Hva kan man forvente av et forhold etter ti år sammen?

[AnonymBruker]

Når man lever sammen pga barna er det ikke sånn at mann er fiender! Man er gode venner, samarbeidspartnere, kolleger - men ikke kjærester og elskere. Barna opplever nok som regel at foreldrene har det bra sammen, barn ser jo ikke den seksuelle/intime delen av foreldrenes samliv.

Jeg synes det er en god ting å holde sammen for barna, særlig når man er gode venner. Men er det isfront og krangling, da får man heller ta konsekvensen av å ikke "fyre på peisen" og flytte hver for seg.

Anonymous poster hash: ae231...280

Jeg, som flere i tråden, har forklart at barn merker det likevel. Det var aldri noen form for krangling, sure miner eller isfront i vårt hjem. De var, og er, veldig gode venner. Foreldrene mine samarbeidet godt, kunne le sammen, var der alltid for barna. Likevel merket vi at de ikke var lykkelige lengre. Man husker f.eks at far kom hjem med roser av og til, at mor alltid kysset far lekent på øret ved frokostbordet på bursdagen hans. Helt enkle hverdagsting, som "plutselig" ikke skjedde lengre. Vi var selvfølgelig lei oss da de satt oss ned og fortalte at de skulle skilles, men det var fort over. Vi så hvor mye de fikk ut av å være for seg selv, hvor mye mer ekte smilet var når de traff på hverandre (butikken, våre bursdager, konfirmasjoner osv). Det beste var å se fars blikk da han begynte å date igjen, lenge før han fortalte oss om det kunne vi se det på han. Mor fant en ny mann etter fem år og har det fortsatt like godt etter nesten 20 år med han. Jeg er så glad for at de gikk ifra hverandre, men jeg klandrer dem for at de ikke gikk tidligere.

Anonymous poster hash: 0fce9...7a8

[Japp]

Om man bare er venner uten noe intimitet, så er det vel ikke noe kjæresteforhold?

Man har likevel ikke gjort det slutt. Hva parforholdet er, og innebærer er opp til hver parforhold. Men i mitt hodet er det ikke slutt før man faktisk flytter fysisk fra hverandre. Om man velger å være sammen så er man fortsatt i et forhold etter min mening, uavhengig av hva det forholdet inneholder.

[Gjest Heartbeat]

Man har likevel ikke gjort det slutt. Hva parforholdet er, og innebærer er opp til hver parforhold. Men i mitt hodet er det ikke slutt før man faktisk flytter fysisk fra hverandre. Om man velger å være sammen så er man fortsatt i et forhold etter min mening, uavhengig av hva det forholdet inneholder.

Men man er ikke et par om man bare bor sammen ,uten sex og intimitet Da er man jo kun venner . Nok om det, vi får være enige i å være uenige

[Japp]

Nå får du gi deg! Er du i det heletatt et skilsmissebarn? Jeg tror mange av de som er så bastante om at foreldre burde holde sammen i denne tråden, er foreldre som føler seg fornærmet fordi vi ikke mener det er bra. Det er faktisk ikke verdens undergang at foreldre skilles, og det er veldig vanlig faktisk. Alle takler det selvfølgelig ulikt, men skal man skjerme barn for alt mulig i livet kommer de ikke langt. Det er bare måten man legger skilsmissen frem på, og ikke gjør hverandre til den onde parten.

Jeg er ikke skilsmissebarn selv, men har mange rundt meg som er det.

Det at det er vanlig er ikke et godt argument i seg selv. Her kan du lese noe av hvilke konsekvenser en skilsmisse kan gi http://www.dagbladet.no/nyheter/2006/04/10/463321.html

Det er klart det er ikke alle som reagerer slik, men mange.

Du skriver: "Det er bare måten man legger skilsmissen frem på, og ikke gjør hverandre til den onde parten." Det er ikke bare selve skilsmissen som kan være problematisk. Det er det å leve i bag, rives mellom mamma og pappa, føle at man selv er skyld i skilsmissen, problematisk med nye forhold både hos mamma og pappa osv. Det er hele konseptet rundt det som er problematisk.

[Gjest Heartbeat]

Nå får du gi deg! Er du i det heletatt et skilsmissebarn? Jeg tror mange av de som er så bastante om at foreldre burde holde sammen i denne tråden, er foreldre som føler seg fornærmet fordi vi ikke mener det er bra. Det er faktisk ikke verdens undergang at foreldre skilles, og det er veldig vanlig faktisk. Alle takler det selvfølgelig ulikt, men skal man skjerme barn for alt mulig i livet kommer de ikke langt. Det er bare måten man legger skilsmissen frem på, og ikke gjør hverandre til den onde parten.

Nettopp

[Japp]

Men man er ikke et par om man bare bor sammen ,uten sex og intimitet Da er man jo kun venner . Nok om det, vi får være enige i å være uenige

Vi må nok være det!

[AnonymBruker]

Ja, du er heldig. Ting blir ikke alltid slik man tenker seg.

Jeg f.eks fikk en kraftig fødselsdepresjon, noe som gikk utover både barnet og forholdet. Det gjorde at forholdet vårt ble satt på skikkelig prøve. Men var det kanskje min egen feil? Siden det er hva man gjør det til selv?

Som jeg har skrevet lenger oppe, holder jeg i dag kun sammen med samboer pga barna. Gnisten er borte fra min side. Men jeg driver ikke av den grunn og kaller de som fremdeles opplever gnist for 'heldige'. Livet er mer komplisert enn som så. Ikke alt handler om flaks og uflaks. Mye er hva man gjør det til selv. Hva depresjon angår, så fikk jeg behandling for det selv i store deler av tyveårene. Depresjonen er blitt en del av meg. Tenker ikke på det som at jeg er 'uheldig'.

Anonymous poster hash: 1f3d9...cf0

[AnonymBruker]

Synes det er rart at folk alltid blir angrepet hvis de sier at de holder sammen for barna.

Ok, hvis det er et forhold der vold, rusmisbruk eller høylydt krangling er en del av hverdagen er det helt klart bedre at man går fra hverandre.

Men ofte er det jo bare slik som TS beskriver; gnisten er borte, og man blir samarbeidspartnere, venner, kompiser og felles foreldre til barn som man elsker over alt på jord, og vil gjøre hva man kan for.

Selv har jeg prøvd begge deler. Gikk fra et dødt forhold (uten krangling etc., men gløden var borte) til et liv som fattig eneforsørger. Det var ensomt å ikke ha noen å feire jul med. Ingen å dele bekymringer over regninger med. Ingen mulighet til å dra på ferie pga økonomi. Mange, lange kvelder alene foran tv'n. Mitt førstefødte barn ble deprimert etter at jeg og faren hans gikk fra hverandre. Selv om vi gjorde "alt etter boken" og trodde vi hadde gjort bruddet så ryddig og pent som mulig. Selv om gutten fikk ha mye kontakt med faren, selv om vi aldri snakket stygt om den andre foreldreren til ham.. Det å bryte opp og miste den daglige tryggheten i å ha to foreldre der hele tiden gjorde sønnen min trist og utrygg, og han fikk etterhvert problemer på skolen.

Så fant jeg en ny partner. Sønnen min blomstret etter at min nye mann kom inn i livet vårt. Endelig fikk vi bedre økonomi igjen, kunne dra på ferier, badeland, spise ute på restauranter, rett og slett, det skjedde mer i hverdagen. Og jeg var lykkelig.

Fikk et barn til med min nye partner, og nå, etter 5 år er gnisten i dette forholdet også borte. Driter i hvor mange forståsegpåere som hyler om at jeg burde pakke snippsekken og rive ungene opp og flytte, all den tid vi lever harmonisk sammen og faktisk er venner som støtter hverandre i dette prosjektet som et familieliv faktisk er, så blir jeg her. Vi har det trygt og godt sammen, og nå vet jeg at det er best for barna. Neivel, så ser vi ikke på hverandre med glitrende stjerner i øynene lenger. Neivel, så savner vi ikke hverandre intenst når den andre er borte, og vi har ikke lenger sex. Dette skader likevel ikke barna, det er min mening. Det er bedre for dem å få bli i huset, strøket, på skolen de er vant til, få beholde den økonomien de er vant til, den omgangskretsen de er vant til osv.

Den dagen han begynner å drikke, slå meg eller behandle meg respektløst på noen annen måte, blir saken dog en helt annen.

Anonymous poster hash: 17577...60c

[Japp]

Som jeg har skrevet lenger oppe, holder jeg i dag kun sammen med samboer pga barna. Gnisten er borte fra min side. Men jeg driver ikke av den grunn og kaller de som fremdeles opplever gnist for 'heldige'. Livet er mer komplisert enn som så. Ikke alt handler om flaks og uflaks. Mye er hva man gjør det til selv. Hva depresjon angår, så fikk jeg behandling for det selv i store deler av tyveårene. Depresjonen er blitt en del av meg. Tenker ikke på det som at jeg er 'uheldig'.

Anonymous poster hash: 1f3d9...cf0

Ok. Kan kalle det at andre kanskje får det mindre krevende. Er det bedre ordlyd? Om jeg ikke hadde fått den fødselsdepresjonen så kanskje ting hadde sett noe annerledes ut.

Jeg kan heller kalle det mer utfordrende og mindre utfordrende da, i stede for flaks eller uflaks.

[Japp]

Synes det er rart at folk alltid blir angrepet hvis de sier at de holder sammen for barna.

Ok, hvis det er et forhold der vold, rusmisbruk eller høylydt krangling er en del av hverdagen er det helt klart bedre at man går fra hverandre.

Men ofte er det jo bare slik som TS beskriver; gnisten er borte, og man blir samarbeidspartnere, venner, kompiser og felles foreldre til barn som man elsker over alt på jord, og vil gjøre hva man kan for.

Selv har jeg prøvd begge deler. Gikk fra et dødt forhold (uten krangling etc., men gløden var borte) til et liv som fattig eneforsørger. Det var ensomt å ikke ha noen å feire jul med. Ingen å dele bekymringer over regninger med. Ingen mulighet til å dra på ferie pga økonomi. Mange, lange kvelder alene foran tv'n. Mitt førstefødte barn ble deprimert etter at jeg og faren hans gikk fra hverandre. Selv om vi gjorde "alt etter boken" og trodde vi hadde gjort bruddet så ryddig og pent som mulig. Selv om gutten fikk ha mye kontakt med faren, selv om vi aldri snakket stygt om den andre foreldreren til ham.. Det å bryte opp og miste den daglige tryggheten i å ha to foreldre der hele tiden gjorde sønnen min trist og utrygg, og han fikk etterhvert problemer på skolen.

Så fant jeg en ny partner. Sønnen min blomstret etter at min nye mann kom inn i livet vårt. Endelig fikk vi bedre økonomi igjen, kunne dra på ferier, badeland, spise ute på restauranter, rett og slett, det skjedde mer i hverdagen. Og jeg var lykkelig.

Fikk et barn til med min nye partner, og nå, etter 5 år er gnisten i dette forholdet også borte. Driter i hvor mange forståsegpåere som hyler om at jeg burde pakke snippsekken og rive ungene opp og flytte, all den tid vi lever harmonisk sammen og faktisk er venner som støtter hverandre i dette prosjektet som et familieliv faktisk er, så blir jeg her. Vi har det trygt og godt sammen, og nå vet jeg at det er best for barna. Neivel, så ser vi ikke på hverandre med glitrende stjerner i øynene lenger. Neivel, så savner vi ikke hverandre intenst når den andre er borte, og vi har ikke lenger sex. Dette skader likevel ikke barna, det er min mening. Det er bedre for dem å få bli i huset, strøket, på skolen de er vant til, få beholde den økonomien de er vant til, den omgangskretsen de er vant til osv.

Den dagen han begynner å drikke, slå meg eller behandle meg respektløst på noen annen måte, blir saken dog en helt annen.

Anonymous poster hash: 17577...60c

Du forklarte hva jeg mener på en utmerket måte:)

[AnonymBruker]

Nå får du faen meg gi deg! Det var jævlig unødvendig å komme med den "høye hesten din" greia. Dårlig forsøk på hersketeknikk! Jeg ser ikke ned på noen, men synes det er teit! Jeg er et skilsmissebarn så jeg vet hva jeg prater om! Mine foreldre kranglet aldri forann oss, men jeg så veldig godt at de ikke elsket hverandre lenger, så jeg tror nok jeg har all grunn til å uttale meg her selvom jeg ikke har unger! Fordi det er faktisk unger dette handler om og ikke foreldre, selvom det for din del virker som du bare bryr deg om hva foreldre TROR er bra. Jeg er et skilsmissebarn, og kjenner mange skilsmissebarn som er hrlt enig. Så ikke uttal deg før du vet noe om

meg, og legg bak deg patetiske hersketeknikker.

Du ber meg om å legge vekk hersketeknikker men prøver på de selv. Jeg er selv skilsmisse barn og jeg kjenner også flere som er det, som faktisk er enige med meg. Så DU vet ikke BEST selv om DU har din mening og noen andre sin. Hvilken rett har du å være så nedlatende mot de som mener at det er bedre at mamma og pappa bor under samme tak selv om de ikke elsker hverandre mer? Hvis valget står mellom å bo sammen platonisk eller å selge hus, flytte til mindre steder, barna må fly fra sted til sted. Dårligere råd kanskje. Barna blir følelsesnessig dratt mellom foreldrene, blir lei seg, noen får skikkelig problemer-tror det er dems skyld. Høyere skilsmisse tall hos skilsmisse barn. Det er masse negative ting med skilsmisser, hvis noen velger å ikke gå fra hverandre for barnas skyld sålenge det ikke er dårlig miljø for unga, er ikke du i din plass til å trykke dem ned for det -Skjerp deg litt.

Du sier at jeg ikke skal uttale meg om deg fordi jeg ikke vet noe om deg, hva gjør du selv da når du sier at alle som sier de ikke vil gå fra partner grunnet partna kommer med dårlige og teit unnskyldning. Men du vet vel best skjønner jeg.

Anonymous poster hash: 60514...b42

[Gjest alegria]

Du ber meg om å legge vekk hersketeknikker men prøver på de selv. Jeg er selv skilsmisse barn og jeg kjenner også flere som er det, som faktisk er enige med meg. Så DU vet ikke BEST selv om DU har din mening og noen andre sin. Hvilken rett har du å være så nedlatende mot de som mener at det er bedre at mamma og pappa bor under samme tak selv om de ikke elsker hverandre mer? Hvis valget står mellom å bo sammen platonisk eller å selge hus, flytte til mindre steder, barna må fly fra sted til sted. Dårligere råd kanskje. Barna blir følelsesnessig dratt mellom foreldrene, blir lei seg, noen får skikkelig problemer-tror det er dems skyld. Høyere skilsmisse tall hos skilsmisse barn. Det er masse negative ting med skilsmisser, hvis noen velger å ikke gå fra hverandre for barnas skyld sålenge det ikke er dårlig miljø for unga, er ikke du i din plass til å trykke dem ned for det -Skjerp deg litt.

Du sier at jeg ikke skal uttale meg om deg fordi jeg ikke vet noe om deg, hva gjør du selv da når du sier at alle som sier de ikke vil gå fra partner grunnet partna kommer med dårlige og teit unnskyldning. Men du vet vel best skjønner jeg.

Anonymous poster hash: 60514...b42

Nettopp fordi det er en teit grunn! Man skal ikke måtte leve sammen fordi man TROR dette er bedre for barna. Jeg og alle jeg kjenner har taklet skilsmisse til foreldre veldig bra, og vært glade for at foreldrene våres har funnet nye. Og jeg var ei lita jente når jeg fikk vite det. Jeg forstod fullt og helt at det ikke var min feil.

Jeg er ikke nedlatende, jeg mener bare at man ikke skal måtte leve sammen og ikke skulle kunne finne en ny kun fordi man tror barna takler dette dårlig. En eller annen gang må jo de få greie på det og, bedre før enn senere. Jeg levde i to forskjellige hjem og hadde det kjempefint og hadde en flott oppvekst. Jeg sier ikke at jeg nødvendigvis har rett, men jeg sier det er feil å holde sammen for barna når det ikke trenger å være det som er riktig. Har aldri blitt følelsesmessig dratt mellom mine foreldre, og de har alltid kunnet prate sammen. Likevel ville de gå videre og det hadde jeg full forståelse for, enda som lita jente. Så at jeg skal skjerpe meg synes jeg du burde spare deg for. Dette får nesten det til å virke som at du synes de som faktisk skiller seg er dårlige foreldre, vel jeg kunne ikke hatt bedre foreldre!

[AnonymBruker]

Nettopp fordi det er en teit grunn! Man skal ikke måtte leve sammen fordi man TROR dette er bedre for barna. Jeg og alle jeg kjenner har taklet skilsmisse til foreldre veldig bra, og vært glade for at foreldrene våres har funnet nye. Og jeg var ei lita jente når jeg fikk vite det. Jeg forstod fullt og helt at det ikke var min feil.

Jeg er ikke nedlatende, jeg mener bare at man ikke skal måtte leve sammen og ikke skulle kunne finne en ny kun fordi man tror barna takler dette dårlig. En eller annen gang må jo de få greie på det og, bedre før enn senere. Jeg levde i to forskjellige hjem og hadde det kjempefint og hadde en flott oppvekst. Jeg sier ikke at jeg nødvendigvis har rett, men jeg sier det er feil å holde sammen for barna når det ikke trenger å være det som er riktig. Har aldri blitt følelsesmessig dratt mellom mine foreldre, og de har alltid kunnet prate sammen. Likevel ville de gå videre og det hadde jeg full forståelse for, enda som lita jente. Så at jeg skal skjerpe meg synes jeg du burde spare deg for. Dette får nesten det til å virke som at du synes de som faktisk skiller seg er dårlige foreldre, vel jeg kunne ikke hatt bedre foreldre!

Du burde kunne respekterer at andre mener det er bedre for barna sine at de fortsatt bor sammen selv uten lidenskap hvis de mener det er best, uten å kalle det teit og alt annet nedlatende. Selv om du hadde det kjempefint og skjønte alt, gjelder ikke det alle, og folk må få ta de valgene de mener er best uten å bli rakket ned på av deg og lignende folk bare fordi dere mener dere vet best, for det er faktisk kanskje ikke best for alle andre!

Anonymous poster hash: 60514...b42

[AnonymBruker]

Men kanskje de ikke sitter og venter på å beholde den følelsen uten å gøre noe for å opprettholde den?

Et samliv er som et bål. Man tenner en gnist, det tar fyr og brenner.

Men hvis man ikke legger på ved på det bålet, og passer på at det ikke regner bort og snør ned, - da slokner det bålet.

Hvis man bare sitter der ved kjærlighetsbålet og vil ha peishygge, uten å legge på mere ved- da vil det uunngåelig slukne og bli til aske.

Man må rake i glørne og holde det bålet gående.

Og det gjør man sammen.

Man kan ikke sitte og se på ilden og forvente at den andre skal legge på all veden aleine.

Om dere skjønner.

Fin metafor.

Jeg tror mannen min har pissa så mye i det bålet vårt at jeg har mer eller mindre mistet lysten til å legge på ved. Hva da?

Anonymous poster hash: 234d1...9fa

[Gjest alegria]

Du burde kunne respekterer at andre mener det er bedre for barna sine at de fortsatt bor sammen selv uten lidenskap hvis de mener det er best, uten å kalle det teit og alt annet nedlatende. Selv om du hadde det kjempefint og skjønte alt, gjelder ikke det alle, og folk må få ta de valgene de mener er best uten å bli rakket ned på av deg og lignende folk bare fordi dere mener dere vet best, for det er faktisk kanskje ikke best for alle andre!

Anonymous poster hash: 60514...b42

For en hykler du er. Du gjør jo akkuratt det samme du ber meg ikke gjøre! Æsj.

[Tøytigern]

"alt" var vel kanskje litt å ta i, selvfølgelig. Men kort fortalt. Sa og viste at jeg var glad i han. Berøring, initiativ til sex, tid, handlingsrom til å la han gjøre sine ting, alt i hjemmet for at det skulle være trivelig, ga han rom for meninger osv. Jeg forsvant til slutt i all anstrengelsen. Han viste ikke at han satte pris på det. Så jeg fikk nok. Vi hadde et brudd en periode og ga han sjanse til å vise hvem han ville være. Han forsto at han hadde vært en dårlig samboer. Det gikk fint et par mnd, ikke mye, men små steg i riktig retning. Nå er vi tilbake der vi var, men jeg kjenner at jeg ikke klarer å kjempe så mye som før.

Det forstår jeg. For det er jo nettopp sånn: Man kan ikke være en person som gjør det alene..

Det må komme fra begge sider. Ellers blir det en som gir og gir og en som bare tar.

Og det er ikke rett for den som gir og gir. Da må man heller slutte å gi så mye og ta hensyn til seg selv, så man ikke brenner ut selv.

Jeg syns du må la han kjempe litt for deg og gi litt til deg.

Jeg håper han gjør det og ser hva han har...

Edit: Egentlig så kan det jo være på flere måter enn at én bare gir og én bare tar i et forhold som ikke funker optimalt, så det man har brenner ut.. Men jeg mente i dette tilfellet, da.

Endret 28. september 2014 av Tøytigern

[Tøytigern]

Fin metafor.

Jeg tror mannen min har pissa så mye i det bålet vårt at jeg har mer eller mindre mistet lysten til å legge på ved. Hva da?

Anonymous poster hash: 234d1...9fa

Si det til han. "Du pisser i bålet og jeg gidder ikke legge på mer ved, når du gjør det."

Så får du se om han slutter og om han rydder i grua og får igang noe ild av ved som ikke lukter av piss...

[Tøytigern]

Det gjelder å holde glørne i bålet vedlike, sett bort barna til noen en helg innimellom, sett av tid til å pleie hverandre reis bort en weekend, en uke om det lar seg gjøre, kanskje bare ta en finere middag ute, vi har selv 3 barn og har hvert sammen i ca 10 år, ikke alt er rosenrødt lenger, forholdet trenger pleie innimellom og

Jeg kaller det å gjøre sånt å legge på en ny vedkubbe, jeg

Og jeg er helt enig med deg, Jeg syns man må passe på å få til sånne ting jevnlig.

Man må pleie hverandre og ha alenetid der man "dater" hverandre så forholdet ikke blir borte i alt som er "hverdagslig" og det som blir rutine for å få hjemmet og hverdagene til å gå rundt.

Dessuten syns jeg at det er en smart idé at man tar en ferie der man er sammen uten barna, hvert år. Det trenger ikke være en lang ferie. Men det bør være en ferie. Ikke en helg. Helger kommer i tillegg.

Barnevakt er en fin ting.

[AnonymBruker]

Dessuten syns jeg at det er en smart idé at man tar en ferie der man er sammen uten barna, hvert år. Det trenger ikke være en lang ferie. Men det bør være en ferie. Ikke en helg. Helger kommer i tillegg.

Barnevakt er en fin ting.

Dette høres jo vel og bra ut, men for veldig mange er dette rett og slett umulig å få til.

Anonymous poster hash: e22a1...92b

[Tøytigern]

Dette høres jo vel og bra ut, men for veldig mange er dette rett og slett umulig å få til.

Anonymous poster hash: e22a1...92b

Hvorfor det?

Hvis det er umulig er det fordi man ikke prioriterer det.

Vil man få det til planlegger man det og legger resten av timeplanen sin rundt det.

Man lager ganske enkelt faste avtaler der det bare er hverandre som er sammen.

Klarer du å dra på trening, ha en frisørtime, sette opp en tannlegeavtale, sette av tid til å snakke med en rådgiver i banken, dra til lege, møte familie og/eller venner, så klarer du å lage en avtale med mannen/damen din.

Edit: Hvis du mener det er umulig å få til en ferie, så spørs det hva du legger i ferie. At man drar til hotell i Thailand, reiser til Paris eller reiser på cruise er ikke synonymt med ferie... Man må ikke legge ved et basseng i et varmt land for å ha en ferie...

Endret 29. september 2014 av Tøytigern