De vanskelige barna

[AnonymBruker]

Jeg tror foreldrene har mye å si. Jeg vokste opp i et hjem som så flott og fantastisk ut fra utsiden. Foreldrene mine var godt gift, 4 barn, fulltid jobb, stort og flott hus, hytte som var like stort og flott, 2 biler, fine klær, alt nytt av spillkonsoller til barna. 

 

Barna; 1 er narkoman, 1 er ungufør på grunn av angst, 1 er alkoholiker og snylter på kjæresten for å ha nok penger til å leve.. og meg, sosial angst og depresjon og lever av arbeidsavklaringspenger for å bli frisk. 

 

Jeg ble sett på som det sorte fåret. Ble voldtatt av nabogutter da jeg var 7 år. Mobbet fra jeg var 6 år. Slet med sinnet på grunn av arv og miljø. Pappa var sint, ofte, slo meg daglig fordi jeg var den eneste som var dum nok til å si imot han (sta av natur). Pappa drakk, vær dag, men det gikk ikke utover jobben, kun familien. 

 

Ingen viste om problemene våre, ingen viste noen ting. Da jeg knakk sammen og droppet utav skole for å søke hjelp, ja da fikk JEG skylden, JEG var spesiell, jeg var sorte fåret som aldri kom til å komme meg på bena igjen. Jeg var problemungen med sinneproblemer, problemungen som ønsket oppmerksomhet. Søsknene mine var jo vellykket, foreldrene mine var vellykket i livet, hvorfor var jeg så vrang og umulig? 

 

Men det de trodde var sant, var ren løgn. Broren min jobber ikke i en annen by, han sitter her i byen og ruser seg daglig, lever av NAV. Han andre er også i byen, han er alkoholiker, slår kjærestene sine (som forlater han, en etter en), søsteren min sitter innelåst i en leilighet, tørr ikke å gå ut døren på grunn av angst. Hun er i London på skole, den er en gammel drøm hun aldri kommer til å følge, en løgn hun kom på slik at folk ikke skulle se etter hun. 

Jeg er ikke den som lyver om situasjonen min, jeg er ikke den som finner opp historier slik som foreldrene mine gjør, som søsknene mine gjør. JEG vil ikke lyve til alle rundt meg. Jeg sliter, og jeg skal bli frisk en dag. For jeg er som sagt sta, jævlig sta. 

 

Hvorfor ble 4 av 4 mislykket? Var det mamma som pyntet på sannheten hele tiden, mamma som aldri fortalte folk sannheten, som sa pappa var perfekt, selv om at han slo henne vær dag? Mamma som ga oss skylden hvis pappa var i dårlig humør? Mamma som vendte skinnet til da pappa slo oss, fordi vi kom hjem 2 minutter for seint fra skolen?
Hva med pappa, han som var så utadvendt og snill, når han drakk, han som aldri sa han elsket meg, men det å si "Jeg hater deg", det fikk jeg høre ofte, alt for ofte. Han som slo, som ropte og truet med å kaste oss ut, fordi vi bråket litt for mye da vi gikk på do om natten, han som slo da vi gråt fordi vi var sulten, slemme barn får jo ikke mat.. to dager på rad. Han kunne jo aldri ha skyld i at vi var redde, sinte og full av blåmerker? For et barn på 6 år faller ned fra trappen en gang i måneden, vi var vist underutviklet, ikke underernært. 

 

Jeg er overbevist om at "vanskelige barn" kommer fra vanskelige foreldre! 

Det at et barn er sta er en ting, det at et barn sliter med sinnet er en ting, det at et barn gråter over den minste ting er en ting. men mishandling, foreldre som ikke vet hvordan man skal behandle et barn, se et barn, det er det som gjør et barn "vanskelig". 

Anonymous poster hash: a74e1...6b4

[Gjest Jessica]

Jeg tror foreldrene har mye å si. Jeg vokste opp i et hjem som så flott og fantastisk ut fra utsiden. Foreldrene mine var godt gift, 4 barn, fulltid jobb, stort og flott hus, hytte som var like stort og flott, 2 biler, fine klær, alt nytt av spillkonsoller til barna.

Barna; 1 er narkoman, 1 er ungufør på grunn av angst, 1 er alkoholiker og snylter på kjæresten for å ha nok penger til å leve.. og meg, sosial angst og depresjon og lever av arbeidsavklaringspenger for å bli frisk.

Jeg ble sett på som det sorte fåret. Ble voldtatt av nabogutter da jeg var 7 år. Mobbet fra jeg var 6 år. Slet med sinnet på grunn av arv og miljø. Pappa var sint, ofte, slo meg daglig fordi jeg var den eneste som var dum nok til å si imot han (sta av natur). Pappa drakk, vær dag, men det gikk ikke utover jobben, kun familien.

Ingen viste om problemene våre, ingen viste noen ting. Da jeg knakk sammen og droppet utav skole for å søke hjelp, ja da fikk JEG skylden, JEG var spesiell, jeg var sorte fåret som aldri kom til å komme meg på bena igjen. Jeg var problemungen med sinneproblemer, problemungen som ønsket oppmerksomhet. Søsknene mine var jo vellykket, foreldrene mine var vellykket i livet, hvorfor var jeg så vrang og umulig?

Men det de trodde var sant, var ren løgn. Broren min jobber ikke i en annen by, han sitter her i byen og ruser seg daglig, lever av NAV. Han andre er også i byen, han er alkoholiker, slår kjærestene sine (som forlater han, en etter en), søsteren min sitter innelåst i en leilighet, tørr ikke å gå ut døren på grunn av angst. Hun er i London på skole, den er en gammel drøm hun aldri kommer til å følge, en løgn hun kom på slik at folk ikke skulle se etter hun.

Jeg er ikke den som lyver om situasjonen min, jeg er ikke den som finner opp historier slik som foreldrene mine gjør, som søsknene mine gjør. JEG vil ikke lyve til alle rundt meg. Jeg sliter, og jeg skal bli frisk en dag. For jeg er som sagt sta, jævlig sta.

Hvorfor ble 4 av 4 mislykket? Var det mamma som pyntet på sannheten hele tiden, mamma som aldri fortalte folk sannheten, som sa pappa var perfekt, selv om at han slo henne vær dag? Mamma som ga oss skylden hvis pappa var i dårlig humør? Mamma som vendte skinnet til da pappa slo oss, fordi vi kom hjem 2 minutter for seint fra skolen?

Hva med pappa, han som var så utadvendt og snill, når han drakk, han som aldri sa han elsket meg, men det å si "Jeg hater deg", det fikk jeg høre ofte, alt for ofte. Han som slo, som ropte og truet med å kaste oss ut, fordi vi bråket litt for mye da vi gikk på do om natten, han som slo da vi gråt fordi vi var sulten, slemme barn får jo ikke mat.. to dager på rad. Han kunne jo aldri ha skyld i at vi var redde, sinte og full av blåmerker? For et barn på 6 år faller ned fra trappen en gang i måneden, vi var vist underutviklet, ikke underernært.

Jeg er overbevist om at "vanskelige barn" kommer fra vanskelige foreldre!

Det at et barn er sta er en ting, det at et barn sliter med sinnet er en ting, det at et barn gråter over den minste ting er en ting. men mishandling, foreldre som ikke vet hvordan man skal behandle et barn, se et barn, det er det som gjør et barn "vanskelig".

Anonymous poster hash: a74e1...6b4

Så trist historie. Vil bare gi deg en klem. Du er tøff 💖

[palamina]

 

 

Jeg jobber selv med barn og ser så ofte at de barna som er vanskelig og utagerende har foreldre som sliter litt med foreldrerollen. Ikke alltid, men ofte. Ja barn har forskjellig temperament og ja det blir ekstra utfordrende for foreldrene, men blir de møtt med forståelse og kjærlighet OG grenser og regler da tror jeg det i de fleste tilfeller ville gå bedre.

Anonymous poster hash: fc3d1...9b2

 

Men er det ikke da pussig at veldig mange av disse krevende barna har søsken som verdens enkleste? Jeg trodde jeg var steingod på å være mamma og oppdra barn til jeg fikk det krevende barnet, for de andre er jo særdeles veloppdragne.

 

Jeg er ikke alene om å ha ett barn som er utenom det vanlige krevende i forhold til søsken, og da handler det ikke om foreldre, miljø og oppdragelse, men gener.

Oppdragelse kommer man faktisk bare "så" langt med. Barn er så voldsomt forskjellige og det må de få lov til å være.

 

- Vil også legge til at jeg hiver meg på teorien at de vanskelige barna er de som kommer lengst her i livet, hvis man ikke ødelegger dem på veien.

Endret 21. august 2015 av palamina

[AnonymBruker]

Jeg tror foreldrene har mye å si. Jeg vokste opp i et hjem som så flott og fantastisk ut fra utsiden. Foreldrene mine var godt gift, 4 barn, fulltid jobb, stort og flott hus, hytte som var like stort og flott, 2 biler, fine klær, alt nytt av spillkonsoller til barna.

Barna; 1 er narkoman, 1 er ungufør på grunn av angst, 1 er alkoholiker og snylter på kjæresten for å ha nok penger til å leve.. og meg, sosial angst og depresjon og lever av arbeidsavklaringspenger for å bli frisk.

Jeg ble sett på som det sorte fåret. Ble voldtatt av nabogutter da jeg var 7 år. Mobbet fra jeg var 6 år. Slet med sinnet på grunn av arv og miljø. Pappa var sint, ofte, slo meg daglig fordi jeg var den eneste som var dum nok til å si imot han (sta av natur). Pappa drakk, vær dag, men det gikk ikke utover jobben, kun familien.

Ingen viste om problemene våre, ingen viste noen ting. Da jeg knakk sammen og droppet utav skole for å søke hjelp, ja da fikk JEG skylden, JEG var spesiell, jeg var sorte fåret som aldri kom til å komme meg på bena igjen. Jeg var problemungen med sinneproblemer, problemungen som ønsket oppmerksomhet. Søsknene mine var jo vellykket, foreldrene mine var vellykket i livet, hvorfor var jeg så vrang og umulig?

Men det de trodde var sant, var ren løgn. Broren min jobber ikke i en annen by, han sitter her i byen og ruser seg daglig, lever av NAV. Han andre er også i byen, han er alkoholiker, slår kjærestene sine (som forlater han, en etter en), søsteren min sitter innelåst i en leilighet, tørr ikke å gå ut døren på grunn av angst. Hun er i London på skole, den er en gammel drøm hun aldri kommer til å følge, en løgn hun kom på slik at folk ikke skulle se etter hun.

Jeg er ikke den som lyver om situasjonen min, jeg er ikke den som finner opp historier slik som foreldrene mine gjør, som søsknene mine gjør. JEG vil ikke lyve til alle rundt meg. Jeg sliter, og jeg skal bli frisk en dag. For jeg er som sagt sta, jævlig sta.

Hvorfor ble 4 av 4 mislykket? Var det mamma som pyntet på sannheten hele tiden, mamma som aldri fortalte folk sannheten, som sa pappa var perfekt, selv om at han slo henne vær dag? Mamma som ga oss skylden hvis pappa var i dårlig humør? Mamma som vendte skinnet til da pappa slo oss, fordi vi kom hjem 2 minutter for seint fra skolen?

Hva med pappa, han som var så utadvendt og snill, når han drakk, han som aldri sa han elsket meg, men det å si "Jeg hater deg", det fikk jeg høre ofte, alt for ofte. Han som slo, som ropte og truet med å kaste oss ut, fordi vi bråket litt for mye da vi gikk på do om natten, han som slo da vi gråt fordi vi var sulten, slemme barn får jo ikke mat.. to dager på rad. Han kunne jo aldri ha skyld i at vi var redde, sinte og full av blåmerker? For et barn på 6 år faller ned fra trappen en gang i måneden, vi var vist underutviklet, ikke underernært.

Jeg er overbevist om at "vanskelige barn" kommer fra vanskelige foreldre!

Det at et barn er sta er en ting, det at et barn sliter med sinnet er en ting, det at et barn gråter over den minste ting er en ting. men mishandling, foreldre som ikke vet hvordan man skal behandle et barn, se et barn, det er det som gjør et barn "vanskelig".

Anonymous poster hash: a74e1...6b4

Uff, det må ha vært vanskelig å ha en sånn oppvekst. Men selv om deg og dine søsken har fått et vanskelig liv pga barndommen så er det en familie av mange .Alle familier er forskjellige. Jeg har hatt en bra oppvekst. Jeg har alltid fått det jeg trenger av grensesetting, omsorg og kjærlighet. Det fikk mine søsken også. Jeg var et enkelt barn mens min søster var veldig vanskelig. Hun løy,stjal, leverte inn falske anmeldelser til politiet. Det fikk alltid konsekvenser. I dag er jeg den som sliter mens hun har det veldig bra .

Anonymous poster hash: 93f05...34e

[AnonymBruker]

Selvfølgelig vil det være ulike barn med ulike behov...!

 

Likevel vil jeg si at det å være foreldre også innebærer å bli kjent med barnet og oppdra på den måten som barnet krever..! Jovisst vil noen barn være sta og vanskelige, men hvis du ikke tar dette i betraktning under oppdragelsen så er dette ikke barnets skyld.

Anonymous poster hash: 7c0c9...c46

[AnonymBruker]

 

 

Jeg er overbevist om at "vanskelige barn" kommer fra vanskelige foreldre! 

Det at et barn er sta er en ting, det at et barn sliter med sinnet er en ting, det at et barn gråter over den minste ting er en ting. men mishandling, foreldre som ikke vet hvordan man skal behandle et barn, se et barn, det er det som gjør et barn "vanskelig". 

Anonymous poster hash: a74e1...6b4

 

 

Det er ikke jeg.

 

Jeg tror ikke noen her mener å si at foreldre ikke har noe å si, eller at barn ikke blir vanskelige når foreldrene gjør en dårlig jobb. Klart det er sånn! Og slike historier viser tydelig hvor mye som kan ligge bak en fin fasade. Trist å høre at du og dine søsken hadde en så vond start i livet!

 

Men det er ikke det TS diskuterer her. Hun undrer seg på om det finnes barn som av natur er vanskeligere enn andre (hva som nå enn ligger i det, det er sikkert forskjellig fra person til person). Og her er jeg enig med henne, og uenig med deg. Det må ikke nødvendigvis være sånn at alle barn som er utfordrende har en trøblete, skjult bakgrunn.

 

Jeg svarte tidligere i tråden, jeg har tre barn av typen Snill og Grei A/S, og så en svært utfordrende fjerdemann. Sånn kan det også være. Det betyr ikke at de barna er mindre verdt, eller vanskeligere å elske, eller hva det måtte være. Det er bare mye mer... jobb, fordi de forholder seg til verden på en helt annen måte. Og det er ingen annen logisk grunn til dette enn at det er slik de er skapt. På godt og vondt.

Anonymous poster hash: 307d9...c1b

[AnonymBruker]

Jeg tenker egentlig at de aller fleste barn er krevende på en eller annen måte. Mitt eldste barn er av den nærtagende sensitive typen, og det tror jeg egentlig ikke er så mye lettere enn å ha en som er høyt og lavt og krever mye grensesetting.

De nærtagende barna føler seg lettere plaget av andre barn, de blir gjerne lettere valgt ut som hakkekyllinger, de føler på alt de opplever og avvisning er en daglig følelse. Det synes jeg er krevende som mor og jeg bekymrer meg mye.

Skulle ønske kommentarer fra andre barn prellet av istedenfor å ta helt "knekken" på barnet. Vi foreldre må passe mye på og følge opp hele tiden vi også for å prøve å få barnet til å forstå andre barns oppførsel. Det hjelper dessverre barnet lite at det har velutviklet empati og ligger foran jevnaldrende i oppførsel og i bevissthet på hvordan man skal behandle hverandre. Skulle ønske det var en måte å herde sånne barn på rett og slett :-)

Uansett så er vel det viktigste at alle foreldre tar tak i sine egne, og hjelper og korrigerer dem så de blir enda bedre på å møte hverandre som ulike mennesker etterhvert som de blir eldre. 

Jeg dømmer ikke foreldre av utagerende barn, innerst inne kunne jeg på en måte tenkt meg å være på den siden av det. For på andre siden av skalaen er det absolutt ikke lett heller.

 

 

Anonymous poster hash: 73421...9ee

Synes dette var bra sagt. Jeg har alltid tenkt at vår eldste var så lett og grei. Og hun er det. Alltid føyet seg greit, rolig og enkel. Så kom andremann og hun er grei hun også, men mer bestemt og har mer "guts". Er vanskeligere å snu og vil klare alt selv, med påfølgende kraftige utbrudd når hun ikke klarer eller ikke får lov. Nå ser jeg litt mer at utfordringen med storesøster blir å pushe litt, mens den yngste må holdes mer igjen. Den eldste er nærtagende og sårbar, og det er jomen meg også ganske utfordrende! Når hun ikke vil leke med nabojenta fordi det ble sagt en stygg kommentar for ei uke siden, eller tar til tårene av små hendelser. Legen vår, som kjenner familien godt, kommenterte det nettopp og sa at den yngste virket å ha litt ben i nesa og at vi kom til å få brynt oss litt, men at det egentlig var bedre enn de barna man må pushe hele tiden. Først var jeg ikke enig, og var egentlig litt fornærmet over at noen kunne omtale vårt barn som "en man får bryne seg på", men i ettertid ser jeg litt mer hva hun mente, og kan være litt enig. Barna har i utg.pkt fått samme oppdragelse, men samtidig blir det Ko også forskjell i det miljøet de vokser opp i fordi den yngste kanskje har mer å strekke seg etter, mens den eldste var alene og ble mer "pakket inn". Men aller mest tenker jeg at de er født litt ulike i temperament.

Anonymous poster hash: 103bb...e04

[Gjest O.G.]

 

 

Jeg er overbevist om at "vanskelige barn" kommer fra vanskelige foreldre! 

Det at et barn er sta er en ting, det at et barn sliter med sinnet er en ting, det at et barn gråter over den minste ting er en ting. men mishandling, foreldre som ikke vet hvordan man skal behandle et barn, se et barn, det er det som gjør et barn "vanskelig". 

Anonymous poster hash: a74e1...6b4

 

 

Jeg var et vanskelig barn, sta og ubestikkelig og totalt turbo fra morgen til kvelds. Jeg har hatt verdens beste mamma.

[AnonymBruker]

 

Vi har to "vanskelige" barn. Dvs, de krever enormt mye av oss som foreldre. Utrolig nok er de englebarn i skole, barnehage og ofte hos andre. I litteraturen (gjett om jeg har lest), blir deres temperament og aktivitetsnivå klassifiseret som "krevende". Det er egentlig ikke sant. Jeg er hundre prosent sikker på at de utvikler seg som de skal (ligger LANGT foran jevnaldrende) på alle mulige måter. Å ha barn som krever lite, som må pushes, som må følges opp mht språkutvikling, motorikk, sosialt samspill, sykdom, fag, som er sårbare, som ikke er kravstore, det må være krevende tenker jeg. I hvert fall mer bekymringsfullt.

Jeg har lagt vekk all litteraturen nå, vi gjør så godt vi kan, det er mye grensesetting og høyt støynivå hjemme, men vi velger å se på stahet, strihet, stolthet og selvstendighetstrang som GODE egenskaper. Jeg kjenner meg ikke selv igjen i dem, men gjett om de har ambisjoner og kan nå sine mål. Det er jo den viktigste faktoren for suksess i livet, og mine barn, de er ubestikkelige. Men sliten blir jeg.

Det er ekkelt å tenke på at andre tenker at vi har feilet i vår oppdragelse når treåringen brøler hele veien til barnehagen, eller syvåringen ikke har gredd håret på en uke, eller vi må skynde oss ut fra en restaurant fordi det er umulig å ikke klatre på møblene. Vi prøver, men de ER bare sånn. Det er helt sant. Det er ikke vi som "godtar" det, de får ikke lov, de blir fratatt goder og forklart konsekvenser og belønnet for god adferd og og og. I morgen prøver vi igjen, og kanskje en dag går det. Til syvende og sist ER de bare sånn. Og bra er det, selvom jeg ikke har gitt opp å få litt roligere barn, har jeg akseptert det, og kan glede meg over det.

Jeg tror det er begrenset hva foreldre kan endre ved barns personlighet.

 

Anonymous poster hash: 74246...3b0

 

Jeg husker at jeg leste en gang for lenge siden.. i et Foreldre og barn-blad om engler ute og smådjevler hjemme.. Der sa de at da hadde du lykkes som forelder fordi det er hjemme de skal teste grensene og ute de skal praktisere det de har lært hjemme. 

 

Det var tider jeg skulle ønske at jeg ikke hadde lykkes så godt 

Anonymous poster hash: 08afd...0e6

[Susa]

Jeg har et 'vanskelig' barn. Ei herlig, morsom, søt og sjarmerende jente. Sta som et fastspikret esel, viljesterk, egenrådig, overaktiv, ukonsentrert, snarsint og håpløs å få til å gjøre som vi sier - med mindre det tilfeldigvis passer henne. Lett å gire opp, vanskelig å roe ned.

Vi gjør så godt vi kan, men av og til må vi rett og slett drite litt i hva omgivelsene synes om oss. Vi oppsøker selvfølgelig ikke arenaer som krever mer av henne enn hun kan håndtere - kino og restauranter uten tilrettelegging for barn utgår for å si det sånn.

Dessverre er vi av og til nødt til å oppsøke andre arenaer som ikke helt passer for overaktive barn. For å besøke familie har vi for eksempel først en drøy times biltur før en times fergetur. Og når jentungen løper jojo over hele ferga får hun altså gjøre det - selv om vi selvsagt oppfordrer henne til å roe seg ned. Vi somler også med å gå inn og går ut i veldig god tid før vi er fremme. Av hensyn til våre medpassasjerer.

Nå er ppt på vei inn i bildet, men det er egentlig irrelevant. Ungen forandrer seg ikke av den grunn, og min jobb er å sørge for at mitt barn har det bra - og mitt barn har det definitivt best når hun får utløp for mest mulig energi når hun kan.Anonymous poster hash: 5172f...fc9

Dette kan høres ut som min gutt. Men både pappaen og jeg var sånn da vi var små, høyt og lavt på samme tid. Og jeg har alltid vært fryktelig sta!

Er jo synd at folk tenker på meg som en dårlig forelder, bare fordi han er i full fart og full av trass...

[Ciara]

Jeg tror vel alle kombinasjoner finnes:

Vanskelige foreldre med lette barn

Vanskelige foreldre med vanskelige barn

Lette foreldre med lette barn

Lette foreldre med vanskelige barn

Når jeg snakker om "lette" eller "vanskelige" foreldre snakker jeg om oppdragelsen deres, som igjen er et produkt av veldig mange andre variabler.

Jeg tror altså det er direkte meningsløst å skulle dedusere seg fram til om foreldrenes oppdragelse er god eller dårlig basert på barns adferd. Man kan lett ta forferdelig feil. På den annen side finnes det en uhorvelig mengde foreldre der ute med liten selvinnsikt som ikke forstår at oppdragelsen deres er på vidda, og som selv mener det er barna som er vanskelige. Akkurat dét kan være forferdelig provoserende. Akkurat som det kan være forferdelig provoserende når noen tror at det veloppdragne kun er slik fordi det er født sånn, når sannheten er at foreldrene har lagt ned en stor innsats for at det skal bli slik.

Løsningen er vel å slutte å anta så mye om andre, tenker jeg. Og jeg er forbauset over at folk ser ut til å gjøre det så ofte. Alle som har barn har vel opplevd at barna kan vise seg fra en annen side ute enn hjemme, og man skal ha temmelig inngående kjennskap til en familie før man er i stand til å trekke konklusjoner. Tilfeldige observasjoner er nettopp dét, tilfeldige. Og utsagn fra foreldre er ofte upålitelige. For eksempel:

-Min far sier at jeg var et veldig enkelt barn. Det stemmer kanskje, men han har også vært og er en veldig god far. Jeg har ikke vært utrygg på ham et øyeblikk. Han har vært kjærlig og konsekvent. Det er ikke sikkert jeg hadde vært så enkel om han hadde vært annerledes.

-Jeg har en slektning som hardnakket hevder at barnet hans er vanskelig med vilje om nettene, at h*n trasser og nekter å sove. Han snakker ikke om at barnet har vært hos barnevakter om natten ukentlig helt fra det ble født.

Jeg tror med andre ord at mange foreldre ikke ser når de har gjort noe feil, og heller ikke når de har gjort noe rett.

Men som sagt, jeg ville vært veldig forsiktig med å tenke at andre foreldre har gjort noe feil hvis de har krevende barn.