Hva kan man forvente av et forhold etter ti år sammen?

[AnonymBruker]

Det er tydelig at vi lever i forskjellige virkeligheter. Har man fire uker ferie i løpet av året må man nesten tilbringe den sammen som familie. Ikke all ferie kan tas ut samtidig heller, så da blir det tre uker sammen en hver uke med en foreldre. I tillegg er det slett ikke alle som har barnevakter som kan ta barna over flere dager/ en uke.

Anonymous poster hash: e22a1...92b

[Japp]

Nettopp fordi det er en teit grunn! Man skal ikke måtte leve sammen fordi man TROR dette er bedre for barna. Jeg og alle jeg kjenner har taklet skilsmisse til foreldre veldig bra, og vært glade for at foreldrene våres har funnet nye. Og jeg var ei lita jente når jeg fikk vite det. Jeg forstod fullt og helt at det ikke var min feil.

Jeg er ikke nedlatende, jeg mener bare at man ikke skal måtte leve sammen og ikke skulle kunne finne en ny kun fordi man tror barna takler dette dårlig. En eller annen gang må jo de få greie på det og, bedre før enn senere. Jeg levde i to forskjellige hjem og hadde det kjempefint og hadde en flott oppvekst. Jeg sier ikke at jeg nødvendigvis har rett, men jeg sier det er feil å holde sammen for barna når det ikke trenger å være det som er riktig. Har aldri blitt følelsesmessig dratt mellom mine foreldre, og de har alltid kunnet prate sammen. Likevel ville de gå videre og det hadde jeg full forståelse for, enda som lita jente. Så at jeg skal skjerpe meg synes jeg du burde spare deg for. Dette får nesten det til å virke som at du synes de som faktisk skiller seg er dårlige foreldre, vel jeg kunne ikke hatt bedre foreldre!

Du hoppet elegant over den linken jeg la ut i går, om skilsmissebarn.

Hva er forskjellen på å holde sammen fordi man mener det er best for barna, og det å skille seg fordi man mener det er best for barna?

[Gjest alegria]

Du hoppet elegant over den linken jeg la ut i går, om skilsmissebarn.

Hva er forskjellen på å holde sammen fordi man mener det er best for barna, og det å skille seg fordi man mener det er best for barna?

Forskjellen er at man har rett til å gå videre å livet, og ikke at en må holde ut kun for barn. Barn merker dette, og jeg ville etterhvert fått rimelig dårlig samvittighet om JEG var grunnen til at foreldrene mine gadd å holde ut sammen, og ikke får like stor mulighet til å gå videre i livet og kanskje finne kjærligheten på ny. Og at barn ikke kan skjermes for alt her i livet, en skilsmisse kan være like tungt eventuelt for en på 3 som en på 16 og tilogmed en på 25.

[AnonymBruker]

Hvorfor det?

Hvis det er umulig er det fordi man ikke prioriterer det.

Vil man få det til planlegger man det og legger resten av timeplanen sin rundt det.

Man lager ganske enkelt faste avtaler der det bare er hverandre som er sammen.

Klarer du å dra på trening, ha en frisørtime, sette opp en tannlegeavtale, sette av tid til å snakke med en rådgiver i banken, dra til lege, møte familie og/eller venner, så klarer du å lage en avtale med mannen/damen din.

Edit: Hvis du mener det er umulig å få til en ferie, så spørs det hva du legger i ferie. At man drar til hotell i Thailand, reiser til Paris eller reiser på cruise er ikke synonymt med ferie... Man må ikke legge ved et basseng i et varmt land for å ha en ferie...

Tydelig at du har god tilgang på barnevakt. Mange av oss har ikke noen som kan passe barna verken ferier eller helger. Det handler fint lite om prioriteringer. Du sammenligner det å reise bort på ferie uten barna med å få tid til en frisørtime, ser du ikke hvor absurd det er?

Anonymous poster hash: 1f3d9...cf0

[ViljaH]

Forskjellen er at man har rett til å gå videre å livet, og ikke at en må holde ut kun for barn. Barn merker dette, og jeg ville etterhvert fått rimelig dårlig samvittighet om JEG var grunnen til at foreldrene mine gadd å holde ut sammen, og ikke får like stor mulighet til å gå videre i livet og kanskje finne kjærligheten på ny. Og at barn ikke kan skjermes for alt her i livet, en skilsmisse kan være like tungt eventuelt for en på 3 som en på 16 og tilogmed en på 25.

Skjønner du ikke at skilsmisse ofte medfører mer enn at mamma og pappa ikke bor sammen mer? Det innebærer gjerne flytting til dårligere hjem, kanskje dårligere skolekrets, dårligere økonomi. Man ønsker det beste for barna sine, og å rykke dem opp fra sitt fine liv for å freiste tilværelsen i en sliten sokkelleilighet er en dyr pris for foreldrenes frihet. Og ikke minst- man får gjerne se barna sine bare annenhver uke! DET er en dyr pris for både foreldre og barn.

[AnonymBruker]

Vi har vært sammen i 14 år. Føler egentlig at vi er på vei opp fra mye krangling, likegyldighet ol. Det har blitt bedre etter flere år med null interesse fra hans side.

Men om jeg spør han så har han det helt fint og det er frustrerende. Han synes det er topp at jeg bare er i huset, lager mat og holder det sånn passe ryddig. Han trenger tydeligvis ikke mer. Jeg synes det er kjedelig.

Men i perioder hvor vi har hatt et bra sexliv og kan tulle og kose så synes han det er topp, men klager ikke om det blir borte. Jeg føler jeg kjemper og kjemper, han synes alt er bra og kjemper ikke. Det er ofte derfor at det detter ned igjen.

Jeg har jo innsett at man ikke kan være bare en om å kjempe for forholdet, men jeg er ikke klar for å gi meg ennå.

Anonymous poster hash: f0112...f1a

[Japp]

Forskjellen er at man har rett til å gå videre å livet, og ikke at en må holde ut kun for barn. Barn merker dette, og jeg ville etterhvert fått rimelig dårlig samvittighet om JEG var grunnen til at foreldrene mine gadd å holde ut sammen, og ikke får like stor mulighet til å gå videre i livet og kanskje finne kjærligheten på ny. Og at barn ikke kan skjermes for alt her i livet, en skilsmisse kan være like tungt eventuelt for en på 3 som en på 16 og tilogmed en på 25.

Det er ikke snakk om at man skal skjermes for alt. En skilsmisse kan være en veldig opprivende opplevelse.

[Gjest alegria]

Skjønner du ikke at skilsmisse ofte medfører mer enn at mamma og pappa ikke bor sammen mer? Det innebærer gjerne flytting til dårligere hjem, kanskje dårligere skolekrets, dårligere økonomi. Man ønsker det beste for barna sine, og å rykke dem opp fra sitt fine liv for å freiste tilværelsen i en sliten sokkelleilighet er en dyr pris for foreldrenes frihet. Og ikke minst- man får gjerne se barna sine bare annenhver uke! DET er en dyr pris for både foreldre og barn.

Ja, jeg er da ikke dum? Jeg er fullstendig klar over det!!! Det trenger absolutt ikke bety det i det heletatt, og det at man kanskje lever i en mindre leilighet og har litt dårligere råd burde da ikke være en grunn for å holde ut i flere år med en du ikke elsker lenger, og ikke få muligheten til å gå videre. Min far tjener godt rundt 2 millioner, og min mor vesentlig mindre (men fortsatt bra). Det var dermed ikke sagt at jeg flyttet til et dårligere hjem (jeg flyttet med min mor). Dårligere skolekrets er helt irrelevant i denne diskusjonen, da det kan finnes overalt uansett. Dårligere økonomi, tja det hadde vi nok- men vi klarte oss veldig godt i det minste, selvom det bare var mamma sin lønn og barnebidrag.

At man mener man burde leve sammen i frykt for å havne i en sokkelleilighet, da er man rimelig spesiell tenker jeg. Det er ingen barn som har vondt av å ikke leve i et stort familiehus, men heller en liten leilighet. Ingen tar skade av det, så lenge man får den kjærligheten man trenger det; og tar man skade av å leve i en sokkelleilighet fordi mor og far er skilt, ja da synes jeg synd i dette barnet som kommer til å trenge mye hjelp i livet. Og det med å måtte se barn annenhver uke, ja slik er livet. Når mamma og pappa har lovet hverandre troskap og ikke holder det er jo det noe de burde forstå vil skje. Jeg vet min mor og far ønsker det beste for meg selvom de flyttet hver for seg, og jeg er glad de gjorde det. Jeg tok ingen skade av det, og ble glad når de gikk videre og fant seg nye partnere og visste de hadde det bra. Barn kan faktisk merke at foreldre ikke har det veldig bra sammen, enten du tror det eller ei.

At noen faktisk velger den løsningen av å holde sammen, jeg ser ikke ned på de; jeg synes bare det er sprøtt at man velger å gjøre det for barnets beste, når det ikke nødvendigvis trenger å være det?

[Gjest alegria]

Det er ikke snakk om at man skal skjermes for alt. En skilsmisse kan være en veldig opprivende opplevelse.

Det kan det være enten du er 3 eller 25. Det er faktisk de i eldre alder jeg kjenner som har tatt dette tyngst, og de dette skjedde med når de var små barn, reagerte ikke i nærheten av på samme måte. Klart de ble lei seg, men tok det ikke like tungt.

[Japp]

Det kan det være enten du er 3 eller 25. Det er faktisk de i eldre alder jeg kjenner som har tatt dette tyngst, og de dette skjedde med når de var små barn, reagerte ikke i nærheten av på samme måte. Klart de ble lei seg, men tok det ikke like tungt.

Ja, men man har en mye større forutsetning for å takle det bedre når man er 25 enn 3. Det er ikke så lett å sette ord på det som liten.

Dessuten tror jeg du misforstår ViljaH med vilje. Det er ikke sokkel leiligheten som er problemet, men dårlig råd. Jeg har en jobb hvor jeg tydelig ser hvor tungt det kan være for enslige med barn. Jeg tror du har vansker med å se hva dårlig råd kan gjøre.

[Mafalda]

Å holde sammen for barnas skyld kan være bra, og kan være mindre bra. Det kommer jo veldig an på omstendighetene, forholdet, og en mengde andre faktorer. Noe jeg ville tenkt på i en slik setting, er risikoen for at en av oss over tid ville blitt mottakelige for andre, hvis vi levde i et kjærlighetsløst forhold på hjemmebane. Da blir gjerne en skilsmisse styggere enn den ellers ville blitt, så det er en viss risikovurdering som må tas der. En ting er jo å leve et år eller to som kompiser og arbeidskamerater, men fem år, ti år... da kan det kanskje bli lettere å falle for fristelser enn man trodde.

Men nå er ikke vi der, og takk og pris for det. Jeg synes umiddelbart det TS skisserer høres litt trist ut. Nå skal det sies at det er lite flotte middager og langweekender på meg og mannen min (som enkelte har nevnt, barnevakter er ikke bare å trekke opp av hatten for alle...), men vi har et solid, godt hverdagsforhold med daglige smådrypp av romantikk. Det skal ikke så mye til, et kompliment, et nattakyss, en hyggelig sms... det holder i den fasen vi er i nå.

Noe av det aller viktigste for meg er at begge gjør en innsats for å være snille med hverandre. Det høres så banalt ut, men det jeg har sett av folk som sliter i forholdet, er at man forbausende ofte slutter å gjøre partneren sin god. Og enda verre: man føler at man overhodet ikke har noen grunn til å være snill, romantisk eller på tilbudssiden, etter flere år med krangling eller neglisjering har man ikke LYST til å være den som vanner gresset og bærer ved til bålet, for å bruke noen forslitte metaforer. Når det har kommet til det nivået, tenker jeg at det kan være like greit å fortsette livet hver for seg, men noen kan sikkert klare å redde forholdet ved hjelp av solid innsats. Men da må det være et prosjekt for begge parter, ikke bare den ene...

Tillegg: har vært sammen i snart 20 år, i en evig lang småbarnsfase

Endret 29. september 2014 av Mafalda

[Gjest alegria]

Ja, men man har en mye større forutsetning for å takle det bedre når man er 25 enn 3. Det er ikke så lett å sette ord på det som liten.

Dessuten tror jeg du misforstår ViljaH med vilje. Det er ikke sokkel leiligheten som er problemet, men dårlig råd. Jeg har en jobb hvor jeg tydelig ser hvor tungt det kan være for enslige med barn. Jeg tror du har vansker med å se hva dårlig råd kan gjøre.

På ingen måte

[Gjest Heartbeat]

Det er ikke snakk om at man skal skjermes for alt. En skilsmisse kan være en veldig opprivende opplevelse.

Unger trenger å se realiteter, man kan ikke skjerme dem for alt. De trenger å se at alt ikke alltid er så rosenrødt. Om de hele tiden skal skjermes vil de miste erfaringer både på godt og ondt. Tanken er god men det nyttes ikke alltid for barna.

De trenger å oppleve begge sidene for og bli sterkere i voksen alder

[Jolene]

Men kanskje de ikke sitter og venter på å beholde den følelsen uten å gøre noe for å opprettholde den?

Et samliv er som et bål. Man tenner en gnist, det tar fyr og brenner.

Men hvis man ikke legger på ved på det bålet, og passer på at det ikke regner bort og snør ned, - da slokner det bålet.

Hvis man bare sitter der ved kjærlighetsbålet og vil ha peishygge, uten å legge på mere ved- da vil det uunngåelig slukne og bli til aske.

Man må rake i glørne og holde det bålet gående.

Og det gjør man sammen.

Man kan ikke sitte og se på ilden og forvente at den andre skal legge på all veden aleine.

Om dere skjønner.

Så utrolig nydelig skrevet

[AnonymBruker]

På ingen måte

Tydeligvis når faren din tjente rundt 2mill og moren din bra. Da har du kanskje ikke forutsetning for å forstå en mor med et lavtlønnet yrke som velger å bli i et platonisk forhold for å slippe dra ut unge (-ne) til en liten ettroms , bytte skole kanskje, slite med å få endene til å møtes, må slutte med hobbyer kanskje osv. Mulig du forstår sånne valg når du får barn selv. Noen vil heller bo sammen uten gnist enn å risikere at ungene får en dårligere barndom.

Anonymous poster hash: 60514...b42

[Japp]

Unger trenger å se realiteter, man kan ikke skjerme dem for alt. De trenger å se at alt ikke alltid er så rosenrødt. Om de hele tiden skal skjermes vil de miste erfaringer både på godt og ondt. Tanken er god men det nyttes ikke alltid for barna.

De trenger å oppleve begge sidene for og bli sterkere i voksen alder

De trenger ikke se at alt er rosenrødt nei. Det å være i et forhold med "bare" vennskap viser også det. Man ser at forhold kan være krevende.

Barn får med seg de harde sidene av livet uavhengig av en skilsmisse eller ikke. For meg blir det et dårlig argument at ungene har godt av å se realiteten i livet så skilsmisse er helt greit.

[Japp]

På ingen måte

Så si meg: hvis valget ditt var å være i et forhold uten noen store følelser med økonomi som gikk akkurat rundt, og det å skille seg og få utbetalt 13-14 000 i mnd som du og ungene skal leve for. Hva hadde du valgt?

Det er ikke tall tatt ut av det blå. Det er virkeligheten for mange.

Bare så det er sagt. Jeg har det fint i mitt forhold, med gode følelser, så jeg er ikke så engasjert i dette fordi jeg selv er i en slik situasjon.

[Gjest alegria]

Så si meg: hvis valget ditt var å være i et forhold uten noen store følelser med økonomi som gikk akkurat rundt, og det å skille seg og få utbetalt 13-14 000 i mnd som du og ungene skal leve for. Hva hadde du valgt?

Det er ikke tall tatt ut av det blå. Det er virkeligheten for mange.

Bare så det er sagt. Jeg har det fint i mitt forhold, med gode følelser, så jeg er ikke så engasjert i dette fordi jeg selv er i en slik situasjon.

Man klarer fint leve på den lønnen. Handler om prioriteringer. Jeg ville valgt å skilles, dersom vi ikke lenger var sammen. Jeg kjenner flere som har foreldre som har levd på den lønnen, med opptil 3 unger - og det har gått veldig fint det. Ungene har ikke kunnet få de nyeste telefonene, men det er da heller ikke det viktigste. Har man et tak over hodet, nok mat, skolegang, klær og kjærlighet er materialistiske ting bare overfladiske ting man absolutt ikke trenger.

[Gjest alegria]

Tydeligvis når faren din tjente rundt 2mill og moren din bra. Da har du kanskje ikke forutsetning for å forstå en mor med et lavtlønnet yrke som velger å bli i et platonisk forhold for å slippe dra ut unge (-ne) til en liten ettroms , bytte skole kanskje, slite med å få endene til å møtes, må slutte med hobbyer kanskje osv. Mulig du forstår sånne valg når du får barn selv. Noen vil heller bo sammen uten gnist enn å risikere at ungene får en dårligere barndom.

Anonymous poster hash: 60514...b42

Moren min har null utdanning, men likevel klarte hun å få seg en grei jobb med bra inntekt. Så ja jeg levde ikke på 10-12 tusen i mnd nei, men jeg har da venner med foreldre i butikkjobber (dvs lavtlønnede yrke) og de har flere søsken. Min bestevenninne har 3 søsken, og moren jobber i butikk, faren jobber med noe transport. De er skilt men klarer seg veldig bra og har ingen problemer med å leve på 12-14 tusen i mnd.

[naturbarn]

Vi har vært sammen i 14 år. Føler egentlig at vi er på vei opp fra mye krangling, likegyldighet ol. Det har blitt bedre etter flere år med null interesse fra hans side.

Men om jeg spør han så har han det helt fint og det er frustrerende. Han synes det er topp at jeg bare er i huset, lager mat og holder det sånn passe ryddig. Han trenger tydeligvis ikke mer. Jeg synes det er kjedelig.

Men i perioder hvor vi har hatt et bra sexliv og kan tulle og kose så synes han det er topp, men klager ikke om det blir borte. Jeg føler jeg kjemper og kjemper, han synes alt er bra og kjemper ikke. Det er ofte derfor at det detter ned igjen.

Jeg har jo innsett at man ikke kan være bare en om å kjempe for forholdet, men jeg er ikke klar for å gi meg ennå.

Anonymous poster hash: f0112...f1a

Du høres ut som meg. Jeg føler meg helt tom til tider, lei meg, fortvilet og vet ikke mine arme råd, men jeg klarer ikke helt å gi opp likevel. Vi har barn, et hjem, ja alt sammen, og kan man finne en måte å takle en ikke-rosenrød hverdag på, så vil jeg gjerne vite. Jeg er ikke opptatt av å være med i en diskusjon hva som er best for barna for barn er forskjellige slik foreldre er forskjellig. Men jeg vet at barn har godt av glade foreldre. For er foreldrene fornøgde med livet, så er det lettere å overføre det til barna. Jeg merker at jeg til tider er mer utolmodig enn jeg burde fordi jeg går med så mange tanker. Og da blir jeg fort sinna, det liker jeg ikke...