Hva kan man forvente av et forhold etter ti år sammen?

[Japp]

tigress me="alegria" post="15150683" timestamp="1411769423"]

Skjønner ikke hvorfor folk alltid bruker unnskyldningen "kan ikke forlate han pga. Barna" altså, tror du det er bedre for barna å leve med to foreldre som knapt klarer å snakke til hverandre eller se på hverandre uten å gremmes?

Jeg synes denne "unnskyldningen" bare er en dårlig unnskyldning.

Det er heller ikke slik et forhold burde være, jeg hadde aldri klart å være i et slikt forhold. Forståelig du ikke er forelska, men jeg synes etterelskelsen er like fin jeg

Som barn av foreldre som ikke burde vært i lag så lengre som de var, så er jeg helt enig 👆Selv om mine foreldre ikke hadde høylydte krangel foran meg,så la jeg klart merke til at de ikke var lykkelige/glade. Et barn kan heller takle foreldre på hver sin kant, når disse da er glade og

tilfredse enn miserabel sammen.

Endret 28. september 2014 av Japp

[la Flaca]

Om dine foreldre hadde blitt skilt, så kan det godt tenkes at du heller ville foretrukket at de hadde bodd sammen som venner.

Jeg syns faktisk det også er en unnskyldning å si at det er bedre for barna å ha to lykkelig foreldre på hver sin kant, for å rettferdiggjøre at man drar.

Ja, mener å ha lest at den teorien (at to lykkeligere foreldre på hver sin kant er bedre) er tilbakevist, at forskning viser at det skal mye til før det er mer hensiktsmessig for barna å bli skilsmissebarn. Men det passer nok mange dårlig å ta hensyn til.

Endret 28. september 2014 av la Flaca

[AnonymBruker]

Ja, mener å ha lest at den teorien (at to lykkeligere foreldre på hver sin kant er bedre) er tilbakevist, at forskning viser at det skal mye til før det er mer hensiktsmessig for barna å bli skilsmissebarn. Men det passer nok mange dårlig å ta hensyn til.

Ja, det at foreldre skal bli så lykkelige etter skilsmissen er jo også et luftslott. De fleste blir ikke mer lykkelige etter å ha brutt opp familien sin. Fornøyde med livet kanskje, men ikke nødvendigvis lykkelige.

Så barna betaler prisen for at foreldre ikke kan ta seg sammen og oppføre seg som ansvarlige foreldre. I dag het handler for mange voksne bare om å søke nytelse, forelskelse, bekreftelse og alt for lite om ansvar, plikt og tilhørighet.

Anonymous poster hash: ae231...280

[AnonymBruker]

Vi har vært gift mye lengre, men her er det helt dødt. Jeg har gitt opp å snakke,komme i dialog.....da sier han at han skal skjerpe seg, selv om jeg sier vi.

Ikke kommunikasjon, ikke nærhet, sextørke i 5 år, sitter bak pc eller foran tv.

Anonymous poster hash: c32bb...7bc

Og så kommer spørsmålet:

Tror du barna dine kommer til å ha det bedre hvis dere bor hver for dere enn sammen? Det tror ikke jeg, så sant dere ikke krangler eller er slemme mot hverandre foran barna.

Anonymous poster hash: ae231...280

[Gjest Gjest_mann1979]

Det gjelder å holde glørne i bålet vedlike, sett bort barna til noen en helg innimellom, sett av tid til å pleie hverandre reis bort en weekend, en uke om det lar seg gjøre, kanskje bare ta en finere middag ute, vi har selv 3 barn og har hvert sammen i ca 10 år, ikke alt er rosenrødt lenger, forholdet trenger pleie innimellom og

[AnonymBruker]

Problemet i vårt forhold etter ni år, er at gnisten er borte fra min side, men ikke fra mannens. Jeg er overhodet ikke interessert i å gå ut og spise middag med ham, reise på weekendtur etc. Det er derimot han. Jeg holder ut pga barna. Min samboer og jeg fungerer forresten utmerket sammen på det platoniske plan. Verdens beste venner, med mye å snakke om. Lite til ingen krangling.

Skulle ønske jeg hadde hatt mot til å forlate forholdet.

Anonymous poster hash: 1f3d9...cf0

[AnonymBruker]

Vi har kun kommet til ni år foreløpig, men jeg kjenner meg ikke igjen i startinnlegget i det hele tatt. Nei, vi er ikke nyforelskede lenger, det blir nok litt for mye pc-tid, vi har ikke sex hver dag lengre, og på grunn av store prosjekter på hver vår kant (tungt studie/gründerprosjekt) har vi litt lite energi igjen til å mate forholdet akkurat nå. Men det er en periode.

Vi koser, klemmer og holder rundt hverandre hver dag, vi sier at vi elsker hverandre hver dag, vi krangler sjelden, vi er glade for å se hverandre, vi samarbeider godt, vi gir hverandre frihet til å holde på med det vi er interessert i, og forteller hverandre om dagen og tankene våre på kvelden når vi ligger tett sammen før vi sovner. Det er noe helt annet enn å være nyforelsket, men mye tryggere og mer solid.

Det hjelper antakelig at vi har valgt å ikke få barn. Vi har hund, men hun gir energi, overskudd og glede i mye større grad enn hun tar. Utenom de få kjedelige aspektene ved hundehold har vi få forpliktelser å krangle om, og mye frihet.

Anonymous poster hash: ffbaf...949

[Gjest Heartbeat]

Fullt så enkelt og svart-hvitt er det ikke. Har du sett hvor mange barn det er som sliter fordi de må ha to hjem? Som blir utslitt av å måtte flytte hele tiden og føle på manglende tilhørighet? Som stadig opplever å måtte si at: "nei, den kan jeg ikke ta med, den er hos Pappa".

Er foreldrene venner, så er det mye bedre for barnas skyld at de bor sammen, enn at de flytter hver for seg. Tryggheten til barna er uendelig mye verdt.

Helt uenig. de kan ha ett hjem og forholde seg til og et hjem der de er av og til. Trenger ikke å gjøre det vanskeligere enn det er.Delt omsorg 50/50 er jeg uansett imot. Jeg snakket på generelt grunnlag om å absolutt skal holde sammen uansett hva, bare pga ungene. Man blir ikke lykkeligere av det, hadde jeg ALDRI klart. Hva om den ene får kjæreste da?

Skal kjæresten for alltid akseptere at foreldrene skal bo sammen helt til ungen er voksen for det er best slik?

Fungerer ikke i praksis for alltid det der

[Japp]

Helt uenig. de kan ha ett hjem og forholde seg til og et hjem der de er av og til. Trenger ikke å gjøre det vanskeligere enn det er.Delt omsorg 50/50 er jeg uansett imot. Jeg snakket på generelt grunnlag om å absolutt skal holde sammen uansett hva, bare pga ungene. Man blir ikke lykkeligere av det, hadde jeg ALDRI klart. Hva om den ene får kjæreste da?

Skal kjæresten for alltid akseptere at foreldrene skal bo sammen helt til ungen er voksen for det er best slik?

Fungerer ikke i praksis for alltid det der

Om man fortsetter å være sammen for barnas skyld så får man jo ikke kjærester! Da bestemmer man seg for å fortsette forholdet.

[Gjest Heartbeat]

Om man fortsetter å være sammen for barnas skyld så får man jo ikke kjærester! Da bestemmer man seg for å fortsette forholdet.

Ja, men hun som siterte meg mente de skulle fortsette å bo sammen som venner!Og om forholdet ikke fungerer, så blir det jo bare venner de blir, under samme tak.

Endret 28. september 2014 av Heartbeat

[Valetta]

Flere av dere som er lykkelige etter 10-15 år har ikke barn. Det er jo en sammenheng.

[AnonymBruker]

Jeg kjenner meg veldig godt igjen. Har vært sammen i snart 20 år, har barn og er gode venner men føles som å bo i kollektiv med en venn. Jeg liker mannen min og jeg er glad i ham men han er ikke kjæresten min. Jeg tror ikke det er noen lov om at jeg vil finne "den rette" hvis vi går fra hverande, så for meg blir det å velge mellom å leve med barnas pappa på denne måten eller å leve ensom alene og lage krøll for barna med to hjem og alt som følger med. Hvis jeg visste at den store kjærligheten lå parat ville det muligens være verdt å løse opp hjemmet for det, men når jeg ser for meg resten av livet alene, så vet jeg ikke helt. Men det spiser meg opp innenfra.

Anonymous poster hash: 1527f...2a8

[AnonymBruker]

I et ideelt ekteskap skal ektefellene etter hvert kjenne hverandre så godt at de til en hver tid vet hva den andre ønsker og tenker, slik at de til en hver tid av egen vilje og kjærlighet til ektefellen gjør det de vet ektefellen ønsker. Vedvarende stormforelskelse er likevel ikke en betingelse.<br />Innleggene i denne tråden viser at svært få menn klarer å leve opp til det som må forventes av dem i et parforhold, selv om kvinnene gjør alt de kan for å få forholdet til å fungere. En må spørre hva det er som får menn til å svikte i de fleste parforhold. Et sentralt element er den gjennomgående egoismen som styrer de fleste menn.

Anonymous poster hash: 1e6e8...b40

[Japp]

Ja, men hun som siterte meg mente de skulle fortsette å bo sammen som venner!Og om forholdet ikke fungerer, så blir det jo bare venner de blir, under samme tak.

Ja, men likevel drar man ikke inn kjærester i den familien. Om man velger å være venner og å være en familie, så velger man selvsagt bort en potensiell kjæreste.

Det er visse ting man må ofre for barna sine.

Og for å være på den sikre siden. Nå snakker jeg om forhold hvor det er vennskap og ikke krangling!

[AnonymBruker]

Jeg kjenner meg veldig godt igjen. Har vært sammen i snart 20 år, har barn og er gode venner men føles som å bo i kollektiv med en venn. Jeg liker mannen min og jeg er glad i ham men han er ikke kjæresten min. Jeg tror ikke det er noen lov om at jeg vil finne "den rette" hvis vi går fra hverande, så for meg blir det å velge mellom å leve med barnas pappa på denne måten eller å leve ensom alene og lage krøll for barna med to hjem og alt som følger med. Hvis jeg visste at den store kjærligheten lå parat ville det muligens være verdt å løse opp hjemmet for det, men når jeg ser for meg resten av livet alene, så vet jeg ikke helt. Men det spiser meg opp innenfra.

Anonymous poster hash: 1527f...2a8

Glad for å lese det du skriver. Kjenner meg igjen i alle formuleringene dine, bortsett fra at jeg og min samboer kun har vært sammen halvparten så lenge som dere. Det er fint å vite at jeg ikke er alene om å ha det slik.

Jeg er 34 år nå, og har lurt på hvor lenge det er til jeg er 'utdatert' på forholdsmarkedet. Kanskje er jeg det allerede?

Anonymous poster hash: 1f3d9...cf0

[AnonymBruker]

Flere av dere som er lykkelige etter 10-15 år har ikke barn. Det er jo en sammenheng.

Vel. Tviler på at det skyldes at de ikke har barn. Som flere av oss foreldre skriver her, så holder vi sammen i utilfredsstillende forhold nettopp for barnas skyld. Par som ikke har barn, har ingen slik grunn til å holde sammen. Dermed er det jo logisk at de barnløse som har vært sammen i over ti år, er lykkelige sammen.

Anonymous poster hash: 1f3d9...cf0

[AnonymBruker]

Skjønner ikke hvorfor folk alltid bruker unnskyldningen "kan ikke forlate han pga. Barna" altså, tror du det er bedre for barna å leve med to foreldre som knapt klarer å snakke til hverandre eller se på hverandre uten å gremmes?

Jeg synes denne "unnskyldningen" bare er en dårlig unnskyldning.

Teit svar. Du har ikke barn skjønner jeg. I en del tilfeller er det faktisk bedre at barna ikke blir revet dratt fra hus og hjem og får verden sin revet opp med roten. Da er det faktisk bedre at foreldrene bor sammen uten å elske hverandre. Sier ikke det gjelder der foreldrene lar det få utover barna med krangler osv. Men hvis valget står mellom å leve med en man ikke elaker eller å måtte flytte på barna og la de få lavere standar på livet kanskje, så er valhet for mange lett, selv om du på din høye hest ser ned på de

Anonymous poster hash: 60514...b42

[Gjest Heartbeat]

Ja, men likevel drar man ikke inn kjærester i den familien. Om man velger å være venner og å være en familie, så velger man selvsagt bort en potensiell kjæreste.

Det er visse ting man må ofre for barna sine.

Og for å være på den sikre siden. Nå snakker jeg om forhold hvor det er vennskap og ikke krangling!

Å være uten kjæreste i 18 år, til barna hadde vært voksen , kun pga barna, hadde jeg ikke klart Men TS får velge selv hva hun synes er best.

[Havbris]

Vi har vært sammen i godt over 20 år og har voksne barn. Noen år hadde vi det ikke så altfor bra sammen, men etter en samlivskrise tok vi tak i problemene vår og veldig mye i vår samværsform endret seg. Idag har vi det bedre sammen en noensinne tror jeg, vi har lært mye av samlivsproblemene våre, vi har barn som ikke krever oss lenger, og vi er ferdig med forholdets barnesykdommer. Vi er blitt flinkere til å ta hverandres perspektiv, vi klarer fint å be om unnnskydning og er ikke så opptatt av å skulle ha rett. Han er kjæresten min og min aller beste venn og vi finner på mye sammen. Vi er rause med kjærtegn mange ganger i løpet av dagen og vi har god sex. Jeg føler meg heldig som kan leve i et slikt forhold.

[Japp]

Å være uten kjæreste i 18 år, til barna hadde vært voksen , kun pga barna, hadde jeg ikke klart Men TS får velge selv hva hun synes er best.

Det syns jeg er litt trist å lese, på vegne av barna. Dersom det ikke er krangling mellom deg og mannen og samarbeidet går greit, så ville du likevel røsket barna ut av sin trygge tilværelse for at DU ikke klarer å være uten kjæreste?

Tryggheten for barna kommer i første rekke. Er det et dysfunksjonelt forhold så vil det tryggeste for barna være å komme seg ut av situasjonen. Dersom foreldrene er venner, samarbeider og er som en familie så er det tryggeste for barna å få beholde mamma og pappa under samme tak. Kriblinger i magen har prioritet langt etter barna!