ha fått sitt første barn - eller bare det å være foreldre setter helvete i gang for parforholdet.

Anonymous poster hash: c467c...6fc

[Gjest auroravictoria]

Jeg har vært sammen med min mann i 5 år. Vi har det helt supert og jeg har ingenting å utsette på forholdet. Vi er flinke til å gi hverandre komplimenter, kjærlighet, respekt osv. Vi finner på ting sammen flere ganger i måneden som f.eks dra på middager til venner, og også invitere hjem til oss, drar på kino, spiser ute, drar på helgeturer bare jeg og han osv...

Har vel egentlig aldri hatt problemer, eller kranglet særlig mye. Vi er veldig like, samme meninger og ideer om livet og generelt alt. Vi diskuterer ofte, men aldri så det blir storkrangel utav det. Vi kan jo også såre hverandre slik som alle andre, men ingen av oss er langsinte, og vi har så stor samvittighet begge to, at begge sier unnskyld, temmelig fort isåfall

Kunne ikke levd med en annen mann jeg. Han er alt jeg vil ha..Han utfyller alle mine behov, og litt til. Han gir en mening med livet rett og slett. uten han, er jeg ingenting..Høres vel klisje ut, men det er min ærlige mening

Han kysser meg alltid farvel og alltid et kyss når han kommer hjem også, (som regel ) Jeg trodde han skulle slutte med det etter første året, men han har ikke gjort det enda hehe

Jeg kan ofte bli forelsket igjen. Små øyeblikk, kribling...Men som oftest er det ren, enkel, ekte kjærlighet - Som er minst like bra. En konstant takknemlighet over at han er her, at vi er sammen og at han behandler meg som han gjør. Han tilhører de "sjeldene" menn. Det finnes ikke et "drittsekk"-gen i han, og han respekterer meg som kvinne og menneske på alle nivåer.

Ja, også er han min aller aller beste venn! Han får delta i mine innerste tanker og følelser og det samme får jeg med han. Et trygt sted, er der han er <3

Sånn, da ble det nok kliss!

Btw, vi har ingen barn.

Endret 14. oktober 2014 av auroravictoria

[Gypsy22]

Til TS

Syns ikke dere skal gå ifra hverandre , i dagens samfunn er det bruk og kast..

Ingen orker og reparere noe lengre

Hvis dere ikke får barnevakt så kan dere feks gi hverandre massasje hjemme i sengen.

Litt lys og olje..

Dere kan dusje sammen og være mere intim. Etter barna sover.

Trenger ikke og dra på ferie for og ha det fint.

Lykke til

[AnonymBruker]

Jeg tror ikke dere som kommer med velmenende råd egentlig har opplevd å leve mange år i et forhold der man kun ser på mannen sin som en venn. Tanken på både kyssing og sex med han er nesten frastøtende, og likevel tror dere at ting løser seg ved å få barnevakt, ha en romantisk kveld eller dusje sammen.

Se for deg din beste venn. Ville du valgt å være sammen med han resten av livet, på tross av at du ikke hadde noen romantiske følelser for han, og aldri kunne hatt sex med følelser igjen (med mindre du var utro)? Jeg nekter å tro på at alle dere som mener at man burde holde ut, selv hadde orket det samme.

Anonymous poster hash: f728d...955

[Tabris]

Samboer og jeg har vært sammen i ti år nå. Vi er ikke nyforelsket som vi var da vi ble sammen, men vi har utviklet en trygg og stabil kjærlighet som ligger i bunn. Dermed gjør det ikke noe om vi er uenige og sure på hverandre av og til, fordi vi har en slik grunnmur som forholdet er basert på.

[AnonymBruker]

Nå har ikke jeg lest hele tråden ( bare HI) men... Så fint at dere greier å holde sammen på grunn av barna! Jeg ville forsøkt å få han med meg til en samlivsterapaut. Når du sier at han føler seg angrepet ved å snakke om manglende romantiske følelser så er jo det et klart tegn på at kommunikasjonen mellom dere er dårlig og at dere kan trenge hjelp til det.

Anonymous poster hash: 2fa3f...857