Frustrert far trenger hjelp...

[AnonymBruker]

Litt langt og rotete, men vær så snill å les..

Jeg er en ”skilt” (vi var ikke gift) pappa på 42 år med tre barn. Ei jente på 11 og tvilling-jenter på 9. Det var jeg som ville ut av forholdet etter MANGE års tenketid… -På grunn av veldig mange ting, men først og fremst fordi vi bare kranglet. Dette er 1.5 år siden nå. Vi har 50/50 deling etter anbefaling av mekler.

Mamma`n (40) til barna tok dette veldig tungt. I starten involverte hun barna i alt og fortalte at det var pappa som ville ut , og pappa sin skyld. Hun fortsatte med å fortelle meg at hun skulle gjøre livet mitt til et helvete.. Noe hun for så vidt har klart, og jeg føler at jeg mister barna mer og mer til henne.

Det som jeg syntes er problemet er at hun bruker barna i kampen mot meg. Barna kan komme til meg med typiske ”voksen”ting som: arv av penger og at de kan bestemme bosted selv fra de er tolv. Nå skal det sies at mamma`n bruker mye tid på barna i sofaen og prater med dem. Jeg føler nesten at de blir spurt ut om hva som skjer hos meg

.

Og når hun leverer barna så får jeg høre alt jeg gjør galt. Da har barna fortalt ting til henne som ikke er sant, og eller har vridd på sannheten. (Hvorfor gjør de det egentlig? Lojalitet?Hvorfor kan de ikke fortelle hvor fint vi har det?) Hennes ønske er å ha de 100%, og hun har fortalt barna at de snart kan velge selv.

Jeg har konsekvent ALDRI sagt ett stygt ord om mamma`n deres, enda jeg føler noen ganger at det er langt mer enn hun fortjener…

Når min mor møter barna på butikken med mamman sin, hilser de ikke på henne, og bare snur seg. Men når de er hos meg har de et supert forhold. Sånn er det med flere av mine familiemedlemmer også.

Når vi skal ha ferie sammen , så gråter barna når de kommer til meg, og forteller at det er veldig lenge å være fra mamma, og at mamma skal være helt alene. Når de kommer til meg på fredagene sier mamma`n at den eldste bare gråter og ikke vil til meg. Når jeg spør henne om dette, sier hun at det ikke er henne, men tvillingene som ikke vil..

Det jeg syntes er så rart er at når de er hos meg har vi det SÅ bra. Alle er blide og vi koser oss med aktiviteter og ute-leker. Samt at det alltid er mange barn på besøk. Det er nesten ingen konflikter mellom meg og barna. (Bortsett fra allminelige ting). Morgenrutiner går veldig fint, men så kommer vi til kveldsrutinene: Den eldste vil alltid ringe til mamma på kvelden. Jeg vil ikke lage noen problemer rundt dette og lar henne gjøre det, men nå syntes jeg at det har blitt et problem fordi hver samtale ender i gråt, og hun savner mamman sin. Hun MÅ snakke med henne, og det ender alltid i gråt. Hun sovner ikke på kvelden , men bare gråter.

Jeg har fundert på om det går an å begrense telefonbruken, men er redd for å støte henne enda lengre unna meg. Jeg vil ikke det, jeg vil ha et godt forhold til barna mine.

Å snakke med mamma`n tror jeg også ikke er noe poeng, da hun mener at hun er tilgjengelig 100% for barna, og om dem vil ringe, så gjør de det. Men ville ikke barna ha det mer stabilt om de ikke trengte å bli opprørt hele tiden? Jeg skulle jo ønske at hun (mamma`n) kunne fortalt barna at de skulle kose seg hos pappa, men isteden er det at hun savner barna så mye , at det er stille i huset uten dem, og at det er såå lenge til neste fredag. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Jeg føler at barna glipper fra meg…

Jeg har tenkt på familievernkontoret. Men jeg er ikke noe flink til å snakke for meg, og det er hun. Hun overkjører meg bestandig, og det gjorde hun også under meklingen. Så jeg har veldig lite å stille opp med muntlig..

Hvordan ville dere løst dette?

Anonymous poster hash: ef79c...aa5

Anonymous poster hash: ef79c...aa5

[Gjest incognita]

Typisk mammaoppførsel.. bruker barna i kampen mot far.."buhu stakkars meg" ..jeg blir kvalm. Fortsett å være en lojal og god far så skjønner barna dine selv en dag what's what.

Og ja, ring familievernkontoret og avtal en time.

[Gjest Herr Heftig]

Gå til familieværnkontoret og få fortalt din side uten at hun er til stede.

[Zend]

Litt langt og rotete, men vær så snill å les..

Jeg er en ”skilt” (vi var ikke gift) pappa på 42 år med tre barn. Ei jente på 11 og tvilling-jenter på 9. Det var jeg som ville ut av forholdet etter MANGE års tenketid… -På grunn av veldig mange ting, men først og fremst fordi vi bare kranglet. Dette er 1.5 år siden nå. Vi har 50/50 deling etter anbefaling av mekler.

Mamma`n (40) til barna tok dette veldig tungt. I starten involverte hun barna i alt og fortalte at det var pappa som ville ut , og pappa sin skyld. Hun fortsatte med å fortelle meg at hun skulle gjøre livet mitt til et helvete.. Noe hun for så vidt har klart, og jeg føler at jeg mister barna mer og mer til henne.

Det som jeg syntes er problemet er at hun bruker barna i kampen mot meg. Barna kan komme til meg med typiske ”voksen”ting som: arv av penger og at de kan bestemme bosted selv fra de er tolv. Nå skal det sies at mamma`n bruker mye tid på barna i sofaen og prater med dem. Jeg føler nesten at de blir spurt ut om hva som skjer hos meg

.

Og når hun leverer barna så får jeg høre alt jeg gjør galt. Da har barna fortalt ting til henne som ikke er sant, og eller har vridd på sannheten. (Hvorfor gjør de det egentlig? Lojalitet?Hvorfor kan de ikke fortelle hvor fint vi har det?) Hennes ønske er å ha de 100%, og hun har fortalt barna at de snart kan velge selv.

Jeg har konsekvent ALDRI sagt ett stygt ord om mamma`n deres, enda jeg føler noen ganger at det er langt mer enn hun fortjener…

Når min mor møter barna på butikken med mamman sin, hilser de ikke på henne, og bare snur seg. Men når de er hos meg har de et supert forhold. Sånn er det med flere av mine familiemedlemmer også.

Når vi skal ha ferie sammen , så gråter barna når de kommer til meg, og forteller at det er veldig lenge å være fra mamma, og at mamma skal være helt alene. Når de kommer til meg på fredagene sier mamma`n at den eldste bare gråter og ikke vil til meg. Når jeg spør henne om dette, sier hun at det ikke er henne, men tvillingene som ikke vil..

Det jeg syntes er så rart er at når de er hos meg har vi det SÅ bra. Alle er blide og vi koser oss med aktiviteter og ute-leker. Samt at det alltid er mange barn på besøk. Det er nesten ingen konflikter mellom meg og barna. (Bortsett fra allminelige ting). Morgenrutiner går veldig fint, men så kommer vi til kveldsrutinene: Den eldste vil alltid ringe til mamma på kvelden. Jeg vil ikke lage noen problemer rundt dette og lar henne gjøre det, men nå syntes jeg at det har blitt et problem fordi hver samtale ender i gråt, og hun savner mamman sin. Hun MÅ snakke med henne, og det ender alltid i gråt. Hun sovner ikke på kvelden , men bare gråter.

Jeg har fundert på om det går an å begrense telefonbruken, men er redd for å støte henne enda lengre unna meg. Jeg vil ikke det, jeg vil ha et godt forhold til barna mine.

Å snakke med mamma`n tror jeg også ikke er noe poeng, da hun mener at hun er tilgjengelig 100% for barna, og om dem vil ringe, så gjør de det. Men ville ikke barna ha det mer stabilt om de ikke trengte å bli opprørt hele tiden? Jeg skulle jo ønske at hun (mamma`n) kunne fortalt barna at de skulle kose seg hos pappa, men isteden er det at hun savner barna så mye , at det er stille i huset uten dem, og at det er såå lenge til neste fredag. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Jeg føler at barna glipper fra meg…

Jeg har tenkt på familievernkontoret. Men jeg er ikke noe flink til å snakke for meg, og det er hun. Hun overkjører meg bestandig, og det gjorde hun også under meklingen. Så jeg har veldig lite å stille opp med muntlig..

Hvordan ville dere løst dette?

Anonymous poster hash: ef79c...aa5

Anonymous poster hash: ef79c...aa5

Ja, når du utviser en slik sjenanse i megling, er det vanskelig. Denne damen ser ut til å sette seg selv først uansett, så tror ikke du vil nå frem.

Fortsett med å gjøre din stund med ungene ti noe koselig, og sett grenser for telefonbruk om du vil. Ta de med på hyttetur, bli kjent med dem, og finn ut av hvordan de egentlig har det.

Ikke umulig en advokat kan hjelpe deg om infoen kanskje blir mer konkret i fra barnas side.

Voksne som bruker barna som grineputer, som din xkone, er av de aller verste. Ikke umulig om en omsorgsrettsak hvor du setter spørsmåltegn ved hennes psyke at en oppnevnt psykiater kan ta en titt på trollet. Ikke sikkert hun klarer ro seg fra det hun klarer si og gjøre mot barna deres. Slikt kan gi deg en mulighet til å få større omsorgsrett til dine, og få dem i ro og trygghet for manipulative voksne som din x.

[AnonymBruker]

På sikt vil barna dine oppdrive en slags bitterhet mot moren sin fordi hun satte dere opp mot hverandre. Nå er de for små til å skjønne det og lojaliteten ligger hos den foreldren som tilsynelatende har det værst. ( altså mamma fordi hun klager og snakker stygt om deg foran barna)

Du må for all del alltid holde døra åpen og aldri si noe stygt om mammaen deres,det vil du vinne hardt på om noen år.

Jeg er selv mor og ville aldri oppført meg slik mot barna, for det er barna hun skader mest ikke deg!

Jeg ville prøvd å fortelle til mor at hun kommer tilmålte ødelegge forholde sitt til barna om hun holder på sånn.

Anonymous poster hash: 7bbad...526

[Ava Mae]

Det er så ufattelig tragisk at voksne mennesker kan få seg selv til å gjøre slik, jeg fatter ikke hva de tenker hverken på eller med. All forståelse og sympati til deg for den situasjonen du befinner deg i. Jeg tror ikke jeg har så mange gode råd å komme med annet enn å oppsøke familievernkontoret å få hjelp derfra. Hun trenger ikke være med hver bidige gang og som noen andre skrev, dra dit alene og gi din side av saken og vær dønn ærlig på at du føler du kommer til kort mot henne når det gjelder verbal kommunikasjon.

[mianova]

Jeg skjønner bare ikke hvordan voksne mennesker kan bruke barna i kamp på denne måten som din ekskone gjør..

Er så enig med de over meg her. For all del ikke bruk samme taktikk for å ta igjen (du fremstår som en svært oppegående person, så regner i grunn ikke med at det er fare for det)

Jeg ville nok oppsøkt familievernskontoret på egenhånd siden du opplever å bli overkjørt med din ekskone tilstede. Jeg ville søkt om råd der, samt rådgivning hos advokat på hvordan du kan løse dette på en best mulig måte for barna. I tillegg bør du begynne å loggføre atferd og samtale med barna, samt din ekskone. Da mener jeg ikke sofaprat der barnet føler seg presset i et hjørne/føler ubehag, men skriv ned (og ta opp med mobil) slike situasjoner som du har nevnt i innlegget her.

Jeg tviler ikke på at moren ønsker barna alt vel i verden, men dd. virker det som om hun tilrettelegger det for at hun skal ha det best mulig fremfor hva som egentlig er til det beste for barna. Hun fungerer nok som en god mor i daglige gjøremål men hun skaper en lojalitetskonflikt som er svært ubehagelig for barna. Dersom du klarer å bygge opp en sak som du kan dokumentere (ved loggprotokoll og opptak) og får tydelig frem hvordan mors oppførsel skaper en splid i ditt og barnas forhold tror jeg du stiller sterkere.

Lykke lykke til. Håper det ordner seg for dere!

[AnonymBruker]

Far her valgte å ta kontakt med advokat ved neste møte om barna. Her ble det skrevet ned i avtalen at ingen av partene skulle baksnakke hverandre, men løfte opp den andre parten. Dersom en av foreldrene gjorde dette, ville det væreavtalebrudd og konsekvenser for den ene parten deretter... Tidligere har mor holdt på slik du beskriver, og hat en "Det er så synd på meg/deres far er grusom osv."

Nå er det 100 % slutt på utskjelling, baksnakking og lignende, hvor barna blir ikke lengre brukt mot far.

Anonymous poster hash: f3f72...d91

[AnonymBruker]

Jeg skjønner bare ikke hvordan voksne mennesker kan bruke barna i kamp på denne måten som din ekskone gjør..

Er så enig med de over meg her. For all del ikke bruk samme taktikk for å ta igjen (du fremstår som en svært oppegående person, så regner i grunn ikke med at det er fare for det)

Jeg ville nok oppsøkt familievernskontoret på egenhånd siden du opplever å bli overkjørt med din ekskone tilstede. Jeg ville søkt om råd der, samt rådgivning hos advokat på hvordan du kan løse dette på en best mulig måte for barna. I tillegg bør du begynne å loggføre atferd og samtale med barna, samt din ekskone. Da mener jeg ikke sofaprat der barnet føler seg presset i et hjørne/føler ubehag, men skriv ned (og ta opp med mobil) slike situasjoner som du har nevnt i innlegget her.

Jeg tviler ikke på at moren ønsker barna alt vel i verden, men dd. virker det som om hun tilrettelegger det for at hun skal ha det best mulig fremfor hva som egentlig er til det beste for barna. Hun fungerer nok som en god mor i daglige gjøremål men hun skaper en lojalitetskonflikt som er svært ubehagelig for barna. Dersom du klarer å bygge opp en sak som du kan dokumentere (ved loggprotokoll og opptak) og får tydelig frem hvordan mors oppførsel skaper en splid i ditt og barnas forhold tror jeg du stiller sterkere.

Lykke lykke til. Håper det ordner seg for dere!

Veldig enig i dette.

Anonymous poster hash: f3f72...d91

[Peter007]

Som foreslått snakk først med familievern kontor før et evt.felles møte. Jeg har vurdert sterkt og ta med advokat innen fagområdet. Dette kan du bare du varsler på forhånd. Men både advokat og familievern kontor kan fortelle mer om dette. Er du medlem i div.fagforbund trenger ikke advokat og koste deg så mye. En advokat vil få et innblikk i mor. Dette kan være nyttig i senere konflikter. Be om en rapport fra advokat om mors opptreden. Lykke til og hver praktisk

[Lirael]

Jeg har ikke noe bedre løsning på dette enn de forslagene du allerede har fått om å kontakte familievernkontoret og eventuelt advokat.

Men du spurte også hvorfor barna fortalte moren at de ikke hadde det fint hos deg, når de egentlig har det. Jeg husker å ha sett noen dokumentarer om akkurat dette på tv. I forbindelse med avhør av barn og slikt. Barn er lette å manipulere og de "snakker deg ofte etter munnen". De er opptatt av å gjøre den voksne fornøyd med svaret- altså at svaret er "riktig" ut fra hva de tror at den voksne de prøver å tilfredsstille vil høre. De forstår heller ikke konsekvensene av at de ikke forteller ting slik de egentlig er/var. Det innebærer at hvis du stiller et barn et spørsmål, så svarer de deg på det, men dersom du stiller spørsmålet en gang til(eller flere), så tror barn at svaret de først ga var feil og at du ikke var fornøyd med det og så svarer de noe annet. Dette er visst noe barn gjør helt opp til rundt 12 års alderen - da begynner de å fortelle ting slik de er, uavhengig av om dette er det den voksne vil høre. (Med mindre de lyger selvfølgelig - men da gjør de det bevist)

[AnonymBruker]

Har selv erfaring med dette med min samboers barn og eks. Det endte med null samvær tross barnet koste seg hos oss (hun er 13 år gammel). Vi ble fortalt at det var kun et skuespill fra barnets side når hun var hos oss at hun hadde det bra. Moren gjorde aldri noe galt i barnets øyne. Barnet snakket om ting som ikke en 12 åring kan så mye om som var tatt rett ut fra morens munn, blant annet at barnet ønsket at mor skulle ha full foreldrerett.

Her ble også alle små hendelser blåst opp til noe stort og vi ble fortalt alt det gale vi gjorde til enhver tid.

Ingenting nyttet, mor var flink å prate for seg og hadde manipulerte hele systemet og barnet mot faren etterhvert på ekstremt tynt grunnlag.

Kanskje dette er en tidlig fase av noe som heter foreldrefremmedgjørings syndromet? Jeg synes det hørets ut som det er tilfelle her.

Jeg har desverre ikke så mange råd å komme med enn å søke på parental alienation syndrome og se om dette kanskje rammer deg og barna dine, så kan du eventuelt se om du finner noen gode råd og tips. Hvis du føler det er tilfelle så kan du jo ta kontakt med en advokat som kan litt om dette og hør med de.

Anonymous poster hash: bb1be...6e2

[Gjest Hummels]

For ei kjerring! Aldri la hun vinne!

[AnonymBruker]

Jeg har tenkt på familievernkontoret. Men jeg er ikke noe flink til å snakke for meg, og det er hun. Hun overkjører meg bestandig, og det gjorde hun også under meklingen. Så jeg har veldig lite å stille opp med muntlig..

Hvordan ville dere løst dette?

Anonymous poster hash: ef79c...aa5

Anonymous poster hash: ef79c...aa5

Det er jo barna dine det er snakk om, jeg stiller litt spørsmålstegn ved alle disse "stakkars" fedrene som ikke klarer å si noe på Familievernkontoret eller stå opp for seg selv, og som dermed sier at "barna glipper" for dem, fordi moren var så slem og tok ungene. Du må kjempe for barna dine og du kan ikke gi deg, du er nødt til å si ifra hvordan ståa er og om du ikke klarer det muntlig så får du gjøre det skriftlig da? Det måtte jeg med min eks og barnefar, som tok kontrollen under meklingene. Da skrev jeg et brev til hun vi gikk til og forklarte hvordan situasjonen var slik at hun fikk sett saken fra begge sider og forstod at barnefar var ganske manipulerende og kontrollende.

Bare lov meg at du ikke bare "lar de glippe", du er nødt til å ta kampen når den først har oppstått.

Anonymous poster hash: cae25...0ae

[RavN]

Gjør det lett, vær deg selv. Så når ungene blir eldre vil de selv innse det. Når min sønn ble gammel nok til og velge. Så valgte han meg :-)

Tror det har noe og gjøre med at jeg aldri har sagt et vondt ord om mora og alltid vært der når han har trengt det. Så nå venter jeg egentlig bare litt på at lillebroren også kommer.

:-)

[Gjest constance90]

Det er ufattelig kjipt nå men det er mora som taper i lengden.

Forsett å være en god far, finn på ting, ta kontakt osv

Ikke hiss deg opp foran barna

Når dette snur rundt så vil det slå så kraftig tilbake.

[AnonymBruker]

Skriv opp det du vil si til fam.vernkontoret. Du uttrykker deg bra og tydelig skriftlig. Skriv i det minste opp punkter, og fortell dem alt.

Anonymous poster hash: d0faa...c04

[AnonymBruker]

Dra på megling, få til et møte med dere hver for seg og forklar din side av saken mens hun er borte.

Og en trøst er at den som ødelegger samvær er den som ender opp uten barna... Dvs hvis du oppfører deg pent med barna så vil du stå sterkere enn at hun snakker dritt om deg.

Sender deg en stor klem og oppmuntring herfra! Det er skammelig å igjen høre hvordan noen mødre synes det er moro å ødelegge barna sine fordi de er bitre.

Anonymous poster hash: cfa46...dfd

[AnonymBruker]

Jeg synes du bør vurdere å kreve mer samvær. Det kan kkke være godt for barna å ha det slik. At mor ikke lar barna hilse på farmor når de treffes i matbutikken er hårreisende! Her må du bare ta tak.

Anonymous poster hash: 6249d...77e

[AnonymBruker]

Faren til mine barn og hans samboer holdt på slik din X gjør.. det eneste du kan og bør gjøre er som andre har nevnt: Snakk aldri stygt om mor tilbake, begynner barna dine å snakke om voksenting- fortell de rolig men bestemt at dette er nemlig voksenting og noe de ikke skal behøve å bekymre seg over.

Kos deg med barna- gjør det du kan for å være den voksne trygge pappa'n jentene dine trenger.. om noen få år blir de hormonbomber de lux.. og da kan jeg love deg at mamma ikke blir deres favoritt person.

Og hun sitter alene igjen..

Anonymous poster hash: d8ba3...4bb