Hva kan man forvente av et forhold etter ti år sammen?

[Japp]

Vel. Tviler på at det skyldes at de ikke har barn. Som flere av oss foreldre skriver her, så holder vi sammen i utilfredsstillende forhold nettopp for barnas skyld. Par som ikke har barn, har ingen slik grunn til å holde sammen. Dermed er det jo logisk at de barnløse som har vært sammen i over ti år, er lykkelige sammen.

Anonymous poster hash: 1f3d9...cf0

Tror kanskje poenget til Valetta var at det kanskje er lettere å holde parforholdet ved like uten barn.

[Gjest Heartbeat]

Det syns jeg er litt trist å lese, på vegne av barna. Dersom det ikke er krangling mellom deg og mannen og samarbeidet går greit, så ville du likevel røsket barna ut av sin trygge tilværelse for at DU ikke klarer å være uten kjæreste?

Tryggheten for barna kommer i første rekke. Er det et dysfunksjonelt forhold så vil det tryggeste for barna være å komme seg ut av situasjonen. Dersom foreldrene er venner, samarbeider og er som en familie så er det tryggeste for barna å få beholde mamma og pappa under samme tak. Kriblinger i magen har prioritet langt etter barna!

Er det noe bedre om foreldrene blir ulykkelige ? ? Det er TS som må ta det valget, ikke jeg. Jeg er ikke sammen med barnefaren! Flere år siden det er slutt.

De aller fleste velger jo ikke å bo sammen og velger bort kjæreste alle de årene, pga man på død og liv skal bo sammen med den andre forelderen.

Man kan skape trygge rammer og fin familie, selv om man ikke bor sammen. Tviler på at majoriteten velger dette.

[Japp]

Er det noe bedre om foreldrene blir ulykkelige ? ? Det er TS som må ta det valget, ikke jeg. Jeg er ikke sammen med barnefaren! Flere år siden det er slutt.

De aller fleste velger jo ikke å bo sammen og velger bort kjæreste alle de årene, pga man på død og liv skal bo sammen med den andre forelderen.

Man kan skape trygge rammer og fin familie, selv om man ikke bor sammen. Tviler på at majoriteten velger dette.

Det er vid forskjell på om man ikke er forelska og er venner og på det å være ulykkelig.

Jeg tror faktisk, i motsetning til deg, at mange faktisk velger å fortsette bare med vennskap. Også kan det faktisk være at følelsene blusser opp igjen når barna er ute og man får tiden litt tilbake.

[AnonymBruker]

Tror kanskje poenget til Valetta var at det kanskje er lettere å holde parforholdet ved like uten barn.

Jeg skjønte at hun mente det. Men har altså ingen tro på en slik sammenheng selv.

Anonymous poster hash: 1f3d9...cf0

[Japp]

Jeg skjønte at hun mente det. Men har altså ingen tro på en slik sammenheng selv.

Anonymous poster hash: 1f3d9...cf0

Hvorfor ikke? Det er jo faktisk en krise for forholdet å få barn.

[AnonymBruker]

Hvorfor ikke? Det er jo faktisk en krise for forholdet å få barn.

Det er ikke min erfaring. En omveltning for oss som mennesker ja, men ikke for parforholdet.

Vil heller tro det kan tære på et parforhold å kun være de to, dag ut og dag inn, hverdag, ferie, høytid. Ikke minst der paret er ufrivillig barnløse, eller der én av de to egentlig ønsker seg barn.

Anonymous poster hash: 1f3d9...cf0

[Japp]

Det er ikke min erfaring. En omveltning for oss som mennesker ja, men ikke for parforholdet.

Vil heller tro det kan tære på et parforhold å kun være de to, dag ut og dag inn, hverdag, ferie, høytid. Ikke minst der paret er ufrivillig barnløse, eller der én av de to egentlig ønsker seg barn.

Anonymous poster hash: 1f3d9...cf0

Da var dere heldig om det ikke var en omveltning for parforholdet også.

[AnonymBruker]

Da var dere heldig om det ikke var en omveltning for parforholdet også.

"Heldige"? Slike ting er da vel hva man gjør det til selv. Jeg visste hvem jeg fikk barn med, for å si det sånn.

Anonymous poster hash: 1f3d9...cf0

[AnonymBruker]

Jeg forstår ikke hvorfor denne tråden her har endt opp med å handle om det å være sammen pga barna eller ikke?

Og det å få barn vil jo selvfølgelig være en stor hendelse i et forhold og det vil få frem sider hos begge parter som ikke ville ha kommet fram uten å få barn. Så selvfølgelig er det mange soda vil finne ut ting de ikke liker da, også motsatt selvfølgelig. Men det å oppleve dette kan være en stor påkjenning og mange takler det helt fint, noen gjør ikke det.

Par som ikke får barn vil jo ikke gå gjennom dette på samme måte, og de vil jo da ikke vite om de hadde klart denne påkjenningen eller ikke. Hvorfor diskutere det? Det er uvesentlig.

Jeg har ikke vært sammen med mannen min i mer enn 6 år, men vi har hatt våre opp og nedturer. Vi har vært igjennom alle faser ved samboerskap, barn, kjæledyr, oppussing, miste jobb, miste noen i nær familie og litt div kriser. Viser nå sammen enda. Og vi har noen perioder der vi er forelsket enda og noen der vi er litt mer i andre enden. Men tror mye av dette vil avhenge av hvordan man selv oppfører seg og hvilke krav man har. Tror du at livet ditt blir som en romantisk komedie så vil du antageligvis møte på en del skuffelser.

Anonymous poster hash: 98b61...bd9

[Japp]

"Heldige"? Slike ting er da vel hva man gjør det til selv. Jeg visste hvem jeg fikk barn med, for å si det sånn.

Anonymous poster hash: 1f3d9...cf0

Ja, du er heldig. Ting blir ikke alltid slik man tenker seg.

Jeg f.eks fikk en kraftig fødselsdepresjon, noe som gikk utover både barnet og forholdet. Det gjorde at forholdet vårt ble satt på skikkelig prøve. Men var det kanskje min egen feil? Siden det er hva man gjør det til selv?

[Gjest alegria]

Når man lever sammen pga barna er det ikke sånn at mann er fiender! Man er gode venner, samarbeidspartnere, kolleger - men ikke kjærester og elskere. Barna opplever nok som regel at foreldrene har det bra sammen, barn ser jo ikke den seksuelle/intime delen av foreldrenes samliv.

Jeg synes det er en god ting å holde sammen for barna, særlig når man er gode venner. Men er det isfront og krangling, da får man heller ta konsekvensen av å ikke "fyre på peisen" og flytte hver for seg.

Anonymous poster hash: ae231...280

Barn merker nok slik og det har flere i tråden også fortalt. Så jeg er totalt uenig med deg.

[Gjest alegria]

Når man lever sammen pga barna er det ikke sånn at mann er fiender! Man er gode venner, samarbeidspartnere, kolleger - men ikke kjærester og elskere. Barna opplever nok som regel at foreldrene har det bra sammen, barn ser jo ikke den seksuelle/intime delen av foreldrenes samliv.

Jeg synes det er en god ting å holde sammen for barna, særlig når man er gode venner. Men er det isfront og krangling, da får man heller ta konsekvensen av å ikke "fyre på peisen" og flytte hver for seg.

Anonymous poster hash: ae231...280

Barn merker nok slik og det har flere i tråden også fortalt. Så jeg er totalt uenig med deg.

[Gjest Heartbeat]

Det er vid forskjell på om man ikke er forelska og er venner og på det å være ulykkelig.

Jeg tror faktisk, i motsetning til deg, at mange faktisk velger å fortsette bare med vennskap. Også kan det faktisk være at følelsene blusser opp igjen når barna er ute og man får tiden litt tilbake.

At mange, tiltross for at det er slutt, velger å bare bo sammen helt til barna blir voksne , og sette sitt eget liv på vent, er overhodet ikke vanlig. Så helt uenig med deg.Greit man skal forsake mye pga unger, men ikke hele sitt liv !

[Japp]

Har vært sammen med samme mann i over ti år. Er gift og vi har to små barn.

Skjønner at de fleste ikke er stormforelsket etter så mange år, men hvordan er forhold som oftest etter ti år og mer sammen?

Jeg er ikke lenger særlig interessert i nærhet og sex med han, og han irriterer meg ofte. Vi småkrangler og krangler ofte (på kvelden når barna har lagt seg) og det er null romantikk, men det kan jo være småbarnslivet som gjør sitt. Jeg har sluttet å se romantiske filmer, fordi kontrasten til mitt eget samliv er enormt. Savner at en mann ser på meg med kjærlige øyne. Jeg kan ikke snakke om dette med mannen min, fordi hver gang jeg prøver å ta opp noe så ser han på det som et angrep.

Å gå fra han er ikke et alternativ pga barna, men jeg lurer rett og slett på om alt dette er normalt. Og hvordan andre i lange forhold lever...og overlever..

Anonymous poster hash: 05f52...04b

Jeg forstår ikke hvorfor denne tråden her har endt opp med å handle om det å være sammen pga barna eller ikke?

Og det å få barn vil jo selvfølgelig være en stor hendelse i et forhold og det vil få frem sider hos begge parter som ikke ville ha kommet fram uten å få barn. Så selvfølgelig er det mange soda vil finne ut ting de ikke liker da, også motsatt selvfølgelig. Men det å oppleve dette kan være en stor påkjenning og mange takler det helt fint, noen gjør ikke det.

Par som ikke får barn vil jo ikke gå gjennom dette på samme måte, og de vil jo da ikke vite om de hadde klart denne påkjenningen eller ikke. Hvorfor diskutere det? Det er uvesentlig.

Jeg har ikke vært sammen med mannen min i mer enn 6 år, men vi har hatt våre opp og nedturer. Vi har vært igjennom alle faser ved samboerskap, barn, kjæledyr, oppussing, miste jobb, miste noen i nær familie og litt div kriser. Viser nå sammen enda. Og vi har noen perioder der vi er forelsket enda og noen der vi er litt mer i andre enden. Men tror mye av dette vil avhenge av hvordan man selv oppfører seg og hvilke krav man har. Tror du at livet ditt blir som en romantisk komedie så vil du antageligvis møte på en del skuffelser.

Anonymous poster hash: 98b61...bd9

Det har vel sklidd ut litt med det med å være i forholdet pga barn og ikke barn pga siste setningen til ts i startinnlegget.

Forøverig er jeg enig med deg ang disse romantiske komediene. Det er ingen som lever slike liv som i de filmene, heldigvis

[Japp]

At mange, tiltross for at det er slutt, velger å bare bo sammen helt til barna blir voksne , og sette sitt eget liv på vent, er overhodet ikke vanlig. Så helt uenig med deg.Greit man skal forsake mye pga unger, men ikke hele sitt liv !

Hvem har sagt at det er slutt? Man fortsetter forholdet, til tross for at man "bare" er venner. Man avslutter ikke forholdet i de tilfellene hvor man holder sammen for barnas del!

[Gjest alegria]

Teit svar. Du har ikke barn skjønner jeg. I en del tilfeller er det faktisk bedre at barna ikke blir revet dratt fra hus og hjem og får verden sin revet opp med roten. Da er det faktisk bedre at foreldrene bor sammen uten å elske hverandre. Sier ikke det gjelder der foreldrene lar det få utover barna med krangler osv. Men hvis valget står mellom å leve med en man ikke elaker eller å måtte flytte på barna og la de få lavere standar på livet kanskje, så er valhet for mange lett, selv om du på din høye hest ser ned på de

Anonymous poster hash: 60514...b42

Nå får du faen meg gi deg! Det var jævlig unødvendig å komme med den "høye hesten din" greia. Dårlig forsøk på hersketeknikk! Jeg ser ikke ned på noen, men synes det er teit! Jeg er et skilsmissebarn så jeg vet hva jeg prater om! Mine foreldre kranglet aldri forann oss, men jeg så veldig godt at de ikke elsket hverandre lenger, så jeg tror nok jeg har all grunn til å uttale meg her selvom jeg ikke har unger! Fordi det er faktisk unger dette handler om og ikke foreldre, selvom det for din del virker som du bare bryr deg om hva foreldre TROR er bra. Jeg er et skilsmissebarn, og kjenner mange skilsmissebarn som er hrlt enig. Så ikke uttal deg før du vet noe om

meg, og legg bak deg patetiske hersketeknikker.

[Amarinda]

Vi har vært sammen i 6 år, og det går opp og det går ned. Men det skal selvfølgelig være en overvekt av de dagene det går opp. Det første du må gjøre er å ta det opp med mannen din, prat om det og se om dere kan gjøre noe med det. Prøv å få time på familievernkontor, du sier jo at dette er noe du vil leve med, da må du gjøre noe for å gjøre det mer levelig! Sett av tid til hverandre, lag middag, kos dere. Se om det finnes en gnist der fortsatt.

[Gjest Heartbeat]

Hvem har sagt at det er slutt? Man fortsetter forholdet, til tross for at man "bare" er venner. Man avslutter ikke forholdet i de tilfellene hvor man holder sammen for barnas del!

Om man bare er venner uten noe intimitet, så er det vel ikke noe kjæresteforhold?

[Gjest alegria]

Det syns jeg er litt trist å lese, på vegne av barna. Dersom det ikke er krangling mellom deg og mannen og samarbeidet går greit, så ville du likevel røsket barna ut av sin trygge tilværelse for at DU ikke klarer å være uten kjæreste?

Tryggheten for barna kommer i første rekke. Er det et dysfunksjonelt forhold så vil det tryggeste for barna være å komme seg ut av situasjonen. Dersom foreldrene er venner, samarbeider og er som en familie så er det tryggeste for barna å få beholde mamma og pappa under samme tak. Kriblinger i magen har prioritet langt etter barna!

Nå får du gi deg! Er du i det heletatt et skilsmissebarn? Jeg tror mange av de som er så bastante om at foreldre burde holde sammen i denne tråden, er foreldre som føler seg fornærmet fordi vi ikke mener det er bra. Det er faktisk ikke verdens undergang at foreldre skilles, og det er veldig vanlig faktisk. Alle takler det selvfølgelig ulikt, men skal man skjerme barn for alt mulig i livet kommer de ikke langt. Det er bare måten man legger skilsmissen frem på, og ikke gjør hverandre til den onde parten.

[Gjest alegria]

Om man bare er venner uten noe intimitet, så er det vel ikke noe kjæresteforhold?

Helt enig!